Parisavtalen ble vedtatt som en juridisk forpliktende avtale under rammeavtalen Klimakonvensjonen  på klimatoppmøtet i Paris 12. desember 2015. Avtalen har tre overordnede mål (Parisavtalen, artikkel 2):
  1. Å begrense global oppvarming til «godt under» 2 °C, men helst til 1,5 °C, sammenliknet med førindustriell tid.
  2. Å øke lands kapasitet til å tilpasse seg klimaendringene og samtidig oppnå en utvikling som fostrer klimarobusthet og lave utslipp.
  3. Globale finansstrømmer skal gjøres forenelige med lave klimagassutslipp og klimarobust utvikling.

195 stater har forpliktet seg gjennom Parisavtalen, og samtlige av disse har lovet å gjennomføre utslippskutt. Avtalen kan derfor karakteriseres som den første juridisk forpliktende klimaavtalen som fostrer (nær) global deltakelse og universelt gyldige forpliktelser for alle parter. I april 2016 signerte 175 land Parisavtalen på en offisiell seremoni i New York. Per september 2017 har 166 av disse partene ratifisert avtalen.

Det var bestemt at Parisavtalen skulle tre i kraft 30 dager etter at den var ratifisert av minst 55 parter som samlet sto for 55 prosent av de totale globale utslippene. Dette målet ble nådd i begynnelsen av oktober 2016. Da hadde 72 land, som sto for over 56 prosent av utslippene, ratifisert. Dermed trådte Parisavtalen i kraft 4. november samme år. 

1. juni 2017 kunngjorde president Donald Trump at han kommer til å trekke USA fra Parisavtalen. Ingen land kan trekke seg fra avtalen før den har vært i kraft i minst tre år, og det må da skje med ett års forvarsel. Dette gjør at den tidligste datoen USA kan være ute av Parisavtalen vil være 4. november 2020.

Formålet med Parisavtalen er å oppfylle Klimakonvensjonens målsetninger, ved å «styrke den globale responsen på klimatrusselen» (Parisavtalen, artikkel 2). For å oppnå dette fastsetter Parisavtalen blant annet et mål for partene om å begrense den gjennomsnittlige globale oppvarmingen til «godt under 2 °C» og at det skal «strebes etter» å begrense oppvarmingen til 1,5 °C sammenlignet med førindustriell tid. 2 °C oppvarming regnes som den øvre grensen for å unngå «farlige klimaendringer», og man regner med at en slik begrensning i betydelig grad vil kunne redusere risiko og virkninger av klimaendringene. Avtalen ber også om at lands kapasitet til å tilpasse seg klimaendringene skal styrkes på en måte som fostrer klimarobusthet og lave utslipp, og at globale finansstrømmer skal gjøres forenelige med lave klimagassutslipp og klimarobust utvikling.

For å oppnå målsetningen om å begrense oppvarmingen til under 2 °C, har statene gjennom avtalen forpliktet seg til å arbeide for at de globale klimagassutslippene skal slutte å stige så snart som mulig. I andre halvdel av dette århundret er målet ifølge avtalen at det skal være en «balanse» mellom utslipp og opptak av klimagasser

Avtalen fastslår også at alle land er forpliktet til å utarbeide nasjonale utslippsmål som de skal etterstrebe å oppnå. Nivået for utslippsmålene følger imidlertid ikke av avtalen, men fastsettes av landene selv. Ifølge det såkalte «progresjonsprinsippet» skal partenes innsats øke over tid og reflektere landets høyest mulige ambisjon. Utslippsmålene til den enkelte stat skal videre oppdateres hvert femte år.

Denne femårssyklusen defineres i hovedsak av avtalens artikkel 13 og 14. Artikkel 13 binder partene til å rapportere informasjon om sin progresjon i å nå sine lovede målsettinger, og artikkel 14 sier at det skal foretas en «global opptelling» («global stocktake») som skal informere om i hvilken grad partenes planer og implementering samsvarer med Parisavtalens kollektive mål. I den «globale opptellingen» skal også partenes innsats for klimatilpassing og finansiell støtte til utviklingsland evalueres. Av hva angår byrdefordeling inkluderer avtalen et prinsipp om «felles, men differensiert ansvar i lys av nasjonale omstendigheter». Dette innebærer blant annet at de såkalte «industrialiserte» landene skal ta ledelsen når det gjelder utslippsreduksjoner, og i tillegg bidra med støtte til «utviklingslandenes» implementering av Parisavtalen. På dette punktet er Parisavtalen vagere enn Kyotoprotokollen og Klimakonvensjonen, i det henseendet at Parisavtalen ikke sier noe om hvilke land som teller som «industriland» og «utviklingsland».

Parisavtalen inneholder også bestemmelser om klimafinansiering til utviklingsland, om utvikling og bruk av markedsmekanismer, om teknologioverføring, kapasitetsbygging og om at globale finansstrømmer skal gjøres forenelige med en klimarobust lavutslippsutvikling.

Landene som er part i avtalen skal regelmessig rapportere om gjennomføringen av avtalens forpliktelser. Videre er det gjennom avtalen etablert en egen mekanisme, en ekspertkomité, som skal bidra til implementering og oppfyllelse av avtalen. Implementeringskomiteen skal imidlertid være «ikke-straffende», og det er ikke fastsatt sanksjoner for stater som ikke oppfyller sine forpliktelser i henhold til avtalen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.