Parisavtalen

Arbeidet med å etablere et internasjonalt regelverk for klimagassutslipp har pågått siden 1980-tallet, basert på kunnskapen fra blant annet FNs klimapanel om de alvorlige konsekvensene av globale klimaendringer. Siden 1992 har FNs klimakonvensjon utgjort rammen for dette arbeidet. Kyotoprotokollen fra 1997 var den første avtalen som etablerte konkrete forpliktelser om reduserte utslipp, men disse forpliktelsene gjaldt bare for industriland.

Siden midten av 2000-tallet ble det ført forhandlinger om en ny internasjonal klimaavtale som sikrer utslippsreduksjoner i alle land. Forhandlingene var preget av stor uenighet blant annet om ansvarsfordelingen mellom rikere og fattigere land (industriland og utviklingsland), og om hvor bindende avtalen skulle være. Parisavtalen er resultatet av denne forhandlingsprosessen.

Avtalen har blitt hyllet som et gjennombrudd i det internasjonale klimaarbeidet, fordi den er den første juridisk bindende klimaavtalen med forpliktelser som gjelder for alle parter. Den har også blitt kritisert for å være svak, fordi den ikke inneholder mekanismer som sikrer at målene nås.

Formålet med Parisavtalen er å styrke det internasjonale arbeidet for å oppfylle Klimakonvensjonens målsetninger, herunder konvensjonens overordnede mål om å «unngå farlig menneskelig påvirkning på klimasystemet». For å oppnå dette fastsetter Parisavtalens artikkel 2 følgende mål:

1. Å begrense global oppvarming til «godt under» 2 °C, og å «tilstrebe» å begrense den til 1,5 °C, sammenliknet med førindustriell tid.
2. Å «øke evnen til å tilpasse seg skadevirkningene av klimaendringene».
3. Å «gjøre finansstrømmene forenelige med en bane mot lavutslippsutvikling».

Av disse målene er det første – det såkalte togradersmålet – det mest kjente. For å oppnå dette målet forplikter avtalen landene til å arbeide for at de globale klimagassutslippene skal slutte å stige så snart som mulig. I andre halvdel av dette århundret er målet at det skal være en «balanse» mellom utslipp og opptak av klimagasser. Det innebærer at alle gjenværende utslipp av klimagasser må oppveies av tiltak som fjerner samme mengde klimagasser fra atmosfæren.

Avtalens artikkel 4 fastslår at alle land er forpliktet til å utarbeide nasjonale utslippsmål – såkalt «nasjonalt fastsatte bidrag» – som de skal etterstrebe å oppnå. Nivået for utslippsmålene følger imidlertid ikke av avtalen, men fastsettes av landene selv. Utslippsmålene til den enkelte stat skal oppdateres hvert femte år. Partenes innsats er forventet å øke over tid, og skal reflektere landets «høyest mulige ambisjon».

Forpliktelsen om å utarbeide nasjonalt fastsatte bidrag gjelder alle land. På dette punktet skiller Parisavtalen seg fra Kyotoprotokollen, der bare industrilandene var forpliktet til å redusere sine utslipp. Samtidig sier Parisavtalen at industriland fortsatt forventes å «gå foran» og påta seg en større innsats enn utviklingslandene, i tråd med Klimakonvensjonens rettferdighetsprinsipper. Industrilandene har også en forpliktelse om å bidra med finansiering som kan hjelpe utviklingsland med å gjennomføre sine mål.

Før landene fastsetter nye utslippsmål skal det hvert femte år foretas en «global gjennomgang» der avtalepartene sammen skal vurdere i hvilken grad den planlagte og gjennomførte innsatsen samsvarer med Parisavtalens overordnede mål. Her skal også partenes innsats for klimatilpassing og finansiell støtte til utviklingsland evalueres. Den globale gjennomgangen vil kunne vise om de enkelte landenes bidrag til sammen er tilstrekkelig for å nå togradersmålet. Det er imidlertid ingen mekanismer i avtalen for å øke landenes nasjonalt fastsatte bidrag dersom de viser seg å være utilstrekkelige.

Landene som er part i avtalen skal regelmessig rapportere om gjennomføringen av avtalens forpliktelser. Videre er det gjennom avtalen etablert en egen mekanisme, en ekspertkomité, som skal bidra til implementering og oppfyllelse av avtalen. Komiteen skal imidlertid være «ikke-straffende», og det er ikke fastsatt sanksjoner for stater som ikke oppfyller sine forpliktelser i henhold til avtalen.

Parisavtalen inneholder også bestemmelser om klimafinansiering til utviklingsland, om utvikling og bruk av markedsmekanismer, om teknologioverføring, kapasitetsbygging og andre aspekter som skal bidra til å gjennomføre avtalens mål. Det konkrete innholdet i flere av disse bestemmelsene er fortsatt under utvikling.

Alle stater som er medlem av Klimakonvensjonen og har ratifisert Parisavtalen blir parter til avtalen og forplikter seg til å følge den. Per september 2020 har 189 land ratifisert avtalen (av totalt 197 medlemmer av Klimakonvensjonen). Avtalen er dermed svært nær å ha full deltakelse fra FNs medlemsland.

Det var bestemt at Parisavtalen skulle tre i kraft 30 dager etter at den var ratifisert av minst 55 parter som samlet sto for 55 prosent av de totale globale utslippene. Dette målet ble nådd i begynnelsen av oktober 2016. Da hadde 72 land, som sto for over 56 prosent av utslippene, ratifisert. Dermed trådte Parisavtalen i kraft 4. november samme år.

I 2017 kunngjorde president Donald Trump at han ville trekke USA fra Parisavtalen. USA trådte formelt ut av avtalen den 4. november 2020, etter en fastsatt overgangsperiode. Da Joe Biden overtok presidentembetet 20. januar 2021 var en av hans første handlinger som president å melde USA inn igjen i avtalen. USAs utmeldelse varte dermed bare noen få uker, og fikk liten praktisk betydning for avtalens gjennomføring.

I hvor stor grad Parisavtalens mål vil nås er foreløpig for tidlig å si. Per november 2020 har 186 land offisielt etablert et nasjonalt fastsatt bidrag i tråd med Parisavtalen. Det er bred enighet om at dagens bidrag ikke vil gi tilstrekkelige utslippsreduksjoner til å holde den globale temperaturstigningen under 2 °C. Vitenskapelige beregninger av temperaturstigning basert på nåværende innsats tilsier en oppvarming på rundt 3 °C dersom ikke ambisjonsnivået økes, men disse beregningene er svært usikre.

• Klimaforhandlingene
• FNs klimakonvensjon
• Togradersmålet

• Avtaleteksten på norsk og engelsk
• Oversikt over avtalens nasjonale utslippsmål