Maleri er påvist i forhistorisk tid, og fra høykulturer som den egyptiske finnes fargelagte relieffer og malerier på kalket vegg eller på papyrus med religiøse eller historiske emner. Fra sumerernes kunst kjennes lignende figurer i mosaikk, fra assyriske bygninger fargelagte, lave relieffer, og fra Nebukadnesars Babylon er bevart dyr og ornamenter på glasert teglstein. På Kreta smykket man vaser dels med abstrakt ornamentikk, dels med gjengivelse av dyre- og planteliv i sjøen, mens palassene kunne oppvise freskobilder (ca. 1500 fvt.). Grekernes maleri startet med skildringer av blant annet kappkjøring på vaser i enkel geometrisk stil (ca. 1000 fvt.). Svartfigurig vasemaleri avløses av rødfigurstilen ca. 500 fvt., der motivene dannes av de utsparte flatene i terrakottaen.

Aleksander den stores tid, da Apelles var den toneangivende maler, utvidet man emnekretsen fra mytologi og historie til genremotiver og delvis stilleben. Det dekorative veggmaleriet utviklet seg særlig i den første romerske keisertid, slik vi kan studere det i ruinbyene Pompeii og Herculaneum. Etter at kristendommen var blitt riksreligion under Konstantin den store, fikk det kostbare mosaikkmaleriet rik anvendelse i kirkerommene og gav med sin symbolske, formelaktige monumentale fremstilling uttrykk for den nye religions forestillingsverden.

Maleri. Rikt ornamentert miniatyrmaleri, fra et karolingisk manuskript, 800–900-tallet.

av SCODE. Begrenset gjenbruk

Hovedverker fra 500- og 600-tallet finnes i Ravenna. Et annet viktig område hvor den kristne kunst utfoldet seg, var i illustreringen av bibelhåndskriftene. Denne malerkunsten fortsatte i den bysantinske, både på dette området og i mosaikkdekorasjonene der streng stilisering og gyllen bakgrunn gav de hellige begivenheter verdighet, mens det i de såkalte ikoner ble formulert faste typer for de enkelte helgener.

I Vest-Europa fortsatte malerkunsten i bokillustrasjoner, blant annet de egenartede, sterkt ornamentaliserte irske. I romansk tid blomstret muralmaleriet i kirkene. En plastisk, virkelighetsbetont gjengivelse av mennesket kjennetegner den fremvoksende gotikk.

Monumentalmaleriet spilte stor rolle til utsmykning, mens de gotiske kirkenes store vinduer gjorde glassmaleriet til en meget virkningsfull form for malerkunst. Som en videreføring av de realistiske tendensene forstod den italienske malerkunsten fra ca. 1300 å gi legemsformene volum (Cavallini, Cimabue). Med Giotto vokser den personlige menneskeskildring frem. I vekselspill mellom Firenze og Siena blomstret denne malerkunsten videre og påvirket den franske, som fra midten av 1300-tallet utviklet en stadig sterkere realisme innenfor monumental-, tavle- og miniatyrmaleriet. Her ble det utviklet virkelighetstro portretter, anvendelse av levende modell og landskaper ble gjengitt direkte etter naturen, særlig i bønnebøkenes kalenderillustrasjoner. Dette skyldtes fortrinnsvis kunstnere fra Nederlandene og tilgrensende områder der brødrene van Eyck og deres samtidige og etterfølgere på 1400-tallet utviklet en i høy grad korrekt gjengivelse av mennesker og natur, både når det gjaldt rom-, lys- og fargevirkning. Et viktig hjelpemiddel var en forbedret oljemalingsteknikk.

Maleri (Historie). Naturtroskap og detaljrikdom kjennetegner den nederlandske renessanse. Hugo van der Goes: Del av Portinarialteret, 1473–75.

av Fri. fri

Maleri. Høyrenessanse i Italia. Leonardo da Vinci: Leda, 1501.

av SCODE. Begrenset gjenbruk

I Tyskland, Frankrike og Nederlandene ble maleriet for en stor del påvirket fra Italia, der det utfoldet seg rikt, først i Firenze, etter at Masaccio i 1420-årene hadde innledet ungrenessansen. Sammen med regler for proporsjoner og nye fargelover gjorde klarleggelsen av perspektivet det mulig å konstruere et geometrisk korrekt billedrom. Mens maleriet tidligere var bundet til kirke- eller palassutsmykning, oppstod nå staffelimaleriet. Med Leonardo da Vinci dannes overgangen til høyrenessansens klassiske malerkunst, i Roma først og fremst representert av Rafael og Michelangelo, i Venezia av en utpreget malerisk retning omkring Giorgione og Tizian. Rafaels senere malerier og Michelangelos komposisjoner er utgangspunktet for den såkalte manierisme. En eksponent for renessansen nord for Alpene var Albrecht Dürer.

Les mer om kunsten i renessansen.

Med barokken kom de maleriske verdier i høysetet, lys og skyggeproblemer ble sentrale, samtidig som en sterk realisme satte inn (Caravaggio). Det heroiske landskap, både det strengt klassiske (Nicolas Poussin) og det lyrisk betonte (Claude Lorrain), som særlig utfoldet seg i Frankrike, var skapt med romersk barokk som utgangspunkt. Utenfor Italia ble barokken nyansert ved den nasjonale egenart; på spansk område av Jusepe de Ribera, Francisco de Zurbarán og Diego de Velázquez' religiøse alvor. Frodighet og festivitas særkjente flamsk kunst, især hos Rubens. Franskmennene bearbeidet stoffet med sin utpregede sans for «raison», i avklart naturalisme hos for eksempel La Tour, mens Le Brun og akademiene organiserte det offisielle monumentalmaleri.

Nederland mønstret en overordentlig rik malerkunst på bredt borgerlig grunnlag. I en sentral stilling stod Rembrandts bilder med sin forening av lysføring og dyp, menneskelig tolkning. Typisk var spesialiseringen av de mange motiver: gruppe- og enkeltportretter, folkelivsskildringer, «selskapsstykker», interiører, strand- og elvelandskaper, skogpartier, marinebilder, bybilder, stilleben, blomstermalerier, dyrebilder og så videre.

Les mer om kunst i barokken.

I Frankrike blomstret rokokkomaleriet med Antoine Watteau, François Boucher og Jean-Honoré Fragonard. Fremtredende portrettister, med evne til å smelte sammen figur og landskap, var britene Sir Joshua Reynolds og Thomas Gainsborough.

Les mer om rokokko.

Maleri. J. L. David: Napoleon i St. Bernhardpasset, 1800. En idealisert fremstilling av feltherren, laget av nyklassisismens fremste maler.

av SCODE. Begrenset gjenbruk

Reaksjonen mot rokokkoen førte til en klassisisme som i svermeri for antikken og renessansen la vekten på form, komposisjon og innhold, men i høy grad reduserte maleriets viktigste virkemiddel: fargen. Den fremste lederen var franskmannen Jacques Louis David og etter ham Jean Ingres.

Les mer om klassisisme.

Med franskmannen Eugène Delacroix, tyskerne Caspar David Friedrich og Philipp Otto Runge, og britene John Constable og William Turner, innvarsles romantikken med en fri behandling av lys og farge. På utstillingen 1824 i Paris la Delacroix merke til Constables atmosfæriske maleri, og underkastet fargelovene et inngående studium som ble grunnleggende for malerkunstens videre utvikling.

Les mer om romantikken og  billedkunst i omantikken .

1848 regnes som begynnelsesåret ikke bare for en sterk realistisk samfunnspolitikk, men også for naturalismen i nyere malerkunst. Den ble i Frankrike representert av Barbizonskolen, Jean-François Millet, Honoré Daumier og andre, men fikk sin mest radikale håndhever i Gustave Courbet. Denne naturalismen, overveiende innstilt på maleriske kvaliteter, lys- og fargevirkninger, førte i begynnelsen av 1870-årene på fransk grunn over i impresjonismen. Retningen ville gjengi det momentane synsinntrykk, frigjøre fargen og gi en optisk riktig gjengivelse av virkeligheten. Foregangsmannen var Édouard Manet, andre ledende navn Claude Monet, Auguste Renoir og Alfred Sisley. Neo-impresjonisme hos Paul Signac, Georges Seurat og andre i 1880-årene betegner en konsekvent gjennomføring av den impresjonistiske metode.

Les mer om naturalismen og impresjonismen.

Som en reaksjon mot dette og impresjonismens formoppløsning ble syntetismen skapt i slutten av 1880-årene med Paul Gauguin som foregangsmann. Målet var å gjengi en syntese av virkeligheten uten uvesentlige detaljer og fylle den med menneskelig innhold.

Les mer om syntetisme

Tross stor forskjell, men ikke uten slektskap, vokste ekspresjonismen frem omkring 1900 hos Vincent van Gogh og Edvard Munch. Henri Matisse la grunnlaget for fauvismen (ca. 1906) og fant frem til et harmonisk flatemaleri av dekorativt preg. Kubismen, som først og fremst søkte å ordne billedflaten og å gi fornemmelse av rom gjennom planforskyvninger, ble grunnlagt av Georges Braque og Pablo Picasso i ca. 1906 med utgangspunkt i Cézannes kunst og påvirket av afrikansk kunst.

Les mer om ekspresjonisme, fauvisme og kubisme.

Futurismen, proklamert av Filippo Marinetti i 1909, som løp parallelt med kubismen, viste en kaleidoskopisk blanding av løsrevne, bevegelsespregede synsinntrykk. En viktig nybrottsmann for det absolutte maleri, også kalt det abstrakte eller nonfigurative maleri, var Vasilij Kandinskij, som i 1910 gjorde seg til tolk for en kunst der former og farger skulle virke sammen, frigjort fra naturalismen, på en måte som var beslektet med musikken. Spill av geometriske og abstrakte former, ofte i labile konstruksjoner for å formidle bevegelsesinntrykk, ble også dyrket. I 1919 slo tilhengerne av futurismen i Italia om og gikk inn for de plastiske verdier. Dette gav et viktig støt til «den nye saklighet», særlig innenfor tysk kunst, med gjengivelse av hverdagsmennesker og dagligdagse ting, likesom klassiske tradisjoner ble gjenstand for ny interesse. I Frankrike fikk retningen betegnelsen «Le retour au réel».

Som fortsettelse av den assosiasjonsbetingede fantasikunsten utviklet surrealismen seg via dadaismen. Dens første manifest ble skrevet av André Breton 1924. Her gjengis løsrevne forestillinger fra det ubevisste driftslivs drømmeverden, utenfor kontroll av fornuft og moral. Mellom den første og den annen verdenskrig befestet Frankrike sin stilling som den ledende nasjon innen malerkunsten, med et rikt eksperimenterende miljø, bestående av franske og innvandrede utenlandske kunstnere. Umiddelbart etter den annen verdenskrig ble denne stillingen befestet ved den abstrakte skoles rike utvikling i Paris, men senere er amerikansk malerkunst kommet i forgrunnen.

I 1960- og -70-årene fikk de abstrakte retninger konkurranse fra et mer figurativt maleri , blant annet gjennom popkunst og fotorealistisk maleri. I 1980-årene var Vest-Berlin, New York og Milano utgangspunkt for et nyekspresjonistisk eller heftig maleri. Ved inngangen til et nytt årtusen, lever ulike maleriuttrykk og genrer side om side, og det er vanskelig å snakke om ett sentrum eller én utviklingstrend. Mangfold og aksept av vidt forskjellige uttrykk er situasjonen som nå preger maleriet, noe som også langt på vei er situasjonen for kunsten som helhet.

Les mer om futurisme, surrealisme og abstrakt kunst.

Innen det østasiatiske maleri inntar det kinesiske den dominerende plass. Dets vesentligste bidrag til verdenskunsten er det karakteristiske tusjmaleri, utført med sort tusj på silke eller papir, med bare et fåtall farger i tillegg. Det fikk sitt fornemste uttrykk i landskapsmaleriet som i Kina fremstod som selvstendig kunstart før noe annet sted. Dets utgangspunkt var religiøst, og innlevelse i naturen var en vei til sannheten og til fellesskap med gud og univers. Formen er antydende og karakteristikken gitt med få, levende streker, iblant bare med et par flekker i den såkalte po mo-teknikken, hvor tusjen er sprøytet eller kastet på papiret. Romvirkningen fremkalles gjennom valører, og sentralperspektivet benyttes ikke. Under Qing-dynastiet (1644–1912) blomstret porselensmaleriet. I denne perioden spilte også kinesisk kunst en vesentlig rolle for europeisk kunst, først under rokokkoen på midten av 1700-tallet, dernest i siste halvdel av 1800-tallet.

Les mer om Kunst i Kina.

Det japanske maleri står først frem på 500-tallet evt. ved buddhismens innføring. Maleriet, som mottok sterke impulser fra Kina, utmerker seg fremfor dette ved et utviklet profant portrettmaleri. På 700-tallet vokser kalkmaleriet frem med buddhistiske scener, og i den etterfølgende Fujiwaraperioden utvikles profanmaleriet både som portrett- og illustrasjonskunst, ofte på lange, horisontale ruller, makimonos. Frem mot 1200- og 1300-tallet utvikles de fornemme lakkarbeider. På 1500- og 1600-tallet mottok det japanske maleri avgjørende innflytelse fra Kina, og landskapet ble dyrket i samme teknikk og samme raffinerte form.

Les mer om Kunst i Japan.

Det finnes spor av indisk maleri allerede fra tiden 200 fvt. til 650 evt., bevart i buddhistiske klosterfresker. Det rikeste materialet stammer imidlertid fra 1500-tallets hinduiske miniatyrmaleri, bevart som bokmaleri. Under Stormogulens rike, grunnlagt 1526, blomstret den såkalte Mogulskolens miniatyrmaleri som i India hadde en parallell i Rajputskolen. Gouachen ble særlig dyrket, og her finner man en følelsesbetont figurskildring med et poetisk innhold, nær knyttet til indisk kjærlighetsdiktning.

Les mer om Kunst i India.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.