Jesus er også kjent som Jesus Kristus, Jesus fra Nasaret og Jesus Galileeren. Han er den sentrale skikkelsen i kristendommen. Fødselsåret er usikkert. Jesus levde i Galilea frem til cirka år 30.

Navnet Jesus er en gresk form av et vanlig jødisk navn, Jeshu'a (arameisk, hebraisk Jehoshu'a, 'Gud frelser'). Kristus er gresk av den jødiske tittelen Messias, den salvede. På Jesu tid var Messias en eskatologisk skikkelse; kongen av Davids ætt som skulle utfri Israel. Navnet Jesus Kristus uttrykker derfor de troendes tidligste bekjennelse: Jesus er Messias. Det greske Kristus (egentlig Christos) hadde ikke samme titulære klang og ble oppfattet som et navneledd. Jesu verdighet ble derfor uttrykt med tittelen kurios, Herre, og den kristne bekjennelsen ble Herre Jesus, det vil si Jesus er Herre.

I sin levetid ble Jesus trolig kalt Jesus Galileeren eller Jesus fra Nasaret (Mark 1,24; 10,47; Matt 21,11; 26,69ff; Luk 24,19).

Kildene til Jesu liv er først og fremst evangeliene i Det nye testamente. Det finnes noe Jesustradisjon spredt i annen litteratur (blant annet hos Paulus), også ord vi ellers ikke kjenner til. Det er usikkert hvilken kildeverdi det omfattende apokryfe evangeliematerialet har. Mange avviser dette som sent og sekundært, men det kan ikke utelukkes at det finnes noe som kan gi opplysninger om den eldste Jesustradisjon, for eksempel i Tomasevangeliet. Jødiske, ikke-kristne kilder nevner Jesus først i sene og omstridte innskudd, og de få kilder som ellers finnes, har betydning for urkristendommens historie, men ikke for historisk kunnskap om Jesus.

Evangeliene forteller om Jesus i ettertid og i lys av kirkens tro på ham. Jesu liv, gjerning og forkynnelse blir ikke nøytralt dokumentert, men er del av det glade budskap om Jesus Kristus. Spørsmålet om tilgangen til den historiske Jesus i forhold til den forkynte Kristus har derfor stått sentralt i nyere teologihistorie, og evangelienes kildeverdi har vært gjenstand for ransakende historisk-kritiske undersøkelser (se nedenfor, Jesusforskning).

Jesus vokste opp i Nasaret i Galilea som sønn av tømmermannen Josef og Maria, og med flere søsken. Gjennom Josef nedstammet han fra David, og selv de tekstene som reduserer Josefs betydning, holder fast ved at han påtok seg farskapet. Ifølge Matteus og Lukas ble Jesus født i Davids by, Bethlehem, men dette er en omstridt tradisjon. Fødselsåret kan heller ikke bestemmes nøyaktig. I voksen alder flyttet Jesus til Kapernaum, men han etablerte seg ikke med kone og barn, slik det var vanlig for jødiske menn. Vi vet lite om ham før han ca. 30 år gammel lar seg døpe av Johannes og innleder sitt offentlige virke (Luk 3,1 f). Dette varte bare en kort tid, kanskje bare ett år (jfr. de synoptiske evangelier) og ikke mer enn tre (jfr. Joh), og i denne perioden befant han seg stort sett på vandring, først og fremst i Galilea. Han ble korsfestet i Jerusalem i forbindelse med påskehøytiden ca. år 30.

Beretningen om Jesu lidelse og død ble tillagt stor betydning. Historien utgjør en tredjedel av Markusevangeliet, det eldste av evangeliene, og antagelig var det dette stoffet som først ble samlet i en løpende fortelling.

Siden korsfestelse var en romersk henrettelsesmetode, må den romerske landshøvding Pontius Pilatus ha felt dommen. For øvrig har både domsgrunnlaget og ansvarsfordelingen mellom jødiske og romerske rettsinstanser vært sterkt omdiskutert i den historiske og juridiske vurderingen av Jesu død. Evangeliene beskriver det som et samspill mellom jødiske og romerske interesser, selv om noen av kildene åpenbart har hatt interesse av å mildne Pilatus' rolle på jødenes bekostning.

Antagelig ble Jesus henrettet som en urostifter, og mange mener at hans renselse av tempelet (Mark 11,15–19; Matt 21,12–17; Luk 19,45–48 og Joh 2,13–16) er spor av den hendelsen som utløste pågripelsen. Tradisjonen om korsinnskriften I.N.R.I. (Jesus Nazarenus Rex Iudaeorum, 'Jesus fra Nasaret, jødenes konge') kan tyde på at Jesus ble henrettet som messiaspretendent (jødenes konge), noe som kan ha dannet utgangspunktet for utviklingen av en messiansk kristologi i urkirken.

Jesus oppfylte ikke de vanlige forestillinger om frelseskongen Messias, og han unngikk antagelig å bruke betegnelsen om seg selv, selv om sider ved hans virksomhet kunne vekke slike forventninger. Henrettelsen av ham skuffet dem som trodde at med ham skulle utfrielsen komme. Det å begrunne og belegge hans messianitet ble derfor viktig for den tidlige kirke. Her spilte tekstene om Herrens lidende tjener (Jes 53), som tradisjonelt ikke hadde vært messianske, en sentral rolle.

Proklamasjonen «Guds rike er kommet nær» (Mark 1,15) var ifølge de synoptiske evangeliene programoppslaget for Jesu ord og gjerning. Matteus og Lukas antas å ha kjent en omfattende tradisjon av Jesus-ord (logia) fra en kilde som kalles Q (av tysk Quelle, 'kilde'). Noen forskere har i dag lagt dette til grunn for en beskrivelse av Jesus der han først og fremst er en galileisk visdomslærer. På dette grunnlag har noen utviklet en kristologi der Jesus er Gudsvisdommens (Sofias) sønn eller Visdommen selv kommet i kjød, det vil si en visdomsversjon av forestillingen om Jesus som Logos (Ordet) kommet i kjød (jamfør Johannes evangelium).

Ifølge disse forskerne har Jesus stilt seg kritisk til makter og myndigheter og talt de svake og utstøttes sak. Det spesielle ved deres bilde er at Jesus fremstår uten et spesielt religiøst språk eller program. En avgjørende kritikk mot dette bildet er at det baserer seg på en isolert utnyttelse av én ordkilde som vi ikke sikkert vet har eksistert. Dette må nødvendigvis bli en amputert versjon som mangler trekk det øvrige fortellingsstoffet gir (det vil si fortellingen om Jesu handlinger og hans liv, død og oppstandelse). Det mangler også de profetiske og apokalyptiske innslag som for noen var karakteristisk for Jesus. Disse trekkene knytter ham til en sterk tradisjon innenfor jødedommen, som i hans samtid kom til uttrykk blant annet hos esseerne (Quamransamfunnet). Det er ikke sannsynlig at Jesus hadde noen direkte forbindelse med dem, men mye taler for at han opprinnelig var knyttet til bevegelsen rundt Døperen Johannes.

Mens tidligere Jesusfremstillinger var opptatt av hans originalitet og enestående posisjon, er dagens interesse å tolke Jesus så tett på sin samtid og lokale tilhørighet som mulig. Dette er også en reaksjon på en metode som ved hjelp av en dobbelt avgrensning prøvde å sikre en tilgang til den historiske Jesus: bare det som ikke kunne forklares utfra hans bakgrunn og samtid eller ut fra kirkens interesser i ettertid, kunne med sikkerhet tilskrives Jesus selv. Dette skaper et minimalistisk bilde der de originale trekkene er isolert.

I ord og handling målbar Jesus et budskap som ikke respekterte den grensesettende forskjell mellom rent og urent, som angrep det moralske og religiøse hykleri, og som tilkjente også de utstøtte og forkomne menneskelig likeverd og en rettmessig plass i det Guds rike som han proklamerte var kommet nær. Gudsrikets nærhet var et signal om at Gud ville vende på den orden som råder i en urettferdig verden, slik at herskere mister sin makt, de små opphøyes, og de fattige blir salige arvinger til jorden. Den jødiske historie har mange eksempler på at det religiøse budskap har et sosialt uttrykk, slik sett går Jesus inn i en profetisk tradisjon. Men sosial reform var ikke hans fremste oppdrag; Jesu ord og handlinger var virkekraftige tegn på hva Gud selv skulle gjøre når denne tid og denne verden snart ble brakt til ende i et apokalyptisk oppgjør. I påvente av dette samlet han rundt seg en krets av disipler som fulgte kallet om å oppgi det som normalt sikret deres liv, nemlig slekt, eiendom og erhverv.

Jesus opptrådte med suveren myndighet, og synes å ha vært overbevist om at han kjente og kunne tolke Guds vilje rett. De fleste fester tiltro til tradisjonene om at han helbredet syke, men det virker ikke som han ble oppfattet som en av de mange magikerne. Helbredelsesunderne ble først og fremst presentert som barmhjertighetshandlinger, selv om de også hadde karakter av konfrontasjon med makter man mente bandt mennesker til smerte, sorg og død. Isolert betraktet var de tvetydige handlinger; Jesu motstandere benyttet dem til å anklage ham for å stå i ledtog med den onde selv. I evangelienes lidelseshistorie er det fremstilt som en ironisk dimensjon at undergjøreren som hadde frelst andre, ikke kunne redde seg selv – fordi han ikke ville eller skulle. Evangeliene forstår lidelsesveien som hans ytterste kallsgjerning, den beseglet hans lydighet mot Guds vilje og var en seier over døden og det onde ved at han underkastet seg den. Siden han led uskyldig, var hans lidelse stedfortredende, og i siste instans, gjennom oppstandelsen, en triumf over alle de makter som vil skille menneskeheten fra Guds kjærlighet, slik Paulus et par tiår etterpå tolket det.

Jesu lære og liv kan ikke forstås uavhengig av den motstand han møtte og den utgang livet hans fikk. Var hans død en politisk tilfeldighet, eller opptrådte han på en måte som de religiøse og politiske myndigheter faktisk kunne ha grunn til å frykte? Det synes overbevisende belagt at Jesus møtte motstand blant religiøst og politisk toneangivende grupperinger, selv om evangelienes bilde av fariseerne som Jesu hovedmotstandere ikke yter dem rettferdighet. Riktignok kan det hos Jesus ikke spores noen polemikk mot romerne spesielt. Vasallfyrsten i Galilea, Herodes Antipas, og evangeliene har bevart tradisjoner om at både Døperen Johannes og Jesus angrep Herodesdynastiet på en måte det oppfattet som truende.

Han fant særlig støtte blant småkårsfolk, og han vant seg en gruppe disipler som fulgte ham på hans vandringer i Galilea og siden til Jerusalem. Blant dem var en spesiell krets, «de tolv» (Mark 3,16–19), og også noen kvinner, kvinnene fra Galilea (Mark 15,40f; Luk 8,1–3). Denne gruppen har i ettertid vært viktige vitner og tradisjonsbærere. En i den nærmeste krets, Judas Iskariot, gikk til slutt motstandernes ærend og forrådte ham, og under rettergangen og korsfestelsen prøvde mange av disiplene å redde seg unna.

Denne miserable slutten ble snudd til en ny begynnelse da Jesus noen dager etter sin død sies å ha vist seg for noen av disiplene samtidig som noen av kvinnene i hans følge fant graven tom. Oppstandelsen ble bekreftelsen på at også hans død hadde guddommelig mening, samtidig som den var en seier over dødens makt og et løfte om evig liv fra Gud, som er alt livs opphav. Disiplenes erfaringer med den oppstandne gav støtet til at Jesusbevegelsen ble videreført i det som skulle bli den kristne kirke. Der levde erindringen om hva Jesus hadde sagt og gjort i stadig nye gjenfortellinger innenfor rammen av den store fortellingen om ham.

De nytestamentlige skriftene forutsetter at mennesket Jesus på en spesiell måte representerte Guds vilje og nærvær i verden og gav til kjenne hvem Gud er. Dette er utgangspunktet for den kristne lære om Jesus Kristus, kristologien. Allerede i Det nye testamente avtegner det seg visse kristologiske trekk, ofte knyttet til titler eller betegnelser som allerede hadde et visst betydningsinnhold. De viktigste er Messias, Herren, Guds Sønn (Sønnen), Visdommen, Logos og Frelser. Tittelen Jesus kan ha brukt om seg selv, Menneskesønnen, finnes imidlertid bare i hans egne ord. Noen steder kan vi spore en tematisk anvendelse av profetiske, prestelige eller kongelige kategorier for å beskrive Jesu betydning.

I den oldkirkelige dogmedannelse kom særlig Johannesevangeliet til å spille en viktig rolle med sitt syn på Jesus som inkarnasjonen av det guddommelige skaperord, Logos. Logos hadde vært hos Gud i begynnelsen, og dette var et belegg for Kristi pre-eksistens. I Johannesevangeliet fantes også ansatser til en lære om treenigheten, samtidig var det klart anti-doketisk, det vil si det avviser at Jesus bare tilsynelatende hadde en fysisk, menneskelig eksistens. Ytterpunktene var enten å hevde at Jesus bare var et ekstra begavet menneske, eller å se hans menneskelighet som et skalkeskjul for hans egentlige guddommelighet.

Den første store strid i kirken om dette, arianiske strid på 200–300-tallet, har fått navn etter Arius (se arianere). Han ville fastholde at Gud er den totalt forskjellige, som alene er opphav til hele skapelsen og som eksisterte før Sønnen. Sønnens status er et resultat av Faderens beslutning og vilje. For Arius' motstandere var dette å frakjenne Sønnen guddommelighet og redusere ham til en skapning blant andre skapninger. Bønn til Kristus inngikk allerede i gudstjenesten, og dersom han var for en skapning å regne, ville dette være avgudsdyrking. Det var også viktig at skapningen ikke kan frelse seg selv; bare Gud kan frelse. Siden Jesus Kristus er frelser, kan ikke hans guddommelighet betviles. Hensynet til frelseslæren får avgjørende kristologisk betydning. Ikke bare må frelsen komme fra Gud; det menneskelige må også forenes med det guddommelige for at det skal kunne forvandles. Derfor, ifølge Athanasius av Alexandria, «ble Gud menneske for at vi skal kunne bli guddommelige», et kjerneutsagn særlig i østkirkens tradisjon.

Den arianske strid endte med at kirkemøter i Nikea (325) og Konstantinopel (381) vedtok en bekjennelse som avviste arianismen, Den nikenske trosbekjennelse. Denne inngår i de fleste kirkers bekjennelsesgrunnlag.

Her ble forholdet mellom Gud Fader og Jesus Kristus definert på en måte som fastholdt at de var av samme guddommelige vesen. Dette gjorde spørsmålet om hvordan det guddommelige og det menneskelige hos Kristus forholdt seg til hverandre desto mer brennende. Konsilet i Kalkedon 451 slo fast at Kristus var en person, ett subjekt, med to naturer, som verken kunne blandes eller skilles. For øvrig aksepterte man at forholdet mellom den guddommelige og den menneskelige natur kunne forklares på ulikt vis. Vedtaket i 451 førte til brudd med de monofysittiske kirker som hevdet at Kristus bare hadde én natur (mono fysis), som var guddommelig. Dette gjelder fremdeles for mange orientalsk-ortodokse kirker, for eksempel den koptiske, syriske og armenske.

Samlende sett kan vi si at det som kom ut av de oldkirkelige diskusjoner og avgjørelser, var en tolkning av Kristi person som bekreftet hans enhet med Gud og hans enhet med menneskeheten uten at dette rev ham i to. Etter opplysningstiden er det særlig talen om Gud og det guddommelige som er blitt problematisert, og mange har villet nøye seg med å betrakte Jesus som det ideale eksempel, det fullkomne menneske – moralsk og/eller religiøst.

Letingen etter den historiske Jesus og det kritiske spørsmål om hvordan han forholder seg til dogmenes Kristus, hører også vår tid til. Vi regner med tre forskningsbølger:

  1. Jesusbildet i den liberale teologi ved århundreskiftet var preget av en humanistisk og etisk kulturoptimisme. Særlig var man interessert i Jesu indre liv og hans religiøse personlighet. Albert Schweitzer holdt i 1906 et skjellsettende oppgjør med Jesu-liv forskningen, som han hevdet gav et bilde av forskernes ønsker for Jesus, mer enn av Jesus selv.
  2. Først i 1950- og 1960-årene kom spørsmålet for alvor tilbake gjennom det som kalles The new quest. Denne nye søken etter den historiske Jesus hadde en utpreget eksistensialistisk profil, og var opptatt av det som ble kalt den implisitte kristologi i Jesu myndige fremtreden og forkynnelse.
  3. I 1980-årene tales det om The third quest som vektlegger sosiale perspektiver og trekker veksler på en mer variert historisk kunnskap om den tid og det samfunn Jesus levde i. Den historiske Jesus forankres og forklares i en helt spesifikk sosial og religiøs sammenheng. Her finnes også frigjøringsteologiske og feministiske tolkninger. På kirkelig side er forskernes resultater ofte blitt møtt med avvisning fordi de hevdes å så tvil om det som har vært regnet som trossannheter.

Mange moderne teologer har fortsatt å reflektere over inkarnasjonens mysterium, hva det kan innebære å tro at Jesus Kristus var et gudmenneske; Gud kommet i kjød på et bestemt sted, i en bestemt tid, i en konkret livshistorie. Det er tilknytningen til denne person og denne historie som, uansett hvordan de definerer den, forener alle kristne kirker.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.