Plassering

KF-bok. begrenset

Utsikt over Alajfjellene i sørlige del av Kirgisistan.

Konstantin Savenkov/iStockphoto. begrenset

Kirgisistan er en republikk i Sentral-Asia. Kirgisistan er en innlandsstat og grenser til Kasakhstan i nord, Usbekistan i vest, Tadsjikistan i sør og Kina (Xinjiang-provinsen) i øst. Kirgisistan er den minste av de fem republikkene i den sentralasiatiske delen av det tidligere Sovjetunionen

Hovedstaden i Kirgisistan er Bisjkek

Kirgisistan ble en uavhengig stat i 1991, etter Sovjetunionens oppløsning. I moderne tid har landet vært preget av økonomiske vanskeligheter, politisk uro og voldelige sammenstøt mellom etniske grupper. Kirgisistan har gjennomgått to revolusjoner etter uavhengigheten, hvor den sittende president har blitt tvunget til å flykte landet; første gang i 2005 og andre gang i 2010. Imidlertid anses landet i dag for å være det som har kommet lengst med hensyn til demokratisk utvikling i Sentral-Asia.

I 2010 ble Kirgisistan det første landet i Sentral-Asia til å innføre parlamentarisme. Det er det eneste landet i regionen som har gjennomført et valg som har blitt anerkjent som fritt og rettferdig av internasjonale valgobservatører fra Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE). Kirgisistan var det første og hittil eneste landet i Sentral-Asia som har valgt en kvinne som statsoverhode, Roza Otunbajeva, som satt fra april 2010 til desember 2011.

Over tre fjerdedeler av landets territorium består av fjell. Innsjøen Issyk-Kul (kirgisisk for “Varm innsjø”) er et svært populært reisemål for turister i sommermånedene. Gitt den storslåtte naturen i landet er turisme et viktig satsningsområde for kirgisiske myndigheter.

Kirgisistan tar sitt navn fra folkegruppen kirgisere og ordet «stan», som betyr land. I likhet med de andre tidligere sovjetstatene viser landets navn til landets største etniske gruppe, det som i sovjetisk tradisjon refereres til som «titulærnasjon».

Offisielle språk i landet er kirgisisk og russisk

Kirgisistans nasjonalsang er Ak monguluu aska zoolor, talaalar (Høye fjell, daler og enger).

Kirgisistan er et utpreget fjelland, hvor tre fjerdedeler av territoriet består av fjell. Over halvparten av landets territorium ligger mellom 1000 og 3000 moh. og en tredjedel mellom 3000 og 4000 moh. Landets høyeste fjelltopp er Pik Pobedy (russisk for “Seierstoppen”), på 7439 moh.

To store fjellkjeder går gjennom landet, disse er Tian Shan og Pamirfjellene. Fjellene deler Kirgisistan i to, en nordlig og sørlig del. Skillelinjen er ikke bare geografisk, men har også kulturell og politisk betydning. I nord ligger hovedstaden Bisjkek, og fylkene Tsjuj, Talas, Naryn og Issyk-Kul. I sør ligger landets nest største by Osj, og de tre fylkene Osj, Jalalabad og Batken. Transport mellom de to landsdelene foregår langs hovedveien Bisjkek-Osj, som på det høyeste punkt krysser fjellpasset Too-Ashuu på 3125 moh, og ved daglige flyforbindelser.

Man finner også slettelandskap i Tsjuj fylke, rundt hovedstaden Bisjkek. Deler av det sørlige Kirgisistan ligger i den fruktbare Ferghanadalen, hvor klima og jordsmonn gjør matproduksjon til en viktig del av økonomien. I nordøst ligger innsjøen Issyk-Kul, som er verdens tiende største innsjø. Den er også verdens nest største fjellinnsjø og verdens nest største saltinnsjø. Flere andre større innsjøer ligger i den nordøstlige delen av landet, deriblant Song-Kul og Chatyr-Kul. Fiske har tradisjonelt vært utbredt ved Issyk-Kul og i Kirgisistans elver, men bestanden lider i dag av overfiske. De største elvene i Kirgisistan er Naryn (616 km) som renner sørover inn i Ferghanadalen og blir del av Syr Darya, samt Talas (294 km), Tsjuj (221 km), og en rekke andre mindre elver.

Det finnes grensepasseringer for kjøretøy til Kasakhstan, Usbekistan, Tadsjikistan og Kina. Grensepostene kan tidvis være stengt i perioder med politisk uro eller uenighet landene imellom. I Ferghanadalen ligger flere tadsjikiske og usbekiske enklaver.

Kirgisistan har i hovedsak et kontinentalt klima med kalde vintre og varme somre, men det er store temperaturforskjeller i de forskjellige landsdeler. Den sørlige delen av landet kan ha sommertemperaturer opp mot 40 °C mens fjellområdene kan ha temperaturer under -30 °C i vintermånedene.

Blant landene som tidligere var en del av Sovjetunionen er Kirgisistan blant de fattigste. Mange har vanskelige levekår, særlig i rurale strøk og i nybyggerområdene rundt hovedstaden. I følge folketellingen av 2013 har Kirgisistan 5 663 100 innbyggere. Det eksakte tallet er omstridt, da mange menn driver sesongarbeid i utlandet i lange perioder, særlig i Russland og Kasakhstan.

Kirgisere var tradisjonelt en semi-nomadisk folkegruppe, som livnærte seg ved husdyrhold og jordbruk i nær tilknytning til de skiftende årstidene. Mange kirgisere lever fortsatt en semi-nomadisk tilværelse, men en urban livsstil er mer vanlig i dag, særlig rundt de to største byene, Bisjkek i nord og Osj i sør.

Kirgisisk språk er del av den tyrkiske språkgruppen. Det er nærest beslektet med kasakhisk, men også med de øvrige sentralasiatiske språk, deriblant usbekisk, uighursk og turkmensk.

I følge de siste tall fra Kirgisistans statlige statistikkbyrå består landets befolkning av etniske kirgisere (72,4 %), usbekere (14,4 %), russere (6,6 %), dunganer (1,1 %), uighurer (0,9 %), tadsjiker (0,9 %), tyrkere (0,7 %), kasakher (0,6 %), tatarer (0,5 %), aserbajdsjanere (0,3 %), koreanere (0,3 %), ukrainere (0,3 %), tyskere (0,2 %), turkmenere (0,1 %) og øvrige nasjonaliteter (0,7 %).

Gjennomsnittlig levealder for kvinner er 74 år, menn 65 år. I offisiell omtale regnes rundt 80 % av befolkningen for å være muslimer, hovedsakelig sunni-muslimer.

Den 27. juni 2010 ble en ny grunnlov vedtatt ved folkeavstemning. I henhold til landets nye grunnlov er Kirgisistan en parlamentarisk republikk, noe som gir parlament og statsminister større myndighet enn presidentembetet. Dette er unikt i sentralasiatisk sammenheng, hvor de øvrige republikker er preget av en særdeles sterk presidentmakt.

Det kirgisiske parlament kalles Zjogorku Kenesj. Det er et ettkammer-parlament med 120 representanter som velges etter partilister for en periode på fem år.

Temir Sarijev var Kirgisistans statsminister fra 30. april 2015. Sarijev leverte inn sin oppsigelse den 11. april 2016, etter en kontrovers rundt statlige midler brukt til veireperasjoner. Den 13. april 2016 tok Sooronbaj Zjejenbekov over som statsminister.

Presidenten velges for en periode på seks år, og har ikke rett til å stille til omvalg. Almazbek Atambajev har vært Kirgisistans president siden 1. desember 2011.

Etter den andre revolusjonen i Kirgisistan den 7. april 2010 ble det opprettet en rekke nye politiske partier i landet. Flere av disse var preget av å være dannet rundt enkeltpersoner med oppslutning i sine geografiske hjemområder snarere enn rundt et klart politisk program.

Sist parlamentsvalg ble avholdt den 4. oktober 2015. Følgende partier var blant dem med størst oppslutning: Det sosial-demokratiske parti (27,56 %), Ata-Zjurt (20,26 %), Kyrgyzstan (13,07 %), Onuguu-Progress (9,39 %), Bir-Bol (8,59 %) og Ata-Meken (7,08 %).

Blant viktige politiske tema i Kirgisistan er landets forhold til stormaktene Russland, Kina og USA/vesten, deriblant spørsmålet om medlemskap i Den eurasiske økonomiske union, hvor Russland, Hviterussland og Kasakhstan var de tre første medlemmer. Kirgisistan signerte avtalen i mai 2015, og ble formelt medlem av unionen 12. august 2015. Blant viktige regionale organisasjoner Kirgisistan allerede er medlem av er Samveldet av Uavhengige Stater (SUS), Shanghaigruppen og Collective Security Treaty Organization (CSTO).

Internt har kontroversielle tema i landet vært den amerikanske militærbasen Manas ved Bisjkek hovedflyplass og nasjonale inntekter fra den kanadisk-drevne gullminen Kumtor i Issyk-Kul fylke. Den amerikanske basen ble stengt i juni 2014.

I juli 2015 sa Kirgisistan opp en viktig bilateral samarbeidsavtale fra 1993 med USA. Den offentlige begrunnelse ble oppgitt å være at det amerikanske utenriksdepartement ga en pris til den fengslede menneskerettighetsforkjemperen Azimzjan Askarov, men mange så avgjørelsen i sammenheng med Kirgisistans forestående tiltreden i den russisk-ledede Eurasiske Økonomiske Union.

Kirgisistan er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, blant annet Verdensbanken. Øvrig er de også medlemmer av blant annet Samveldet av uavhengige stater (SUS), Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa og ECO (den økonomiske samarbeidsorganisasjonen for muslimske land i området). Landet inngikk 1994 Partnerskap for fred-avtale med NATO.

Gitt de store folkevandringer i Sentral-Asia i oldtiden har territoriet som i dag utgjør Kirgisistan vært kontrollert av forskjellige sentralasiatiske folkegrupper i perioder, deriblant mongoler og uighurer. Kirgiserne antas å ha kommet til Tian Shan-fjellene fra områder lenger nord rundt 200 f.Kr, men de første tegn på menneskelig sivilisasjon i området stammer fra før steinalderen.

På 1700-tallet begynte russerne å bevege seg lenger sørøst inn i Sentral-Asia, og kirgiserne kom under russisk kontroll mot slutten av 1800-tallet. Noen grupper kjempet mot russisk overtakelse av området. Det finnes fortsatt kirgisiske bosetninger i Kina og den afghanske delen av Pamirfjellene, hvor befolkningen er etterkommere av familier som flyktet fra Kirgisistan på denne tiden.

Sammen med de øvrige områder under russisk kontroll, ble Kirgisistan en del av Sovjetunionen etter den russiske revolusjon i 1917. Kirgisistan hadde først status som et autonomt sovjetfylke, men fikk status som fullverdig sovjetrepublikk i 1936. Republikkens hovedstad ble Frunze, oppkalt etter bolsjeviklederen Mikhail Frunze. Kirgisistan oppstod som uavhengig stat i moderne forstand først etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. Hovedstaden Frunze ble omdøpt til Bisjkek.

Kirgisistans første revolusjon fant sted i mars 2005. Den vanskelige økonomiske situasjonen i landet samt korrupsjonsanklager mot president Askar Akajev og hans næreste familie var utløsende faktorer da store folkemengder stormet presidentpalasset i hovedstaden Bisjkek. Akajev og hans familie flyktet til Moskva, hvor de ble tilbudt politisk asyl. Etter revolusjonen ble en ny regjering dannet, under ledelse av Kurmanbek Bakijev. Revolusjonen i 2005 omtales ofte som «Tulipanrevolusjonen» og settes gjerne i sammenheng med den såkalte «Roserevolusjonen» i Georgia i 2003 og «Oransjerevolusjonen» i Ukraina i 2004.

Kirgisistans andre revolusjon fant sted den 7. april 2010 og omtales ofte som «Aprilrevolusjonen». Under stormingen av presidentpalasset i Bisjkek ble 87 mennesker drept, mange av snikskyttere utplassert på taket av bygningen. President Kurmanbek Bakijev flyktet med sin familie til Hviterussland, hvor de ble tilbudt politisk asyl. En midlertidig regjering ble dannet med Roza Otunbajeva som interimleder. Otunbajeva ble ansett som et kompromiss mellom politiske fraksjoner i landet, og ble senere innsatt som formell president.

Den 10. juni 2010 brøt det ut voldelige sammenstøt mellom etniske kirgisere og usbekere i landets nest største by, Osj. Volden spredte seg også til nabobyen Jalalabad. I løpet av de tre første dagene med sammenstøt ble rundt 420 mennesker drept, og flere tusen skadd. Hele nabolag ble brent ned. Hundretusener av etniske usbekere flyktet over grensa til Usbekistan i denne perioden. Bakgrunnen for konflikten var svært sammensatt, blant annet gjaldt det økonomiske forskjeller og mistro folkegruppene imellom i den uavklarte situasjonen like etter Aprilrevolusjonen.

Til tross for økonomiske vansker og politisk ustabilitet har Kirgisistan markert seg som ledende innen demokratisk reform i Sentral-Asia, en region som forøvrig er preget av autoritære regimer. Både presidentvalg og parlamentsvalg etter Aprilrevolusjonen ble i hovedsak anerkjent som frie og rettferdige av observatører fra Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE), noe som tidligere ikke har forekommet i Sentral-Asia. Tidligere president Roza Otunbajeva er den første statsleder i Sentral-Asia som frivillig har gitt fra seg presidentembetet etter et valg. Mens media i øvrige sentralasiatiske republikker er under press fra myndighetene, opererer kirgisisk media forholdsvis fritt.

Kirgisistan er den eneste av de sentralasiatiske republikker som har innført visumfrihet for norske statsborgere og en rekke andre land utenfor det tidligere Sovjetunionen.

Kirgisistans økonomi er basert på landbruk, gruvedrift, handel og i noen grad på turisme. Kirgisistan produserer frukt, grønnsaker og melkeprodukter for eksport. I perioder rammes produksjonen av handelsblokader fra omliggende land.

En viktig statlig inntektskilde er gullgruven Kumtor i Issyk-Kul fylke, som drives av et kanadisk selskap. Spørsmålet om nasjonalisering av Kumtor har vært kilde til betydelig kontrovers. Tidligere har den amerikanske militærbasen ved Manas flyplass også vært en viktig statlig inntekstkilde, også spørsmålet om denne har vært kontroversielt og gjenstand for forhandlinger mellom kirgisiske, amerikanske og russiske myndigheter. Det er planlagt at militærbasen stenges i løpet av 2014.

Mange kirgisistanere arbeider ved store markeder hvor de videreselger varer som klær og elektronikk importert fra Kina, særlig til kunder fra Kasakhstan og Russland. Dordoj-basaren utenfor Bisjkek er et av de største markeder i Sentral-Asia.

I 2012 var Kirgisistans brutto nasjonalprodukt (BNP) beregnet til 6,47 milliarder dollar mens BNP per innbygger var på 1160 dollar, noe som plasserer landet omtrent likt som Kambodsja og Kamerun. Imidlertid tar denne regnemåten ikke hensyn til migrantoverføringer, som er høy for Kirgisistans vedkommende. Det antas også at Kirgisistan har en betydelig sort økonomi som ikke medregnes i de offisielle tall.

Manas-eposet anses for å være det største litterære verk i kirgisisk historie. Tusenårsjubileet for eposet ble feiret i Kirgisistan i 1995. Det er imidlertid omstridt når eposet faktisk ble skapt, da det er del av en muntlig fortellertradisjon blant kirgisere og ble nedskrevet først i moderne tid. Det er et historisk dikt som omhandler hærføreren Manas og kirgisernes kamper mot andre sentralasiatiske folkeslag, deriblant oiratene, uighurene og afghanerne. Manas-eposet blir deklarert av såkalte manastsjy på bestemte helligdager. Manastsjy er personer som har lært eposet i sin helhet utenat, og som fremfører det i en rytmisk, suggererende form. Læresetninger fra Manas-eposet har vært del av myndighetenes forsøk på å skape en nasjonal identitet i tiden etter uavhengigheten, særlig under president Askar Akajev.

Kirgisistans mest kjente forfatter i moderne tid er Tsjingiz Ajtmatov (1928-2008). Ajtmatov skrev på både kirgisisk og russisk, og mottok betydelig internasjonal anerkjennelse for sine romaner og noveller. Flere av hans romaner er oversatt til norsk. Blant hans mest kjente verk er «Og dagen varer lengre enn et århundre» og «Dsjamilja». Ajtmatov ble senere utnevnt til Kirgisistans ambassadør til EU, og bodde i lengre perioder i Brussel. Han er gravlagt utenfor Kirgisistans hovedstad Bisjkek.

Kirgisisk folkemusikk fremføres gjerne med nasjonalinstrumenter som komuz, et strengeinstrument med tre strenger, og med en type munnharpe som kan minne om den som brukes i norsk folkemusikk. Kirgisistan produserer i dag også egen populærmusikk i vestlig og russisk stil. Blant populærartister som har hatt en viss suksess utenfor landets grenser er bandet Gorod 312 og sangeren Kanykei.

Kirgisisk kjøkken baserer seg særlig på sauekjøtt, ofte kokt med poteter, kål og andre grønnsaker, samt lokale krydder og en melbasert form for pasta. Hestekjøtt brukes også i en del retter. Kymyz er en drikk fremstilt av fermentert hestemelk som er typisk for Kirgisistan og Kasakhstan. Det kirgisiske kjøkken har mye til felles med det usbekiske, kasakhiske og uighurske, og mange retter går igjen over hele Sentral-Asia under samme betegnelse, men med lokale smaksvariasjoner og varierende ingredienser. I østlige deler av Kirgisistan finner man påvirkning fra kinesisk og uighursk kjøkken, hvor sterkere krydder ofte brukes i matlagingen enn det som er vanlig i annen kirgisisk mat. Blant vanlig husmannskost servert i kirgisiske hjem er manty, laghman, besjbarmak, kurdak og sjorpo. Andre retter som i dag inngår i kirgisisk kosthold er plov, av usbekisk opprinnelse, og asjljam-fu, av uighursk opprinnelse.

Kirgisistan dekkes av Norges ambassade i Astana, Kasakhstan, som ble åpnet i februar 2010. Norge har også hatt et honorært konsulat i Bisjkek siden oktober 2009. Kirgisistan er representert i Norge ved sin ambassade i Berlin. Siste møte på statsledernivå fant sted i Oslo i 2003, mellom daværende president Askar Akajev og statsminister Kjell Magne Bondevik.

Norges ambassade i Astana, som siden åpningen i 2010 har dekket landene Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Turkmenistan, legges ned i løpet av 2016. Statoil har tidligere trappet ned sitt engasjement i Kasakhstan, hvor ambassaden er basert. 

Norge har ingen særlige forretningsinteresser i Kirgisistan i dag, men landet har potensiale innen vannkraft og fjellturisme, hvor Norge har kompetanse og interesse.

Norges bistand til Kirgisistan fokuserer hovedsakelig på demokratistøtte, og ligger på rundt 20 millioner kroner årlig. Blant norske organisasjoner som har eller har hatt prosjekter i Kirgisistan er Statistisk Sentralbyrå, Den norske Helsingforskomité og Den norske Turistforening.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.