Caspar David Friedrich

Caspar David Friedrich ble født i den lille havnebyen Greifswald i Pommern i Tyskland, som den sjette av ti søsken. Hans foreldre var Adolf Gottlieb Friderich og Sophie Dorothea née Breckly. I løpet av Friedrichs oppvekst ble familien rammet av flere tragedier. Moren døde i 1871, da han bare var syv år. I tillegg mistet Friedrich søstrene Elisabeth i 1782 og Maria i 1791. Døden til broren Johann Christoffer i desember 1787 gikk ekstra hardt inn på ham. Friedrich var bare 13 år da han ble vitne til at broren gikk gjennom isen og druknet. Det er spekulert i om disse opplevelsene var med å forme hans melankolske kunstuttrykk.

Religion og den lutherske kirke spilte en viktig rolle i Friedrichs oppvekst. Familien bodde i nærheten av Greifswalds Nikolaikirche, og kirken vekket tidlig Friedrichs interesse for middelalderens arkitektur. I bilder som Klosteret i eikeskogen (1809), Kirkegården (1825–1830) og Klosterkirkegård i snø (1817–1819, nå ødelagt) kommer denne fascinasjonen tydelig frem. I 1818 giftet han seg med 25 år gamle Caroline Bummer. Friedrich uttalte selv at ekteskapet var bra for ham. Heretter jobbet han en periode med hverdagslige og hjemlige motiver, inspirert av familielivet med Caroline. Han benyttet også sin kone som modell flere ganger, som i Kvinne ved vinduet (1822) og Kvinne med stearinlys (1825). Bildene har fortsatt en stille dramatikk.

I 1790 begynte Friedrich i lære hos kunstneren Johann Gottfried Quistorp (1775–1835). Gjennom Quistorp fikk Friedrich tilgang til å studere originale kunstverk av mestere som Hans Holbein den Yngre (1497–1543) og Anthony Van Dyck (1599–1641). Friedrich viste ikke noe spesielt talent for maleri på dette tidspunktet, men lærte hvor viktig tegningen var som grunnlag for god kunst.

I 1794 forlot han Greifswald og begynte på Det kongelige Akademi i København. Akademiet tilbød ikke undervisning i maleri, men studentene kunne forhandle om privattimer med sine lærere. Landskapsmaleri, som tidligere ble ansett som en sjanger av liten betydning, var nå blitt populært i København og andre europeiske byer. Friedrich kjente til mange landskapsmalere gjennom akademiet, men var spesielt inspirert av dansken Jens Juel (1748–1802), som jobbet med følsom behandling av lys og atmosfærisk effekt.

I mai 1798 reiste Friedrich til Dresden og begynte på Dresdens kunstakademi straks etter at han ankom byen. Den første tiden hadde han suksess med mesterlig utførte tegninger i sepia, som var svært populære i Dresden på denne tiden. Hans første store suksess kom i august 1805, da han vant halvparten av en pris på Johann Wolfgang von Goethes syvende og siste Weimarer Kunstfreunde-konkurranse. Han vant med bildene Sommerlandskap med død eik og Prosesjon ved daggry. Prisen var aldri egentlig ment for landskapsmalerier. Goethe var en ledende poet og kunstentusiast, og prisen var utvilsomt prestisjetung. Goethe hadde selv etablert Weimar-konkurransen for å heve standarden på tysk kunst.

Friedrich ble værende i Dresden resten av sitt liv, selv om han i lange perioder også oppholdt seg i barndomstraktene. Det var i denne byen hans karriere blomstret, og hvor han knyttet livslange vennskap til andre romantikere. Den berømte norske kunstneren Johan Christian Dahl, som også studerte i Dresden, ble en av Friedrichs nærmeste venner.

Landskapsmaleriet, som tidligere var ansett som en ubetydelig sjanger, utviklet seg på 1800-tallet til å bli en av de viktigste. Friedrich brukte landskapsmaleriet for å uttrykke menneskelige følelser og religiøse lengsler. Han plasserte mennesket, lite og sårbart, i møter med den mektige naturen, i tråd med tidens ideer om det sublime.

Friedrichs interesse for landskapsmaleriet er symptomatisk for tiden han levde i. Han vokste opp i en tid hvor det utviklet seg en ny forståelse av naturen gjennom vitenskap. Mot slutten av 1700-tallet følte mange samtidig at samfunnet var blitt for materialistisk, og søkte mot det spirituelle. Denne tendensen stod helt sentralt i den romantiske kunstbevegelsen. Synet på naturen var et paradigme; naturen var en guddommelig skapelse og kunne sees i kontrast til det kunstige ved den menneskelige sivilisasjonen.

I løpet av årene mellom 1805 og 1809 utviklet Friedrich sin unike stil. Han hadde eksperimentert litt med oljemaleri i København, og nå tok han steget fra dyktig utførte, men konvensjonelle sepiaer, til store oljemalerier med en helt særegen stemning. I 1808 skapte han kontrovers med bildet Krusifiks i fjellene. Bildet var banebrytende, både i sin slående, egenartede stil og fordi det originalt var ment å fungere som en altertavle. Her lot Friedrich naturen selv spille hovedrollen i religiøst maleri, noe som var nytt i vestlig kunst.

Kontroversen rundt bildet ga Friedrich nasjonal kjendisstatus. I 1810 vekket han like stor sensasjon med sine mesterverk Munk ved havet og Klosteret i eikeskogen, på Kunstakademiet i Berlins utstilling. Munk ved havet var det mest radikale av de to. I dette verket formidler han ensomhet og melankoli på en måte som minner om ekspresjonismen. Det øde, karrige landskapet på øya Rügen var trolig inspirasjonen for bildet. Maleriet fikk blandet respons; mange visste ikke hvordan det skulle tolkes, og flere oppfattet det som for dystert. Bildet ble kjøpt opp av den prøyssiske kongefamilien, som også senere anskaffet flere av Friedrichs verk.

Friedrich mente bestemt at kunstnerens verk burde være en gjenspeiling av kunstnerens sjel. Dette synet gjorde forøvrig romantikken til den første epoken innen moderne kunst og var avgjørende for Friedrichs uttrykksmåte. Han ønsket ikke å styre publikums opplevelser av bildene gjennom titler; dette var også nytt.

Friedrichs bilder har en kristen symbolikk, men inneholder ingen didaktiske scener fra bibelhistorien. I stedet er det snakk om et subjektivt uttrykk for religiøs overbevisning. Han søkte å kombinere landskapsmaleriet med en kristen lengsel etter frelse. Slik inviterte han tilskueren inn i en åndelig opplevelse med sine bilder og ga publikum mulighet for individuelle tolkninger.

J. C. Dahl og Friedrich ble umiddelbart venner da de møttes i Dresden. Dahl jobbet i en mer naturalistisk stil, og Friedrich lot seg inspirere av den friske fargebruken. Bildene hans ble etterhvert preget av en lysende, naturalistisk fargebruk, som skiller seg fra den typiske jordfargede koloritten som var vanlig i tysk kunst på denne tiden. Den utsøkte behandlingen av lysets overgang til skygger og mørke er et kjennetegn ved de fleste av hans bilder. Friedrich påførte malingen i tynne, delikate lag, og som oftest uten tydelige penselspor. Et unntak er Munk ved havet; her har han malt over deler av motivet underveis. Dette gir bildet en grovere, mer opak karakter og er også noe av det som gjør det mer modernistisk i uttrykket.

Friedrich reiste aldri lenger syd enn Böhmen, men i Tyskland fant han alle motivene han ønsket seg. Inspirasjonen kom fra så vel de karrige områdene i nord, som det frodige landskapet rundt Dresden. Han var like opptatt av sommerlandskap og subtile bilder som de mer dramatiske komposisjonene. Bilder som Sommer. Landskap med forelsket par (1807) står i sterk kontrast til bilder som Eldena sett fra nordøst, som viser klosterruiner i snø. Friedrich brukte sommerlandskap og vinterscener som en allegori for liv og død.

I 1810 reiste Friedrich på tur i Riesengebirge-fjellene med sin venn og hyppige reisekompanjong, kunstneren Georg Friedrich Kersting (1785–1847). Friedrich vokste opp i et flatt landskap ved kysten og hadde kanskje derfor alltid vært spesielt fascinert av fjell. Turene i fjellet inspirerte ham blant annet til å male det berømte bildet Vandreren over tåkehavet, ferdigstilt rundt 1818.

Til tross for at Friedrichs kunst var preget av mystikk og åndelighet, ble den likevel populær blant flere forskere og vitenskapsmenn. Dette skyldes at han gjorde vitenskapelig forarbeid med grundige naturstudier, slik er synlig i alle hans detaljerte skisser av trær og planter. Landskapsmalerne fulgte med på naturvitenskapen, som var i stor utvikling mellom 1780 til 1830. Meteorologien ga for eksempel en mer presis klassifisering av ulike typer av skyer og atmosfæriske effekter. Denne kunnskapen er innarbeidet i flere av Friedrichs malerier.

Selv om han ble inspirert av forskjellige landskap og satte dem sammen etter egen fantasi, var bildenes bestanddeler likevel naturtro gjengivelser og basert på nøye observasjon av virkeligheten.

Fra sin tidlige suksess hadde Friedrich som mål å male minst ett hovedverk i året, ved siden av et stort antall bilder i mindre størrelser. Kundene fant han først og fremst i det konservative, borgerlige miljøet, som ofte ønsket seg idylliske scener eller dramatikk. Etter 1819 fungerte ikke denne salgsstrategien lenger, i takt med hans dalende popularitet. Heretter måtte han konsentrere seg helt om å male i mindre format.

I 1824 ble Friedrich ansatt som professor på Det Kongelige Kunstakademiet i Dresden. Fra 1825 ble han rammet av flere hjerneslag, som for en periode hemmet ham i stor grad. Friedrichs kunst i de tidlige 1830-årene ble stadig mørkere i stemning. Men dette kan ikke sees i sammenheng med dårlig helse, for etterhvert opplevde han en remisjon fra skadene slagene hadde påført ham. I løpet av de tidlige 1830-årene malte Friedrich mange av sine beste bilder, og han fikk også ny suksess på utstillinger. Han gikk tilbake til sine tidlige motiver av den baltiske kysten og malte skip og sjøliv. Landskap i måneskinn og skumring samt små vinterbilder gikk også igjen. Maleriene bar mer preg av sinnsstemninger og mindre kristen symbolikk.

Et omfattende hjerneslag i 1835 endte Friedrichs karriere som oljemaler. Etter dette slaget kjøpte den russiske kongefamilien flere bilder, noe som ga ham råd til behandling, men han fikk aldri igjen full styrke i hånden, og helsen var permanent ødelagt. Friedrich døde i Dresden i 7. mai 1840, 66 år gammel.

Friedrich var populær i Tyskland og Europa i sin levetid, men opplevde ingen internasjonal suksess. Han solgte noen malerier til kunder i England, Frankrike og Skandinavia, men det var den russiske kongefamilien som sto for de fleste oppkjøpene. Han hadde viktig innflytelse på samtidige tyske kunstnere, som Ernst Ferdinand Oehme (1797–1855), tydelig i bildet Katedral om vinteren (1819), og Carl Friedrich Lessing, som hadde suksess med bildet Kloster i snø i 1829. Det er åpenbare paralleller mellom Friedrichs og den engelske kunstneren William Turners malerier av sjø og seilskip. Friedrich hadde også en betydelig innflytelse på den sveitsiske maleren Arnold Böcklin (1898–1901).

Det bemerkes ofte at Friedrich lenge var glemt i europeisk kunst, men dette stemmer ikke for Skandinavia. I dansk maleri utviklet det seg en tradisjon for landskap og interiør med sparsom koloritt og kontemplativ stemning. Dette tydeliggjøres først hos Christen Købke (1810–1848) og senere i kunsten til Vilhelm Hammershøi (1864–1916). Den norske kritikeren og kunsthistorikeren Andreas Aubert (1851–1913) omtalte Friedrichs kunst i flere av sine publikasjoner. Det var også Aubert som sørget for at Nasjonalgalleriet i Oslo anskaffet verk av Friedrich. Det første av disse, Greifswald i måneskinn, ble kjøpt inn til museet så tidlig som i 1891. Nyromantikken på slutten av 1800-tallet var spesielt inspirert av tysk romantikk, og en mulig påvirkning fra Friedrich sees hos flere norske stemningsmalere.

Friedrich var likevel vanskelig å plassere innen modernismen fordi hans uttrykk var så særegent. Dette gjorde at han lenge ble holdt utenfor den kunsthistoriske kanon. Før og i løpet av andre verdenskrig misbrukte nazistene Friedrichs bilder, som de beundret for sin tyske, nasjonalromantiske karakter. Et eksempel er Vandreren over tåkehavet, som ble brukt i nazistisk propaganda. Under bombingen i Dresden i 1945 ble mange av Friedrichs kunstverk dessuten ødelagt. På slutten av 1950-tallet ble kunsten hans endelig satt i kontekst med internasjonal romantikk og plassert innenfor den tyske kulturtradisjonen.

Tate-galleriet i London arrangerte i 1972 den første soloutstillingen av Friedrichs bilder utenfor Tyskland noensinne. Den voksende kritikken av modernismen i 1960-årene bidro også til et endret syn på Friedrichs kunst. I 1987 betalte National Gallery i London en høy sum for Vinterlandskap med kirke, og etterhvert ble Friedrichs bilder vist i New York og Paris. På begynnelsen av 2000-tallet fikk Friedrich en sikker plass i den europeiske kunsthistorien og har siden vært et nasjonalt ikon i Tyskland. Han betraktes som en ekte romantiker og regnes for å være nyskapende og, på mange måter, forut for sin tid.

Nasjonalmuseet i Oslo har over 200 tegninger av Friedrich, i tillegg til maleriet Greifswald i måneskinn. Fra oktober 2014 til januar 2015 satte Nasjonalgalleriet opp utstillingen Alene med naturen. Dahls og Friedrichs landskaper. 1810–40.

• romantikken
• nasjonalromantikken
• nyromantikken
• Johan Christian Dahl

• Vaugham, William: Friedrich. Phaidon (Art and Ideas). London: 2004.
• Vaugham, William: Romanticism and Art. Thames and Hudson. London: 1994
• Koerner, Joseph Leo: Caspar David Friedrich and The Subject of Landscape. Reaction Books. London: 2004
• Nasjonalgalleriet: Nordiske stemninger. Nordisk maleri fra århundreskiftet. Nasjonalgalleriet Oslo: 1987