stavkirke

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Hopperstad kirke. Svalgangen rundt skip og kor er fra restaureringen 1885–1891. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

Av /Kunnskapsforlagets arkiv ※.

Reinli kirke, sett fra vest. Skip og kor har omtrent samme bredde og høyde. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

Av /Kunnskapsforlagets arkiv ※.
Gol stavkirke (ca. 1170)
Stavkirke
Av .

En stavkirke er en høyt utviklet kirketype, oppført i reisverk av tre og kjent fra norsk kristen middelalder. Stavkirkene er Norges viktigste bidrag til den europeiske byggekunsten.

Tømmeret som ble brukt i oppføringen av kirkene, var tørt furutømmer med stort harpiksinnhold, noe man fikk ved å ringbarke stammene eller kappe toppene av trærne og la dem tørke på rot noen år før man felte dem. Man regner med at det i Norge har vært minst 750 stavkirker, sannsynligvis mange flere. 28 er bevart i mer eller mindre fullstendig stand. Flere andre kirker inneholder deler fra den tidligere stavkirken på stedet. Den best bevarte er Borgund stavkirke. En stavkirke fra Gol står på Norsk FolkemuseumBygdøy i Oslo hvor den er restaurert tilbake til antatt opprinnelig form. Vang (tysk Wang) stavkirke fra Vang i Valdres står i Karpacz, Polen, etter at den ble fraktet hit i 1842 (da området lå under Preussen) og gjenreist i forvansket form.

De norske stavkirkene er kristenhetens eldste bevarte kirker av tre. De eldste som fremdeles står, går tilbake til 1100-tallet. Det har vært reist tvil om stavkirkenes datering, idet de er blitt tidfestet opptil 100 år senere enn tidligere antatt. Dendrokronologiske dateringer fra den seneste tiden synes imidlertid å vise at de tidligere dateringene stort sett er riktige. De ble lenge regnet som de eneste kjente stavbyggene fra den tiden da Europa ennå var trebyggende, men de tallrike utgravningene som er foretatt i mellomeuropeiske områder, viser en rik tradisjon av stavbygg. Nyere utgravninger i Norge har også kastet nytt lys over stavkirkenes opprinnelse og utvikling.

Konstruksjon

Stavkirke. Perspektivtegning av skipet i den nedrevne Nes stavkirke, med midtmasten og takrytterens øvrige underbygning. Etter Håkon Christie: Nes stavkirke.

Av /Store norske leksikon ※.

Stavkirke. Perspektivtegning av Kaupanger kirke som viser de bærende konstruksjonene. Etter Kristian Bjerknes og Hans-Emil Lidén: The Stave Churches of Kaupanger.

Av /Store norske leksikon ※.

Stavkirkene kan inndeles i ulike typer, fra de enkle med et rektangulært skip og et noe smalere kortilbygg, til de med hevet midtrom. I stavkirkene med hevet midtrom danner skipet et sentralrom med tilnærmet kvadratisk grunnplan og består av et hovedrom som reiser seg tårnaktig på høye stolper over en lavere omgang. Det er nærliggende å anta at bygningstypen ikke er utformet for å tjene som kirke, men at den er tatt som utgangspunkt da kirken hadde behov for et gudshus med slike egenskaper. I bygningshistorisk sammenheng er det naturlig å oppfatte skipet som bygningens eldste del, mens koret synes å være en senere tilføyelse.

Man kan forutsette tre stadier i selve stavveggens utvikling: først en enkel type med reisverkvegg av jordgravde stokker satt side om side (Sankta Maria Minor i Lund, Sverige, fra midten av 1000-tallet), dernest en skjelettvegg med jordgravde stolper og utfyllende plankevegg på svill (første kirke på Urnes fra cirka 1050) og til sist den fullt utviklede stavveggen med hjørnestolper som hviler på en svill som igjen ligger på stein for å unngå råte. Dette systemet bygger på en ramme av sviller som de kraftige hjørnestolpene (stavene) rir på; oventil var disse igjen bundet sammen av et tilsvarende rammeverk (stavlægjer). Mellom disse rammene var veggplankene (tilene) felt inn. Over dette reiste taket seg bratt med avstivede sperrer.

En videre utvikling betegnes ved at denne konstruksjonen ble stående som en kjerne, omgitt av en lavere, beskyttende omgang. På den måten fikk man en bygningstype som i prinsippet stemmer overens med steinbasilikaen med dens frittstående søyler i interiøret og sideskip utenfor. Urnes stavkirke i sin nåværende form, fra cirka 1130 (etter enkelte forskeres mening noe senere), er antagelig den eldste prøven på denne typen. Hit hører stavkirkene i Hopperstad, Borgund, Torpo, Lom, Heddal med flere fra den norske stavkirkes blomstringstid på 1100-tallets siste halvdel og begynnelsen av 1200-tallet. Bygningene hadde dels fire, dels flere indre søyler og et effektivt avstivningssystem av plankekors, skråstivere og tenger.

Ved siden ble det også oppført stavkirker uten indre reising, dels med vinger, så man dels fikk korsformet plan som opprinnelig i Nore stavkirke, dels løsninger med en enkelt stav (søyle) midt i skipet slik at takrytteren kunne bygge seg over og omkring den, som i kirkene i Uvdal og Flå i Hallingdal. Dette er en skikk som finnes igjen i gotisk tid, blant annet i den nedrevne stavkirken i Nes i Hallingdal og i Høyjord i Andebu kommune, Vestfold. I denne perioden møter man også bygninger med kor av samme bredde og høyde som skipet, for eksempel i Reinli i Valdres.

Med sine tak i etasjer over hverandre, de omgivende svalgangene nederst og tårnet øverst, gjorde den norske stavkirken et fantasifullt inntrykk, forsterket av den rike, skårne ornamentikken, særlig på portalene.

Da en rasjonell gjennomføring av søylekonstruksjonen bare synes å ha vært forenlig med byggverk av begrenset størrelse, gikk man fra midten av 1200-tallet over til en enklere form for reisverk med hjørnestolpene tappet inn i svillene og avstivning ved skråbånd, som ved den nedrevne kirken i Hof, Solør. Fremfor alt på Møre ble det reist store korsbygninger i denne formen, men alle er for lengst borte, kanskje på grunn av sin svakere konstruksjon. Foruten bygninger som er beslektet med den norske stavkirken, for eksempel den tidligere Hemse på Gotland, viser Hedared kirke at typen også har vært kjent i Sverige i middelalderen, likeledes den mer primitive konstruksjonstypen i Sankta Maria Minor, Lund. I Greensted kirke i England er plankeveggene delvis bevart.

Utskjæringer

Stavkirke. Detalj som viser sammenføyning av sviller og hjørnestav, hvor staven rider på de krysslagte svillene. Etter Kristian Bjerknes og Hans-Emil Lidén: The Stave Churches of Kaupanger.

Av /Store norske leksikon ※.

Interiør fra Urnes. Stavene ender i utskårne kapiteler. Skråbånd i kryss over koråpningen avstiver konstruksjonen. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

Av /Kunnskapsforlagets arkiv ※.

Også den ornamentale utskjæringen har vært trukket inn i diskusjonen. Den eldste Urnes-kirken hadde kraftige utskjæringer ikke bare ved portalene, men også på hjørnestavene og deler av veggene. Det har vært antydet at dette kan være trekk som er overtatt fra eldre byggverker før kristendommen slo rot i landet (Urnesstilen). Senere ble utskjæringene samlet omkring portalene og i det indre på søylenes kapitéler og øvre avslutning (utskårne masker) samt noen få andre fremtredende ledd. Den rene dyreornamentikken avløses på 1100-tallet av romanske motiver, og den «klassiske» stavkirkeportalen har en blanding av ranke- og drageornamenter. Senere opptrer også figurmotiver fra både den norrøne (Hylestad i Setesdal) og den bibelske forestillingskretsen (Hemsedal i Hallingdal). Det er sannsynlig at portalornamentikken har mottatt impulser fra så vel steinkirker som miniatyrer, men disse spørsmålene er ikke fullt utredet, og ikonografien venter også på sin tolking.

Bruk av maling

Interiør fra Nore kirke med midtmast. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

Av /Kunnskapsforlagets arkiv ※.

Det er trolig at portalskjæringene har vært malt, iallfall i enkelte tilfeller, og skjæringer og profiler inne i kirkene er delvis trukket opp med svart farge. Allerede i middelalderen er det i noen stavkirker lagt inn tak i koret og baldakiner over altrene, og det har forekommet at så vel tak som vegger har vært malt. To vesentlige takdekorasjoner fra 1200-tallet er bevart (Torpo og Ål i Hallingdal).

Opphav

Interiør fra Torpo kirke. Koret er revet, men korbuen er synlig på den panelte østveggen. De frittstående stavene gir tydelig inntrykk av den treskipede romformen. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

Av /Kunnskapsforlagets arkiv ※.

Om opphavet til stavkirkene er meningene høyst forskjellige. Anders Bugge, som på viktige punkter fører videre resonnementer fra Lorentz Dietrichson, mente at den enkle formen vi kjenner fra de eldste byggene, har engelske kirker som forbilde, og at stavkirker med indre søylerekker er en bevisst overføring til tre av den romanske basilikakirken i stein. Mot dette har det vært hevdet, blant annet av Kristian Bjerknes og Håkon Christie, at de eldste stavkirkene har så vesentlige særtrekk og står så høyt kunstnerisk og teknisk at de forutsetter en lang nasjonal tradisjon i stavbygging. Det har vært pekt på at stavkirker på Island og enkelte i Norge skiller seg ut som langstrakte byggverk med tre skip, og at denne typen kan ha forbindelse med det norrøne langhuset med to indre søylerekker. I denne diskusjonen har det vært minnet om at treskipede anlegg i stavkonstruksjon ikke bare er kjent fra forhistorisk tid, men også har holdt seg til våre dager, for eksempel i Norge (stavløer) og Tyskland (det niedersachsiske hus). Om én ting synes alle å være enige: Den karakteristiske utformingen den treskipede stavkirken fikk i Norge, har mottatt sterke impulser fra dekorative bygningsledd i steinbasilikaen.

Bevaringsarbeid

Stavkirkenes egenart og arkitekturhistoriske betydning ble først oppdaget av maleren J. C. Dahl. Senere arbeidet Fortidsminneforeningen for å redde dem og ervervet åtte kirker som på denne måten ble sikret.

Norske stavkirker som er bevart

Navn Beliggenhet
Borgund Lærdal, Sogn og Fjordane
Eidsborg Tokke, Telemark
Flesberg Flesberg, Buskerud
Garmo De Sandvigske Samlinger, Lillehammer, Oppland
Gol2 Norsk Folkemuseum, Oslo
Grip Kristiansund, Møre og Romsdal
Haltdalen Trøndelag Folkemuseum, Trondheim, Sør-Trøndelag
Hedalen Sør-Aurdal, Oppland
Heddal Notodden, Telemark
Hegge Øystre Slidre, Oppland
Hopperstad Vik, Sogn og Fjordane
Høre Vang, Oppland
Høyjord Andebu, Vestfold
Kaupanger Sogndal, Sogn og Fjordane
Kvernes Averøy, Møre og Romsdal
Lom Lom, Oppland
Lomen Vestre Slidre, Oppland
Nore Nore og Uvdal, Buskerud
Reinli Sør-Aurdal, Oppland
Ringebu Ringebu, Oppland
Rollag Rollag, Buskerud
Rødven Rauma, Møre og Romsdal
Røldal Odda, Hordaland
Torpo Ål, Buskerud
Undredal Aurland, Sogn og Fjordane
Urnes Luster, Sogn og Fjordane
Uvdal Nore og Uvdal, Buskerud
Øye Vang, Oppland

1Fantoft stavkirke brant ned 1992, men ble gjenoppført som kopi. Gjenoppbyggingen var ferdig og kirken vigslet i 1997.

2En kopi av kirken, oppført på Gol. Kirken ble innviet 1994.

Litteratur

  • Anker, Leif: Kirker i Norge, b. 4: Middelalder i tre : stavkirker, 2005, isbn 82-91399-16-6, Finn boken
  • Anker, Peter: Stavkirkene : deres egenart og historie, 1997, isbn 82-02-15978-4, Finn boken
  • Hauglid, Roar: Norske stavkirker, 1973-76, 2 b., Finn boken
  • Hoftun, Oddgeir: Stavkirkene og det norske middelaldersamfunnet, 2002, isbn 87-21-01977-0, Finn boken
  • Hohler, Erla Bergendahl: Norwegian stave church sculpture, 1999, 2 b., Finn boken

Kommentarer (3)

skrev Harald Boehlke

Hei, dere skriver på websiden: "Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør." Jeg har en barnslig tegning av en stavkirke. Jeg lurte på om dere kunne antyde sånn ca. århundre den ville ha hørt til om den var reell? Har dere en e-mail adresse jeg kunne sende den til? Med vennlig hilsen Harald Boehlke

svarte Erik Bolstad

Er det en tegning av en faktisk stavkirke? I så fall bør du sjekke artiklene om de enkelte stavkirker. Om det er en tegning av en tenkt stavkirke er det vanskelig å datere disse ut fra helt generelle trekk.

skrev Emma Lomell

Hei! Jeg sendte inn et endringsforslag til tabellen over bevarte norske stavkirker for en stund tilbake, men har ikke fått noe respons. Endringen gjelder Kvernes stavkirke, da det må ha gått litt fort i svningene hos forfatteren da vedkommende skrev at Averøy kommune ligger i Sogn og Fjordane. Averøy kommunes rettmessige fylke er Møre og Romsdal, så jeg håper dette vil bli korrigert så fort som mulig. Mvh Emma

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg