Norddelen av Costa Rica var bebodd av mayaer og de sentrale og sørlige delene av chibchaer da Kristoffer Columbus som første europeer kom dit under sin siste reise i 1502. Han meldte om mye gull blant de innfødte. Conquistadoren Gil González Dávila kom i 1522. Den spanske interessen for landet var liten, slik at det tok tid før det ble kolonisert. Cartago ble grunnlagt av spanjolene som første hovedstad i 1563. På 1600-tallet ble Costa Rica den sørligste provinsen i visekongedømmet Ny-Spania. De fleste innbyggerne var småbønder og ikke godseiere som i nabolandene. Mangelen på en undertrykkende godseier-overklasse førte Costa Rica på veien til et mer egalitært samfunn enn i nabolandene.
I 1823–1838 var Costa Rica medlem av Den sentralamerikanske føderasjon. I 1824 ble landets hovedstad flyttet til San José. Costa Rica ble selvstendig i 1838.
Kaffeplanten ble innført tidlig på 1800-tallet, og kaffe og bananer ble etter hvert de viktigste produksjons- og eksportvarene. Etter 1889 har Costa Rica hovedsakelig vært demokratisk styrt. Siden 1800-tallet har landet hatt to perioder med politisk ustabilitet: 1917–1919 da Federico Tinoco Granados var diktator og i 1948 da det var en 44 dager lang borgerkrig etter et omstridt presidentvalg.
I 1949 ble militærvesenet oppløst, og samme år fikk kvinner stemmerett. President Oscar Arias Sánchez mottok Nobels fredspris i 1987 for sin mellomamerikanske fredsplan. I 2001 ble det bygd en mur langs grensen til Nicaragua, noe som førte til krise mellom de to landene. I 2007 vedtok landet en frihandelsavtale med Sentral-Amerika, USA og Den dominikanske republikk.
Siden 2000 har forskjellene mellom fattige og rike økt, og hver femte costaricaner regnes i dag som fattig. I 2010 ble Laura Chinchilla Miranda valgt til Costa Ricas første kvinnelige president. I 2014 representerte valget av Luis Guillermo Sólis et steg til venstre.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.