Plassering

KF-bok. begrenset

Etiopia, republikk i det nordøstlige Afrika, på Afrikas horn, grenser til Eritrea i nord og nordøst, Djibouti i øst, Somalia i øst og sørøst, Kenya i sør og Sudan og Sør-Sudan i vest. Navnet Etiopia betyr 'De svartes land' (av gr. aithos, 'brenne', og ops, 'ansikt'; eg. 'mennesker med ansikter svartbrent av sol').

Etiopia er et fattig jordbruksland, og var til 1974 preget av en føydal samfunnsorden. Landet er hyppig utsatt for sult- og tørkekatastrofer og var lenge regnet blant verdens aller fattigste land. Økonomisk vekst i de siste årene har imidlertid endret dette.

Etiopia ble aldri kolonisert, og har av den grunn en spesiell prestisje blant øvrige afrikanske land. Eritrea var også en del av Etiopia, først som del av en føderasjon, mens det fra 1952 ble innlemmet som en av Etiopias provinser. Langvarige krigshandlinger, særlig i Eritrea, men også i Tigray-provinsen og Ogaden-området nær Somalia, truet landets enhet og forsterket de økonomiske problemene. En fredsavtale 1991 gjorde slutt på nesten 30 år med borgerkrig, og i 1993 løsrev Eritrea seg som en selvstendig stat.

Etiopias nasjonalsang er Wodefit gesgeshi widd innat Ityoppya.

Etiopia tilhører det afrikanske skjold, med et landskap som hovedsakelig består av høyland som er bygd opp av enorme lavamasser fra tertiærtiden, og som har karakter av platåer og høysletter. Over slettene reiser det seg mange fjelltopper, som er rester etter tidligere vulkaner. Høyest er Ras Dejen (Ras Dashen, 4620 moh.) i Simienmassivet.

Det etiopiske høyland deles naturlig i to store platåer av Rift Valley, som strekker seg som en kjempemessig dal fra Rødehavet gjennom Etiopia. Det vestlige høylandet, Det abyssinske platået, strekker seg nord–sør i en lengde av ca. 500 km. I hjertet av høylandet ligger Shewa-(Shoa-)platået, med hovedstaden Addis Abeba. Det østlige høylandsområdet, Somaliplatået, ligner på det vestlige, men er ikke så stort. Somaliplatået har sin høyeste del mot Rift Valley, der det finnes flere fjelltopper over 4000 moh.

Den Blå Nil (Abay) renner fra Tanasjøen, som er Etiopias største innsjø. I Gojjam er elvedalen til Blå Nil 1400 m dyp. De største elvene som renner østover er Shabelle og Ganale Doria (Juba). Mot nordøst renner elven Awash ut i Danakilørkenen, der den fordamper i en stor saltsjø før den når havet.

Etiopia er det nest mest folkerike landet i Afrika med ca 86 millioner innbyggere, vesentlig konsentrert til høylandet. De lavere områdene er svært tynt befolket. Det store flertall av befolkningen bor på landsbygda, mens byene har bare ca. 1/10 av landets befolkning. Største by er hovedstaden Addis Abeba (3,6 mill. innb. 2008). Andre større byer er (innb. 1994): Dire Dawa (607 300 innb. 2008), Adama (Nazret) (299 600 innb.2012) og Mekele (219 800 innb. 2012).

Etiopia er hjem til over 80 ulike etniske grupper. Den største gruppen er de kusjittisk-talende oromoene som utgjør ca 34 % av befolkningen. Andre større grupper er de semitisk-talende amharene (27 %) og tigrayene (6 %). Under hele keisertiden dannet amharene og tigrayene den jordeiende overklasse i Etiopia, og hadde dessuten den politiske kontrollen. Oromoene lever i de sør-østlige, vestlige og sørlige deler av landet, og er i hovedsak sysselsatt innen jordbruk.

Somalierne utgjør 6, 2 % av befolkningen og lever stort sett som nomader i de østlige områdene, tidligere kalt Ogaden. De har lenge arbeidet for innlemmelse av sine etiopiske områder i Somalia. Mot grensen til Eritrea lever afar og saho, mens det langs grensene i vest og sør lever en rekke ulike folk som er kulturelt beslektet med folkegruppene i Sudan. Gurage er et lite (4 %), men innflytelsesrikt forretningsfolk.

Offisielt språk er amharisk, som tilhører den semittiske språkgruppen i den afroasiatiske språkfamilien, og som er det mest utstrakte språket. Amharisk er nært beslektet med de semittiske språkene tigrinja og tigre, som snakkes i nord. Den kusjittiske språkgrenen av den afroasiatiske språkfamilien er representert med språkene oromo, sidamo og somali. Etter innføringen av det etniske føderale styresettet i 1991, fikk også andre språk status som offisielle språk i de ulike regionalstatene.

Dagens regime går tilbake til 1991, da Tigray People's Liberation Front (TPLF) ved hjelp av Eritrean People's Liberation Front (EPLF) tok makten og dannet partiet Ethiopian Peoples' Revolutionary Democratic Front (EPRDF) som har hatt den politiske kontrollen frem til i dag. EPRDF er formelt en koalisjon av ulike regionale partier, men er i realiteten dominert av TPLF.

En ny grunnlov i 1995 omgjorde Etiopia til en demokratisk og etnisk føderal republikk, som betød at landet er delt inn i ni regionalstater som er definert etter etnisk-lingvistiske grenser, samt to selvstyrte byområder. Delstatene har egne valgte forsamlinger. Grunnloven gir delstatene stor selvstendighet, endog rett til å forlate føderasjonen.

Statsoverhodet, presidenten, velges for seks år av nasjonalforsamlingen og har hovedsakelig seremonielle oppgaver. Statsministeren er landets reelle politiske leder; han utpekes av majoritetspartiet og godkjennes av nasjonalforsamlingen som består av føderasjonshuset og folkerepresentanthuset. Selv om landet formelt er et liberalt demokrati, har EPRDF utstrakt makt, har den politiske utviklingen langt på vei gått i retning av et ettpartistyre, hvor TPLF og tigrayene dominerer.

Det finnes også grupper som har fortsatt den væpnede kampen som ble ført mot Dergen, fremfor alt Oromo Liberation Front (OLF) og Ogaden National Liberation Front (ONLF). EPRDF har vunnet samtlige valg frem til i dag, og ved valget 2010 fikk EPRDF og allierte partier 534 av de 547 plassene i folkerepresentanthuset. Ved valget i 2015 sikret EPRDF seg samtlige plasser.

EPRDFs leder Meles Zenawi ble i 1991 valgt til president for overgangsregjeringen, senere valgt som statsminister – en post han hadde frem til sin død i august 2012. Den ble da overtatt av Haile Mariam Desalegn, som kommer fra den lille etniske gruppen wolaita i sør.

Etiopias historie går ifølge legendene mer enn 3000 år tilbake, da det etter sigende ble grunnlagt av Menelik I, som var sønn til kong Salomo og dronningen av Saba. Forskningen forteller imidlertid en annen historie. Fra omkring år 1000 f.Kr. la innvandring fra den arabiske halvøy grunnlaget for handelsstasjoner langs kysten i nord, og som i ca. år 500 f.Kr. førte til dannelsen av Aksum-riket.

Under keiser Ezana (ca. 320–350) ble kristendommen gjort til statsreligion, men Aksum ble gradvis mer isolert fra den øvrige kristne verden og gikk i oppløsning på 600-tallet. Riket ble avløst av Zagwe-dynastiet (1137-1270), som igjen ble avløst av det salomonske kongedømmet. Samtidig vokste det også frem en rekke muslimske riker i de sørøstlige områdene, med Shoa, Ifat og Adal som de viktigste.

Konfliktene mellom muslimene og det kristne kongedømmet økte etterhvert, og i 1527 angrep den muslimske staten Adal det kristne Etiopia. Militær hjelp fra hjelp hos Portugal bidrog til at de kristne slo muslimene i 1541. Midt på 1700-tallet gikk Etiopia langt på vei i oppløsning, før Tewodros i 1855 klarte å samle riket under en sentralisert makt. Yohannes IV overtok tronen i 1871, og måtte stå imot egyptiske, italienske og sudanske angrep.

Ved Yohannes' død erklærte Menelik II (1889–1913) seg som keiser, og makten ble dermed flyttet sørover til Shoa. Han måtte forsvare seg mot italienerne som hadde okkupert Eritrea i 1895, og i et avgjørende slag ved Adua klarte Etiopia å beseire den invaderende italienske hær i 1896. Menelik fortsatte arbeidet med å samle Etiopia, la store områder i sør under tronen, og skapte dermed grensene for dagens Etiopia.

Menelik la stor vekt på å modernisere Etiopia, og i 1887 grunnla han den nye hovedstaden Addis Abeba. Hans død i 1913 førte til kamp om makten. Lij Iasu ble utnevnt til ny keiser i en kort periode, før makten i 1916 gikk til Meneliks datter Zawditu som styrte sammen med Ras Tafari Makonnen som regent; han ble kronet til keiser i 1930 under navnet Haile Selassie I. I 1936 okkuperte italienerne Etiopia, og Haile Selassie ble tvunget til å søke eksil i London.

I 1941 kunne han med hjelp av britiske styrker vende hjem, og sikret dermed Etiopias fortsatte selvstendighet. Etter krigen fortsatte keiser Haile Selassie sin moderniseringspolitikk, samtidig som han startet kampanjen for å få innlemmet Eritrea i keiserdømmet. I 1952 gikk Eritrea inn i en føderasjon med Etiopia, før det ble annektert som Etiopias 14. provins. Dette ble også starten på en langvarig frigjøringskrig i Eritrea, som varte frem til 1991. I 1950-årene bygde Etiopia opp et moderne forsvar, basert på et nært forhold til USA, som påtok seg opplæring av etiopisk militært personell, og å levere våpen.

Motstanden mot Haile Selassies økte fra slutten av 60-tallet. Dette ble forsterket av en alvorlig tørke i 1972–74, som var avgjørende for revolusjonen i 1974. Denne var i utgangspunktet ledet av studenter, men ble raskt overtatt av det militære. Innen hæren organiserte yngre offiserer seg og dannet i juni De væpnede styrkers koordineringskomité (Dergen, komité på amharisk), som 12. september avsatte Haile Selassie og overtok styringen. Oberst Mengistu Haile Mariam klarte raskt å sikre seg eneveldig makt innenfor Dergen, og ble den suverene statsleder. I mars 1975 ble Etiopia erklært som republikk, og en form for etiopisk sosialisme ble satt ut i livet bl.a. gjennom nasjonalisering private foretak og omfattende jordreformer.

Militærregimet måtte imidlertid forsvare seg fra en rekke væpnede fronter. EPLF fortsatte frigjøringskampen i Eritrea, TPLF lanserte sin kamp i 1977, og samme år ble Etiopia angrepet av Somalia, som gjorde krav på områder i Ogaden. Ogaden-krigen gikk i Etiopias favør da landet fikk militær hjelp fra Sovjetunionen, som ble Etiopias nye allierte på Afrikas horn. Negativ økonomisk utvikling, presset fra EPLF og TPLF, og minkende støtte fra Sovjetunionen da den kalde krigen gikk mot slutten, førte til Dergens fall i 1991. TPLF omringet hovedstaden, og sikret seg makten gjennom EPRDF.

Forholdet mellom EPRDF og EPLF i Eritrea var i utgangspunktet godt, men forverret seg dramatisk på slutten av 90-tallet. En grensetvist mellom de to landene ved det omstridte landområdet Badme førte i mai 1998 til full krig, som involverte store troppestyrker og medførte betydelige tap på begge sider. De to land inngikk omsider en fredsavtale i Alger i juni 2000, fremforhandlet av organisasjonen for afrikansk enhet (OAU). Men da Den internasjonale domstolen i Haag sin grensekommisjon bestemte at Badme og Irob skulle tilhøre Eritrea, nektet Etiopia å akseptere avgjørelsen. Dette har ført til et fortsatt spent forhold mellom de to land.

Etiopias strategiske posisjon på det afrikanske horn har gjort at landet har involvert seg i ulike regionale konflikter, ved å yte støtte til diverse gerilja bevegelser, særlig i Somalia, men også i Sudan. Forholdet til Egypt har også til tider vært vanskelig, noe som i de senere år har blitt ytterligere komplisert som følge av Etiopias planer om oppdemming av Nilen.

Etiopia er en av Afrikas største og mest ressursrike stater, men likevel et av verdens økonomisk minst utviklede land. Dårlig utbygd infrastruktur og en liten moderne sektor har vanskeliggjort utnytting av de betydelige mineralressursene, og er samtidig et hinder for utvikling av jordbruket.

Landbruket er den helt dominerende økonomiske sektor, som ca. 85 % av befolkningen er direkte eller indirekte avhengig av. De viktigste lokale kornslagene er teff og durra, foruten bygg, mais og hvete, samt en god del oljefrø, grønnsaker og frukt. Jordbruket svarer for ca. 90 % av landets eksportinntekter, hvorav kaffe alene ca. to tredeler av samlet eksportverdi.

Husdyrholdet er stort, men gir ikke stor økonomisk avkastning, selv om kveg, huder og skinn er viktige eksportartikler. En viss modernisering av jordbruket startet i 1970- og 1980-årene, men denne var i liten grad vellykket. Fra 1990-årene ble det satset på eksportrettet produksjon av frukt og blomster.

Etiopia er antatt å ha store mineralforekomster, som bare i begrenset grad er kartlagt, og sektoren bidrar med bare rundt 1 % av BNI. Etiopia er i ferd med har å utvikle sitt hydro-elektriske potensial ved å demme opp Blå Nilen, som står for 80 % av Nilens vann nordover i Sudan og Egypt. Geologiske forhold indikerer muligheter for oljeforekomster, framfor alt i sørvest, nær oljefeltene i Sudan. Industrien, som står for ca. 10 % av sysselsettingen, omfatter vesentlig næringsmiddelindustri og produksjon av tekstiler og andre forbruksvarer for det lokale marked.

Etiopia har normalt store underskudd i handels- og betalingsbalansen med utlandet, bl.a. grunnet store militære kostnader over lengre perioder. Underskuddet har delvis vært dekket av lån og utenlandsk bistand, og Etiopia er et av de mest bistandsavhengige land i verden.

Etiopias topografiske forhold gjør utbyggingen av et moderne samferdselsnett kostbar og vanskelig. Som følge av Eritreas løsrivelse mistet Etiopia adgangen til havet, og er avhengig av havnen i Djibouti. Det finnes også jernbane forbindelse mellom Addis Abeba og Djibouti, og den åren er for tiden i ferd med å rustes opp. Veinettet har de siste par tiår vært under rask utbygging, til en stor del finansiert av utenlandske lån. Storstilte planer om å utvikle en ny havn i Lamo i Kenya er underveis, og tanken er å bygge forbindelser til Sør-Sudan og Etiopia. De viktigste internasjonale lufthavner er ved Addis Abeba og Dire Dawa; 25 mindre flyplasser betjener den innenlandske trafikken.

Det styrende EPRDF partiet dreide snart sin økonomiske politikk i en markedsorientert retning, og landet opplevde fra 1995/96 en viss økonomisk vekst (med untak av krigsårene 1998). I utgangspunktet satset man på å modernisere landbruket, men i de senere år er det lansert en mer omfattende utviklingspolitikk som innebærer privatisering, utbygging av industri og infrastruktur.

Denne politikken er basert på tanken om utviklings-staten, etter modell fra land som Korea og Taiwan. Resultatene har vært betydelige, med en offisiell økonomisk vekst på ca 10 % mellom 2004 og 2009. Veksten er blitt noe moderert i de senere år (7 % i 2012), og er anslått til å ligge på ca 6 % i de kommende årene.

Utdanning i Etiopia følger et system hvor barneskolen varer i 8 år, ungdomsskolen i 2 år og den videregående skolen i 2 år. Barneskolen er i prinsippet gratis og obligatorisk. På barnetrinnet undervises det i engelsk, morsmål og det nasjonale språket amharisk. Ifølge UNESCO var under 50 % lesekyndige i 2013.

Etiopiske myndigheter har i senere år satset mye på høyere utdanning, og det finnes i dag 34 fagskoler, høyskoler og universiteter. Akademisk frihet er svært begrenset i Etiopia. I rapporten "Education under Attack" fra 2010 beskriver UNESCO omfattende brudd på menneskerettigheter i forhold til akademikere som er kritiske til styresmaktene.

Etiopia har en lang litterær historie, og var det eneste afrikanske landet som hadde utviklet en egen omfattende skrifttradisjon før møtet med Europa. Skriftlige verker var av historisk, religiøs, moralsk og juridisk karakter skrevet på geez, det gamle litterære språket som nå bare brukes i liturgien i den etiopiske kirken. Hovedspråket, amharisk, hadde også utviklet et alfabet, og den første moderne litteraturen på dette språket ble til på begynnelsen av 1900-tallet. Kjente forfattere er Menghistu Lemma (1925–88), Ashenafi Kebede (1937–98), Sahle Sellasie (f. 1936), Daniachew Worku (f. 1936) og Abbe Gubegna (f. 1934).

Etiopisk billedkunst har en lang og viktig tradisjon fra kirkemalerier og ikoner, samt bokmalerier. Kunsten var påvirket fra bysantinsk og europeisk retning. Karakteristisk for etiopisk maleri er mettede, kraftige farger, ofte med mørke konturer. På 1900-tallet vokste interessen for verdslig kunst, og landet fikk i 1950-årene en statlig kunstskole. Bygging av kirker har forbilder som kan føres tilbake til 300-tallet e.Kr. Unike i den kristne kirkearkitekturen er en rekke klippekirker, særlig kirkene i Lalibela fra 1200-tallet. Kirkearkitekturen følger senere stort sett tukulens sentraltype med konisk tak. I tillegg er det etiopiske korset er et sentralt ornamentalt innslag i etiopisk kunst, f.eks. i arkitektur og kunsthåndverk.

Kontakten mellom Etiopia og Norge var i utgangspunktet i form av norsk misjonsvirksomhet, bl.a. gjennom Norsk Luthersk Misjonssamband, Det Norske Misjonsselskap og Frikirken fra tidlig på 50-tallet. Norske offiserer deltok i oppbyggingen av den etiopiske marine 1955–65. Norge har siden det ytt betydelig bistand til Etiopia, og siden 1995 har landet hatt status som prioritert land for norsk utviklingssamarbeid.

Sentralt i samarbeidet i 1990-årene var spesifikk innsats for å styrke utviklingen av demokratisk styresett og menneskerettighetene, samt tiltak for sosial utvikling og matvaresikkerhet. Norge ga i 2012 227 mill. NOK i utviklingsbistand, herunder også nødhjelp.

Etiopia er representert i Norge ved sin ambassade i Stockholm, mens Norge er siden 1991 representert i Etiopia ved sin ambassade i Addis Abeba. Etiopias handel med Norge utgjorde i 2008 22,8 mill. NOK import til Etiopia og 35,6 mill. NOK eksport til Norge.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.