maleriets historie

Maleri. Utsnitt av hulemaleri med jaktmotiv, Sør-Afrika.

av . Begrenset gjenbruk

Maleri. Egyptisk kvinneportrett, fremstilt i karakteristisk profil, fra et gravkammer ved Theben.

av . Begrenset gjenbruk

Maleri. Romersk freskomaleri fra Pompeii.

av . Begrenset gjenbruk

Tysk romantisk landskapsmaleri, første halvdel av 1800-tallet. C. D. Friedrich: Landskap ved Rügen. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Maleri (Historie) (Friedrich: Landskap ved Rügen) av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Christian Krohg var en av forgrunnsfigurene under naturalismens gjennombrudd i 1880-årene. Maleriet Hår flettes, malt 1888. Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet, Oslo. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Maleri (Historie) (Krohg: Hår flettes) av /KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Maleri som kunstnerisk uttrykksform er påvist i forhistorisk tid. Fra høykulturer som den egyptiske, finnes fargelagte relieffer og malerier på kalket vegg eller på papyrus med religiøse eller historiske emner. Fra sumerernes kunst kjennes lignende figurer i mosaikk. Fra assyriske bygninger finnes fargelagte, lave relieffer, og fra Nebukadnesars Babylon er det bevart dyr og ornamenter på glasert teglstein. På Kreta smykket man vaser dels med abstrakt ornamentikk, dels med gjengivelse av dyre- og planteliv i sjøen, mens palassene kunne oppvise freskobilder (cirka 1500 fvt.). Grekernes maleri startet med skildringer av blant annet kappkjøring på vaser i enkel geometrisk stil i cirka 1000 fvt. Vasemaleri i svartfigurstil avløses av rødfigurstilen rundt år 500 fvt., der motivene dannes av de utsparte flatene i terrakottaen.

Aleksander den stores tid, da Apelles var den toneangivende maleren, utvidet man emnekretsen fra mytologi og historie til genremotiver og delvis stilleben. Det dekorative veggmaleriet utviklet seg særlig i den første romerske keisertiden, slik vi kan studere det i ruinbyene Pompeii og Herculaneum. Etter at kristendommen var blitt riksreligion under Konstantin den store, fikk det kostbare mosaikkmaleriet rik anvendelse i kirkerommene og gav uttrykk for den nye religionens forestillingsverden med sin symbolske, formelaktige og monumentale fremstilling.

Middelalderen

Maleri. Rikt ornamentert miniatyrmaleri fra et karolingisk manuskript, 800–900-tallet.

miniatyrmaleri av . Falt i det fri (Public domain)

Gotisk maleri med en stilisert fremstilling av Karl den store, St. Denis’ krønike, 1275. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

gotisk maleri av /KF-arkiv ※. Falt i det fri (Public domain)

Hovedverker fra 500- og 600-tallet finnes i Ravenna. Et annet viktig område hvor den kristne kunsten utfoldet seg, var i illustreringen av bibelhåndskriftene. Denne malerkunsten fortsatte i den bysantinske kunsten, både på dette området samt i mosaikkdekorasjonene. Streng stilisering og gyllen bakgrunn gav de hellige begivenhetene verdighet, mens det i de såkalte ikonene ble formulert faste typer for de enkelte helgenene.

I Vest-Europa fortsatte malerkunsten i bokillustrasjoner, blant annet med de egenartede, sterkt ornamentale irske illustrasjonene. I romansk tid blomstret muralmaleriet i kirkene. En plastisk, virkelighetsbetont gjengivelse av mennesket kjennetegner den fremvoksende gotikken.

Monumentalmaleriet spilte stor rolle til utsmykning, mens de gotiske kirkenes store vinduer gjorde glassmaleriet til en meget virkningsfull form for malerkunst. Fra cirka 1300 gav den italienske malerkunsten legemsformene volum (Pietro Cavallini, Giovanni Cimabue) som en videreføring av de realistiske tendensene. Med Giotto di Bondone vokste den personlige menneskeskildringen frem. I vekselspill mellom Firenze og Siena blomstret denne malerkunsten videre og påvirket den franske, som fra midten av 1300-tallet utviklet en stadig sterkere realisme innenfor monumental-, tavle- og miniatyrmaleriet. Her ble det utviklet virkelighetstro portretter. Anvendelse av levende modeller og landskaper ble gjengitt direkte etter naturen, særlig i bønnebøkenes kalenderillustrasjoner. Dette skyldtes fortrinnsvis kunstnere fra Nederlandene og tilgrensende områder, der brødrene Hubert og Jan van Eyck og deres samtidige og etterfølgere på 1400-tallet utviklet en meget korrekt gjengivelse av mennesker og natur, både når det gjaldt rom-, lys- og fargevirkning. Et viktig hjelpemiddel var en forbedret oljemalingsteknikk.

Renessansen

Høyrenessanse i Italia. Leonardo da Vinci: Leda, 1501.

Leda av . Falt i det fri (Public domain)

Naturtroskap og detaljrikdom kjennetegner den nederlandske renessansen. Portinarialteret, 1473–1475.

Portinarialteret av . Falt i det fri (Public domain)

I Tyskland, Frankrike og Nederlandene var maleriet i stor grad påvirket av italiensk malerkunst. I Italia utfoldet maleriet seg rikt, først i Firenze, etter at Masaccio i 1420-årene hadde innledet ungrenessansen. Klarleggelsen av perspektivet gjorde det mulig å konstruere et geometrisk korrekt billedrom sammen med regler for proporsjoner og nye fargelover. Mens maleriet tidligere var bundet til kirke- eller palassutsmykning, oppsto nå staffelimaleriet. Med Leonardo da Vinci dannes overgangen til høyrenessansens klassiske malerkunst – i Roma først og fremst representert av Rafael og Michelangelo, og i Venezia av en utpreget malerisk retning omkring Giorgione og Tizian. Rafaels senere malerier samt Michelangelos komposisjoner er utgangspunktet for den såkalte manierismen. En eksponent for renessansen nord for Alpene var Albrecht Dürer.

Barokken

Barokkens malerier er blant annet kjent for sin bruk av lys og skygge for å skape kontraster i bildet. 1632.

Dr. Tulps anatomiforelesning av . Falt i det fri (Public domain)

Med barokken kom de maleriske verdiene i høysetet. Lys og skyggeproblemer ble sentrale, samtidig som en sterk realisme satte inn (Caravaggio). Det heroiske landskapet, både det strengt klassiske (Nicolas Poussin) og det lyrisk betonte (Claude Lorrain), som særlig utfoldet seg i Frankrike, var skapt med romersk barokk som utgangspunkt. Utenfor Italia ble barokken nyansert ved en nasjonal egenart – på spansk område av Jusepe de Ribera, Francisco de Zurbarán og Diego de Velázquez sitt religiøse alvor. Flamsk kunst kjennetegnes av frodighet og festivitas, især hos Rubens. Franskmennene bearbeidet stoffet med sin utpregede sans for «raison», i avklart naturalisme hos for eksempel Georges de La Tour, mens Charles Le Brun og akademiene organiserte det offisielle monumentalmaleriet.

Nederland mønstret en uvanlig rik malerkunst på bredt borgerlig grunnlag. I en sentral stilling stod Rembrandts bilder med sin forening av lysføring og dyp, menneskelig tolkning. Typisk var spesialiseringen av de mange motivene: gruppe- og enkeltportretter, folkelivsskildringer, «selskapsstykker», interiører, strand- og elvelandskaper, skogpartier, marinebilder, bybilder, stilleben, blomstermalerier, dyrebilder og så videre.

Rokokko

I Frankrike blomstret rokokkomaleriet med Antoine Watteau, François Boucher og Jean-Honoré Fragonard. Fremtredende portrettister med evne til å smelte sammen figur og landskap, var britene Sir Joshua Reynolds og Thomas Gainsborough.

Klassisismen

Maleri. J. L. David: Napoleon i St. Bernhardpasset, 1800. En idealisert fremstilling av feltherren, laget av nyklassisismens fremste maler.

Napoleon i St. Bernhardpasset, av . Falt i det fri (Public domain)

Reaksjonen mot rokokkoen førte til en klassisisme som i begeistring for antikken og renessansen la vekten på form, komposisjon og innhold, men i høy grad reduserte maleriets viktigste virkemiddel: fargen. Den fremste lederen var franskmannen Jacques Louis David og etter ham Jean Ingres.

Romantikken

Med franskmannen Eugène Delacroix, tyskerne Caspar David Friedrich og Philipp Otto Runge samt britene John Constable og William Turner innvarsles romantikken med en fri behandling av lys og farge. På en utstilling i Paris i 1824 la Delacroix merke til Constables atmosfæriske maleri og studerte fargelovene inngående. Dette ble grunnleggende for malerkunstens videre utvikling.

Naturalismen og impresjonismen

1848 var ikke bare startåret for en sterk realistisk samfunnspolitikk, men også for naturalismen i nyere malerkunst. Den ble i Frankrike representert av Barbizonskolen, Jean-François Millet, Honoré Daumier og andre, men fikk sin mest radikale håndhever i Gustave Courbet. Denne naturalismen – overveiende innstilt på maleriske kvaliteter, lys- og fargevirkninger – førte i begynnelsen av 1870-årene på fransk grunn over i impresjonismen. Retningen ville gjengi det momentane synsinntrykket, frigjøre fargen og gi en optisk riktig gjengivelse av virkeligheten. Foregangsmannen var Édouard Manet. Andre ledende navn var Claude Monet, Auguste Renoir og Alfred Sisley. Neo-impresjonismen i 1880-årene hos Paul Signac, Georges Seurat og andre, betegner en konsekvent gjennomføring av den impresjonistiske metoden.

Syntetismen

Paul Gauguin skapte et maleri der fargeflaten var klart avgrenset, og der formens forenkling ble understreket ved markerte konturer. Silhuetten fikk en ny og økt betydning
Selvportrett av . Falt i det fri (Public domain)

Som en reaksjon mot dette og impresjonismens formoppløsning ble syntetismen skapt i slutten av 1880-årene, med Paul Gauguin som foregangsmann. Målet var å gjengi en syntese av virkeligheten uten uvesentlige detaljer og fylle den med menneskelig innhold.

Ekspresjonismen, fauvismen og kubismen

Kubismen var opptatt av en streng billedkonstruksjon, oftest basert på geometriske former. Pablo Picassos maleri Tre musikanter (beskåret), 1921.

Tre musikanter © /KF-arkiv ※BONO . Vernet verk

Paul Cézanne: Del av Baigneuses, 1898–1905. Cézanne strammet opp billedflaten med både form og farge, og gjenskapte den klassiske komposisjon. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

De badende av . Falt i det fri (Public domain)

Tross stor forskjell, men ikke uten slektskap, vokste ekspresjonismen frem omkring 1900 hos Vincent van Gogh og Edvard Munch. Henri Matisse la grunnlaget for fauvismen i cirka 1906 og fant frem til et harmonisk flatemaleri av dekorativt preg. Kubismen, som først og fremst søkte å ordne billedflaten og gi en fornemmelse av rom gjennom planforskyvninger, ble grunnlagt av Georges Braque og Pablo Picasso i cirka 1906 med utgangspunkt i Cézanne samt under påvirkning av afrikansk kunst.

Futurismen, surrealismen og abstrakt kunst

Vasilij Kandinskij var en viktig nybrottsmann for det absolutte maleri, også kalt det abstrakte eller nonfigurative maleri
Himmelblå av . Falt i det fri (Public domain)

Surrealismen søkte å skildre det ubevisste sjeleliv. René Magrittes maleri La Mémoire (beskåret), 1948.

La Mémoire © /KF-arkiv ※BONO 2005. Vernet verk

Abstrakt malerkunst. Serge Poliakoffs maleri Komposisjon, 1950-årene.

Komposisjon © /KF-arkiv ※ BONO. Vernet verk

Popkunst. M-Maybe, portrait of a girl, 1965, maleri av Roy Lichtenstein. Wallraff-Richartz Museum, Köln.

M-Maybe, portrait of a girl © /KF-arkiv ※/BONO 2005. Vernet verk

Futurismen, proklamert av Filippo Marinetti i 1909, som løp parallelt med kubismen, viste en kaleidoskopisk blanding av løsrevne, bevegelsespregede synsinntrykk. En viktig nybrottsmann for det absolutte maleri, også kalt det abstrakte eller nonfigurative maleri, var Vasilij Kandinskij, som i 1910 gjorde seg til tolk for en kunst der former og farger skulle virke sammen. Denne kunsten var frigjort fra naturalismen på en måte som var beslektet med musikken. Et spill av geometriske og abstrakte former, ofte i labile konstruksjoner for å formidle bevegelsesinntrykk, ble også dyrket. I 1919 slo tilhengerne av futurismen i Italia om og gikk inn for de plastiske verdiene. Dette gav et viktig støt til nysakligheten, særlig innenfor tysk kunst, med gjengivelse av hverdagsmennesker og dagligdagse ting; klassiske tradisjoner ble gjenstand for ny interesse. I Frankrike fikk retningen betegnelsen «Le retour au réel».

Som fortsettelse av den assosiasjonsbetingede fantasikunsten utviklet surrealismen seg via dadaismen. Dens første manifest ble skrevet av André Breton i 1924. Her gjengis løsrevne forestillinger fra det ubevisste driftslivs drømmeverden, utenfor kontroll av fornuft og moral. Mellom første og andre verdenskrig befestet Frankrike sin stilling som den ledende nasjonen innen malerkunsten med et rikt eksperimenterende miljø bestående av franske og innvandrede utenlandske kunstnere. Umiddelbart etter andre verdenskrig ble denne stillingen befestet ved den abstrakte skolens rike utvikling i Paris, men senere er amerikansk malerkunst kommet i forgrunnen.

I 1960- og 1970-årene fikk de abstrakte retningene konkurranse fra et mer figurativt maleri, blant annet gjennom popkunst og fotorealistisk maleri. I 1980-årene var Vest-Berlin, New York og Milano utgangspunkt for et nyekspresjonistisk maleri, også kalt heftig maleri. Ved inngangen til et nytt årtusen lever ulike maleriuttrykk og sjangere side om side, og det er vanskelig å snakke om ett sentrum eller én utviklingstrend. Mangfold og aksept av vidt forskjellige uttrykk er situasjonen som nå preger malerkunsten, noe som også langt på vei er situasjonen for kunsten som helhet.

Asiatisk maleri

Indisk maleri. En prins mottar frukt som tegn på hyllest. Miniatyr fra begynnelsen av 1600-tallet.

av . fri

Kinesisk tusjmaleri. Xu Wei: Fire venner i den kalde lund, 1570.

av . fri

Kina

Innen østasiatisk malerkunst inntar det kinesiske maleri den dominerende plassen. Dets vesentligste bidrag til verdenskunsten er det karakteristiske tusjmaleriet, utført med sort tusj på silke eller papir med bare et fåtall farger i tillegg. Det fikk sitt fornemste uttrykk i landskapsmaleriet, som i Kina fremstod som selvstendig kunstart før noe annet sted. Dets utgangspunkt var religiøst, og innlevelse i naturen var en vei til sannheten og til fellesskap med gud og universet. Formen er antydende, og karakteristikken er gitt med få, levende streker, iblant bare med et par flekker i den såkalte po mo-teknikken hvor tusjen er sprøytet eller kastet på papiret. Romvirkningen fremkalles gjennom valører, og sentralperspektivet benyttes ikke. Under Qing-dynastiet fra 1644 til 1912 blomstret porselensmaleriet. I denne perioden spilte også kinesisk kunst en vesentlig rolle for europeisk kunst – først under rokokkoen på midten av 1700-tallet, dernest i siste halvdel av 1800-tallet.

japan

Japansk maleri. Toshusai Sharaku: Skuespiller, 1795. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

japansk maleri av /KF-arkiv ※. Falt i det fri (Public domain)

Det japanske maleriet står først frem ved buddhismens innføring på 500-tallet evt. Maleriet, som mottok sterke impulser fra Kina, utmerker seg fremfor dette ved et utviklet profant portrettmaleri. På 700-tallet vokser kalkmaleriet frem med buddhistiske scener, og i den etterfølgende Fujiwaraperioden utvikles profanmaleriet både som portrett- og illustrasjonskunst, ofte på lange, horisontale ruller (makimonos). Frem mot 1200- og 1300-tallet utvikles de fornemme lakkarbeidene. På 1500- og 1600-tallet mottok det japanske maleriet avgjørende innflytelse fra Kina, og landskapet ble dyrket i samme teknikk og raffinerte form.

india

Det finnes spor av indisk maleri allerede fra tiden mellom 200 fvt. og 650 evt., bevart i buddhistiske klosterfresker. Det rikeste materialet stammer imidlertid fra 1500-tallets hinduiske miniatyrmaleri, bevart som bokmaleri. Under Stormogulens rike, grunnlagt i 1526, blomstret den såkalte Mogulskolens miniatyrmaleri, som i India hadde en parallell i Rajputskolen. Gouachen ble særlig dyrket, og her finner man en følelsesbetont figurskildring med et poetisk innhold nært knyttet til indisk kjærlighetsdiktning.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg