Plassering

KF-bok. begrenset

Angola er en republikk på vestkysten av Afrika. Landet grenser mot Republikken Kongo og Den demokratiske republikken Kongo i nord, mot Zambia i øst og mot Namibia i sør. Mot vest ligger det sørlige Atlanterhavet. Enklaven Cabinda er adskilt fra resten av området, nord for munningen av Kongo-floden. Landet har rundt 25 millioner innbyggere, og det offisielle språket er portugisisk.

Angola bestod av flere større kongeriker i middelalderen. Det mest kjente av disse, Kongo, hadde sin hovedstad nord i dagens Angola. Kysten av dette området ble utforsket av portugiserne mellom 1482 og 1484. I 1575 grunnla portugiserne kolonien Angola. Angola var en såkalt oversjøisk provins i Portugal fram til landet ble selvstendig i 1975.

En frigjøringskrig, som startet i 1961, sikret Angola selvstendighet. Krigen fortsatte imidlertid etter 1975, og landet opplevde en ødeleggende borgerkrig som først ble avsluttet i 2002. 

Navnet Angola er avledet av N’gola, som er en høvdingtittel fra Kimbundu, men som ble forstått av portugiserne som navnet på landet. 

Angola har en utbredelse på 1,2 millioner kvadratkilometer, og er blant de største landene i Afrika. Størrelsen gir landet en svært variert geografi. I nord finnes både regnskog og savannelandskap, i sør ørken. Langs kysten er landet ganske flatt, mens klippelandskap preger landskapet innover i landet. Et høyplatå dekker det meste av innlandet, unntatt mot nordøst, som er en del av Kongobassenget. Landet er slik delt opp i tre geografiske soner, den lavtliggende kystlinjen, høyplatået og en tropisk mer lavtliggende sone i nord.

Den lange kysten er svært rik på fisk og sjømat. Det tempererte høylandet har gitt gode forhold for både jordbruk og husdyrhold. Mange års borgerkrig har derimot gjort ville dyr sjeldne. Tidligere var dette området dominert av store flokker med antiloper, vortesvin, sjiraffer og andre savannedyr. Etter at borgerkrigen sluttet i 2002, har man forsøkt å gjeninnføre flere arter, deriblant elefanter

Ifølge en folketelling i 2014 har Angola en befolkning på nærmere 26 millioner. Hovedstaden Luanda en befolkning på like under tre millioner, men tar man med befolkningen i store omliggende slumbyer kan folketallet være nærmere tre ganger så mange. Andre urbane sentre inkluderer de to byene Lobito og Benguela lenger ned på kysten, og byen Huambo på høyplatået. Hovedtyngden av befolkningen bor i og rundt Luanda, og i området rundt og mellom Lobito og Benguela, som ligger en kort kjøretur fra hverandre.

Angola har opplevd en svært rask urbanisering, dels som følge av borgerkrigene mellom 1960 og 2002. Fram til da hadde hele landet en beskjeden befolkningsutvikling, både krig, sult og sykdom bidro til det.

Ved siden av portugisisk anerkjennes seks andre språk som offisielle i Angola. Dette er kikongo, chokwe, umbundu, kimbundu, nganguela og kwanyama. De kikongotalende, bakongo, utgjør rundt 13 prosent av befolkningen, de kimbundutalende, ambundu, utgjør 25 prosent. Landets største etniske gruppe er ovimbunduene, som snakker umbundu. Disse utgjør 36 prosent av befolkningen.

Portugiserne introduserte katolisismen i Angola. Det er fortsatt den største religionen, men forskjellige protestantiske kirker har vært på frammarsj siden 1960-tallet. I høylandet og mer avsidesliggende strøk praktiseres fortsatt lokale religioner.

Siden 1975 har Angola vært styrt av frigjøringsbevegelsen Movimento Popular de Libertação de Angola (MPLA). Siden 1978 har José Eduardo dos Santos vært president, både for MPLA og for landet. Angola fikk et flerpartisystem i 1992, og en ny grunnlov i 2010, men i praksis er det meste av den politiske makten fortsatt konsentrert rundt president dos Santos og hans nærmeste allierte. Grunnloven avskaffet direkte presidentvalg, presidenten utgår nå fra det partiet som får flest stemmer ved parlamentsvalg. Ved samtlige valg organisert i Angola har det vært MPLA som har fått flest stemmer.

I parlamentet i Luanda er den tidligere opprørsbevegelsen União Nacional para a Independência Total de Angola (UNITA) det største opposisjonspartiet, men det finnes også noen mindre grupper. Parlamentet har to kamre, hvor delegater både velges fra provinsene, og direkte.

Administrativt er Angola delt inn i 18 provinser, hver med én provinshovedstad. Hver provins styres av en guvernør, som utnevnes av presidenten. I tillegg til den sivile administrasjonen er militæret fortsatt en viktig institusjon i Angola, ikke minst i enklaven Cabinda. Militærledelsen regnes ved siden av president José Eduardo dos Santos som landets mektigste.

Angola er medlem av blant annet FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, blant annet Verdensbanken, Organisasjonen av afrikanske stater, SADC og Cotonou-avtalen. Angola ble 2007 medlem av OPEC.

San-folket var de første til å bosette seg i området vi idag kjenner som Angola, for rundt 1500 år siden kom det grupper av bantu-talende fra nord og øst. Dette var jernalderkulturer, og deres kjennskap og dyktighet i å forme gjenstander i jern, skapte etterhvert mer sentraliserte samfunn. På 1200-tallet oppstod kongeriket Kongo, som på det meste strakte seg fra områder i dagens Gabon i nord, til elven Kwanza i sør, et stykke sør for dagens Luanda. Kongeriket Kongo var delt inn i flere provinser og vasallstater, som etterhvert ble egne kongeriker.

Den portugisiske oppdageren Diogo Cão kom til kysten av dagens Angola i 1484. Hans oppgave var å åpne kysten etter at portugiserne hadde funnet munningen av floden Kongo to år tidligere. Portugiserne var ivrige etter å skape forbindelser med kongeriket Kongo som lå litt inn i landet, og etablerte handelsposter langs kysten. Utover 1500-tallet ble det etablert flere fort sørover langs kysten, blant annet i dagens Luanda og Benguela. I 1575 fikk kystlinjen status som koloni.

Lenger inn i landet eksisterte det flere større kongeriker, noen av dem vasallstater under Kongo. Etter hvert oppsto et marked for slavehandel mellom portugiserne og disse kongerikene. Portugiserne koloniserte Brasil samtidig med at de etablerte handelsposter på Vest-Afrikakysten, og etter hvert oppsto det et behov for arbeidskraft i den nye kolonien i Amerika. Slaver ble derfor en viktig handelsvare mellom de afrikanske kongerikene og portugiserne langs kysten. Den lukrative handelen langs Afrikakysten førte Portugal i konflikt med Nederland, ettersom Nederland også opprettet kontakt med kongeriker i det indre av dagens Angola.

Etterspørselen etter slaver fortsatte å øke, og utover 1600-tallet var området preget av krig og slaveraid. Dette svekket de gamle kongerikene, og både Kongo og Ndongo (i 1671) sverget etter hvert troskap til den portugisiske kongen. Slavehandelen ble forbudt i 1834, men smugling av mennesker fortsatte det meste av århundret.

Det er usikkert hvor mange mennesker som ble fraktet fra kysten av Angola til Amerika i de omlag tre århundrene slavehandelen varte, men det er anslått at portugisiske skip alene fraktet 4,6 millioner slaver fra Vest-Afrika, de fleste fra havner i Angola.

Portugal ble tilkjent område som utgjør dagens Angola ved Berlinkonferansen i 1884, der Afrika ble delt mellom europeiske makter. Men det var først utover 1900-tallet at Portugal begynte å ta kontroll over innlandet og høysletta. Etter første verdenskrig og dårlige år i Portugal åpnet myndighetene for en storstilt innvandring. Portugisere ble tilkjent land og plantasjer, og det vokste fram en slags plantasjeøkonomi i høylandet, basert på kaffe og bomull.

Den portugisiske innvandringen var ikke populær blant angolanerne, og i samme periode vokste det fram en nasjonalistbevegelse, som utover 1960-tallet tok til våpen. På begynnelsen av 1970-tallet var det tre væpnede frigjøringsbevegelser i Angola, Movimento Popular de Libertação de Angola (MPLA), União Nacional para a Indepêndencia Total de Angola (UNITA) og Frente Nacional de Libertação de Angola (FNLA). Ved uavhengigheten i 1975 kontrollerte MPLA Luanda, og det brøt raskt ut krig mellom bevegelsene. På 1980-tallet var det borgerkrig i Angola. MPLA på den ene siden fikk støtte fra Cuba og Sovjetunionen, mens UNITA på den andre siden fikk støtte fra Sør-Afrika og USA.

Gjennom 1990-tallet ble det gjort flere forsøk på å avslutte krigen i Angola, uten hell. Det ble først fred da lederen for UNITA, Jonas Savimbi, ble drept i 2002. Det er usikkert hvor mange som døde i Angolas kriger, men anslagene variere mellom 500 000 og 800 000. I tillegg flyktet 2,5 millioner mennesker fra sine hjem.

Angola er Afrikas nest største oljeeksportør, etter Nigeria. Det ble funnet olje nord i Angola og i enklaven Cabinda på 1950-tallet. Jordbrukssektoren ble mer eller mindre lagt øde under borgerkrigen, og landet ble helt avhengig av økende oljeinntekter. Avhengigheten av oljen gjør landet svært sårbart overfor svingninger i oljeprisen, og synkende oljepriser betyr kutt i landets statsbudsjetter. Mye av oljeinntektene har gått til å forsøke å få landet på fote igjen etter krigen.

I tillegg til oljen har Angola store forekomster av diamanter. Etter 2002 har man i varierende grad lyktes med å satse på industri og jordbruk igjen. Dels skyldes dette at oljen har en veldig dominerende posisjon i økonomien, og at det er vanskelig å utvikle andre sektorer. Korrupsjon er også utbredt, noe som gjør det vanskelig å starte foretak.

I likhet med andre sektorer lå utdanningssektoren i ruiner etter krigen, men det finnes et stort offentlig utdanningssystem og flere private universitet i Angola i dag.

Angola har flere kjente forfattere. Landets første president Agostinho Neto (1922-1979) var også poet og ga ut flere diktsamlinger. Aktiv i frigjøringskampen var også Artur Carlos Maurício Pestana dos Santos (født 1941), kjent under pennenavnet Pepetela. Hans mest kjente roman Mayombe, handler om en gruppe geriljakrigere i Cabinda. De senere årene har Jose Eduardo Agualusa utmerket seg med romaner ofte hentet fra Angolas historie, blant annet om slavehandelen og dronningen av Ndongo, Nzinga. Agualusa lever i dag i Portugal og har mottatt mange litterære priser der og i Brasil.

Musikken er den mest kjente delen av angolansk kultur. Angola er tett forbundet med Brasil, slavene tok med seg både religion, musikk og dans over Atlanterhavet. Både musikkstiler som samba og kampsporten capoeira har røtter i Angola. Også det brasilianske karnevalet har elementer fra Angola. Senere har musikkgenre som semba og kizomba, begge fra Angola, slått an i Brasil.

Norge opprettet forbindelser med Angola tidlig på 1980-tallet, den gang lå fokuset på bistand og nødhjelp. Norge ga også tidlig støtte til energisektoren i landet.

I dag er Angola Norges viktigste handelspartner i Afrika. Statoil har sin største utenlandsoperasjon i landet og de oljerike områdene utenfor kysten er viktig for norsk leverandørindustri. I tillegg har Norsk Hydro et langt engasjement i å utvikle vannkraftsektoren i Angola.

Angola er representert i Norge ved ambassadør bosatt i Stockholm, mens Norge er representert i Angola ved ambassaden i Luanda.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.