Fotokunst, bruk av fotografi og fotografiske virkemidler som kunstnerisk uttrykk.

Fotografiens plass i billedkunsten har vært omdiskutert helt siden starten i 1839. Til forskjell fra annen billedkunst utføres fotografi med et mekanisk, optisk apparat og ikke for hånd, og vi kan ved lysets hjelp avbilde oss selv og våre omgivelser.

De eldste fotografiene, daguerrotypiene, har en høy kunstnerisk kvalitet, og med Talbots kalotypimetode utvikles fotografien i kunstnerisk retning. David Octavius Hill og Robert Adamsons kalotypier fra 1840-årene portretterer befolkningen i Skottland på en finstemt måte. Med våtkollodiumnegativet, utviklet i 1850-årene, ble bildene skarpere og fikk rikere valører. Samtidig begynte malere å bruke fotografier som forlegg for sine bilder.

Den svenske maler og fotograf Oskar Gustav Rejlander, som virket i Storbritannia, arbeidet med en særegen montasjeteknikk som innebar sammenføring av flere opptak til ett, for eksempel The Two Ways of Life, som skapte atskillig debatt, både om fotografi og moral. Julia Margaret Cameron portretterte viktoriatidens fremtredende personer i en personlig stil. Henry Peach Robinson laget fotografier der ulike detaljer var tegnet inn i komposisjonen. Hans bok Pictorial Effect in Photography (1869) ble oversatt til flere språk og utgitt i Europa og USA.

Peter Henry Emerson kritiserte Robinson for at han forsøkte å etterligne det akademiske maleriets idealer isteden for å utvikle fotokunstens egne muligheter. I Naturalistic Photography (1889) hevdet Emerson at fotografier burde avbilde virkeligheten. I 1880-årene ble fotografien popularisert, fotoklubber ble etablert, og man diskuterte for alvor fotografiens rolle som kunst.

Amatørfotografer gjenopptok kalotypimetoden. Fotografiene fra slutten av 1800-tallet frem til den første verdenskrig lignet ofte tegninger eller etsninger. Amerikaneren Thomas Eakins bidrog omkring 1880 blant annet med aktbilder etter klassiske forbilder, blant annet i en Velazquez-lignende stil.

Yrkesfotografene overtok dokumentarfotograferingen med sine skarpe kameraobjektiver, og det oppstod et skille mellom disse to grupperingene.

Den første fotografiske kunstbevegelsen oppstod i foreninger og klubber. Fra 1893 viste London-salongen årlig utstillinger med kunstfotografier. Bildene var bevisst uskarpe, men manglet ikke komposisjon og perspektiv. I USA viste Alfred Stieglitz og Edward Weston bilder med samme diffuse karakter. De dannet gruppen The Photosecession 1902, og utgav tidsskriftet Camera Work der de foruten å vise kunstfotografier også viste moderne europeisk malerkunst.

Tidlig i 1920-årene fikk denne kunstfotograferingsbølgen en motbevegelse da de amerikanske fotografene Paul Strand, Ansel Adams, Edward Weston og Dorothea Lange begynte å bruke skarpe kameraobjektiver. De avviste både retusj og salongfotografi. En lignende bevegelse dukket opp med den nye saklighet i Europa.

Reproduksjonsmetodene i aviser og magasiner ble forbedret og fotografier i trykt form ble utgitt i store opplag. Betegnelsen pressefotograf og fotoreportasje ble innført. I fotografiens nye saklighet var motiver fra industri og maskiner populære, ofte fremstilt i dynamiske billedkomposisjoner. Alfred Stieglitz fotograferte stålskjelettene under byggingen av de amerikanske skyskrapere i 1920-årene.

Eugène Atgets arkitekturfotografier fra Paris i slutten av 1800-tallet ble en viktig inspirasjonskilde for 1930-årenes fotografer som Walker Evans og Bill Brandt. De viste at fotografi i seg selv kan ha et fullstendig kunstnerisk uttrykk, uten lånte elementer fra andre kunstformer. Fotografier som ble tatt i 1930-årene for Farm Security Administration, i depresjonstidens USA, er både dokumentariske og kunstneriske, og har inspirert etterkrigstidens dokumentarfotografer.

Motebransjen samarbeidet med fotografer som Martin Munkácsy, Richard Avedon, Cecil Beaton, Irving Penn med flere. I 1930-årene skapte Henri Cartier-Bresson medrivende skildringer av mennesker og deres miljø. De ungarskfødte André Kertész og Brassaï utviklet et rikt billedspråk. På den amerikanske vestkysten oppstod en retning ledet av gruppen f/64, som tok fotografier i en ren og uretusjert billedstil.

Etter den annen verdenskrig ble fotografier med grafisk eller abstrakt mønster den store mote i Tyskland, kalt Fotoform, inspirert av Bauhaus-bevegelsens kunst fra slutten av 1920-årene. Naturen selv byr på utallige abstrakte mønstre, men ikke sjelden ble mønstrene til ene og alene i mørkerommet.

Naturfotografen Ansel Adams var med å stifte gruppen f/64 i 1932, men utviklet seg senere i en mer subjektiv retning. Hans bilder er preget av svart-hvitt-kontraster og av hans fototekniske dyktighet. Etterkrigstidens fotografi var også preget av dokumentasjon av virkeligheten.

Robert Frank skildret på en avslørende måte miljøer fra Nord-Amerika i Les Américains (1958). Hans bilder inspirerte en rekke av 1960- og 1970-årenes fotografer. Blant hans etterfølgere regnes Larry Clark, som skildret 1960-årenes narkotikamiljø, og Ralph Gibson med sine arkitektoniske visjonsbilder.

Diane Arbus fotograferte avvikere av mange slag, hennes bilder er en enestående dokumentasjon av samtiden. I 1970-årene dominerte det dokumentariske fotografi, mens det i 1980-årene ble mer vanlig med intime motiver. Disse fotografiene er mer bevisst komponert enn de spontane bildene fra 1960-årene. De er gjerne utført i fotografens nærmiljø eller i studio, og har små formater.

Fra slutten av 1980-årene har mange billedkunstnere interessert seg for fotografiens muligheter. Fotografier blir brukt som en del av større rominstallasjoner. Cindy Sherman har i sine iscenesatte fotografier brukt seg selv som motiv, for eksempel i komposisjoner hentet fra filmindustrien.

Norsk fotokunst har gjennom årene hatt flere dyktige representanter, men relativt få har hevdet seg internasjonalt. Av eldre navn kan nevnes Anders Beer Wilse, Axel Lindahl og Knud Knudsen som tok en rekke fremragende reportasjebetonte bilder, og portrettfotografen Jon Riise. Blant reportasjefotografene kan nevnes Sverre Heiberg, Johan Brun, Rolf M. Aagaard og Tom Martinsen. I de senere årene har norsk fotografi gjennomgått en betydelig utvikling. Fotografien er omsider blitt anerkjent som et selvstendig kunstnerisk uttrykksmiddel, og det har kommet frem en rekke unge fotografer. Etableringen av Forbundet Frie Fotografer, Preus Fotomuseum (nå Preus Museum) og Fotogalleriet har spilt en betydelig rolle for miljøet.

Blant aktuelle navn innen norsk samtidsfotografi kan nevnes Morten Krogvold, Dag Alveng, Lavasir Nordrum, Tom Sandberg, Per Berntsen, Henny Lie, Kjell Sten Tollefsen, Morten Haug, Knut Bry, Thera Mjaaland, Per Maning, Espen Tveit, Asle Svarverud, Jim Bengtson, Mette Tronvoll, Mikkel Mc Alinden og Vibeke Tandberg.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.