Niger, republikk i innlandet av Vest-Afrika. Landet er uten kystlinje og grenser til Mali i vest, Algerie og Libya i nord, Tsjad i øst, Nigeria og Benin i sør og Burkina Faso i sørvest. 

Store deler av landet er ørken og tynt befolket, mesteparten av landets innbyggerer bor i det mer fruktbare sørvestre hjørnet av landet. Hovedstaden Niamey ligger ved floden og er landets største by.

Det er hovedsakelig to folkegrupper i Niger, i ørkenområdene i nord finner man tuaregene, mens songhai dominerer i jordsbruksområder rundt Niamey og langs Niger. Denne delingen av landet gjenspeiles både i historie og kultur.

Niger var en del av Fransk Vest-Afrika, ble selvstendig republikk 1960.

Navnet er etter floden Niger, av et tuaregord n'igherren, 'strømmende vann, flod'. Floden renner gjennom landet fra vest til øst.

Nigers nasjonalsang er Auprès du grand Niger puissant ('Ved den mektige Niger').

Niger er delt i to klimatiske soner, i nord og øst ligger Sahara, mens det i sørvest, rundt Niamey, er en mer fruktbar sone som egner seg for jordbruk. Gjennom den fruktbare delen av landet renner Niger. Elven har sitt opphav i Guinea i Vest-Afrika og renner gjennom Mali og Niger før den går ut i havet ved kysten av Nigeria. Niger er Afrikas tredje lengste elv, men i motsetning til den lengste, Nilen, og den nest lengste, Kongo, så er den ikke veldig vannrik. Store deler av Niger renner gjennom tørre områder.

Niger er blant Afrikas tørreste og blant verdens varmeste land og omtrent to tredeler av landets areal er ørken. Men Niger har flere årstider, fra mai til oktober er det regntid, deretter følger en kaldere og tørrere årstid, kalt harmattan. De kalde og tørre harmattan-vindene er et fenomen over hele Vest-Afrika, og da blåser det fra Sahara nordøst i Niger mot sør og vest.

Over nitti prosent av Nigers befolkning er muslimer, disse følger hovedsakelig flere retninger innen sufi-islam. Denne sufismen er iblandet lokale religioner og praksiser. Det finnes også utøvere av tradisjonelle religioner i Niger.

Mens innbyggerne rundt hovedstaden Niamey hovedsakelig er hausa-talende, dominerer tuaregene store deler av ørkenen i nordøst. I alt har landet ti offisielle språk. I hovedstadsområdet er det administrasjonsspråket fransk, arabisk, buduma, fulfulde, zarma-songhai, hausa, kanuri og gourmanchema. I nord og blant tuaregene er det tamazigh, tassawaq og tebu.

Niger har en raskt voksende befolkning, og befolkningen er ganske ung. Forventet levealder er 55 år for menn og 56 år for kvinner. Levekårene er dårlige og landet havner stadig på bunn av FNs levekårsindeks. Grunnen til dette er blant annet dårlig skolegang.

De siste årene har Niger tatt imot flyktninger fra konfliktene i Mali og Nigeria, noe som har lagt ytterligere press på få ressurser.

Niger fikk ny grunnlov i 2010. Som tidligere er makten delt mellom presidenten, som formelt er statsoverhode, og en statsminister, som styrer regjeringen. Det er regjeringen som har utøvende makt og en nasjonalforsamling som har den lovgivende. Nasjonalforsamlingen har 113 medlemmer, valgt for en femårsperiode.

Det er presidenten som utnevner statsminister, og han har også muligheten til å sende spørsmål til folkeavstemning. Fra 2011 har Mahamadou Issoufou vært president. Han vant en andre periode i 2016, etter at opposisjonen boikottet valget.

Nigers rettssystem er basert på det franske, og bruker undersøkelsesdommere i kriminalsaker. Ved siden av det sekulære rettssystemet finnes det et system av tradisjonelle råd som ofte tar seg av tvistesaker eller familiesaker. Disse kan både være tradisjonelle ledere og islamske lærde, eller shariakyndige.

Militæret er fortsatt viktig i Niger. Siden 1990 har landet opplevd flere tuaregopprør i nord, i tillegg har landet radikale islamistiske grupper. Med konflikt i mange av nabolandene – Mali, Nigeria, Libya og Tsjad, er det frykt for mer konflikt også i Niger. Blant annet spekuleres det i om Boko Haram, som har sitt utspring blant kanuritalende i Nigeria, vil etablere seg mer permanent i Niger.

Arkeologisk materiale viser at store del er av Sahara var bebodd i forhistorisk tid av samfunn som drev med kveghold. Perioden mellom 7500 til 3000 før vår tidsregning kalles ofte Saharas «grønne periode». Dette er samme periode som den egyptiske sivilisasjonen oppstod. Men etter en lang tørkeperiode for rundt 4000 år siden forsvant mange av samfunnene i Sahara.

I århundrene før vår tidsregning ble det etablert handelsruter over Sahara fra Karthago i dagens Tunisia og Egypt. Disse gikk gjennom dagens Niger. Handelsrutene ble mer permanente da islam spredte seg i Afrika fra det åttende århundre. Handelen ga opphav til flere kongedømmer langs Niger, det viktigste var Songhai-imperiet som nådde sin topp på 1500-tallet. Da omfattet det store deler av dagens Niger og Mali. Viktige byer i Songhai var Timbuktu og Gao i dagens Mali, dette var også kunnskapssentre og et nav for handelsruter på tvers av Sahara. Noen av disse gikk gjennom dagens Niger.

Viktige varer var gull, elfenben og slaver. Både Songhai og rikene som kom etterpå var dels basert på slavehold. Slaveri ble først kriminalisert i Niger i 2003.

Songhai var en muslimsk stat med et rettssystem basert på sharia. Mens overklassen var muslimer, hadde også tradisjonelle religioner sin plass blant folk. Mot slutten av 1500-tallet brøt det ut strid om hvem som skulle overta tronen, og snart invaderte kongedømmet Marokko nordfra. Songhai-riket gikk i oppløsning, men songhai-talende i området som i dag er Niger, opprettet i stedet kongedømmet Dendi.

I løpet av de neste 300 årene ble det dannet nye stater både i vest, sør og øst. I vest vokste Maliriket fram. Sør for Dendi vokste flere bystater fram, kjent som hausa-bystatene. Den største bystaten var Kano, i dagens Nigeria. I øst vokste Kanem-Bornu fram, i det som i dag er området rundt Tsjadsjøen. En av bystatene omfattet Zinder, som i dag er Nigers nest største by.

På begynnelsen av 1800-tallet ble hausa-statene åsted for en religiøs vekkelse og jihad, ledet an av Usman dan Fodio. Dan Fodio etablerte Sokoto-kalifatet i grenseområdene mellom Niger og Nigeria.

Ved Berlinkonferansen i 1884-85, der europeiske makter ble enige om å dele Afrika mellom seg, ble store deler av området rundt Niger-elven tildelt Frankrike. I 1899 sendte Frankrike en ekspedisjon opp Niger, til det som nå var fransk Vest-Afrika for å befeste sitt territorium. Munningen av elven og områdene rundt var nemlig kontrollert av det britiske Niger-kompaniet, og de presset nå nordover for å opprette det som skulle bli Nigeria. De møtte relativ liten motstand. Men i 1899 måtte de bekjempe Sarraounia Mangou, en kvinnelig prest og leder for Azna-gruppen. Det avgjørende slaget sto ved hennes hovedsete, Logou nær dagens Dogondoutchi.

Kort tid etter hadde franskmennene kontroll over området rundt elven Niger, og opprettet flere handelsstasjoner. Tuaregene i Sahara fortsatt sin motstand mot kolonistyret fram til 1922.

Etter at mostanden var slått ned ble Niger innlemmet i Fransk Vest-Afrika. Dette var en føderasjon av åtte koloniale territorier, Mauritania, Senegal, Fransk Sudan (i dag Mali), Fransk Guinea (i dag Guinea), Elfenbenskysten, Øvre Volta (i dag Burkina Faso) Dahomey (i dag Benin) og Niger. Hovedstaden lå ved kysten, Dakar, i dagens Senegal. Innbyggeren i mesteparten av dette området ble regnet som «franske undersåtter» men uten de samme rettighetene som franskmenn.

Etter andre verdenskrig fikk innbyggerne gradvis flere rettigheter, og i 1956 og 1957 ble det avholdt valg. Gradvis gikk koloniene fra å være kolonier til protektorater, før føderasjonen gikk i oppløsing, og selvstendige stater ble dannet. Dette skjedde relativt udramatisk i Vest-Afrika, om man sammenligner med kolonikrigene i Algerie lenger nord.

Niger ble selvstendig i 1960. Statsminister Hamani Diori, som også hadde vært statsminister under franskmennene, gjorde ingen store endringer i det politiske systemet som alt var bygget opp. Og ble gjenvalgt i 1965 og 1970. Selv om han opprettholdt et godt forhold til den tidligere kolonimakta var han en talsmann for afrikansk uavhengighet. Det politiske systemet i Niamey var derimot herjet av korrupsjon, og Diori overlevde flere kuppforsøk takket være fransk militær støtte.

Da tørke rammet tidlig på 1970-tallet klarte ikke Diori å gjøre noe med det. I 1974 gjennomførte Seyni Kountche et statskupp og satte Diori i husarrest. Militærstyret varte i nesten tjue år, fram til Niger arrangerte sine første presidentvalg i 1993. Mahamane Ousmane vant valget, men ny uro fulgte. Niger opplevde nye statskupp både i 1996 og 1999. Samtidig opplevde landet et tuaregopprør. Gjennom hele perioden kontrollerte militæret mye av det politiske livet, noe som ikke forandret seg før en ny grunnlov var på plass i 2010.

Niger har en av de største forekomstene av uran i verden. Uran er viktig både for kjernekraftindustrien og for utviklingen av atomvåpen, noe som har gitt Niger en strategisk betydning. Uraneksporten fra Niger går hovedsak til Frankrike. Landet har også noe annen gruvedrift og noen oljeforekomster.

Ved siden av mineralressurser eksporterer Niger jordbruksprodukter som kveg og dyreskinn, peanøtter og løk. Spesielt til Nigeria, i sør. Jordbruket er imidlertid svært sårbart for tørke, og dårlige år gjør at landet må importere mat.

Niger er en del av valutasamarbeidet i Vest-Afrika, og valutaen, vestafrikansk franc, er knyttet opp mot euro. Det gjør økonomien mer stabil, men landet sliter likevel med høy utenlandsgjeld. Niger er de aller fleste år avhengig av matvarehjelp.

Selv om Niger var en del av Songhai-riket lå det ikke store læresentre innenfor det som i dag er dagens grenser, slik det lå i Mali. Etter Songhai-rikets fall fortsatte Timbuktu å være et lærested for regionen, og dens mange former for religiøs utøvelse. Det betyr også at man har en nedskrevet historisk tradisjon for området.

I tillegg har man en rik muntlig tradisjon, som også har vært inspirasjonskilde for flere nigerske forfattere. Blant de mest kjente er historikeren Boubou Hema (1906–1982) som også var sentral politiker i den første uavhengighetsperioden på 1960-tallet. Selvbiografien Kotia Nima, som tar utgangspunkt i egen historie, så familien og landsbyens historie, for så ende opp med å fortelle hele landets historie fikk den prestisjetunge franske litteraturprisen Grand Prix litteraire d’Afrique noire. Hema skrev også faghistorie og nasjonalmuseet i Niamey fikk i 2008 hans navn.

En annen forfatter som tok utgangspunkt i muntlig tradisjon, og det som fantes av historiske arkiver er Abdoulaye Mamani (1932–1993). Hans roman om dronning Sarraounia og hennes kamp mot franskmennene ble også til film i 1986, regissert av Med Hando (født 1936 i Mauritania). Både forfatter og regissør intervjuet en rekke eldre personer med kjennskap til hva som skjedde da Sarraounia tapte for franskmennene i 1899. Filmen vant en rekke priser.

Også den muntlige tradisjonen blant tuaregene har sine bærere, poeten Hawad (født 1950) som i dag bor i Frankrike, skriver på tamazigh, og oversettes til fransk.

Niger mottar ingen bistand fra Norge. Norges ambassadør til Abuja, i Nigeria, er også akkreditert for Niger. Niger er representert i Norge ved sin ambassade i Berlin.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.