Kirken ble herjet av brann både i 1328 og 1432 og led betydelig skade som bare delvis ble utbedret. Særlig viktige var arbeidene under erkebiskop Erik Valkendorf i annet tiår av 1500-tallet, da betydelige utbedringsarbeider ved oktogonen ble utført. I 1531 brant bygningen på ny og ble bare til en viss grad satt i stand igjen under erkebiskop Olav Engelbrektsson.
Etter innføringen av reformasjonen innrettet man høykoret, langkoret, nordre tverrskip og rommet under tårnet til menighetsbruk, mens det øvrige ble liggende i ruiner. I 1689 blåste den 110 m høye tårnhjelmen ned. I 1708 brant bygningen igjen, likeså i 1719. Ved reparasjonen som fulgte fikk oktogonen barokk tårnhjelm.
Etter hvert begynte man mer å forstå verdien av det gamle byggverket, særlig tydelig i Gerhard Schønings bok om kirken fra 1762. Maleren J. C. Dahl foreslo i 1820-årene å gjenreise kirken, og man gikk til handling da sluttsteinen i oktogonens hvelv falt ned i 1833. Heinrich Ernst Schirmer begynte å undersøke kirken i 1842. Han utarbeidet, i forbindelse med Peter Andres Munchs utforskning av bygningshistorien, en plan for restaureringen, som begynte i 1869 med skrudhuset. I 1871–1872 ble skilleveggen mellom kor og oktogon restaurert under O. Kreftings tilsyn. Arbeidet i høy- og langkor ble deretter ledet av Christian Christie i 1872–1906. Da var hans plan om å gjenreise skipet, med unntak av vestfronten og hjørnetårnene, vedtatt av Stortinget i 1905 og delvis realisert.
I 1909–1925 ledet Olaf Nordhagen restaureringsarbeidet; han hadde vunnet en konkurranse om vestfrontens utforming. Under sitt arbeid fant han imidlertid at den opprinnelige katedralen ikke kunne rekonstrueres, og etter forskjellige forsøk la han derfor frem et nytt utkast i 1916. Dette vakte sterk strid, særlig etter at Fredrik Macody Lund i sin bok Ad quadratum fra 1919 mente å ha funnet det geometriske systemet som Nidarosdomen, og særlig dens vestfront, var oppført etter. Stortinget nedsatte en utenlandsk sakkyndig kommisjon til å prøve Macody Lunds system. Kommisjonen forkastet det enstemmig og anbefalte Nordhagens utkast. Arbeidet på vestfronten ble deretter gjenopptatt. I 1930 overtok Helge Thiis etter ny konkurranse. Hans utforming av vestfronten med de to hjørnetårnene ble godkjent av Stortinget i 1949.
I 1964 stod vestfrontens nordre tårn ferdig. I 1968 var også det søndre tårnet reist. Etter Thiis' plan skulle sentraltårnet forhøyes, men dette har man siden gått fra. Sannsynligvis blir Christies sentraltårn, som var ferdig i 1901, også stående i fremtiden.
I 2016 ble det gjennomført grundige kontrollmålinger av spiret på Nidarosdomen, og høyden ble funnet å være 87 meter, i motsetning til tidligere antatt 91 meter.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.