Djibouti

Faktaboks

Uttale
dʒibˈu:ti
Offisielt navn
Jumhuriyah Jibuti (arabisk), République de Djibouti (fransk)
Norsk navn
Republikken Djibouti
Statsform
Republikk
Hovedstad
Djibouti
Innbyggertall
876 174
Landareal
23 180 km²
Totalareal
23 200 km²
Innbyggere per km²
37,80
Offisielt/offisielle språk
Arabisk, fransk
Religion
Islam
Nasjonaldag
27. juni
Statsoverhode
Ismail Omar Guelleh
Statsminister
Abdoulkader Kamil Mohamed
Mynt
Franc à 100 centimes
Valutakode
DJF
Flagg
Riksvåpen

Djibouti

Av /Store norske leksikon ※.

Plassering

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Djibouti er en republikk i nordøstlige Afrika, på Afrikas horn, ved kysten der Bab al-Mandeb møter Adenbukta. Grenser i nord til Eritrea, i nordvest og vest til Etiopia og til Somalia (Somaliland) i sør. Landet er det tredje minste på det afrikanske fastland. Det er det tredje minste landet på det afrikanske kontinent og er noe mindre enn Troms fylke.

Djibouti ble selvstendig i 1977. Landet er fattig og har sterke bånd til den tidligere kolonimakten Frankrike. Klima er tørt og varmt. Djibouti har en strategisk beliggenhet ved noen av verdens viktigste skipsruter. Hovedstad er Djibouti.

Djibouti (navnet) er etter hovedstadens navn som er av usikker opprinnelse.

Nasjonalsang er «Jabuuti» (’Djibouti).

Geografi og miljø

Klimaet er tørt med høyere luftfuktighet ved kysten; store deler av landet får lite nedbør siden det ligger i regnskyggen.

Den innskårne kysten er 314 kilometer lang. Bortsett fra slettelandet ved Tadjoura-bukta består Djibouti hovedsakelig av en steinørken med lavalag og vulkanske åser og fjell. Høyeste punkt er Moussa Ali Terara, 2021 meter over havet, på grensen mot Etiopia og Eritrea.

Forkastninger har skapt senkninger med saltsjøene Alol og Assal. Sistnevnte ligger cirka 155 meter under havflaten og er Afrikas laveste punkt. Nærmere 90 prosent av arealet er ørkenlandskaper. Det underjordiske vassdraget Ambouli er en viktig kilde til ferskvann.

Klimaet er tørt med høyere luftfuktighet ved kysten; store deler av landet får lite nedbør siden det ligger i regnskyggen. Hovedstaden Djibouti har en årsmiddeltemperatur på 30 oC, som er en av verdens høyeste. Kaldeste måned er januar med en middeltemparatur på 25 oC og varmeste måned er juli med en middeltemperatur på 37 oC. I det østlige Djibouti overstiger temperaturen av og til 41 oC og i høylandet kan den i desember falle til frysepunktet. Årlig nedbørmengde er cirka 125 millimeter ved kysten og 500 millimeter i fjellene, og faller hovedsakelig fra oktober til april. Djibouti rammes ofte av tørke og av og til av flom.

Landet har utpreget ørkenvegetasjon med lave tornebusker og litt gress. Det er noen permanente skoger i fjellene. Langs elveleiene er det dumpalmer og deler av kysten har mangrovesumper. Det er omkring 820 arter av karplanter.

Pattedyrene omfatter blant annet bavian, gaupe, sjakal, sebra, antiloper og gaseller. I kystfarvann finnes dugong (en sjøku) og to arter av havskilpadder. Ved saltsjøene er det et rikt fugleliv; det er påvist omkring 360 fuglearter i landet.

Folk og samfunn

Den største folkegruppen er issaene (av somalisk opprinnelse) som utgjør 60 prosent av befolkningen, mens afarene (av etiopisk og eritreisk opprinnelse) utgjør 35 prosent. Resten er av etiopisk, fransk og italiensk opprinnelse (2016). 77,3 prosent av befolkningen bor i byer; de fleste i hovedstaden (2015).

Forventet gjennomsnittlig levealder ved fødsel er 65,8 år for kvinner og 60,7 år for menn. 53,25 prosent av befolkningen er under 25 år (2016).

Fransk og arabisk er offisielle språk; andre språk er somali og saho-afar; sistnevnte er dominerende talespråk.

Muslimer (nesten alle sunnier) utgjør 94 prosent av befolkningen, kristne 6 prosent.

På grunn av strategisk beliggenhet og politisk stabilitet er Djibouti et transittpunkt for migranter og asylsøkere. Landet har hatt flyktninger og asylsøkere, flest somaliere men også etiopere og eritreere, i leirer i mer enn 20 år. I hovedstaden er det mange flyktninger fra Jemen.

Stat og politikk

Djibouti er en enhetsstatlig og formelt demokratisk republikk. Presidenten, som velges for fem år og kan gjenvelges 2 ganger, har meget sterk makt. Landet utgjør én valgkrets. Det er inndelt i 5 regioner og én hovedstadsregion.

Nasjonalforsamlingen har 65 medlemmer som velges for 5 år.

Forsvaret består av hær, flyvåpen og marine, dessuten halvmilitære styrker og en nasjonal sikkerhetsstyrke. Franske og amerikanske styrker er stasjonert i landet. Det er frivillig militærtjeneste for menn over 18 år.

Djibouti er blant annet medlem av FN og FNs særorganisasjoner, Verdens helseorganisasjon, Den arabiske liga, Den afrikanske union (AU) og Cotonou-avtalen.

Historie

Fordi Djibouti har mye ørken og få fruktbare områder, var det tynn bosetning i oldtiden, vesentlig nomader som slo seg ned i korte perioder. Etter hvert innvandret afarer fra Etiopia og Eritrea og somalifolket issa fra sør. Issaene fordrev afarene fra de sørlige delene og slo seg ned i kystregionene.

I 825 bragte misjonærer inn islam. Araberne kontrollerte handelen i regionen til 1500-tallet, da portugisere begynte å konkurrere om den. Da disse ekspanderte videre østover, gjenerobret araberne dominansen og etablerte en handelsstasjon i Tadjoura. Den var forbundet med det etiopiske platå via karavaneruter.

Franskmenn slo seg ned ved Obock i 1859. Obock og Tadjoura ble franske protektorater i 1884 og slått sammen til kolonien Fransk Somaliland i 1896. Byggingen av jernbanen fra Etiopia til Dire Dawa i 1903 og til Addis Abeba i 1917 gjorde hovedstaden Djibouti (grunnlagt 1888) til en viktig utskipningshavn for etiopiske varer. Veibygging i 1924–1934 åpnet de indre landsdelene.

I 1946 ble områdets status endret til fransk oversjøisk territorium. Det oppsto politiske miljøer og egne folkeforsamlinger ble opprettet, men den franske guvernøren var øverste myndighet. I 1967 fikk Fransk Somaliland utvidet indre selvstyre med navnet Det franske Afar- og Issa-territoriet. Ti år senere førte en folkeavstemning til et stort flertall for selvstendighet og 27. juni 1977 ble territoriet selvstendig under navnet Djibouti.

Mye av tiden etter selvstendigheten ble preget av uroligheter mellom folkegruppene afarene og issaene. Den første presidenten, Hassan Gouled Aptidon, kvalte i en viss grad urolighetene med sitt ettpartistyre med partiet Folkets fremskrittsbevegelse (RPP), og Aptidon ble gjenvalgt uten motkandidat i 1979. I 1980-årene var all politisk opposisjon forbudt. I 1990 var det etniske sammenstøt i hovedstaden og det oppsto nye problemer med flyktninger fra krigssonene i Eritrea og Ogaden. I 1980 spilte Djibouti en meglerrolle på Afrikas horn mellom de to fiendene Etiopia og Somalia i 1980-årene.

I 1991 utviklet konflikten mellom afarene og issaene seg til borgerkrig, og president Aptidon tilkalte året etter militærhjelp fra Frankrike. Under press fra borgerkrigen og Frankrike innledet presidenten en demokratiseringsprosess.

I 1998 ble Etiopia avstengt fra de eritreiske havnene på grunn av krigen mellom Etiopia og Eritrea. Havnebyen Djibouti styrket forbindelsene mellom Etiopia og Djibouti.

En avtale mellom Djibouti og Iran om økonomisk samarbeid ble inngått i 1998 og avtaler med Jemen og Libya i 2000. I 2002 etablerte USA en base i landet blant annet i forbindelse med den USA-ledede kampen mot terror, men den franske militærbasen er størst. Som følge av sin strategiske plassering har Djibouti i årenes løp mottatt store antall flyktninger, særlig fra Somalia.

Nåværende president Ismail Omar Guelleh etterfulgte Aptidon i 1999 (Guelleh er Aptidons nevø). Han fikk 100 prosent av stemmene i valget med én kandidat i 2005 da opposisjongruppene boikottet valget. Etter 2000 har Djibouti hatt sterke bånd med Kina.

Eritreiske styrker gikk inn i Djibouti i 2008, men trakk seg ut tre dager etter. I 2011 ble Guelleh gjenvalgt for en tredje seksårsperiode.

Økonomi og næringsliv

Innsjøen Assal - en saltsjø i det sørvestlige Djibouti. Innsjøen er verdens største saltreservat.

Djibouti har få naturressurser, relativt lite jordbruk og lite industri. Økonomien drives sterkt av handelsvirksomhet fra havner.

Jordbruk står for 2,9 prosent av BNP (2016). Det dyrkes blant annet grønnsaker og dadler, i stor utstrekning ved kunstig vanning. Sau, geit og kamel er viktige husdyr for de mange nomadene. Det er noe fiske.

Industri omfatter 20,8 prosent av BNP (2016). Det utvinnes blant annet gull, sølv, bly, kobber og sink. Salt fra kysten og fra saltsjøene i innlandet er en viktig eksportvare til Etiopia. Det er en del småindustri med produksjon av blant annet næringsmidler, mineralvann og mekanisk utstyr.

Tjenestesektoren står for 76,3 prosent av BNP (2016). Med internasjonal havn og jernbane er hovedstaden Djibouti et sentralt senter for handel på Afrikas horn, og forretningslivet er konsentrert her.

Kunnskap og kultur

Det er 5-årig obligatorisk skolegang formelt, 4-årig middelskole og 3-årig videregående skole. Det er 1 universitet, i hovedstaden. Omkring 30 prosent av befolkningen er analfabeter.

Det er ingen dagsviser, men noen få ukeaviser.

1 statseid kringkastingsselskap, Radio Television de Djibouti (RTD), sender radio- og fjernsynsprogrammer på fransk, arabisk, afar og somali.

Djibouti har en lang poetisk tradisjon. Shibab al-Din (død 1143) skrev historieverket ’Futuh Al-Habash’. En av de mest fremtredende nålevende forfattere er roman-og novelleforfatteren, essayisten og poeten Abdourahman Waberi (1965–).

Tradisjonelle musikkinstrumenter er blant annet bollelyre og strengeinstrumentet oud. Kjente musikknavn er sangeren og komponisten Abdo Xamar Qoodh (Abdo Hamargodh) (1928–1994), sangeren og instrumentalisten Mohamed Ali Fourchette (1938–1996) og komponisten og sangerinnen Nima Djama (1952–).

Fotball er den mest populære sportsgrenen.

Djibouti og Norge

Norges ambassade i Addis Abeba er sideakkreditert til Djibouti. Det er et norsk konsulat i hovedstaden Djibouti. Djiboutis ambassade i Brussel (Belgia) er sideakkreditert til Norge.

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg