Somalia er en republikk i Øst-Afrika, mellom Adenbukta og Det indiske hav, på Afrikas horn. Somalia grenser til Djibouti i nordvest, Etiopia i vest og Kenya i sydvest. Ekvator går gjennom landet lengst i sør.

Somalia er et av verdens aller fattigste land, og har i flere tiår vært herjet av krig og konflikt. Det er derfor begrenset tilgang til pålitelig offentlig statistikk om landet.

Somalia ble selvstendig i 1960, da de tidligere protektoratene britisk Somaliland (i nord) og italiensk Somaliland (i sør) slo seg sammen. Landet har en rik historie og det er kjente funn fra området helt tilbake til neolittisk tid, noen av disse kan sees og er åpne for publikum, slik som hulemaleriene i Las Geel mellom Hargeisa og Berbera i Somaliland.

Etter 22 års borgerkrig, ble Somalia i 2012 omdannet til en føderal stat, ledet av en internasjonalt anerkjent overgangsregjering.

Somalias nasjonalsang er Qolobaa Calankeed.

Somalia (inkludert regionen Somaliland som har erklært seg selv selvstendig, men som ikke har fått anerkjennelse) er 627 337 km² stort i landareal, sjøarealene er usikre fordi Somalias 200 nautiske mils sone er omstridt. Somalia har Afrikas lengste kyst.

Det nordlige Somalia, unntatt områdene mot grensen til Djibouti er preget av høyland, og en kystslette som innsnevres mot øst. Områdene er tørrere enn resten av landet og har de mest ekstreme temperaturvariasjonene. Temperaturen kan bli opp mot 45 °C i mai, juni og juli, mens det er muligheter for frost i innlandet i januar og februar.

Den største byen i nord er Hargeisa, som er Somalias nest største by. Byen ligger i en dal på et høylandsplatå i Sanag-regionen, som er kjent for sin skjønnhet. Somalias høyeste fjell, Shimber Berris, også kalt Surad Ad, strekker seg 2408 meter over havet, og ligger i samme geografiske område. 

Mot sør, fra sørlig Puntland, brer kystslettene seg igjen, og høylandsplatået blir lavere og trekker seg vest fra kysten. Klimaet langs kysten er mildere, men relativt tørt, helt til elveleiene til Juba og Shabelle hvor jorda er mer fruktbar. De store jordbruksområdene i Somalia er lokalisert her.

Somalia sett under ett har normalt to regntider, Gu (april til juni) og Dayr (oktober til desember). Langs kysten mellom hovedstaden Mogadishu og Kismayo får man i juli-august også en tredje regntid kalt Xagaa, der det er korte regnbyger. I disse områdene er floraen mer variert enn i nord, der akasietrær er en vanlig tresort. 

Somalia er befolket av etniske somaliere som utgjør ca. 85 % av befolkningen. I tillegg bor det mange oromo-flyktninger fra Etiopia i nord, samt grupper som regnes som ikke-somaliske av befolkningen selv. Dette gjelder blant annet jareer (bantuer), og bajunier, som lever i grenseområdene mellom Somalia og Kenya, og baserer seg på fiske. Klanene Benadiri og Brava er noen ganger regnet som ikke-somaliere, andre ganger som somaliere.

Den eksakte størrelsen på Somalias befolkning er usikker, dels fordi krigshandlinger har gjort telling vanskelig, og dels på grunn av at Somalia har en nomadisk befolkning. Vanlige anslag ligger mellom 9 og 13 millioner, et estimat er 10,428 millioner (The World Factbook, estimat, juli 2014).

Befolkningen er hovedsakelig muslimsk, og sunnimuslimer av shafia-lovskolen dominerer. Men det er også mange sufier som har etablert seg i Somalia, og sufisme har en lang tradisjon.

Saudiarabisk wahhabisme er på fremmarsj i landet, spesielt blant forretningsmenn, men størrelsen på ekspansjonen er vanskelig å måle. Det finnes både en kristen og en ateistisk minoritet i landet, men begge grupper er forfulgte og holder ofte sin livstro hemmelig.

Somali ble standardisert som et skriftspråk i 1972, og er hovedspråk i landet. Språket er en del av den kusjittiske språkfamilie, og på Afrikas horn er noen av dets nærmeste slektninger afar, saho og oromo. Arabisk er på fremmarsj, og engelsk og italiensk snakkes i noen grad (blant eliten).

I Somalia er mye av samfunnsorganiseringen basert på klaner. Alle somalierne sporer forfedrene på farssiden tilbake til familiegrupperinger, underklaner og til sist klaner. Navnet på en klan er ifølge tradisjonen også navnet på forfaderen på farssiden for alle medlemmene av klanen.

Det er uenighet om den eksakte strukturen for de store klanfamiliene, men den britiske forskeren Ian Lewis opererte med fem større klaner; Darod, Hawiye, Dir, Isaq og Digil-Mirifle, den siste er en utpreget jordbruksklan. Isaq er ofte regnet som en del av Dir-klanen, og Hawiye-Dir-Isaq blir sagt å ha en felles opphavsfar i Irir-grupperingene. Disse store klanene er mindre viktige i dag, mens underklaner er blitt viktigere.

Landet består av de tidligere protektoratene britisk Somaliland (i nord) og italiensk Somaliland (i sør), og fikk full selvstendighet 1960.

I nord er Somaliland (fra 1991) og Puntland (fra 1998) mer eller mindre selvstendige regioner, Somaliland har også erklært selvstendighet fra Somalia, men dette er ikke internasjonalt anerkjent. De er ikke internasjonalt anerkjente, men har de facto kontroll over, og styring med sine respektive territorier. Disse områdene har, med unntak av lav-intensive kamphandlinger i Sool- og Sanaag-provinsene, vært ganske fredelige. Både Somaliland og Puntland krever Sool og Sanaag, der også lokale klaner slåss for mer autonomi.

Somalia har bakgrunn som republikk (1960-69) og militærdiktatur (1969-91). Borgerkrig og statsoppløsning har preget landet siden 1988. Flere forsøk på å gjenopprette normale statsfunksjoner har mislyktes. Etter en fredsavtale inngått i 2004 fikk Somalia for første gang siden 1991 en anerkjent nasjonalforsamling og regjering. Disse har imidlertid ikke kontroll over landet, og møtes i byen Baidoa.

Krigshandlingene har fortsatt, og det er anslått at ca. 300 000 mennesker har mistet livet som følge av krigen i Somalia. Fra 2007 har man forsøkt å etablere et styresett i Mogadishu, og dagens president ble utpekt gjennom en klanprosess i 2012, som også sanksjonerte en grunnlov og et tokammersystem med 275 representanter i underhuset og 54 i overhuset.

Parlamentet er ledet av norsk-somalieren Mohamed Osman Jawhari.  Parlamentet valgte president Hassan Sheik Mahmoud, som tiltrådte i september 2012. Omar Abdirashid Ali Sharmarke er statsminister, valgt i desember 2014. Den somaliske regjeringen er ikke partibasert, men enkelte religiøse muslimbror-baserte fraksjoner har stor makt, klanidentitet er viktig for valg, og normalt vil president, statsminister og parlamentsleder komme fra en av de tre største klanfamiliene i Somalia; Hawiye, Darood og Rahanweyn.

Den radikale islamistiske bevegelsen Harakat al-Shabaab, som i 2012 erklærte seg som en del av al-Qaida, dominerer fortsatt store deler av landsbygda i Sør-Somalia.

Regjeringen har en hær basert på to divisjoner og seks brigader, men er helt avhengig av de rundt 23 000 soldatene fra Den afrikanske union, der KenyaEtiopiaBurundi og Uganda er de store militære bidragsyterne, mens Sierra Leone og Djibouti også har levert styrker.

Tradisjonelle ledere som Malaq, Boqor, Ugas og Sultaner, og underklaner er viktige i rettsutøvelsen som er basert rundt klanloven Heer. Dette er antagelig Somalias vanligste rettssystem.

Somalia er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken, for øvrig av bl.a. Afrikanske Union og Cotonou-avtalen (tidl. Lomé-konvensjonen).

I middelalderen utviklet det seg mange bystater i Somalia. Zeylac i dagens Somaliland er nevnt så tidlig som på 900-tallet i arabiske krøniker, og Mogadishu blir nevnt som en viktig by for handelen i Det indiske hav. Årene 1506 til 1542 har festet seg i somalisk bevissthet, som årene da Imam Ahmad ibn Ibrahim al-Ghazi ‘Gurey’, (kallenavnet betyr 'den venstrehendte'), angrep og nesten erobret Abessinia, forløperen til dagens Etiopia.

På 1900-tallet ble området kolonisert av de europeiske stormaktene, og de somaliske klanene ble oppdelt i ulike kolonier. To av disse koloniene, britisk Somaliland, og italiensk Somaliland ble selvstendig og slo seg sammen i 1960 til Somalia.

Somalia var en republikk i perioden 1960-69 og hadde den første demokratiske maktovertagelsen i Afrika. Men republikken var preget av korrupsjon og manglende partidisiplin. Klanene ble brukt som mobiliseringsfaktor i valgene.

I 1969 ble Somalias andre president Abdirashid Ali Shermarke drept av sin egen livvakt. Den somaliske hæren benyttet dette til et militærkupp og diktatoren Siad Barre tok makten. Barre baserte seg på såkalt ‘vitenskapelig sosialisme’ en ideologi hentet fra marxisme og fascisme. Siad Barre førte en politikk med støtte fra Sovjetunionen inntil krigen mot Etiopia 1977–78 (Ogadenkrigen). Da Sovjetunionen valgte Etiopias side i krigen, etablerte Somalia nære forbindelser (også militære) med USA.

Ogadenkrigen førte til store flyktningestrømmer og til misnøye med Siad Barre, og 9. april 1978 ble et forsøk på militærkupp slått ned i Mogadishu, en geriljabevegelse ble etablert, etter hvert fulgte flere andre.

I 1988 gikk en av disse bevegelsene, Somali National Movement (SNM), på offensiven mot regjeringen i Somalia, og etter det var det de-facto borgerkrig og Siad Barre ble jaget fra Mogadishu i 1991. Dette førte til ytterligere maktkamp og krig, og til store ødeleggelser. Etter en tørke- og sultkatastrofe i 1991–92 vedtok USA og FN å sende en fredsopprettende operasjon til Somalia, Operation Restore Hope. Den opprinnelige amerikanske styrken ble i 1993 erstattet av en FN-styrke hvor også Norge deltok, UNOSOM, som stod i landet til 1995.

Utover 90-tallet, ble de nordlige delene av Somalia fredelige, i den tidligere britiske kolonien Somaliland var det relativt fredelig etter 1996. En fredskonferanse i 1998 dannet Puntland i det nordøstlige hjørnet av Somalia, en del av Somalia som også ble relativt fredelig.

Lenger sør fragmenterte fraksjonene i Mogadishu. Disse ble etter hvert utfordret av såkalte sharia-domstoler og av private næringsinteresser. Sharia-domstolene, som var religiøse domstoler med eget “politi”, oppsto som et svar på lovløsheten spesielt i Mogadishu og ble meget populære i lokalbefolkningen. Domstolene var støttet av næringslivet, men hadde også ekstreme islamistiske elementer i sine rekker. Disse dannet i 2006 et separat forbund, referert til som Harakat Al-Shabaab, de ‘unge’, som senere skulle bli meget viktig i somalisk politikk, og som hadde forbindelser med den radikale gruppen Al-Qaida gruppen.

Etter en fredsavtale inngått i 2004 fikk Somalia for første gang siden 1991 en anerkjent nasjonalforsamling og en overgangsregjering. Regjeringen hadde liten makt, og fikk først kontroll når sharia-domstolene ble kastet ut av Mogadishu av etiopiske styrker i desember 2006.

I perioden 2007-09 var det en utstrakt geriljakamp mot etiopiske styrker og overgangsregjeringen i Sør-Somalia. I 2008 underskrev deler av sharia-domstolene og andre opposisjonsgrupper en avtale med overgangsregjeringen og Etiopia, der etiopierne forpliktet seg til å trekke seg ut. En samlingsregjering ble dannet, og etter hvert ble den tidligere domstolslederen Sheik Sharif Sheik Ahmed valgt som president.

Etiopierne trakk seg ut av Somalia, men regjeringssoldatene greide ikke å stoppe den islamistiske gruppen Shabaabs ekspansjon og Shabaab tok over store deler av Sør-Somalia, bare stoppet av soldater fra Den afrikanske union i en liten del av Mogadishu, som var stasjonert der fra 2007 og framover.

Etter et stort slag i Mogadishu i 2010 begynte Shabaab å tape terreng, spesielt etter at Kenya intervenerte på regjeringens side i 2011, og Etiopia igjen intervenerte i 2012. I 2012 ble en ny regjering utnevnt, ledet av president Hassan Sheikh Mohamud. Denne regjeringen ble internasjonalt anerkjent som en permanent regjering inntil valg kan holdes.

Regjeringen har likevel vansker med å håndheve sin makt utenfor Mogadishu, og er i mange områder helt avhengig av styrker fra Den afrikanske union. I noen områder av Somalia er det regionalstatene som styrer, som i noen tilfeller har et fiendtlig forhold til regjeringen.

Økonomisk har Somalia blitt rammet av borgerkrigen i landet, men det synes som om utviklingen i nord (Puntland og Somaliland) til en grad har kommet lenger enn før borgerkrigen. Økonomien er avhengig av penger hjemsendt fra somaliere i diasporaen, og eksport av geiter, sauer og kameler til Gulflandene, til sammen 4,8 millioner dyr i 2012.

Somalia eksporterte for 693 millioner dollar i 2012, og importerte for 1,818 milliarder dollar det samme året.

Somalia har ikke noe sentralisert skolesystem etter at staten forsvant, men har et privat tilbud. Somalia har også mange universiteter, og noen av dem, som universitetene i Mogadishu, Hargeisa, Hamar og Simad er kjent for å være relativt gode.

I forhold til resten av regionen har Somalia og spesielt Somaliland en relativt velfungerende presse. Den mest utbredte avisen i nord er den regjeringsvennlige Jamhurya, med et opplag på 5000 eksemplarer daglig. TV-stasjoner som Universal TV sender ut relativt landsdekkende sendinger, og internettbaserte nyhetsbyråer som Hiiraan Online er en mye brukt kilde for informasjon.

Norge er representert i Somalia ved sin ambassade i Addis Abeba (Etiopia).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.