barokken

Caravaggio. Judith halshugger Holofernes, ca.1599, olje på lerret, 144 x 195 cm, Galleria Nazionale d'Arte Antica in Palazzo Barberini, Roma.

av Fri. fri

Barokken som epoke og stilretning regnes fra ca. 1595 til 1750, perioden mellom manierisme  og rokokko. Den startet i Italia med Roma som det sentrale utgangspunkt og bredte seg etter hvert videre i resten av Europa og til de nye spanske besittelsene i Mellom- og Sør-Amerika.

Barokken kom til Norge rundt 1680 fra Danmark og Nederland og varte til slutten av 1700-tallet.

Navnet har sannsynligvis sin opprinnelse i det franske  baroque, fra portugisisk  barroco, som betyr uregelmessig perle. Fra midten av 1700-tallet ble navnet brukt som skjellsord i betydningen grotesk, fæl. Jacob Burckhardt var den første som vurderte den barokke stilen på en positiv måte. Den endelige anerkjennelsen kom med Heinrich Wölfflin som i 1888 ga ut boken Renaissance und Barock.

De barokke kunstnerne ønsket å trekke tilskueren inn i verket og brukte en rekke virkemidler for å engasjere omgivelsene og vekke følelsene. Barokke verk kunne være sammensatt av forskjellige kunstuttrykk som på en teaterscene.

Typiske trekk ved den barokke stilen både i maleri, skulptur og arkitektur er sanselighet, naturalisme, bruk av dynamiske virkemidler, illusjonisme, enkeltdelene underlagt helheten, sterkt følelsesinnhold, scenografisk utforming, idèen om et utvidet rom, diagonal komposisjon, spenningsfylt, bruk av kontraster, lys- og skyggevirkninger.

Michelangelos sene verk har trekk som viser frem mot den barokke stilen.

Viktige navn fra epoken er kunstnerne Caravaggio, Annibale Carracci, Peter Paul Rubens, Rembrandt, Diego Velazquez, skulptøren og arkitekten Giavanni Lorenzo Bernini, arkitektene Francesco Borromini, Carlo Maderno, Pietro da Cortona, filosofene René Descartes, John Locke, og vitenskapsmennene Galilei Galileo og Isac Newton.

Barokkens kunst kan ses som en reaksjon mot den anti-naturalistiske manierismen og kunstnerne anvendte til en viss grad høyrenessansens idealer i utviklingen av en personlig, barokk stil.

Caravaggio og Annibale Carracci var de to forgrunnsfigurene ved begynnelsen av barokken som innførte en større naturalisme, klarhet og tyngde i det italienske maleriet, sammenlignet med den foregående manierismen. Annibale Carracci og den såkalte Bolognaskolen, var inspirert av antikk skulptur og renessansekunstnerne, særlig Rafael. De la vekt på naturalisme ved å tegne etter levende modell som de kombinerte med kunstnerisk harmoni. Caravaggio skapte en sterk naturalisme der han fremstilte en naturtro gjengivelse av virkeligheten slik den var uten å forskjønne, og han brukte vanlige mennesker som modell til billedmotivene. Han utviklet lys- og skyggeeffekten i maleriet til et dramatisk virkemiddel. Artemisia Gentileschi, en svært anerkjent kunstner til tross for tidens kvinnesyn, var blant mange andre kunstnerne sterkt influert av Caravaggios stil.

Kunsthistorisk kalles perioden 1630-1665 for høybarokken. Kunsten er like dynamisk, men fremstår som mer enhetlig enn tidligere. Senbarokken, i siste del av 1600 tallet og 1700-tallet, er mere sammensatt med varierende stiluttrykk i de forskjellige landene.

Billedkunsten nord for Alpene, særlig i de protestantiske landene, var mindre overdådig enn i Italia. I Nederland blomstret den verdslige kunsten. Kunstnerne malte landskap, portretter, genremaleri  og stilleben for et mektig borgerskap.  Rembrandt van Rijn var den viktigste maleren og grafikeren. Frans Hals, Johannes Vermeer og Jacob van Ruisdael er andre fremtredende navn.

I det katolske Flandern var Peter Paul Rubens, med sin italienskinspirerte fantasifulle og frodige stil, den største og mest innflytelsesrike kunstneren.

I Frankrike var kunsten mer klassisk orientert. Viktige franske kunstnerne var Nicolas Poussin og Claude Lorraine.

I Norge ble billedkunsten på 1600-tallet fortrinnsvis skapt av innvandrede håndverkere, mange var utdannet i Nederlandene og Nord-Tyskland. Kirken var en viktig oppdragsgiver, men også adelen og borgerskapet var kunstinteresserte og ønsket portretter i sine hjem. Elias Fiigenschoug var den betydeligste portrettmaleren.

Det kunstneriske multitalentet Gian Lorenzo Bernini var den største skulptøren i barokkens Italia. Med sin nyskapende evne til å skape en naturtro gjengivelse av virkeligheten, med spenningsfylte former, kropper i bevegelse og sterke følelsesuttrykk, var hans verk dominerende i høybarokken. Typisk for barokk skulptur var også bruk av forskjellige materialer satt sammen til en helhet. Alessandro Algardi var den andre store skulptøren i Roma på 1600-tallet.

I Frankrike var Antoine Coysevox den fremste barokkskulptøren som laget en mengde skulpturer til slottet i Versailles.

Kunsthåndverk i barokken gjenspeiler tidens stil. Møblene var gedigne, ofte rikt dekorerte med ornamentikk og listverk, som skapte kontrast mellom lys og skygge. Dragkisten er et typisk møbel fra barokken. Billedvev  med historiske og mytologiske scener og gullsmedkunst, som lysestaker og drikkekanner, viser også barokkens svungne og frodige former.

I Norge ble møbelsnekkere, dekorasjonsmalere og treskjærere kjent med barokken gjennom importerte møbler og innvandrede håndverkere. Stilen kom først til borgerlige hjem i byene og etter hvert også til bygdene. I kirkeinteriør var det utskårne prekestoler og altertavler. Ornamentikken ble ofte utført i akantusstil og bruskbarokk, som kom til Norden fra Europa til via Holland og Tyskland.

Slottet i Versailles

Versailles-slottet av iStockphoto. Begrenset gjenbruk

Arkitektene i barokken brukte de samme antikkinspirerte grunnelementene som i renessansen, i form av klassiske søyleordener, buer, hvelv  og kupler, men med større vekt på en scenografisk utforming. Karakteristiske kjennetegn er sterk betoning av rommet, symmetrisk ordning av arkitektoniske elementer, alle enkeltdeler underlagt helheten og bruk av visuelle effekter som lys, skygge og bevegelse.

Jesuitterkirken  Il Gesù i Roma (innviet i 1584) regnes som en viktig forløper til arkitekturen i barokken. Fasaden til kirken Santa Susanna (1597–1603) i Roma av Carlo Maderno er det første eksemplet på en fullmoden barokk stil. Fasaden har en tydelig midtakse og vekselspillet mellom søyler og pilastre sammen med den plastiske utformingen gir fasaden et dynamisk og inviterende uttrykk. Barokkfasaden formidlet overgangen fra gate- og byrom til kirkerommet. Den skulle stå som en innbydende og forførende introduksjon til kirkens fortelling.

Peterskirken i Roma har en lang bygningshistorie. Men Michelangelos kuppel, Madernos fasade og Berninis utforming av Petersplassen er viktige innenfor barokkens arkitektur.

Arkitektene Gian Lorenzo Bernini, Francesco Borromini og Pietro da Cortona regnes for de fremste arkitektene i høybarokkens Italia.

I Frankrike hadde barokken et mer klassisistisk preg enn den mer overdådige stilen i Italia. Fransk barokk, slik den fremstår i Ludvig 14s slott og hage i Versailles (1669–1685), var en refleks av den eneveldige fyrstens makt og verdighet, den perfekte iscenesettelse av absolutismen. Louis Le Vau og Jules Hardouin-Mansart var arkitekter for slottet og André Le Notre designet hagen. Versailles var et forbilde for slottsanlegg i hele Europa.

I England var periodens ledende arkitekter Inigo Jones, en stor beundrer av Palladio, og Christopher Wren , som var inspirert av Berninis arkitektur.

Arkitekturen i Tyskland og Østerrike var sterkt påvirket av italiensk barokk ettersom mange arkitekter hadde studert i Roma. Balthasar Neumann var senbarokkens største tyske arkitekt og bygget Residensen i Wûrzburg og kirken Vierzehnheiligen. Fischer von Erlach og Lucas von Hildebrand var ledende arkitekter i Østerrike.

I de barokke palassene var trappehuset med hovedtrappen et viktig rom som skulle vise familiens storhet. Trappen virket også som en scene for et slags skuespill der viktige personer skulle vise seg frem og bli sett.

I Norge er Baroniet Rosendal blant de viktigste barokkbygningene.

Johann Sebastian Bach var en tysk komponist og er den fremste representant for barokkmusikken i første halvdel av 1700-tallet. Maleri av Elias Gottlob Hausman, 1746.

Johann Sebastian Bach av Elias Gottlob Hausman/※. Gjengitt med tillatelse

I musikken blir barokken vanligvis tidfestet til omlag 1600-1750. Musikkstilen framstod med regionale ulikheter, men noen grunnleggende fellestrekk kan identifiseres. Dynamikk og kontrast, perspektiv og ornament er blant de viktigste. Selv om dette er gjennomgående kjennetegn for musikken i perioden mellom renessansen og midten av 1700-tallet, er det diskutabelt om barokkmusikken kan karakteriseres som en enhetlig europeisk stil. Musikken gjennomgikk omforming og utvikling i hele tidsrommet, og det er betydelig avstand i tid, geografi og musikalsk uttrykk mellom ytterpunktene. Italia anses for å ha gitt de første impulsene, og hadde en betydelig rolle gjennom hele perioden.

Flere måter å systematisere og differensiere barokken på har blitt lansert, med ulike stildrag som kriterier. En mye brukt oversikt er tredeling i

  1. tidlig barokk – 1580-1630
  2. høybarokk – 1630-1680
  3. senbarokk – 1680-1750 

Barokken førte med seg mange nyvinninger i musikken. Bruddet med den tidligere enhetlige musikkstilen var i seg selv en innovasjon. To av de viktigste nyhetene var operaen og generalbasspraksisen. Akkordisk tekstur med dur/moll-tonalitet fikk sitt frambrudd, samtidig som polyfoni og kontrapunkt nådde en kulminasjon. Instrumentalmusikken hadde en rik utvikling. I kammermusikken oppstod solosonater, triosonater og kammerduetter, og i orkestermusikken var concerto grosso og solokonsert nye former. Oratorium, pasjon og kantate var nye kirkemusikalske vokalformer.

Noen aktuelle komponister fra barokken: Jacopo Peri, Claudio Monteverdi, Girolamo Frescobaldi, Giacomo Carissimi, Heinrich Schütz, Jean Baptiste Lully, Henry Purcell, Dietrich Buxtehude, Francois Couperin, Antonio Vivaldi, Johann Sebastian Bach og Georg Friedrich Händel.

Galileo Galilei. To galileiske kikkerter, bestående av trerør med linser, som Galilei brukte ved oppdagelsen av de fire største månene omkring planeten Jupiter i 1610.

To galileiske kikkerter av SCODE. Begrenset gjenbruk

Dronning Kristina av Sébastien Bourdon. Falt i det fri (Public domain)

Barokken som periode var preget av en felles streben mot en større enhet, både religiøs og politisk.

Etter reformasjonen var Europa splittet mellom protestanter og katolikker og den katolske kirken proklamerte motreformasjonen. I løpet av Trient-konsilet (1545–1563) ble hele den katolske kirkens grunnlag og idèbygging revidert. Delegatene var ikke bare opptatt av religiøse spørsmål og kirkepolitiske problemer, men også av kunstens funksjon i det religiøse livet. Den barokke stilen med sitt sterke følelsesinnhold passet godt til kirkens positive propaganda og ble i stor grad motreformasjonens stil. Gudstjenesten fikk en annen form og kirkebygningen skulle appellere til sanser og følelser. Jesuitterordenen med sin materielle prakt og voldsomme utsmykning var viktige i denne utviklingen. Ordenen ble grunnlagt i 1539 av Ignatius Loyola. Et vanlig motiv i jesuittenes billedkunst var skildringen av martyrenes liv med til dels grusomme scener. Bildene skulle føre den kristne inn i den rette tro, og kunsten ble dermed et viktig propagandamiddel for kirken.

Barokken speiler også en politisk omveltning og ble i de protestantiske landene et uttrykk for eneveldet. Ludvig 14 av Frankrike legemliggjorde idèen om at barokken var et teaterstykke og verden dens scene. Kongens hoff var speilbildet på kosmos der majesteten selv var innsatt av Gud og spilte hovedrollen som den altoverstrålende sol. Slottet og hagen i Versailles viser tydelig hvordan kunsten var et viktig propagandamiddel kongen og hans makt. Utformingen uttrykker rasjonalismen basert på filosofien til Descartes og viser hvordan menneskets intellekt har skapt orden i naturens kaos.

Det kirkelige og det fyrstelige eneveldet var sammenfallende og ga opphav til beslektede kunstuttrykk.

De mange uløste konfliktene i Europa førte til utbruddet av Trettiårskrigen (1618–1648). Tyskland var delt i en katolsk og protestantisk del og den tysk-romerske keiser ønsket å samle Tyskland til et eneveldig rike. Krigen startet da bøhmiske opposisjonelle gjorde opprør mot keiseren og krigen fortsatte i resten av Europa. Alliansene mellom landene gikk på tvers av religion, det var ingen klar deling mellom protestanter og katolikker. Men rivaliseringen landene imellom og mange indre motsetninger førte til sviktende allianser. Det katolske Frankrike finansierte protestantenes kamp og var etter hvert også ledende i krigshandlingene.

Ved freden i Westfalen i 1648 fikk de tyske fyrstene, både protestanter og katolikker, bekreftet sin frie stilling overfor keiseren. Frankrike ble den dominerende stormakten i Europa. Sverige under ledelse av kong Gustav Adolf, var på den tiden også en stormakt og deltok aktivt i krigen for å forsvare protestantismen. Kongen falt i slaget ved Lützen i 1632 og hans datter Kristina Augusta overtok tronen. Hun abdiserte i 1654 da hun konverterte til katolisismen. Hun gjorde et strålende inntog i Roma i 1655 og var en av tidens mest markante kvinner. Kristina knyttet nær kontakt med Descartes, hadde omgang med flere paver og var fortrolig venn med Bernini. Hun var kunnskapsrik, kunstinteressert, ukonvensjonell, temperamentsfull og fargerik og beskrives som den mest barokke av 1600-tallets kvinner.

På 1600- og 1700-tallet ble det gjort store vitenskapelige oppdagelser. Galileo Galilei var fysiker og astronom som med sine oppdagelser la grunnlaget for eksperimenterende naturforskning. Han utviklet nye kikkerter og studerte verdensrommet. Oppdagelsene førte til at han sluttet seg til Copernicus' verdensbilde der jorden beveger seg rundt solen. Galilei besøkte pave Urban 8 i Roma, som hørte velvillig på hans teorier, men kirkerådet mente det var kjetterske tanker og han ble senere dømt av inkvisisjonen og måtte avsverge at læren om at jorden beveger seg. Galileis teorier fikk stor betydning for det nye materialistisk-mekaniske verdenssyn som også påvirket filosofien.

Gjennom skriftene til filosofene Francis Bacon og Renè Descartes ble det nå lagt vekt på å undersøke verden ved objektive og analytiske metoder. Disse tankene inspirerte kunstnerne til å speile virkeligheten i egne verker. Uendelighetsbegrepet, som var viktig i barokkens billedkunst og arkitektur, finnes både i tidens filosofiske og matematiske verker. Matematikeren og fysikeren Sir Isaac Newton og filosofen og matematikeren Gottfried Wilhelm Leibniz som utviklet infinitesimalregningen er her sentrale navn.

Operaen oppsto i Italia på slutten av 1500-tallet med den første offentlige operaforestilling i Venezia i 1637. Med sitt mangfold av kunstneriske uttrykk: musikk, teater og dans satt sammen i en helhet, passet operaen perfekt inn i barokkens tidsånd.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

28. oktober 2015 skrev Lars Nygaard

Det kunne vært fint å nevne noe om den kirkehistoriske og politiske bakgrunnen for barokken, jf. motreformasjonen og eneveldet. En illustrasjon hadde også vært på sin plass.

Mvh,
Lars Nygaard

1. september 2016 svarte Gunn Hild Lem

Hei Lars,
takk for kommentar. Vi jobber med å få på plass en helt ny artikkel om denne spennende perioden. Beklager at den for øyeblikket er litt tynn.

Alt godt fra Gunn Hild Lem, redaktør

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.