Christian Krohg – maler og forfatter

Selvportrett publisert i en bok 1891.

Et av Krohgs mange kjente sjømalerier, Babord litt. Motivet ble malt første gang 1879, det finnes nå i Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet. I alt kjenner man ti versjoner av dette bildet, forstudier og replikker medregnet.

Christian Krohg – maler og forfatter, født i Oslo, norsk maler og forfatter. Studerte jus, men gikk samtidig på Tegneskolen og reiste etter avlagt embetseksamen ved nyttår 1874 til Karlsruhe, der han ble elev av Hans Gude og Karl Gussow. Han reiste høsten 1875 til Berlin. Krohg ble videre påvirket av Adolf Menzel, Max Liebermann o.a., og i samvær med Max Klinger og Georg Brandes utviklet han seg til naturalist.

Han vakte oppmerksomhet 1876 med Et farvel og et par inntrengende studerte kvinneportretter (Lucy Egeberg, Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet). Sommeren 1879 kom han på Fritz Thaulows tilskyndelse til Skagen, som han vendte tilbake til somrene 1882–84 og 1888, og i stimulerende samvær med Peter S. Krøyer, Michael og Anna Ancher o.a. ble her noen av hans ypperste bilder til: Kone som skjærer brød, Garnbinderen og Babord litt, Håret flettes og Mor og barn. Samtidig begynner den lange rekken av norske los- og sjømannsbilder, der han med bred pensel, i en lys og kjølig koloritt og med overraskende avskjæringer og synsvinkler gir djervt realistiske skildringer av sjølivet (Hardt le 1882, Se forut, Bergensvåg 1884, Nordenvind 1887, Grumset farvann 1891 og ofte senere, Kobbegrunnen 1898). Hit hører også det svære bestillingsarbeidet Leiv Eiriksson oppdager Amerika (1893). Historiemaleri var ellers ikke Krohgs sak, derfor ble heller ikke hans tegninger til Snorre-utgaven 1899 særlig vellykkede. Et opphold i Paris 1881–82 styrket hans samtidsorientering og åpnet hans øyne for Édouard Manet og impresjonistene.

Etter hjemkomsten tok han for alvor opp portrettmaleriet (Johan Sverdrup 1882, Gerhard Munthe 1885, Jossa 1886, tanten Marie Krohg ca. 1889, August Strindberg 1893). Med sin sterke menneskelige medfølelse og grepet av tidens samfunnsreformatoriske strømninger kom han imidlertid mer og mer inn på tanken om kunstens sosiale appell. Den skulle ikke bare være et estetisk anliggende, men gripe og ryste ved sin ubarmhjertige avsløring av den barske virkelighet. Alt i Syk pike (1880–81) merkes denne tendensen, og samtidig oppstår de første versjoner av sypike-motivet, som får sin ypperste utforming i En formaning (1884) og Trett (1885). I det store bildet Albertine i politilægens venteværelse (1886–87) har han med rik malerisk virkning gjengitt et opptrinn fra sin egen roman Albertine (1886). Bokens realistiske skildring av prostitusjonen vakte voldsom oppsikt, den ble beslaglagt og Krohg idømt bot. Samtidig holdt han i Den frisinnede Studenterforening et foredrag om «Den bildende kunst som led i kulturbevægelsen».

I 1888–89 malte han en ny, svær, men malerisk svakere komposisjon, Kampen for tilværelsen. Sammen med Hans Jæger var han den ledende skikkelsen i bohembevegelsen, og redigerte dens organ Impressionisten. Her utformet han den rappe, muntlige stil som senere gjorde ham til en treffsikker intervjuer og kåsør i Verdens Gang (1890–1910). Han var i disse årene ofte på reiser. 1901–09 oppholdt han seg i Paris, fra 1902 som lærer ved Académie Colarossi. 1909–25 var han professor og direktør for det nyopprettede Statens Kunstakademi i Oslo. Han malte i senere år foruten portretter, bl.a. flere selvportretter, en mengde impresjonistisk livfulle modellstudier som Toalett, I pausen o.a., og om sommeren hentet han gjerne sine motiver fra sørlandskysten, fra Brekkestø og Bjelkevika ved Kragerø.

Selv om hans svære produksjon, særlig fra sene år, er ujevn og mye av den preget av gjentagelse og rutine, kunne han helt til sin død male friske og opplagte ting, og hans beste arbeider står som høydepunkter i nyere norsk kunst. Også som personlighet ruvet han. Med sin juridiske trening og klare logikk ble han en drivende kraft i kunstnernes organisasjonsarbeid, spilte en viktig rolle i arbeidet for reisingen av Kunstnernes Hus og var fra 1907 til sin død formann i Bildende Kunstneres Styre. Han deltok ofte i debatten om kunstneriske spørsmål. Han er rikest representert i Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet i Oslo. Også Bergen Kunstmuseum, galleriene i Trondheim og Kristiansand, og museene i Stockholm, Göteborg, Malmö, København og Skagen har gode arbeider.

Etter Albertine fortsatte Krohg sin litterære produksjon, med fortellingen En Duel (1888), Lodser (1890) og Kunstnere (2 bd., 1891–92), de to siste med egne tegninger. Sine inntrykk fra reiser og fremmed kunst samlet han i I smaa Dagsrejser til og fra Paris (1897) og Paa Bicykle og Jernbane (1899). En del av hans mesterlige intervjuer er utgitt i Tolv af vore Samtidige (1895), Egte Bergensere (1905) og Omkring Mjøsa (1909). I 1906 kom novellesamlingen Dissonantser. Et fyldig utvalg av hans litterære arbeider utkom 1920–21 i 4 bind under tittelen Kampen for Tilværelsen (3. utg. 1989). Hans statue, utført av Per Hurum og Asbjørg Borgfelt, ble reist i Oslo 1960. Er gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

En del kjente verker

Christian Krohg – utdypning – 2 (NBL-artikkel)

Anbefalt litteratur