Angola er en republikk på vestkysten av Afrika. Landet grenser mot Republikken Kongo og Den demokratiske republikken Kongo i nord, mot Zambia i øst og mot Namibia i sør. Mot vest ligger det sørlige Atlanterhavet. Enklaven Cabinda er adskilt fra resten av området, nord for munningen av Kongo-floden. Landet har rundt 28 millioner innbyggere, og det offisielle språket er portugisisk.

Angola bestod av flere større kongeriker i middelalderen. Det mest kjente av disse, Kongo, hadde sin hovedstad nord i dagens Angola. Kysten av dette området ble utforsket av portugiserne mellom 1482 og 1484. I 1575 grunnla portugiserne en koloni der dagens hovedstad Luanda er i dag. Massiv settler-kolonialisme skjedde først fra 1880-tallet. Fra 1951 til uavhengigheten anså Portugal Angola som en såkalt oversjøisk provins i et "multikulturelt" Portugal, et forsøk på å unngå internasjonale reaksjoner mot Portual som kolonialmakt. 

En frigjøringskrig, som startet i 1961, sikret Angola selvstendighet. Krigen fortsatte imidlertid etter 1975, og landet opplevde en ødeleggende borgerkrig som først ble avsluttet i 2002. 

Navnet Angola er avledet av N’gola, som er en høvdingtittel fra Kimbundu, men som ble forstått av portugiserne som navnet på landet. 

Angola har en utbredelse på 1,2 millioner kvadratkilometer, og er blant de største landene i Afrika. Størrelsen gir landet en svært variert geografi. I nord finnes både regnskog og savannelandskap, i sør ørken. Mye av landet preges av relativt flate savanner, men det er også store områder med fjell og åslandskap. Et høyplatå dekker det meste av sentrale innlandet.  Den nordøstlige delen av landet er en del av Kongobassenget. I nordvest, særlig i Cabinda, finner man tropisk regnskog.

Den lange kysten er svært rik på fisk og sjømat. Det tempererte høylandet har gitt gode forhold for både jordbruk og husdyrhold. Mange års borgerkrig har derimot gjort ville dyr sjeldne. Tidligere var dette området dominert av store flokker med antiloper, vortesvin, sjiraffer og andre savannedyr. Etter at borgerkrigen sluttet i 2002, har man forsøkt å gjeninnføre flere arter, deriblant elefanter. Angolas nasjonaldyr er den store sabelantilopen Hippotragus niger variani. Arten har dyrerikets lengste horn, men er nær utryddet og finnes trolig bare i noen hundretalls individer i Malanje-provinsen. 

Angola hadde i 2017 en befolkning på nærmere 26 millioner. Hovedstaden Luanda har en befolkning på like under tre millioner, men tar man med befolkningen i store omliggende slumbyer kan folketallet være nærmere dobbelt så høyt. Andre urbane sentre inkluderer de to kystbyene Lobito og Benguela, 500 km sør for Luanda, og byen Huambo på høyplatået litt lenger inn i landet, samt Lubango i sør. Hovedtyngden av befolkningen bor i og rundt Luanda, i kystbeltet og på høylandet. Store deler av sørøstre Angola er tynt befolket.

Angola har opplevd en svært rask urbanisering, dels som følge av krigene mellom 1960 og 2002. Fram til da hadde hele landet en beskjeden befolkningsutvikling, både krig, sult og sykdom bidro til det.

Ved siden av portugisisk anerkjennes seks andre språk som offisielle i Angola. Dette er kikongo, chokwe, umbundu, kimbundu, nganguela og kwanyama. De kikongotalende, bakongo, utgjør rundt 13 prosent av befolkningen, de kimbundutalende, ambundu, utgjør 25 prosent. Landets største etniske gruppe er ovimbunduene, som snakker umbundu. Disse utgjør 36 prosent av befolkningen.

Portugiserne introduserte katolisismen i Angola. Det er fortsatt den største religionen, men forskjellige protestantiske kirker har vært på frammarsj siden 1960-tallet. Innslag fra lokale religioner (forfedretro og animisme) praktiseres fortsatt i stor grad side om side med kristendom. Islam har kun nylig fått utbredelse blant immigranter fra Vest-Afrika.

Siden 1975 har Angola vært styrt av frigjøringsbevegelsen Movimento Popular de Libertação de Angola (MPLA). Landets første president ble Agostinho Neto, som proklamerte uavhengigheten fra Portugal 11. november 1975. Da Neto døde i 1979, tok  José Eduardo dos Santos over som president, både for MPLA og for landet, og satt fram til valget i august 2017. Etter valget ble João Lourenço republikkens president, mens dos Santos fortsatte i den mektige rollen som partipresident.

Angola fikk et flerpartisystem i 1992 og en ny grunnlov i 2010, men i praksis forble det meste av den politiske makten under hele dos Santos regjeringsperiode konsentrert rundt presidenten og hans nærmeste allierte i parti, sikkerhetsapparat og økonomi.

Grunnloven av 2010 avskaffet direkte presidentvalg og innførte et valgsystem (unikt for Angola) der listetoppen til den partilisten som får flest stemmer ved parlamentsvalg blir president. Ved samtlige valg organisert i Angola har MPLA fått flest stemmer, men samtlige valg har vært gjenstand for sterk kritikk fra opposisjonen. Grunnet MPLAs dominante rolle i statsapparatet, såvel som i økonomisk og politisk liv forøvrig, har Angola mange elementer av en partistat. Parlamentet, rettsapparatet og de statseide mediene fremstår som lite uavhengige av president- og partimakt.

I parlamentet i Luanda er den tidligere opprørsbevegelsen União Nacional para a Independência Total de Angola (UNITA) det største opposisjonspartiet, fulgt av koalisjonen CASA-CE, og noen mindre partier. Parlamentet har to kamre, hvor delegater både velges fra provinsene og direkte.

Administrativt er Angola delt inn i 18 provinser, hver med én provinshovedstad. Hver provins styres av en guvernør, som utnevnes av presidenten. I tillegg til den sivile administrasjonen er militæret fortsatt en viktig institusjon i Angola, ikke minst i enklaven Cabinda

Angola er medlem av blant annet FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, blant annet Verdensbanken, Organisasjonen av afrikanske stater, SADC og Cotonou-avtalen. Angola ble i 2007 medlem av OPEC.

San-folket var de første til å bosette seg i området vi idag kjenner som Angola, for rundt 1500 år siden kom det grupper av bantu-talende fra nord og øst. Dette var jernalderkulturer, og deres kjennskap og dyktighet i å forme gjenstander i jern, skapte etterhvert mer sentraliserte samfunn. På 1200-tallet oppstod kongeriket Kongo, som på det meste strakte seg fra områder i dagens Gabon i nord, til elven Kwanza i sør, et stykke sør for dagens Luanda. Kongeriket Kongo var delt inn i flere provinser og vasallstater, som etterhvert ble egne kongeriker.

Den portugisiske oppdageren Diogo Cão kom til kysten av dagens Angola i 1484. Hans oppgave var å åpne kysten etter at portugiserne hadde funnet munningen av floden Kongo to år tidligere. Portugiserne var ivrige etter å skape forbindelser med kongeriket Kongo som lå litt inn i landet, og etablerte handelsposter langs kysten. Utover 1500-tallet ble det etablert flere fort sørover langs kysten, blant annet i dagens Luanda og Benguela. I 1575 fikk kystlinjen status som koloni.

Lenger inn i landet eksisterte det flere større kongeriker, noen av dem vasallstater under Kongo. Etter hvert oppsto et marked for slavehandel mellom portugiserne og disse kongerikene. Portugiserne koloniserte Brasil samtidig med at de etablerte handelsposter på Vest-Afrikakysten, og etter hvert oppsto det et behov for arbeidskraft i den nye kolonien i Amerika. Slaver ble derfor en viktig handelsvare mellom de afrikanske kongerikene og portugiserne langs kysten. Den lukrative handelen langs Afrikakysten førte Portugal i konflikt med Nederland, ettersom Nederland også opprettet kontakt med kongeriker i det indre av dagens Angola.

Etterspørselen etter slaver fortsatte å øke, og utover 1600-tallet var området preget av krig og slaveraid. Dette svekket de gamle kongerikene, og både Kongo og Ndongo (i 1671) sverget etter hvert troskap til den portugisiske kongen. Slavehandelen ble forbudt i 1834, men smugling av mennesker fortsatte det meste av århundret.

Det er usikkert hvor mange mennesker som ble fraktet fra kysten av Angola til Amerika i de omlag tre århundrene slavehandelen varte, men det er anslått at portugisiske skip alene fraktet 4,6 millioner slaver fra Vest-Afrika, de fleste fra havner i Angola.

Portugal ble tilkjent område som utgjør dagens Angola ved Berlinkonferansen i 1884, der Afrika ble delt mellom europeiske makter. Men det var først utover 1900-tallet at Portugal begynte å ta kontroll over innlandet og høysletta. Etter første verdenskrig og dårlige år i Portugal åpnet myndighetene for en storstilt innvandring. Portugisere ble tilkjent land og plantasjer, og det vokste fram en slags plantasjeøkonomi i høylandet, basert på kaffe og bomull.

Den portugisiske innvandringen var ikke populær blant angolanerne, og i samme periode vokste det fram en nasjonalistbevegelse, som utover 1960-tallet tok til våpen. På begynnelsen av 1970-tallet var det tre væpnede frigjøringsbevegelser i Angola, Movimento Popular de Libertação de Angola (MPLA), União Nacional para a Indepêndencia Total de Angola (UNITA) og Frente Nacional de Libertação de Angola (FNLA). Ved uavhengigheten i 1975 kontrollerte MPLA Luanda, og det brøt raskt ut krig mellom bevegelsene. På 1980-tallet var det borgerkrig i Angola. MPLA på den ene siden fikk støtte fra Cuba og Sovjetunionen, mens UNITA på den andre siden fikk støtte fra Sør-Afrika og USA.

Gjennom 1990-tallet ble det gjort flere forsøk på å avslutte krigen i Angola, uten hell. Det ble først fred da lederen for UNITA, Jonas Savimbi, ble drept i 2002. Det er usikkert hvor mange som døde i Angolas kriger, men anslagene variere mellom 500 000 og 800 000. I tillegg flyktet 2,5 millioner mennesker fra sine hjem.

Angola er Afrikas nest største oljeeksportør, etter Nigeria. Det ble funnet olje nord i Angola og i enklaven Cabinda på 1950-tallet. Jordbrukssektoren ble mer eller mindre lagt øde under borgerkrigen, og landet ble helt avhengig av økende oljeinntekter. Avhengigheten av oljen gjør landet svært sårbart overfor svingninger i oljeprisen, og synkende oljepriser betyr kutt i landets statsbudsjetter. Mye av oljeinntektene har gått til å forsøke å få landet på fote igjen etter krigen.

I tillegg til oljen har Angola store forekomster av diamanter. Etter 2002 har man i varierende grad lyktes med å satse på industri og jordbruk igjen. Dels skyldes dette at oljen har en veldig dominerende posisjon i økonomien, og at det er vanskelig å utvikle andre sektorer. Korrupsjon er også utbredt, noe som gjør det vanskelig å starte foretak.

I likhet med andre sektorer lå utdanningssektoren i ruiner etter krigen, men det finnes et stort offentlig utdanningssystem og flere private universitet i Angola i dag.

Angola har flere kjente forfattere. Landets første president Agostinho Neto (1922-1979) var også poet og ga ut flere diktsamlinger. Aktiv i frigjøringskampen var også Artur Carlos Maurício Pestana dos Santos (født 1941), kjent under pennenavnet Pepetela. Hans mest kjente roman Mayombe, handler om en gruppe geriljakrigere i Cabinda. De senere årene har Jose Eduardo Agualusa utmerket seg med romaner ofte hentet fra Angolas historie, blant annet om slavehandelen og dronningen av Ndongo, Nzinga. Agualusa lever i dag i Portugal og har mottatt mange litterære priser der og i Brasil.

Musikken er den mest kjente delen av angolansk kultur. Angola er tett forbundet med Brasil, slavene tok med seg både religion, musikk og dans over Atlanterhavet. Både musikkstiler som samba og kampsporten capoeira har røtter i Angola. Også det brasilianske karnevalet har elementer fra Angola. Senere har musikkgenre som semba og kizomba, begge fra Angola, slått an i Brasil.

Norge opprettet forbindelser med Angola tidlig på 1980-tallet, den gang lå fokuset på bistand og nødhjelp. Norge ga også tidlig støtte til energisektoren i landet.

Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp og Flyktningehjelpen har hatt et langvarig engasjement i Angola. 

I dag er Angola Norges viktigste handelspartner i Afrika. Statoil har sin største utenlandsoperasjon i landet og de oljerike områdene utenfor kysten er viktig for norsk leverandørindustri. Også Aker Solutions, FMC og en rekke andre norske bedrifter har store kontrakter rundt oljeindustrien i Angola.

Angola er representert i Norge ved ambassadør bosatt i Stockholm, mens Norge er representert i Angola ved ambassaden i Luanda.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.