Diplomati er den virksomheten som en stat utfører for å fremme sine interesser overfor andre land, utenom bruk av krig og vold. Diplomati utøves av statenes utpekte representanter, og foregår ved hjelp av dialog og forhandlinger, både direkte mellom stater og via mellomstatlige organisasjoner.

Ordet brukes også om diplomatisk fremgangsmåte, av og til med en bibetydning av noe taktfullt og formpreget.

Betegnelsen har sitt utspring i at offisielle utsendinger til fremmede land i oldtiden var utstyrt med et diploma (jamfør diplom), nærmest en legitimasjons- og introduksjonsskrivelse.

Man skjelner tradisjonelt mellom et lands utenrikspolitikk og dets diplomati. Den første representerer de allmenne retningslinjer som blir trukket opp av regjeringen og nasjonalforsamlingen, den siste representerer den virksomheten som utøves i samsvar med disse retningslinjene.

Diplomatiske representanter har fått stadig økende oppgaver ettersom det internasjonale samkvem har blitt mer mangfoldig. Etter andre verdenskrig har det skjedd en sterk vekst i det internasjonale samarbeid på ulike felter. Dette har blant annet ført til en styrking av det multilaterale diplomati, for eksempel i internasjonale organisasjoner som De forente nasjoner (FN), Den europeiske union (EU), NATO, Europarådet, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), OSSE og så videre.

Den diplomatiske rangklassen omfatter ambassadør, minister, ministerråd, ambassaderåd, ambassadesekretær og attaché. I norsk utenrikstjeneste brukes ikke lenger rangklassen minister. Ambassadører bestyrer ambassader og faste delegasjoner til internasjonale organisasjoner. Ambassadører til et annet land akkrediteres hos statssjefen, mens chargés d'affaires akkrediteres hos utenriksministeren.

Diplomatene på et tjenestested utgjør corps diplomatique. Øverst rangerer en doyen, som representerer diplomatene i fellesanliggender overfor mottakerstatens myndigheter. Det er vanligvis den diplomaten i øverste rangklasse som har lengst ansiennitet på stedet. I enkelte katolske stater er doyen imidlertid alltid pavens utsending (den pavelige nuntius).

Det består ingen plikt mellom stater til å sende eller motta diplomatiske representanter. Senderstaten må forvisse seg om at mottakerstaten er villig til å motta den person som aktes akkreditert som stasjonssjef i angjeldende stat. Deretter blir stasjonssjefen utstyrt med såkalte akkreditiver som skal overleveres mottakerstatens statsoverhode. For chargé d'affaires leveres dette hos utenriksministeren. Når dette er gjort, ansees stasjonssjefen for å ha tiltrådt sin stilling.

Mottakerstaten kan når som helst, uten å angi grunn, meddele senderstaten at stasjonssjefen eller hvilken som helst person som tilhører stasjonens diplomatiske personale, er persona non grata (uønsket), eller at hvilken som helst person tilhørende stasjonens personale ikke er akseptabel. I så fall skal senderstaten enten tilbakekalle vedkommende eller bringe hans tjenestegjøring ved stasjonen til opphør.

For å sikre et lands diplomatiske (og konsulære) representanter muligheter for en fri og uhindret embetsutøvelse på mottakerstatens territorium, har folkeretten tilstått disse representanter visse rettigheter og privilegier, så som personlig ukrenkelighet i forholdet til mottakerstatens myndigheter, et særlig krav på beskyttelse, immunitet mot mottagerstatens doms- og tvangsmyndighet og fritagelse for skatter, toll og visse avgifter; se eksterritorialrett. Dette er nedfelt i Wien-konvensjonene om diplomatisk samkvem og om konsulært samkvem av henholdsvis 1961 og 1963. Det tekniske og administrative personalet nyter bare i begrenset utstrekning godt av disse særrettighetene. Mottakerstaten skal gi stasjonen kommunikasjonsfrihet for alle offisielle formål, herunder adgang til å benytte kurér, spesielt sendebud.

Diplomatiets historie går helt tilbake til oldtiden, men den gang og lenge utover i middelalderen brukte man særskilte utsendinger for de enkelte anledninger. Slike spesielle ambassader og sendeferder er kjent også fra norsk historie, både til nabolandene og til andre land (Skottland, England, Frankrike, Spania og så videre).

Det mer moderne diplomati ble grunnlagt i Italia. Venezia gikk her i spissen, og de venetianske ambassadørers innberetninger er av stor historisk interesse. På 1500-tallet fikk alle de europeiske stormakter faste diplomatiske misjoner hos hverandre, men i de mindre land ble dette ikke alminnelig før etter 1648. På grunn av de langsomme og usikre kommunikasjoner inntok diplomatene tidligere en ganske uavhengig stilling, og flere stormaktsambassadører kunne føre en meget selvstendig politikk og øve en personlig innflytelse på europeisk historie. Tilsvarende har dagens moderne kommunikasjon gjort en del tradisjonell diplomatisk virksomhet overflødig: Politiske ledere fra de enkelte land kommuniserer direkte med hverandre.

Norge hadde etter 1814 felles diplomati med Sverige. Den 28. oktober 1905 meddelte den første norske utenriksminister de fremmede makter at Norge ønsket å tre i offisiell forbindelse med dem; 3. november ble det besluttet utsendt og oppnevnt midlertidige chargés d'affaires i London, Berlin, Paris, Petrograd og Tokyo, og en norsk minister i København. Samme dag inntraff den første akkrediterte utenlandske representant for en stat som offisielt trådte i diplomatisk forbindelse med den norske regjering; det var den britiske minister. Om den gjeldende ordning med hensyn til det norske diplomati, se utenrikstjenesten.

De viktigste språkene som diplomatene har brukt i tidens løp, er latin, spansk og siden annen halvdel av 1600-tallet fransk, som fremdeles er meget brukt. I våre dager er imidlertid engelsk hovedspråket i diplomatiet.

  • Iver B. Neumann og Sigvald Tomin Hauge. Hva er diplomati? Universitetsforlaget 2011
  • Iver B. Neumann og Halvard Leira. Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905–2005. Pax Forlag 2005.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.