Tradisjonell samisk brukskunst, duodji, viser tydelig hvor gjennomestetisert det samiske samfunnet alltid har vært. Vanlige forbruksvarer og bruksgjenstander har vært pyntet og rikt ornamentert. Selv om bruksverdien alltid har vært det viktigste, var kravet dessuten at produktet også skulle være vakkert for øyet. Duodji-opplæring var tidligere en selvfølgelig del av oppdragelsen, og i eldre skriftlige kilder nevnes stadig håndverk som en samisk spesialitet. Duodji-produksjonen utgjør fremdeles en viktig del av mange samers inntekt. Staten yter direkte støtte til duodji, bl.a. gjennom kunsthåndverksorganisasjoner og Samisk næringsfond, administrert av Sametinget. Duodji er også med på å skape mange «skjulte» kvinnearbeidsplasser ved at den er en del av det daglige arbeidet for mange samiske kvinner. Dette har en klar distriktspolitisk virkning og er med på å bevare bosetningen i strøk der det ellers er mangel på arbeidsplasser.

Moderne kunst kalles på samisk dáidda. Dáidda er i denne sammenheng et nyskapt samisk begrep for det som vanligvis oppfattes som kunst, altså tilsvarende engelsk art til forskjell fra craft. Imidlertid er mange av dagens duodji-produkter kunstverk både i form og utførelse, og har en tilsvarende pris. Også blant samene er det i dag ofte slik at kunsthåndverksproduktene mer og mer blir utstillingsgjenstander fremfor å fungere som praktiske bruksting.

Imidlertid går det en viktig linje fra duodji til dáidda, fra brukskunst til kunst i moderne forstand. Duodji omfatter så vel åndelig som materiell skapende aktivitet, så en forfatter kan på samisk like gjerne kalles sátneduojár, 'ordhåndverker', som girječálli, 'bokskriver'. Kunstnere som Iver Jåks, Aage Gaup og Ingunn Utsi henter da også mye inspirasjon fra duodji-tradisjonen til sine skulpturer, der ideologien bak deres estetikk er å bruke forgjengelige materialer, slik at f.eks. treskulpturer som står ute i vær og vind, skal slites og forgå uten å legge igjen spor etter seg når de en gang forsvinner. Dette blir på sett og vis den moderne kunstens parallell til samenes tradisjonelle måte å forholde seg til omgivelsene på; naturens egen hånd skulle slette alle spor etter samisk vandring og bosetning, steinringen rundt et ildsted eller folkloren om et stedsnavn er kanskje alt som er igjen.

Samisk billedkunst har også røtter tilbake til førkristen religion. Det er interessant å sammenligne gamle helleristningsbilder fra Alta-området i Finnmark med for eksempel figurene på en del samiske sjamantrommer fra flere hundreår tilbake. Videre kan man sammenligne disse to figurtypene med Johan Turis såkalte naivistiske tegninger i boken Muitalus sámiid birra fra 1910. Det er klare paralleller i strek og figurer. Andre tidlige samiske billedkunstnere er Nils Nilsson Skum, som før og etter den annen verdenskrig produserte bilder som skildrer reindriftssamenes liv og virke. John Savio beskrev også samenes liv, med tresnitt, tegning og linoleumsnitt. En formidler mellom det gamle og det nye er Iver Jåks fra Kárášjohka/Karasjok. Han utviser en frodighet i sin kunst som kan være både erotisk og også ellers eggende for fantasien.

Fra 1970-årene av ble det større bredde i den samiske billedkunsten. Flere unge tok seg faglig utdannelse og ble dristigere til å eksperimentere både med form og innhold. Man tok opp aktuelle politiske saker i kunsten, men prøvde også ut nye bruksområder for tradisjonell samisk kunstutøvelse, eksempelvis i skinn- og tekstilarbeider. Noen sentrale navn i tillegg til Jåks, Gaup og Utsi blant dagens samiske billedkunstnere er Rose-Marie Huuva, Brita Marakatt, Synnøve Persen, Hans Ragnar Mathisen og Berit Marit Hætta.

Et utsmykningsoppdrag til en samisk barneskole var medvirkende årsak til at flere samiske kunstnere gikk sammen om å etablere Samisk kunstnerverksted i Máze (Masi) i 1978. Verkstedet er nå oppløst, men var med på å danne grunnlaget for Sámiid dáidačehpiid searvi (Samiske kunstneres forbund) i 1979. Nå har samiske forfattere, musikere, teaterarbeidere og kunstnere hver sine fagforeninger. De er imidlertid gått sammen om ett felles sekretariat, Sámi dáiddárráđđi. Organisasjonen får økonomisk støtte fra de nordiske landene. Sámi dáidačehpiid searvi er med som en selvstendig seksjon i Nordisk kunstnerforbund, og fra 1986 også medlem i International Association of Art. Forbundet har arrangert en rekke utstillinger i både inn- og utland og slik bidratt til å gjøre samisk billedkunst kjent langt utover Samelands grenser.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.