Djibouti

Faktaboks

Uttale
dʒibˈu:ti
Offisielt navn
Jumhuriyah Jibuti (arabisk), République de Djibouti (fransk)
Norsk navn
Republikken Djibouti
Statsform
Republikk
Hovedstad
Djibouti
Innbyggertall
988 000
Landareal
23 180 km²
Totalareal
23 200 km²
Innbyggere per km²
42,62
Offisielt/offisielle språk
Arabisk, fransk
Religion
Islam
Nasjonaldag
27. juni
Statsoverhode
Ismail Omar Guelleh
Statsminister
Abdoulkader Kamil Mohamed
Mynt
Franc à 100 centimes
Valutakode
DJF
Flagg
Riksvåpen

Djibouti

Av /Store norske leksikon ※.

Plassering

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Djibouti er en republikk i nordøstlige Afrika, på Afrikas Horn, ved kysten der Bab al-Mandeb møter Adenbukta. Landet grenser i nord til Eritrea, i nordvest og vest til Etiopia og til Somalia i sør. Det er det tredje minste landet på det afrikanske kontinentet og er noe mindre enn Viken fylke.

Djibouti er et land med få naturressurser, relativt lite jordbruk og lite industri. Det ble selvstendig i 1977 og har sterke bånd til den tidligere kolonimakten Frankrike. Klima er tørt og varmt. Landet har en strategisk beliggenhet ved noen av verdens viktigste skipsruter. Hovedstad er Djibouti.

Djibouti (navnet) er etter hovedstadens navn som er av usikker opprinnelse.

Nasjonalsang er «Jabuuti» (’Djibouti).

Geografi og miljø

Godafjellene i Djibouti.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Den innskårne kysten er 314 kilometer lang. Bortsett fra slettelandet ved Tadjoura-bukta består Djibouti hovedsakelig av en steinørken med lavalag og vulkanske åser og fjell. Høyeste punkt er Mousa Ali, 2021 meter over havet, på grensen mellom Djibouti og Eritrea.

Forkastninger har skapt senkninger med saltsjøene Alol og Assalsjøen. Sistnevnte ligger 155 meter under havflaten og er Afrikas laveste punkt. Nærmere 90 prosent av arealet er ørkenlandskaper. Det underjordiske vassdraget Ambouli er en viktig kilde til ferskvann.

Klimaet er tørt med høyere luftfuktighet ved kysten; store deler av landet får lite nedbør siden det ligger i regnskyggen. Hovedstaden Djibouti har en årsmiddeltemperatur på 30 oC, som er en av verdens høyeste. Kaldeste måned er januar med en middeltemparatur på 25 oC og varmeste måned er juli med en middeltemperatur på 37 oC. I det østlige Djibouti overstiger temperaturen av og til 41 oC og i høylandet kan den i desember falle til frysepunktet. Årlig nedbørmengde er cirka 125 millimeter ved kysten og 500 millimeter i fjellene, og faller hovedsakelig fra oktober til april. Djibouti rammes ofte av tørke og av og til av flom.

Landet har utpreget ørkenvegetasjon med lave tornebusker og litt gress. Det er noen permanente skoger i fjellene. Langs elveleiene er det dumpalmer og deler av kysten har mangrovesumper. Det er omkring 820 arter av karplanter.

Pattedyrene omfatter blant annet bavian, gaupe, sjakal, sebra, antiloper og gaseller. I kystfarvann finnes dugong (en sjøku) og to arter av havskilpadder. Ved saltsjøene er det et rikt fugleliv; det er påvist omkring 360 fuglearter i landet.

Folk og samfunn

Djibouti har 988 000 innbyggere (2020). Den største folkegruppen er issaene (av somalisk opprinnelse) som utgjør 60 prosent av befolkningen, mens afarene (av etiopisk og eritreisk opprinnelse) utgjør 35 prosent. Dessuten finnes mindre grupper av europeere (hovedsaklig franskmenn) og arabere. 77,6 prosent av befolkningen bor i urbane strøk; de fleste i hovedstaden (2020).

Forventet gjennomsnittlig levealder ved fødsel er 68,7 år for kvinner og 64,6 år for menn. 28,9 prosent av befolkningen er under 14 år (2020).

Fransk og arabisk er offisielle språk; andre språk er somali og saho-afar; sistnevnte er dominerende talespråk.

Muslimer (nesten alle sunnier) utgjør 94 prosent av befolkningen, mens cirka seks prosent er kristne.

På grunn av strategisk beliggenhet og politisk stabilitet er Djibouti et transittpunkt for migranter og asylsøkere. Landet har 30 357 flyktninger fra Somalia, Etiopia, Eritrea og Jemen (2019).

Stat og politikk

Ismail Omar Guelleh er president i Djibouti siden 1999. Han er nevø av den tidligere presidenten, Hassan Gouled Aptidon (president 1977–1999).

Djibouti er en enhetsstatlig og formelt demokratisk republikk. Presidenten, som velges for fem år, har meget sterk makt. Landet utgjør én valgkrets. Det er inndelt i fem regioner og én hovedstadsregion.

Nasjonalforsamlingen har 65 medlemmer som velges for fem år.

Forsvaret består av hær, flyvåpen og marine, dessuten halvmilitære styrker og en nasjonal sikkerhetsstyrke. Franske og amerikanske styrker er stasjonert i landet. Det er frivillig militærtjeneste for menn over 18 år.

Djibouti er blant annet medlem av FN og FNs særorganisasjoner, Verdens helseorganisasjon, Den arabiske liga, Den afrikanske union (AU) og Cotonou-avtalen.

Historie

I 1967 ble det holdt en folkeavstemning som gav flertall for fortsatt tilknytning til Frankrike. Bildet viser en demonstrasjon i Djibouti etter avstemningen. Først ti år senere ble landet selvstendig.
Av .

Fordi Djibouti har mye ørken og få fruktbare områder, var det tynn bosetning i oldtiden, vesentlig nomader som slo seg ned i korte perioder. Etter hvert innvandret afarer fra Etiopia og Eritrea og somalifolket issa fra sør. Issaene fordrev afarene fra de sørlige delene og slo seg ned i kystregionene.

I 825 brakte misjonærer inn islam. Araberne kontrollerte handelen i regionen til 1500-tallet, da portugisere begynte å konkurrere om handelen. Da disse ekspanderte videre østover, gjenerobret araberne dominansen og etablerte en handelsstasjon i Tadjoura. Den var forbundet med det etiopiske platå via karavaneruter.

Franskmenn slo seg ned ved Obock i 1859. Obock og Tadjoura ble franske protektorater i 1884 og slått sammen til kolonien Fransk Somaliland i 1896. Byggingen av jernbanen fra Etiopia til Dire Dawa i 1903 og til Addis Abeba i 1917 gjorde hovedstaden Djibouti, som ble grunnlagt i 1888, til en viktig utskipningshavn for etiopiske varer. Veibygging i perioden fra 1924 til 1934 åpnet de indre landsdelene.

I 1946 ble områdets status endret til fransk oversjøisk territorium. Det oppsto politiske miljøer og egne folkeforsamlinger ble opprettet, men den franske guvernøren var øverste myndighet. I 1967 fikk Fransk Somaliland utvidet indre selvstyre med navnet Det franske Afar- og Issa-territoriet. Ti år senere førte en folkeavstemning til et stort flertall for selvstendighet, og 27. juni 1977 ble territoriet selvstendig under navnet Djibouti.

Mye av tiden etter selvstendigheten ble preget av uroligheter mellom folkegruppene afarene og issaene. Den første presidenten, Hassan Gouled Aptidon, kvalte i en viss grad urolighetene med sitt ettpartistyre med partiet Folkets fremskrittsbevegelse (RPP), og Aptidon ble gjenvalgt uten motkandidat i 1979. I 1980-årene var all politisk opposisjon forbudt. I 1990 var det etniske sammenstøt i hovedstaden og det oppsto nye problemer med flyktninger fra krigssonene i Eritrea og Ogaden. I 1980 spilte Djibouti en meklerrolle på Afrikas Horn mellom de to fiendene Etiopia og Somalia i 1980-årene.

I 1991 utviklet konflikten mellom afarene og issaene seg til borgerkrig, og president Aptidon tilkalte året etter militærhjelp fra Frankrike. Under press fra borgerkrigen og Frankrike innledet presidenten en demokratiseringsprosess.

I 1998 ble Etiopia avstengt fra de eritreiske havnene på grunn av krigen mellom Etiopia og Eritrea. Havnebyen Djibouti styrket forbindelsene mellom Etiopia og Djibouti.

En avtale mellom Djibouti og Iran om økonomisk samarbeid ble inngått i 1998 og avtaler med Jemen og Libya i 2000. I 2002 etablerte USA en base i landet blant annet i forbindelse med den USA-ledede kampen mot terror, men den franske militærbasen er størst.

Nåværende president Ismail Omar Guelleh etterfulgte Aptidon i 1999 (Guelleh er Aptidons nevø). Han fikk 100 prosent av stemmene i valget med én kandidat i 2005, da opposisjonsgruppene boikottet valget. Guelleh ble gjenvalgt for en femte periode i 2021.

Etter 2000 har Djibouti hatt sterke bånd med Kina, som har bygd og driver en elektrifisert jernbanelinje mellom Addis Abeba og Djiboutis hovedstad, hvor det er en kinesisk marinebase.

Eritreiske styrker gikk inn i Djibouti i 2008, men trakk seg ut etter tre dager.

Økonomi og næringsliv

Klimaet er tørt med høyere luftfuktighet ved kysten; store deler av landet får lite nedbør siden det ligger i regnskyggen.

Saltsjøen Assal i det sørvestlige Djibouti er en viktig saltforekomst.

Djibouti har få naturressurser, relativt lite jordbruk og lite industri. Økonomien drives sterkt av handelsvirksomhet fra havner, i første rekke byen Djiboutis havn.

Primærnæringene står for 2,9 prosent av bruttonasjonalproduktet (2017). Det dyrkes blant annet grønnsaker og dadler, i stor utstrekning ved kunstig vanning. Sau, geit og kamel er viktige husdyr for de mange nomadene. Det er noe fiske.

Industrien omfatter 20,8 prosent av bruttonasjonalproduktet (2017). Salt fra kysten og fra saltsjøene i innlandet er en viktig eksportvare til Etiopia. Det utvinnes mindre kvanta gull, sølv, bly, kobber og sink. Det er en del småindustri med produksjon av blant annet næringsmidler, mineralvann og mekanisk utstyr.

Tjenestesektoren står for 80,2 prosent av BNP (2017). Med internasjonal havn og jernbane er hovedstaden Djibouti et sentralt senter for handel på Afrikas Horn. Hovedstaden har en voksende finanssektor, og forretningslivet er konsentrert her.

Djiboutis import er vel ni ganger større enn eksporten (2017). I tillegg til Etiopia og Somalia er De forente arabiske emirater, Frankrike, Saudi-Arabia og Kina de viktigste handelspartnerne (2017).

Kunnskap og kultur

Det er fem-årig obligatorisk skolegang formelt, fire-årig middelskole og tre-årig videregående skole. I hovedstaden er det ett universitet. Omkring 30 prosent av befolkningen er analfabeter.

Det utgis flere aviser på fransk.

1 statseid kringkastingsselskap, Radio Télévision de Djibouti (RTD), sender radio- og fjernsynsprogrammer på fransk, arabisk, afar og somali.

Djibouti har en lang poetisk tradisjon. Shibab al-Din (død 1143) skrev historieverket ’Futuh Al-Habash’. En av de mest fremtredende nålevende forfattere er roman-og novelleforfatteren, essayisten og poeten Abdourahman Waberi (1965–).

Tradisjonelle musikkinstrumenter er blant annet bollelyre og strengeinstrumentet oud. Kjente musikknavn er sangeren og komponisten Abdo Xamar Qoodh (Abdo Hamargodh) (1928–1994), sangeren og instrumentalisten Mohamed Ali Fourchette (1938–1996) og komponisten og sangerinnen Nima Djama (1952–).

Fotball er den mest populære sportsgrenen.

Djibouti og Norge

Norges ambassade i Addis Abeba er sideakkreditert til Djibouti. Det er et honorært norsk konsulat i hovedstaden Djibouti. Djiboutis ambassade i Brussel (Belgia) er sideakkreditert til Norge.

Norges eksport utgjorde fire millioner kroner i 2020. Det var i 2020 ingen import fra Djubouti.

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg