Plassering

KF-bok. begrenset

Cuba er en republikk i Karibia. Landet består av øyen Cuba, den største av Antillene, i tillegg til den mindre Ungdomsøya og flere enn tusen småøyer og holmer. De nærmeste nabolandene er Haiti, Bahamas, USA, Jamaica og Mexico.

De første menneskene nådde Cuba for mer enn 4.000 år siden, og ved Kristoffer Columbus´ ankomst i 1492 bodde rundt 300.000 mennesker på øyen. Det har vært vanlig å dele inn denne befolkningen i tre grupper: Tainoer, siboneyer og guanahatebeyer. Urbefolkningen ble nær utryddet under den spanske koloniseringen som begynte i 1510.

Landet var spansk koloni frem til 1898, og deretter under okkupasjon av USA fra 1899 til 1902. I 1902 fikk Cuba sin egen grunnlov, men et tillegg til denne – Platt Amendment – begrenset landets selvstyre og gav USA rett til å gripe inn i interne anliggender. Tillegget ble fjernet i 1934.

Formelt var Cuba et demokrati fra 1902 til 1952, med unntak av Gerardo Machados diktatur, som varte fra 1929 til 1933. Etter at den tidligere folkevalgte presidenten Fulgencio Batista gjennomførte et militærkupp i 1952, oppstod flere væpnede motstandsgrupper, og 1. januar 1959 tok en geriljabevegelse ledet av Fidel Castro makten og innledet en revolusjon. Denne ble i 1961 erklært som sosialistisk.

Navnet Cuba kommer fra tainospråket, men betydningen er omstridt. Nasjonalsangen heter La Bayamesa og ble skrevet av Perucho Figueredo.

Cuba er en øygruppe i Karibia med et landareal på 109,884 km².

På grunn av sin strategiske beliggenhet mellom Nord- og Sør-Amerika, og godt beskyttede havner, ble Cuba lenge kalt for «nøkkelen til (Mexico)golfen». Avstanden til Florida i USA er 145 km på det korteste, mens 80 kilometer skiller Cuba fra Haiti. Nordkysten av hovedøya måler 3209 km, sørkysten 2537 km. På sitt bredeste måler øyen 191 km fra nord til sør. USA kontrollerer et område på 117,6km² rundt flåtebasen Guantanamo i Øst-Cuba, med bakgrunn i en leieavtale som Cuba anser som ugyldig.

Den vestlige delen av hovedøyen er relativt flat, mens fjellandskap i større grad preger sentrale og østlige deler av øyen. Pico Turquino (1.974 m.o.h.), i fjellkjeden Sierra Maestra, er Cubas høyeste punkt. De lengste elvene heter Cauto (370 km), Sagua La Grande (163 km) og Zaza (155 km). Cuba har noen av verdens største reserver av nikkel og kobolt. I følge geologiske studier kan det finnes betydelige oljeressurser like nord for Cuba, men prøveboringer har gitt få resultater så langt.

Cuba var før kolonitiden dekket av skog som senere ble hugget ned, primært for å gi plass til sukkerproduksjon. Dyre- og plantelivet regnes som det mest mangfoldige av Antillene, og ingen dyr eller insekter utgjør noen direkte fare for mennesker. Den inntil 50 meter høye kongepalmen og tocororo-fuglen (i flaggets rødt, hvitt og blått) er kjente nasjonalsymboler.

Klimaet er tropisk og fuktig med to årstider, regntiden (mai-oktober) og den tørre perioden (november-april). Gjennomsnittstemperaturen er 23 grader i januar og 27 grader i juli.

Cuba har 11.167.325 innbyggere (2012), og er det mest folkerike landet i Karibia, med Havanna og Santiago de Cuba som største byer. Tallet har vært synkende de siste årene, blant annet som følge av få barnefødsler og emigrasjon. Den demografiske utviklingen skiller seg fra naboene i Karibia og Latin-Amerika, da både fødsels- og dødsratene er svært lave, og befolkningen er aldrende. Forventet levealder er 79 år.

Dagens cubanere er hovedsaklig etterkommere av spanjoler og afrikanere (fra en rekke land og områder), sistnevnte som en følge av slavehandelen. Men en har også hatt innvandring f.eks. fra Kina, Midt-Østen, samt fra karibiske øyer som Haiti og Jamaica. Mulighetene for immigrasjon har vært begrensede siden revolusjonen i 1959, men det finnes mindre grupper av blant annet russere og chilenere, og et femsifret antall utenlandske studenter som oftest tar hele utdannelsen i landet.

Mange cubanere er religiøse. Det er vanlig å kombinere elementer fra ulike religiøse retninger (synkretisme), mest typisk elementer fra katolisismen og den afrikanske yoruba-religionen (santería). Andre trosretninger med afrikanske røtter er Regla conga og Abakuá. Rundt femti protestantiske retninger og russisk-ortodokse kristne finnes representert, og det finnes et lite antall jøder, muslimer, bahaier og spiritister som alle har sine forsamlingssteder.

Myndighetene var en periode i konflikt med flere religiøse samfunn, blant annet den katolske kirken og Jehovas vitner, og mange religiøse ble utsatt for diskriminering. Samfunnet har blitt mer tolerant de siste årene. Utgivelsen av intervjuboken Fidel og religionen (1985), og kommunistpartiets fjerde kongress (1991), hvor en åpnet dørene for troende, markerte et linjeskifte fra myndighetenes side.

Offisielt språk er spansk (kastiljansk), som i talespråket har et tydelig cubansk særpreg. Ingen av den opprinnelige befolkningens språk har overlevd, men enkelte ord er bevart.

Cuba er en sosialistisk republikk. Politisk og administrativt er landet delt inn i 16 provinser og 168 kommuner.

Grunnloven definerer kommunistpartiet som samfunnets «ledende kraft». Rundt 7 % av befolkningen er medlemmer.

Delvis selvstendig fra partiet er de valgte organer som ble opprettet under institusjonaliseringsprosessen på 1970-tallet: Nasjonalforsamlingen (ett kammer, 612 seter) står øverst. Den møtes to ganger i året og har blant annet ansvar for å vedta budsjetter og lover, og er representert av det såkalte statsrådet mellom sine sesjoner. Kommune- (municipio) og provinsforsamlingene har blant annet ansvar for å vedta budsjetter, og administrerer mange offentlige tjenester og bedrifter innenfor sitt territorium.

På lokalplan har man nominasjonsprosesser hvor hele befolkningen deltar og det er flere konkurrerende kandidater på stemmesedlene, selv om valgkamp ikke er tillatt. Ved valg til provins- og nasjonalforsamling kontrollerer valgkommisjoner nominasjonsprosessen, disse er sammensatt av representanter fra de såkalte masseorganisasjonene. Stemmesedlene har like mange kandidater som det er ledige seter, så befolkningen velger i praksis mellom å akseptere eller ikke akseptere de foreslåtte kandidatene.

Siden 1992 har kommunistpartiet ikke hatt lov til å blande seg inn i nominasjonsprosessen, og mange blir valgt uten å være medlem av dette. De valgte organene arbeider likevel innenfor rammene av overordnede målsetninger fastsatt av partiet, og regjeringsmedlemmene er vanligvis høytstående partimedlemmer, inkludert landets president Raúl Castro, som også er førstesekretær i partiet. Hans bror Fidel Castro dominerte det politiske liv på Cuba gjennom femti år. Det ble nylig bestemt at ingen kan inneha høyere politiske verv i mer enn to femårsperioder.

Masseorganisasjonene – som fagbevegelsen (CTC), kvinneforbundet (FMC), småbrukerlaget (ANAP) og Komiteene for forsvar av revolusjonen (CDR) – skal fungere som bindeledd mellom partiet og befolkningen, men har blitt kritisert for mest å følge instrukser som kommer ovenfra. Kunstner- og forfatterforeningen (UNEAC) blir av mange sett på som en noe mer uavhengig og kritisk kraft.

Det er ikke mulig å registrere politiske opposisjonsgrupper på Cuba. De som likevel organiserer slike synes å bli møtt med alt fra relativ toleranse til harde represalier. Ifølge Amnesty International utsettes opposisjonelle for trakassering, trusler og vilkårlige arrestasjoner.

Cuba er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, blant annet Verdens handelsorganisasjon. Landet ble suspendert fra Organisasjonen av amerikanske stater i 1962. Cuba var medlem av østblokkens samarbeidsorganisasjon Comecon fra 1972 til organisasjonen ble oppløst 1991. Landet har ikke diplomatiske forbindelser med USA, men har kontakt via de sveitsiske ambassadene i Washington D.C. og Havanna.

De første menneskene kom til Cuba for mer enn 4.000 år siden. Ingen av de dominerende befolkningsgruppene på øyen (taino, siboney, guanahatebey) var i nærheten av å oppnå en teknologisk utvikling på nivå med de store latinamerikanske sivilisasjonene før kolonitiden.

Kristoffer Colombus oppdaget Cuba i 1492 og Diego Velásquez begynte koloniseringen i 1510. Med unntak av høvdingen Hatuey, som organiserte væpnet kamp mot erobrerne, møtte de relativt lite motstand.

Spanjolene etablerte den såkalte encomienda, en ordning hvor kolonistene fikk tildelt arbeidskraft fra urbefolkningen mot at de gav klær, mat og kristnet sine underordnede. Harde arbeidskår var en viktig årsak til at den opprinnelige befolkningen ble nær utryddet. Deretter startet importen av afrikanske slaver, som vokste kraftig fra slutten av 1700-tallet. Slaveriet ble opphevet i 1886, bare Brasil var senere ute med denne endringen i Latin-Amerika.

Spanjolene hadde opprinnelig håpet å finne store mengder gull på Cuba, men de små reservene som fantes ble tømt i løpet av få tiår. Da satset kolonistene på kvegdrift og jordbruk. Tobakksproduksjonen vokste gradvis, en hadde en kortvarig periode med stor kaffeproduksjon fra 1790-tallet. Sukker skulle likevel bli den dominerende eksportvaren. Havanna var også en viktig handelsstasjon for den spanske flåten og byens strategiske betydning understrekes av dens flere, imponerende festningsverk. Med unntak av en kortvarig britisk okkupasjon av Havanna i 1762, var Cuba under spansk kontroll i nær fire hundre år, og fikk derfor tilnavnet «den alltid lojale øyen».

Den første frigjøringskrigen mot Spania (1868-1878) begynner idet godseieren Carlos Manuel de Céspedes frigjør sine slaver og organiserer dem militært. I 1895 organiserer dikteren og filosofen José Martí et nytt forsøk fra sitt eksil i USA. Den andre frigjøringskrigen (1895-1898) tar en ny vending i det skipet USS Maine eksploderer ved havnen i Havanna, noe USA bruker som grunnlag for å gå inn i krigen og okkupere landet.

I 1902 får Cuba sin første grunnlov. Selvstendigheten var begrenset av det såkalte Platt-tillegget som gav USA rett til å gripe inn i interne anliggender. Cuba hadde to diktatorer i perioden fra frigjøringen frem til revolusjonen av 1959: Gerardo Machado (1928-1933) og Fulgencio Batista (1952-1959). Landet var økonomisk avhengig av USA. 

1. januar 1959 seiret Fidel Castros geriljabevegelse og innledet en nasjonalistisk-demokratisk revolusjon, som senere skulle få en sosialistisk og prosovjetisk karakter. USA forsøkte gjentatte ganger å fjerne Castro fra makten, blant annet ved å støtte et militært angrep i Grisebukta i 1961 og gjennom en embargo som fortsatt står ved lag.

Cuba er et utviklingsland med en sosialistisk planøkonomi, hvor de strategiske virksomheter er eid av staten. I 2010 hadde landet et BNP per capita (PPP) på $10.200, i følge CIA World Factbook.

I 1989 var Cubas økonomi en av de mest sentraliserte av alle kommunistlandene, og over 95 % av den arbeidsaktive befolkningen var ansatt i staten, en andel som sank noe på 1990-tallet og som nå skal reduseres til rundt 60 %. I tråd med dette har en de siste årene åpnet for etablering av flere småbedrifter, arbeiderkooperativer og private bønder får søke om bruksrett til statlig jord. På 1980-tallet begynte man så vidt å åpne for private utenlandsinvesteringer i bestemte sektorer av økonomien, en utvikling som skjøt fart på 1990-tallet. I 2014 ble det etablert en ny og mer fleksibel investeringslov. Nesten alle selskaper med utenlandsk kapital er joint ventures, med staten som majoritetseier. I frihandelssonen Mariel gis fordelaktige skattebetingelser.

Med Sovjetunionens fall mistet Cuba omlag 85 % av sin utenlandshandel nesten «over natten», noe som resulterte i en dyp økonomisk krise. USA opprettholdt sin embargo mot landet, og utvidet denne i 1994 og 1996. Dette bidro til en svært kritisk situasjon i landet som ofte omtales som «spesialperioden». Selv om denne aldri har blitt formelt erklært som avsluttet, befinner Cuba seg i en bedre økonomisk situasjon enn for ti eller tjue år siden. Dette skyldes blant annet at en har fått nye handelspartnere (Venezuela, Kina, Russland, Spania og Brasil m.fl.) og at en har utviklet nye grener av økonomien: Eksport av helsetjenester, pengeoverføringer fra utlandet, turisme, nikkel og bioteknologi. Sukkerindustrien har mistet betydning siden 1990-årene, men forsøkes nå revitalisert.

Cuba har lav arbeidsledighet, men også det laveste lønnsnivået i Latin-Amerika. En rekke tjenester og varer er gratis eller sterkt subsidierte. Dette gjelder f.eks. helse, utdanning, bolig, og noen få basismatvarer.

Cuba ble erklært fritt for analfabetisme i 1962, og har et generelt høyt utdanningsnivå, med den beste barneskolen i Latin-Amerika i følge FN, og et høyt antall personer som tar høyere utdanning. Nesten 2/3 av de som tar universitetsutdanning er kvinner.

Historisk har Cuba, som et møtepunkt for blant annet europeisk og afrikansk kultur, gitt opphav til en rekke musikksjangre og danser. Blant sistnevnte kan nevnes cha-cha-cha, danzón, bolero, mambo, rumba og salsa.

Produksjonen av billedkunst og litteratur var liten frem til 1800-tallet. Kjente navn fra kolonitiden er forfatterne Cirilo Villaverde (1812-1894), José María Heredia (1803-1839) og José Martí (1853-1895), sistnevnte er en av de fremste representantene for den latinamerikanske modernismo-bevegelsen. Teateret var en viktig samfunnsinstitusjon og en kjent hendelse er massakren på Teatro Villanueva i 1869, som fulgte etter at det fra scenen ble ropt slagord til støtte for cubansk selvstendighet.

Under 1900-tallet oppnådde en rekke cubanske kunstnere og intellektuelle internasjonalt renommé, eksempelvis billedkunstneren Wifredo Lam (1902-1982), etnologen og antropologen Fernando Ortíz (1881-1969), og antropologen Lydia Cabrera (1899-1991). Noen fremragende forfattere er Virgilio Piñera (1912-1979), Dulce María Loynaz (1902-1997), José Lezama Lima (1910-1976) og Alejo Carpentier (1904-1980).

Cuba ble kort tid etter revolusjonen en ledende filmnasjon i Latin-Amerika, med Tomás Gutiérrez Alea (1928-1996) som en ruvende skikkelse. Den cubanske nasjonalballetten fikk stor internasjonal prestisje under Alicia Alonso (1920-), selv en av verdens fremste ballettdansere. 

Under det som kalles for de fem grå årene (1971-1976) – en periode som i realiteten kanskje strakte seg lengre – ble mange kunstnere utsatt for marginalisering og sensur, blant andre Lezama Lima. Arrestasjonen av poeten Heberto Padilla i 1971 skapte internasjonal kontrovers. Blant kulturpersonligheter som har forlatt landet etter revolusjonen finner man for eksempel musiker Celia Cruz (1925-2003), og forfatterne Guillermo Cabrera Infante (1929-2005) og Reinaldo Arenas (1943-1990). 

Dagens Cuba har et rikt kulturliv. Teaterforestillinger, konserter og festivaler er tallrike og har som regel publikumsvennlige priser. Bøker er subsidierte og tilgjengelige for et bredt publikum, men antallet utgivelser falt under krisen på 1990-tallet. Staten har monopol på trykking og import. De fleste større medier på Cuba er statseide og kontrollert direkte eller indirekte av kommunistpartiet.

Cuba er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Cuba ved sin ambassade i Havanna.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.