Plassering

KF-bok. begrenset

Eritrea, republikk i nordøstlige Afrika, på Afrikas horn ved Rødehavet. Strekker seg cirka 1150 km fra Ras Kasar i nord til Ras Doumeira ved Bab el-Mandebstredet i sør. Grenser i sørøst til Djibouti, i sør til Etiopia og i vest og nordvest til Sudan. Eritrea gjør krav på Hanish-øyene.

Eritrea var i moderne tid italiensk koloni og del av Etiopia før landet etter mange år med frigjøringskamp ble selvstendig 1993. Årtier med krig satte næringslivet kraftig tilbake, og landet har siden selvstendigheten vært avhengig av økonomisk bistand fra andre land. Navnet kommer av det latinske navn på Rødehavet, Mare Erythraeum.

Eritrea ble medlem av FN ved selvstendigheten 1993. Landet er også medlem av de fleste av FNs særorganisasjoner, blant annet Verdensbanken; for øvrig av blant annet Den afrikanske Union og Cotonou-avtalen. Eritrea er representert i Norge ved sin ambassade i Stockholm, mens Norge hadde ambassade i Eritrea (Asmara) fra 2003 til 2013. Siden da ble ansvaret for Eritrea overført til den norske ambassaden i Sudan.

Eritrea er delt i to av Riftdalen, og er hovedsakelig delt inn i tre økologiske soner. Det tempererte høylandet strekker seg opp mot 3000 moh og er en del av det nordetiopiske platå (Det etiopiske høyland). Høylandet i nord går nesten helt ut til kysten av Rødehavet. De ørkenaktige lavlandsslettene ligger øst for høylandet og strekker seg naturlig ut til kysten av Rødehavet.

I den nordlige delen møter en smal stripe sletteland fjell som reiser seg nesten loddrett opp til platået. Lavlandet i sør er en del av Danakilørkenen, eller Danakiltriangelet som til dels ligger under havets nivå. Eritrea har en kystlinje på 1347 km, og over 350 øyer. De viktigste av disse er Dahlak-arkipelet og Hanish-øyene, og korallrev. Det høyeste fjellet er Emba Soira, 3018 moh.

Lavlandsområdene er svært varme. I gjennomsnitt ligger temperaturen på over 30 °C, mens den tidvis stiger opp til nesten 50 °C. I høylandet er klimaet mer moderat. I Asmara (2320 moh.) er middeltemperaturen for hele året 16 °C, med svært små årstidsvariasjoner.

Nedbøren varier etter de forskjellige økologiske sonene. Lavlandet og Danakilørkenen hvor det nesten ikke er vegetasjon, får svært lite og sporadisk nedbør. Nedbøren er høyere i høylandet, og Asmara får 560 mm nedbør i året, mesteparten i juli–august. 

Folketallet i Eritrea er beregnet til 6 333 000 (Verdensbanken 2013) og årlig befolkningstilvekst til 3 prosent. Fødselstallene er svært høye, anslagsvis 37 promille, dødsratene 7 promille. Spedbarnsdødeligheten er i 2013 beregnet til 36 per 1000 levendefødte, hvilket er en solid nedgang i forhold til anslagene på 58 i år 2000 og 114 i 1980.

Forventet levealder ved fødsel er 65 år for kvinner og 60 år for menn, opp fra 48 og 45 i 1980. Anslagsvis 43 prosent av totalbefolkningen er under 15 år. Frigjøringskrigen medførte at flere hundre tusen ble fordrevet fra sine hjem, andelen foreldreløse barn og krigsinvalider er svært stor. I tillegg har tvungen militærtjeneste ført til en massemigrasjon av eritreere (se nedenfor).

Befolkningen er inndelt i en rekke etniske grupper, med tigrinja-gruppen som den største (cirka 50 prosent), og tigre som den nest største (cirka 30 prosent). Andre viktige grupper er afar, naha, saho, bilen, rashaida, og kunama. Selv om Eritrea ikke har et eget nasjonalt språk, er i realiteten tigrinja landets offisielle språk og snakkes av cirka 50 prosent av befolkningen. Arabisk er også mye brukt, og fungerer sammen med tigrinja som et viktig arbeidsspråk. På kystslettene snakkes de kusjittiske språkene saho og afar.

Det finnes ingen pålitelige tall på religiøs tilhørighet i Eritrea, men man regner med at cirka halvparten er muslimer, mens resten tilhører ulike kristne kirker. Den eritreiske ortodokse kirke, som brøt med Den etiopiske ortodokse kirke i 2002 (se Religion i Etiopia) er den største kirke, og omkring 40 prosent av befolkningen hører til denne kirken i dag. Den katolske kirke er den nest største kristne kirke med cirka 3 prosent, mens ulike protestantiske kirker, for eksempel pinsevenner og lutheranere, utgjør cirka 7 prosent.

Sunniislam, Den eritreiske ortodokse kirke og Den evangelisk-lutherske kirke er de eneste lovlige registrerte trossamfunn i Eritrea, hvor andre trossamfunn har hatt store vanskeligheter med å bli registrert. Dette har ført til statlig forfølgelse av en rekke religiøse grupper.

Etter selvstendigheten i 1993 ble den eritreiske frigjøringsbevegelsen Eritrean People's Liberation Front (EPLF) i 1994 omgjort til et politisk parti, People's Front for Democracy and Justice (PFDJ). Etter planen skulle partiet styre i en overgangsperiode inntil parlamentsvalg kunne avholdes. Slike valg har aldri blitt holdt, og parlamentet møttes siste gang i 2002. En ny grunnlov ble vedtatt i 1997, men har aldri blitt iverksatt. 

Presidenten, et verv som Issaias Afewerki har hatt siden 1993, er den høyest utøvende myndighet, og som utpeker og leder regjeringen bestående av 18 ministerier. Nasjonalforsamlingen, også etablert i 1993, består av 150 seter, hvorav den ene halvparten i utgangspunktet var forfordelt PFDJ, mens den andre halvdelen var valgbare seter. Formelt sett er nasjonalforsamlingen landets øverste lovgivende organ, men i og med at nasjonale valg aldri har vært avholdt, har den liten reell betydning. Landet er videre inndelt i seks soner, som igjen er inndelt i totalt 55 distrikter. Det finnes i tillegg regionale forsamlinger i Eritreas seks soner.  

Fraværet av en demokratisk prosess har medført at Eritrea har utviklet seg til en autoritær stat, og mot slutten av 1990-årene kom det til ytterligere innstramminger, med omfattende brudd på grunnleggende menneskerettigheter, inkludert systematiske fengslinger på politisk grunnlag. Dette medførte økende opposisjon til det sittende regimet, hovedsakelig i diasporaen. I 2001 skrev 15 sentrale medlemmer av PFDJ – kalt G15-gruppen – et kritisk brev til presidenten og regimet. Dette resulterte i fengsling av 11 av disse, samt omfattende arrestasjoner av andre opposisjonelle.

Eritreisk opposisjon er sammensatt, fragmentert og uoversiktlig. Den er basert på ideologiske, etniske og religiøse skiller. Ulike opposisjonspartier hadde i 1999 dannet Alliance of Eritrean National Forces (AENF), som etterhvert ble til Eritrean Democratic Alliance (EDA) i 2005. Denne alliansen har hovedsete i Etiopia, og har som målsetting å styrte Isaias Afewerkis regime med makt.

Etter frigjøringen gikk en stor del av EPLFs soldater inn i det nye nasjonale forsvaret, og tvungen verneplikt ble innført 1994. Forsvaret ble redusert, men bygget opp igjen i 1998–99 da Eritrea mobiliserte i grensekrigen mot Etiopia. Krigen mot Etiopia er av regimet brukt som påskudd for å militarisere landet ytterligere, og medførte at nasjonaltjeneste – som del av militærtjenesten – ble utvidet etter krigen. Den ble utvidet fra de opprinnelige 18 måneder i 2002, og alle voksne eritreere må være rede til å bli innkalt til ulike former for samfunnstjeneste, i prinsippet til fylte 40 år, i praksis enda lenger.

Menneskerettighetsbrudd, nasjonaltjenesten og økonomiske vansker er alle årsaker til at Eritrea er et av de land som produserer flest flyktninger. Ifølge FN forlater 5000 landet hver måned (2016), hovedsakelig til flyktningeleirer i Etiopia og Sudan. En stor del fortsetter til Europa, og man regner med at over 80 000 eritreere befinner seg innenfor EU (2015).

Eritrea var i tidlig historie delt mellom flere ulike stater, med Aksumriket blant de viktigste. Aksumriket ble grunnlagt i det fjerde århundre fvt. og strakk seg fra høylandet i dagens Etiopia og Eritrea ned mot kysten av Rødehavet som også knyttet riket til verden utenfor. Aksumriket dannet grunnlag for det senere abyssinske riket, som også inkluderte deler av det moderne Eritrea.

Det var ingen tydelige grenser mellom Etiopia og Eritrea i tidlig historie, og etter Aksumrikets forfall ble Eritreas høyland ansett som del av det abyssinske riket. I løpet av 1500-tallet begynte også ottomanerne å gjøre seg gjeldene i lavlandet, og allerede i 1517 hadde de etablert kontroll over deler av høylandet. Ottomanerne tapte etterhvert kontroll til fordel for egypterne som overtok styret i 1865, og med åpningen av Suezkanalen i 1869 fikk Eritrea økt strategisk betydning.

Fra 1870-tallet begynte italienerne å gjøre seg gjeldene langs Eritrea kysten, og i 1885 gikk de i land i Massawa, og erklærte Eritrea som koloni i 1890. Den etiopiske keiser Menelik anerkjente det italienske herredømmet i 1896,med da italienerne forsøkte å ekspandere sørover, ble de slått av den etiopiske hær i slaget ved Adwa i 1896.

Etter at Haile Selassie ble gjeninnsatt med Storbritannias hjelp i 1941, ble Eritrea først definert som britisk protektorat, før landet i 1950 ble landet føderert med Etiopia, noe som medførte en gradvis assimilering av eritreisk kultur og egenart. Situasjonen ble dramatisk endret i 1962 da Eritrea ble annektert av Etiopia som en etiopisk provins. 

Denne utviklingen, samt Eritreas fragmenterte historie, gjorde at en nasjonalistbevegelse vokste frem i løpet av 1950-tallet. Den eritreiske frigjøringsfronten (ELF) startet en væpnet frigjøringskamp på 1960-tallet, men interne uenigheter førte svekking av denne bevegelsen, og til at Det eritreiske folkets frigjøringsfront (Eritrean People's Liberation Front, EPLF), dannet 1970, overtok lederrollen i frigjøringskampen. EPLF opplevde siste halvdel av 1980-årene betydelig militær fremgang, og i 1989–90 stod bare hovedstaden Asmara igjen under etiopisk kontroll. Da den kalde krigen gikk mot slutten, mistet Etiopia støtte fra Sovjetunionen, noe som tvang etiopierne til forhandlingsbordet – og til å finne en løsning. Slutten på krigen i Eritrea sammenfalt med at det etiopiske regimet ble styrtet av TPLF i juni 1991. I 1993 avhold Eritrea en folkeavstemning om selvstendighet, og etter at 99,8 prosent landets befolkning stemte for full selvstendighet, ble Eritrea en selvstendig stat 24. mai samme år.

Forholdet mellom Eritrea og Etiopia var på 1990-tallet bra, og det ble inngått flere samarbeidsavtaler mellom de to landene. Særlig viktig for Etiopia var avtalen som gav fortsatt adgang til de nå eritreiske havnene Assab og Massawa, som også gav Eritrea gode inntekter. Forholdet forverret seg imidlertid på slutten av 1990-tallet, og i 1998 –utløst av en grensetvist – gikk de to landene til en krig mot hverandre. Krigen varte frem til våren 2000, da  OAU fremforhandlet en fredsavtale i Alger. Grensespørsmålet ble overlatt til en grensekommisjon, underlagt Den internasjonale domstolen i Haag. Etiopia nektet å akseptere kommisjonens avgjørelser, noe som har gjort at forholdet mellom de to land så langt ikke er normalisert.

Som en ny stat tidlig på 1990-tallet stod Eritrea overfor store økonomiske utfordringer. Tiår med krig hadde satt tydelige spor, men landet klarte relativt raskt å bygge opp den økonomiske infrastrukturen.

Den økonomiske veksten ble imidlertid satt kraftig tilbake som følge av krigen mot Etiopia fra 1998 til 2000. I 1999 falt veksten til mindre enn 1 prosent, og BNP krympet med over 8 prosent i 2000. Krigen medførte også store tap av husdyr og for landbruket generelt. Eritrea klarte imidlertid å snu denne utviklingen etter krigen, og klarte i 2011 å oppnå en vekst på over 8 prosent, en vekst som i årene etter har kommet opp mot 14 prosent.

Mens 80 prosent av befolkningen er sysselsatt innen jordbruk, er den økonomiske veksten i all hovedsak et resultat av utvinning av mineraler; kopper, gull, sølv, granitt, marmor, pottaske, samt produksjon av sement. Eritreas jordbruk produserer i hovedsak durra, hirse, havre, hvete og ulike typer frukt og grønnsaker. Viktigste husdyr er kveg, sauer, geiter og kameler.

Remisser fra eritreere i diasporaen var en viktig inntektskilde for frigjøringskampen, og dette har fortsatt etter selvstendigheten. Man regner med at over 30 prosent av BNP stammer fra bidrag fra diasporaen. En viktig del av dette er den tvungne skatten på 2,5 prosent som eritreiske myndigheter har pålagt alle eritreere i utlandet. De som nekter å betale denne skatten nektes bistand fra eritreiske ambassader og konsulater.

Les mer om Økonomi og næringsliv i Eritrea og Mynt, mål og vekt i Eritrea.

Eritrea har obligatorisk skolegang fra 7 til 13 år, og skolesystemet er delt inn i fire trinn: førskole, barneskole, ungdomsskole og videregående skole. I prinsippet undervises det i de ulike etniske gruppers språk. Eksakte tall er mangelfulle, men man regner med at 40–50 prosent av barna går på barneskole, mens kun cirka 20 prosent fortsetter med videre utdannelse. Det er i tillegg mangel både på skoler og lærere, og den totale lesekyndigheten var er anslått til cirka 67 prosent. Landets to største høyskoler er universitet i Asmara og Eritreas teknologiske institutt.  

I likhet med Etiopia har Eritrea en lang litterær historie, og hadde utviklet en egen omfattende skrifttradisjon før møtet med Europa. Skriftlige verker var av historisk, religiøs, moralsk og juridisk karakter skrevet på geez, det gamle litterære språket som nå bare brukes i liturgien i den ortodokse kirken. Den ortodokse kirke har også vært en viktig leverandør av eritreisk billedkunst i form av kirkemalerier og ikoner, samt bokmalerier. Karakteristisk for denne billedkunsten er mettede, kraftige farger, ofte med mørke konturer.

Det moderne Eritrea hadde en relativt betydelig litterær produksjon og flere viktige aviser. Begrenset ytringsfrihet har imidlertid redusert dette, og som konsekvens finnes det ingen private aviser, radio eller tv-stasjoner. Eritrea har én dagsavis, Hadas Ertra, som eies og kontrolleres av myndighetene (opplag 49 000). Det utkommer enkelte uke- og månedsaviser, utgitt av ulike offentlige etater. Den statlige radiostasjonen sender programmer på 11 språk. Fjernsynssendinger startet i 1993; den statlige fjernsynskanalen sender på fire språk. Journalister uten grenser har rangert Eritrea som det verste landet i verden når det gjelder pressefrihet.  

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.