kunst (visuell kunst)

I fag som kunsthistorie betrakter man visuell kunst som del av den materielle kulturens fortolkning av virkeligheten. Her heller man mot at visuell kunst er et universelt kjennetegn ved alle sivilisasjoner som har sikret de grunnleggende livsnødvendigheter. I dette perspektivet blir kunst forstått som mer eller mindre avanserte artefakter.

Et annet standpunkt går ut på at en artefakt som lar seg betrakte løsrevet fra sin praktiske eller religiøse funksjon, kan betegnes som kunst. Argumentasjonen er at sekulariseringen i renessansen førte til gradvis oppløsning av den kristne enhetskulturen. Endringen gikk ut på at eksempelvis altertavler kunne bli regnet som materielle og estetiske gjenstander, og ikke utelukkende som kristne symboler.

I dag blir altertavler stilt ut i kunstmuseene som kunstgjenstander.

På 1600- og 1700-tallet definerte kunstakademiene kriteriene for akademisk kunst. Disse kriteriene ble normgivende helt frem til modernismens frembrudd i tiårene omkring 1850, men de var også aktuelle på 1900-tallet.

I den akademiske definisjonen skiller man ut bestemte kjennetegn av formal art som bør være til stede for å innfri kravene for at noe skal gjelde som kunst. Formale kriterier kan dreie seg om samstemte farger og harmonisk komposisjon.

I tradisjonelle definisjoner av kunst, som ble standardisert i den filosofiske disiplinen estetikk på 1700-tallet, opererer man med kriterier som markerer en forskjell mellom kunst og ikke-kunst. Kunst i betydningen artefakter er avgrenset fra gjenstander i naturen, som for eksempel steiner eller trær. I forhold til håndverk og teknikk skiller kunsten seg ut ved at den ikke er knyttet til en bestemt manuell fremgangsmåte og funksjon. Målt opp mot vitenskap blir det for kunstens del ikke stilt samme krav til metode og systematikk.

Grenselinjen mellom kunst og ikke-kunst er et tema som blir drøftet i den visuelle kunsten på 2000-tallet.

I tråd med forståelsen av kunstens uavhengighet, inklusive motsetningsforholdet til natur, håndverk og vitenskap, blir kunstneren oppfattet som fristilt. Det innebærer at kunstneren skal skape uten bindinger, og at kunsten ikke skal tjene interesser som er styrt av ytre hensyn.

Men hvorvidt kunstens selvstendighet og ytringsfrihet skal være grenseløs, er et diskusjonstema i samtiden.

På 1900- og 2000-tallet har de tradisjonelle kunstformene blitt supplert med mange nye. Inkluderingen av nye kunstformer har skjedd gradvis, men har vært ledsaget av harde konfrontasjoner mellom aktørene. Men kunstmuseer, kunstgallerier og kunstsamlere har løst konfliktene og akseptert nye kunstneriske uttrykksformer. Det gjelder for eksempel dadaisme, popkunst, happening, installasjonskunst og konseptkunst.

Nye medier eller kunstformer har over tid blitt tilkjent status som kunst. Aktuelle medier er eksempelvis fotokunst og videokunst. Dessuten blir gjenstander som springer ut av produktdesign og industridesign, samt håndverk, kunsthåndverk, tekstilkunst og haute couture, medregnet i et åpent og pragmatisk kunstbegrep.

Kunstformen performance tenderer mot å løse opp kunstverket som materielt objekt. Det sentrale blir resepsjonen av verket. Publikums opplevelser og refleksjoner i utstillingsrommet blir tilkjent status som kunstverk.

Fra og med de siste tiårene av 1900-tallet og fremover på 2000-tallet er grensene mellom kunstartene, og ikke minst mellom kunst og ikke-kunst, blitt vanskelig å opprettholde og forsvare.

I postmodernismens tid blir hverdagslivet estetisert, og mye som tidligere ble regnet som ikke-kunst, for eksempel mote, livsstil og reklame, tenderer i dag mot å bli inkludert i et institusjonelt kunstbegrep.

I den institusjonelle oppfatningen av kunst ser man bort fra det tradisjonelle skillet mellom kunst og ikke-kunst. Dette skillet er erstattet av en annen forståelse. Den går ut på at alt som blir stilt ut i kunstinstitusjonene (kunstgallerier, kunstskoler, museer), og som blir kjøpt inn av museer og kunstsamlere, og ikke minst forklart teoretisk av filosofer, kritikere og kunsthistorikere, blir regnet som kunst.

Med kunstverden (art world) mener sosiologen Howard S. Becker alle som deltar i produksjonen av de gjenstander og hendelser som blir akseptert som kunst innenfor et gitt sosialt system.

Becker setter den individuelle kunstner inn i et miljø av spesialister som beherskes av samarbeid. Det gjelder både i produksjonsfasen og når kunsten skal stilles ut.

I sosiologisk forstand er et kunstverk ikke bare et produkt av en individuell utøver. Kunstneren forholder seg til et nettverk av medarbeidere. Et kunstverk er et produkt av en felles handling. Denne handlingen blir realisert av deltagere som gjør bruk av en spesifikk kunstverdens karakteristiske konvensjoner for samarbeid.

• appropriasjon
• arkitektur
• artes liberales
• billedkunst
• digital kunst
• ekspresjon
• estetikk
• figurativ kunst
• filosofiens disipliner
• fortolkning
• glasskunst
• gullsmedkunst
• hagekunst
• ingeniørkunst
• internettkunst
• kokekunst
• krigskunst
• kunstakademi
• kunsthistorie
• kunsthåndverk
• kunstsamling
• kunstutstilling
• lydkunst
• mimesis
• nonfigurativ kunst
• smykkekunst

• Becker, Howard S. (1982). Art Worlds. Berkeley: University of California Press
• Carroll, Noël ed. (2000). Theories of Art Today. Madison: University of Wisconsin Press
• Danto, Arthur (1964). "The Artworld". The Journal of Philosophy, vol. 61, no. 19, pp. 571-584
• Davies, Stephen (1991). Definitions of Art. Itacha: Cornell University Press
• Dickie, George (1974). Art and the Aesthetic. An Institutional Analysis. Itacha: Cornell University Press
• Gardner, Helen & Klein, Fred S. (2020). Gardner´s Art through the Ages. A Global History. 16th Edition. Boston: Cengage Learning
• Matravers, Derek (2013). Introducing Philosophy of Art. In eight Case Studies. Routledge
• Snævarr, Stéfan (2008). Kunstfilosofi. En kritisk innføring. Bergen: Fagbokforlaget
• Solhjell, Dag (2015). "Dette er kunst". Oslo: Universitetsforlaget
• Svendsen, Lars Fredrik Händler (2000). Kunst. En begrepsavklaring. Oslo: Universitetsforlaget