Eritrea

Faktaboks

Uttale
eritrˈea
Offisielt navn
Eritrea
Statsform
Republikk i Afrika
Hovedstad
Asmara
Innbyggertall
6 147 398 (estimat 2021)
Landareal
101 000 km²
Totalareal
117 600 km²
Innbyggere per km²
60,87
Offisielt/offisielle språk
Arabisk, tigrinja, engelsk
Religion
Ortodoks kristendom, islam
Nasjonaldag
24. mai
Statsoverhode
Issaias Afewerki (stats- og regjeringssjef)
Statsminister
-
Mynt
Nakfa à 100 cents
Valutakode
ERN
Nasjonalsang
«Ertra, Ertra, Ertra»
Flagg
Riksvåpen

Eritrea

Av /Store norske leksikon ※.

Plassering

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Eritrea er en republikk i nordøstlige Afrika, på Afrikas Horn ved Rødehavet. Det grenser i sørøst til Djibouti, i sør til Etiopia og i vest og nordvest til Sudan. Eritrea og Jemen gjør begge krav på Hanish-øyene.

Navnet kommer av det latinske navnet på Rødehavet, Mare Erythraeum, og landet strekker seg cirka 1150 kilometer fra Ras Kasar i nord til Ras Doumeira ved Bab el-Mandeb-stredet i sør.

Eritrea var i moderne tid italiensk koloni og del av Etiopia før landet etter mange år med frigjøringskamp ble selvstendig i 1993. Årtier med krig satte næringslivet kraftig tilbake, og landet har siden selvstendigheten vært avhengig av økonomisk bistand fra andre land.

Geografi og miljø

Adi Alauti, Qohaito, Eritrea.
Av .

Eritrea er delt i to av Riftdalen, og er hovedsakelig delt inn i tre økologiske soner. Det tempererte høylandet strekker seg opp mot 3000 meter over havet og er en del av det nordetiopiske platå (Det etiopiske høyland). Høylandet i nord går nesten helt ut til kysten av Rødehavet. Høylandet har steppevegetasjon som er sterkt påvirket av menneskelig aktivitet. De ørkenaktige lavlandsslettene ligger øst for høylandet og strekker seg naturlig ut til kysten av Rødehavet. De er dominert av treløs steppevegetasjon og ørkenvegetasjon.

I den nordlige delen møter en smal stripe sletteland fjell som reiser seg nesten loddrett opp til platået. Lavlandet i sør er en del av Danakilørkenen eller Danakiltriangelet som til dels ligger under havets nivå. I de lavere områdene mot Sudan vokser det tresavanne med akasiearter. Det finnes også områder med åpen skog som feller løvet i tørketiden.

Eritrea har en kystlinje på 1347 kilometer, og over 350 øyer. De viktigste av disse er Dahlak-arkipelet og Hanish-øyene, og korallrev. Det høyeste fjellet er Emba Soira, 3018 meter over havet.

Dyrelivet i Eritrea minner mye om det vi finner i tilgrensende områder av Etiopia, men artsantallet er ikke så høyt og en del av de etiopiske endemismene mangler.

Lavlandsområdene er svært varme. I gjennomsnitt ligger temperaturen på over 30 grader celsius (°C), mens den tidvis stiger opp til nesten 50 °C. I høylandet er klimaet mer moderat. I Asmara (2320 meter over havet) er middeltemperaturen for hele året 16 °C, med svært små årstidsvariasjoner.

Nedbøren varierer etter de forskjellige økologiske sonene. Lavlandet og Danakilørkenen hvor det nesten ikke er vegetasjon, får svært lite og sporadisk nedbør. Nedbøren er høyere i høylandet, og Asmara får 560 millimeter nedbør i året, mesteparten i juli–august.

Folk og samfunn

Asmara er Eritreas hovedstad og største by.
.
Lisens: CC BY SA 3.0

Kopterkirke i hovedstaden. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.
Gateliv i Asmaras hovedgate, november 2019. Byen ligger på hele 2325 meter over havet.

Folketallet i Eritrea er usikkert, men ble i 2021 av FN-sambandet beregnet til omtrent 3,6 millioner. CIA World Factbook beregnet i juli 2021 at folketallet var på cirka 6,15 millioner med en befolkningsvekst på 0,98 prosent. Fødselstallene er høye, anslagsvis 27 fødsler per 1000 innbyggere, mens dødsraten er 6,79 per 1000 innbyggere. Spedbarnsdødeligheten ble i 2021 beregnet til 42,4 per 1000 levendefødte, hvilket er en solid nedgang i forhold til anslagene på 58 i år 2000 og 114 i 1980.

Forventet levealder ved fødsel er 69 år for kvinner og 64 år for menn, opp fra 48 og 45 i 1980. Anslagsvis 38 prosent av totalbefolkningen er under 15 år. 42 prosent av innbyggerne bor i byer (2021). Frigjøringskrigen medførte at flere hundre tusen ble fordrevet fra sine hjem, og andelen foreldreløse barn og krigsinvalider er svært stor. I tillegg har tvungen militærtjeneste ført til en massemigrasjon av eritreere (se nedenfor).

Befolkningen er inndelt i en rekke etniske grupper, med tigrinja-gruppen som den største (cirka 55 prosent), og tigre som den nest største (cirka 30 prosent). Andre viktige grupper er saho (4 prosent), kunama (2 prosent), bilen (2 prosent), rashaida (2 prosent), afar, beni amir og nera. Selv om Eritrea ikke har et eget nasjonalt språk, er i realiteten tigrinja landets offisielle språk og snakkes av cirka 55 prosent av befolkningen. Engelsk og arabisk er også offisielle språk. Arabisk fungerer sammen med tigrinja som et viktig arbeidsspråk. På kystslettene snakkes de kusjittiske språkene saho og afar.

Det finnes ingen pålitelige tall på religiøs tilhørighet i Eritrea, men man regner med at cirka halvparten er muslimer, mens resten tilhører ulike kristne kirker. Den eritreiske ortodokse kirke, som brøt med Den etiopiske ortodokse kirke i 2002 (se religion i Etiopia) er den største kirken, og omkring 40 prosent av befolkningen hører til denne i dag. Den katolske kirke er den nest største kristne kirken med cirka tre prosent, mens ulike protestantiske kirker, for eksempel pinsevenner og lutheranere, utgjør cirka sju prosent.

Sunniislam, Den eritreiske ortodokse kirke og Den evangelisk-lutherske kirke er de eneste lovlige registrerte trossamfunnene i Eritrea, hvor andre trossamfunn har hatt store vanskeligheter med å bli registrert. Dette har ført til statlig forfølgelse av en rekke religiøse grupper.

Stat og politikk

Isaias Afewerki har vært president i Eritrea siden 1993. Foto fra desember 2002, da Afewerki hadde besøk av USAs forsvarsminister Donald H. Rumsfeld.

Etter selvstendigheten i 1993 ble den eritreiske frigjøringsbevegelsen Eritrean People's Liberation Front (EPLF) i 1994 omgjort til et politisk parti, People's Front for Democracy and Justice (PFDJ). Etter planen skulle partiet styre i en overgangsperiode inntil parlamentsvalg kunne avholdes. Slike valg har aldri blitt holdt, og parlamentet møttes siste gang i 2002. En ny grunnlov ble vedtatt i 1997, men har aldri blitt iverksatt.

Presidenten, et verv som Issaias Afewerki har hatt siden 1993, er den høyeste utøvende myndighet, som utpeker og leder regjeringen bestående av 18 ministerier. Nasjonalforsamlingen, også etablert i 1993, består av 150 seter, hvorav den ene halvparten i utgangspunktet var forfordelt PFDJ, mens den andre halvdelen var valgbare seter. Formelt sett er nasjonalforsamlingen landets øverste lovgivende organ, men i og med at nasjonale valg aldri har vært avholdt, har den liten reell betydning. Landet er videre inndelt i seks soner, som igjen er inndelt i totalt 55 distrikter. Det finnes i tillegg regionale forsamlinger i Eritreas seks soner.

Fraværet av en demokratisk prosess har medført at Eritrea har utviklet seg til en autoritær stat, og mot slutten av 1990-årene kom det til ytterligere innstramminger, med omfattende brudd på grunnleggende menneskerettigheter, inkludert systematiske fengslinger på politisk grunnlag. Dette medførte økende opposisjon til det sittende regimet, hovedsakelig i diasporaen. I 2001 skrev 15 sentrale medlemmer av PFDJ – kalt G15-gruppen – et kritisk brev til presidenten og regimet. Dette resulterte i fengsling av elleve av disse, samt omfattende arrestasjoner av andre opposisjonelle.

Eritreisk opposisjon er sammensatt, fragmentert og uoversiktlig. Den er basert på ideologiske, etniske og religiøse skiller. Ulike opposisjonspartier hadde i 1999 dannet Alliance of Eritrean National Forces (AENF), som etter hvert ble til Eritrean Democratic Alliance (EDA) i 2005. Denne alliansen har hovedsete i Etiopia, og har som målsetting å styrte Isaias Afewerkis regime med makt.

Forsøk på statskupp i juni 2013 var den mest alvorlige antydning til regimets sårbarhet. Omkring 200 soldater tok kontroll over den statlige tv-stasjonen og krevde politiske reformer og løslatelse av politiske fanger. Kuppforsøket ble raskt avverget, men man vet veldig lite om hva som skjedde med opprørerne.

Etter frigjøringen gikk en stor del av EPLFs soldater inn i det nye nasjonale forsvaret, og tvungen verneplikt ble innført i 1994. Forsvaret ble redusert, men bygget opp igjen i 1998–1999 da Eritrea mobiliserte i grensekrigen mot Etiopia. Krigen mot Etiopia ble av regimet brukt som påskudd for å militarisere landet ytterligere, og medførte at nasjonaltjeneste – som del av militærtjenesten – ble utvidet etter krigen. Den ble utvidet fra de opprinnelige 18 månedene i 2002, og alle voksne eritreere må være rede til å bli innkalt til ulike former for samfunnstjeneste, i prinsippet til fylte 40 år, i praksis enda lenger.

Ulike religiøse grupper er systematisk undertrykt av regimet. Dette gjelder i særlig grad kristne protestanter, og spesielt Jehovas vitner. Flere muslimske grupperinger er utsatt for samme behandling, og det vakte betydelig oppsikt da studenter ved den muslimske skolen Dia al-Islam tok til gatene i oktober 2017 i protest mot regimets innblanding i skolens undervisning.

Menneskerettighetsbrudd, nasjonaltjenesten og økonomiske vansker er alle årsaker til at Eritrea er et av de land som produserer flest flyktninger. Ifølge FN forlot 5000 landet hver måned i 2016, hovedsakelig til flyktningeleirer i Etiopia og Sudan. En stor del fortsetter til Europa, og man regnet i 2015 med at over 80 000 eritreere befant seg innenfor EU. I 2021 viste UNHCR stor bekymring med tanke på de eritreiske flyktningene i Etiopias Tigray-region der sammenstøtene mellom bevæpnete grupper eskalerte i og rund flyktningeleirene.

Eritrea ble medlem av FN ved selvstendigheten i 1993. Landet er også medlem av de fleste av FNs særorganisasjoner, blant annet Verdensbanken; for øvrig av blant annet Afrikanske union og Cotonou-avtalen.

Historie

Eritreere feirer sin uavhengighet etter folkeavstemningen i 1993. EPLFs flagg sees til høyre, og til venstre sees litt av det gamle nasjonalflagget, som var blått med grønn olivengrenkrans. I dag er disse slått sammen og danner det som nå er Eritreas flagg; EPLFs gule stjerne er byttet ut med en gul olivenkrans. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Corso Italia i byen Asmara i 1949. Asmara står i dag på FNs verdensarvliste på grunn av sine modernistiske bygninger fra kolonitiden.
Av /Mary Evans Picture/NTB.

Eritrea var i tidlig historie delt mellom flere ulike stater, med Aksumriket blant de viktigste. Aksumriket ble grunnlagt i det fjerde århundre før vår tidsregning (fvt.) og strakk seg fra høylandet i dagens Etiopia og Eritrea ned mot kysten av Rødehavet som også knyttet riket til verden utenfor. Aksumriket dannet grunnlag for det senere abyssinske riket, som også inkluderte deler av det moderne Eritrea.

Det var ingen tydelige grenser mellom Etiopia og Eritrea i tidlig historie, og etter Aksumrikets forfall ble Eritreas høyland ansett som del av det abyssinske riket. I løpet av 1500-tallet begynte også ottomanerne å gjøre seg gjeldende i lavlandet, og allerede i 1517 hadde de etablert kontroll over deler av høylandet. Ottomanerne tapte etter hvert kontroll til fordel for egypterne som overtok styret i 1865, og med åpningen av Suezkanalen i 1869 fikk Eritrea økt strategisk betydning.

Fra 1870-tallet begynte italienerne å gjøre seg gjeldene langs Eritrea-kysten. I 1885 gikk de i land i Massawa og i 1890 erklærte de Eritrea som koloni. Den etiopiske keiseren Menelik anerkjente det italienske herredømmet i 1896, men da italienerne forsøkte å ekspandere sørover, ble de slått av den etiopiske hæren i slaget ved Adwa i 1896.

Under andre verdenskrig slo britene de italienske styrkene i slaget ved Keren i 1941. Etter at den etiopiske keiseren Haile Selassie ble gjeninnsatt med Storbritannias hjelp, ble Eritrea først definert som britisk protektorat, før landet i 1950 ble føderert med Etiopia, noe som medførte en gradvis assimilering av eritreisk kultur og egenart. Situasjonen ble dramatisk endret i 1962 da Eritrea ble annektert av Etiopia som en etiopisk provins.

Denne utviklingen, samt Eritreas fragmenterte historie, gjorde at en nasjonalistbevegelse vokste frem i løpet av 1950-tallet. Den eritreiske frigjøringsfronten (ELF) startet en væpnet frigjøringskamp på 1960-tallet, men interne uenigheter førte til svekking av denne bevegelsen, og til at Det eritreiske folkets frigjøringsfront (Eritrean People's Liberation Front, EPLF), dannet 1970, overtok lederrollen i frigjøringskampen. EPLF opplevde i siste halvdel av 1980-årene betydelig militær fremgang, og i 1989–1990 stod bare hovedstaden Asmara igjen under etiopisk kontroll. Da den kalde krigen gikk mot slutten, mistet Etiopia støtte fra Sovjetunionen, noe som tvang etiopierne til forhandlingsbordet – og til å finne en løsning. Slutten på krigen i Eritrea sammenfalt med at det etiopiske regimet ble styrtet av TPLF i juni 1991. I 1993 avhold Eritrea en folkeavstemning om selvstendighet, og etter at 99,8 prosent landets befolkning stemte for full selvstendighet, ble Eritrea en selvstendig stat 24. mai samme år.

Forholdet mellom Eritrea og Etiopia var på 1990-tallet bra, og det ble inngått flere samarbeidsavtaler mellom de to landene. Særlig viktig for Etiopia var avtalen som gav fortsatt adgang til de nå eritreiske havnene Assab og Massawa, som også gav Eritrea gode inntekter. Forholdet forverret seg imidlertid på slutten av 1990-tallet, og i 1998 – utløst av en grensetvist – gikk de to landene til krig mot hverandre. Krigen varte frem til våren 2000, da OAU fremforhandlet en fredsavtale i Alger. Grensespørsmålet ble overlatt til en grensekommisjon, underlagt Den internasjonale domstolen i Haag. Etiopia nektet lenge å akseptere kommisjonens avgjørelser, noe som gjorde at forholdet mellom de to landene forble anspent. I juni 2018 erklærte den nye etiopiske statsministeren Abiy Ahmed at Etiopia var villig til å akseptere Alger-avtalen og slutte fred med Eritrea. Den endelige fredsavtalen ble undertegnet av de to landenes statsledere i Saudi-Arabia i september 2018.

Økonomi og næringsliv

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Eritreas nest største by Keren er kjent for sitt kamelmarked som holdes hver mandag.
Lastevogner transporterer gull-, kobber- og sinkmalm fra gruven ved Bisha Mining Share Company i nærheten av Asmara i 2016.

Eritreas bruttonasjonalprodukt, BNP, er anslått til å ligge på omkring 5,8 milliarder USD (2017), og man regner med at serviceindustrien bidrar med 59 prosent og industri med 30 prosent, mens jordbruk bidrar med elleve prosent.

Ettersom Eritrea ikke offentliggjør sitt statsbudsjett, er det vanskelig å få detaljert tilgang til de økonomiske forholdene og den økonomiske politikken. Anslagsvis har statens forbruk og investeringer ligget på omkring 2,6 milliarder USD, mens skatteinntektene kun utgjør omkring 2,0 milliarder USD (2017). Det betyr at Eritrea vanligvis har betydelige økonomiske underskudd. Statens gjeld regnes også som høy.

Som en ny stat tidlig på 1990-tallet stod Eritrea overfor store økonomiske utfordringer. Tiår med krig hadde satt tydelige spor, men landet klarte relativt raskt å bygge opp den økonomiske infrastrukturen. Ifølge den afrikanske utviklingsbanken er de største risikoene for økonomisk vekst den urolige situasjonen i Tigray-regionen i nabolandet Etiopia, klimaendringer og de begrensete finansielle inntektene (2021).

Den økonomiske veksten ble satt kraftig tilbake som følge av krigen mot Etiopia fra 1998 til 2000. I 1999 falt veksten til mindre enn én prosent, og BNP krympet med over åtte prosent i 2000. Krigen medførte også store tap av husdyr og for landbruket generelt. Eritrea klarte imidlertid å snu denne utviklingen etter krigen, og klarte i 2011 å oppnå en vekst på over åtte prosent, en vekst som i årene etter har kommet opp mot 14 prosent. For 2021 ventes det en vekst på 5,7 prosent ifølge den afrikanske utviklingsbanken.

Mens 80 prosent av befolkningen er sysselsatt innen jordbruk, utgjør inntektene fra denne sektoren kun omlag elleve prosent. Økonomisk vekst er i all hovedsak et resultat av utvinning av mineraler; kobber, gull, sølv, granitt, marmor og pottaske, samt produksjon av sement. Eritreas jordbruk produserer i hovedsak durra, hirse, havre, hvete og ulike typer frukt og grønnsaker. Viktigste husdyr er kveg, sauer, geiter og kameler.

Remisser fra eritreere i diasporaen var en viktig inntektskilde for frigjøringskampen, og dette har fortsatt etter selvstendigheten. Man regner med at over 30 prosent av BNP stammer fra bidrag fra diasporaen. En viktig del av dette er den tvungne skatten på 2,5 prosent som eritreiske myndigheter har pålagt alle eritreere i utlandet. De som nekter å betale denne skatten nektes bistand fra eritreiske ambassader og konsulater.

Den offisielle valutaen, nakfa, ble innført i 1997, og i 2005 ble kursen satt til 15 nakfa for 1 USD. Inflasjon har i løpet av 2000-tallet blitt et økende problem, og har anslagsvis ligget på omkring 20 prosent. I 2015 innførte regjeringen en ny valuta, men beholdt navnet til den gamle. Inflasjonen var fortsatt forholdsvis høy, omtrent 9 prosent, i årene som fulgte.

Kunnskap og kultur

Helleristningene ved Qohaito er antageligvis fra det femte årtusen før vår tid. Oldtidsbyen Qohaito befant seg i det sørlige Eritrea på en høyde mellom 2600 og 2700 meter over havet. Den ble grunnlagt før Aksumrikets begynnelse. Omtrent 900 etter vår tid ble byen og området rundt den forlatt.
En kebero-tromme som brukes i Sudan, Eritrea og Etiopia.

Eritrea har obligatorisk skolegang fra seks til 13 år, og skolesystemet er delt inn i fire trinn: førskole, barneskole, ungdomsskole og videregående skole. I prinsippet undervises det i de ulike etniske gruppenes språk. Eksakte tall er mangelfulle, men man regner med at 47 prosent av barna ikke går på barneskole (2017). Av de barna som går på barneskole, fullfører kun 64 prosent (2017). Det er mangel både på skoler og lærere, og den totale lesekyndigheten er anslått til cirka 75 prosent (2015). Landets to største høyskoler er universitetet i Asmara og Eritreas teknologiske institutt.

Blant folkemusikkinstrumentene finner vi lyren krar og trommen kebero.

I likhet med Etiopia har Eritrea en lang litterær historie, og hadde utviklet en egen omfattende skrifttradisjon før møtet med Europa. Skriftlige verker var av historisk, religiøs, moralsk og juridisk karakter skrevet på geez, det gamle litterære språket som nå bare brukes i liturgien i den ortodokse kirken. Den ortodokse kirke har også vært en viktig leverandør av eritreisk billedkunst i form av kirkemalerier og ikoner, samt bokmalerier. Karakteristisk for denne billedkunsten er mettede, kraftige farger, ofte med mørke konturer.

Blant de litterære klassikerne regnes Ghebreyesus Hailus (1906–1993) The Conscript (engelsk oversettelse 2012). Den ble skrevet på tigrinya i 1927, men ble ikke publisert før 1950 og er blant de første romanene skrevet på et afrikansk språk. Av nålevende forfattere kan blant andre Alěmsěgěd Tesfai (født 1944), lyrikeren Ribka Sibhatu (født 1962), som skriver på både tigrinya og italiensk, og den etiopisk-eritreiske forfatteren Sulaiman Addonia (født 1975) nevnes.

Den modernistiske byen Asmara står på UNESCOs verdensarvliste.

Det moderne Eritrea hadde en relativt betydelig litterær produksjon og flere viktige aviser. Begrenset ytringsfrihet har imidlertid redusert dette, og som konsekvens finnes det ingen private aviser, radio- eller tv-stasjoner. Eritrea har én dagsavis, Hadas Ertra, som eies og kontrolleres av myndighetene (opplag 49 000). Det utkommer enkelte uke- og månedsaviser, utgitt av ulike offentlige etater. Den statlige radiostasjonen sender programmer på elleve språk. Fjernsynssendinger startet i 1993; den statlige fjernsynskanalen sender på fire språk. I 2019 hadde 71 000 mennesker, 1,3 prosent av befolkningen, internettilgang. Dette er den laveste andelen i hele Afrika. Reportere uten grenser har rangert Eritrea som det verste landet i verden når det gjelder pressefrihet.

Eritrea og Norge

Eritrea er representert i Norge ved sin ambassade i Stockholm, mens Norge hadde ambassade i Eritrea (Asmara) fra 2003 til 2013, da ansvaret for Eritrea ble overført til den norske ambassaden i Sudan.

I 2021 bodde 30 213 eritreere i Norge, 23 523 innvandrere og 6 690 norskfødte med innvandrerforeldre.

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg