Nidarosdomen (vestfronten)

Nidarosdomen. Eksteriør med vestfronten

Av /KF-arkiv ※ Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.
Nidarosdomen (koret, mot øst)

Interiør med koret, sett mot øst

Av /KF-arkiv ※ Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.
Nidarosdomen
Nidarosdomen i år 2000, med skulptursmykket vestfront
Nidarosdomen
Av .

Nidarosdomen er Norges opprinnelige erkebiskopkirke og en av Nordens største middelalderkirker. Domen er 102 m lang, 50 m bred og 21 m høy under skipets hvelv. Spiret er 87 m høyt.

Faktaboks

Også kjent som

Nidaros domkirke

Kong Olav 5, kong Harald og dronning Sonja er blitt signet i Nidarosdomen.

De norske riksregaliene ble tidligere oppbevart i et kapell i domkirkens nordre vestfronttårn, her var kroner, septre, riksepler, rikssverd og salvingshorn utstilt i en monter. Siden 2006 har de vært utstilt i Erkebispegården.

Oppføring

Nidarosdomen

Grunnplan som viser Nidarosdomens ulike deler og i hvilken byggeperiode de er tilkommet:

  1. Østre oktogonkapell
  2. Høyalteret
  3. Søndre oktogonkapell
  4. Olavsbrønnen
  5. Erkebispeinngangen
  6. Thomas Angells kapell
  7. Korsalteret
  8. Søndre vestfronttårn
  9. Søndre vestfronttårns kapell
  10. Rosevinduet
  11. Kronregaliene
  12. Nordre vestfronttårn
  13. Kvinnenes minnekapell
  14. Kapittelhuset
  15. Nordre oktogonkapell

Kilde: Nidaros Domkirkes restaureringsarbeider

Av /Store norske leksikon ※.

Nidarosdomen ble oppført på det sted hvor Olav den helliges lik ble gravd ned etter slaget på Stiklestad. Etter et opprinnelig kapell, antakelig av tre, fra Magnus den godes tid, ble den første kirken, Kristkirken, reist der av Olav Kyrre. Av dette anlegget er bare grunnmurrester tilbake. Da det snart viste seg nødvendig å utvide, ble kirken tilbygd og etter hvert erstattet av en representativ katedral etter vesteuropeisk mønster, en prosess som visstnok begynte før erkebispesetet ble opprettet i 1152–1153.

Den eldste delen av kirken er tverrskipet, nedentil anglo-normannisk, oventil i transitional style som også preger skrud- eller kapittelhuset. Erkebiskop Øystein Erlendsson, som var den drivende kraften i byggearbeidet, måtte forlate landet i 1180, men etter at han i 1183 var kommet hjem fra England, gikk han i gang med å reise oktogonen som rommet Olav den helliges skrin. Han bygde i den gotiske stilen, som da var ny, og som etter hans død ble gjennomført også i kirkens øvrige deler: først koret, siden skipet. I 1248 la erkebiskop Sigurd Eindridesson grunnvollen til vestfronten. Den ble formet som en screen-fasade av engelsk type. Arkitektur og utstyr både i langhus og kor viser også store overensstemmelser med engelske katedraler.

Kirken var antakelig i alt vesentlig ferdig rundt 1320. Den var da Nordens fornemste og mest praktfulle helligdom, rikt smykket med ornamental og figural skulptur. Statuene fra vestfrontens nederste billedrekke røper nær tilknytning til Reims-Paris-skolen. I middelalderen hadde kirken 28 altre. 26 av dem ble fjernet ved reformasjonen, to ble beholdt. Ti av Norges konger og dessuten flere erkebisper og stormenn ble gravlagt her, blant annet hertug Skule.

Skader og restaurering

Kirken ble herjet av brann både i 1328 og 1432 og led betydelig skade som bare delvis ble utbedret. Særlig viktige var arbeidene under erkebiskop Erik Valkendorf i annet tiår av 1500-tallet, da betydelige utbedringsarbeider ved oktogonen ble utført. I 1531 brant bygningen på ny og ble bare til en viss grad satt i stand igjen under erkebiskop Olav Engelbrektsson.

Etter innføringen av reformasjonen innrettet man høykoret, langkoret, nordre tverrskip og rommet under tårnet til menighetsbruk, mens det øvrige ble liggende i ruiner. I 1689 blåste den 110 m høye tårnhjelmen ned. I 1708 brant bygningen igjen, likeså i 1719. Ved reparasjonen som fulgte fikk oktogonen barokk tårnhjelm.

Etter hvert begynte man mer å forstå verdien av det gamle byggverket, særlig tydelig i Gerhard Schønings bok om kirken fra 1762. Maleren J. C. Dahl foreslo i 1820-årene å gjenreise kirken, og man gikk til handling da sluttsteinen i oktogonens hvelv falt ned i 1833. Heinrich Ernst Schirmer begynte å undersøke kirken i 1842. Han utarbeidet, i forbindelse med Peter Andres Munchs utforskning av bygningshistorien, en plan for restaureringen, som begynte i 1869 med skrudhuset. I 1871–1872 ble skilleveggen mellom kor og oktogon restaurert under O. Kreftings tilsyn. Arbeidet i høy- og langkor ble deretter ledet av Christian Christie i 1872–1906. Da var hans plan om å gjenreise skipet, med unntak av vestfronten og hjørnetårnene, vedtatt av Stortinget i 1905 og delvis realisert.

I 1909–1925 ledet Olaf Nordhagen restaureringsarbeidet; han hadde vunnet en konkurranse om vestfrontens utforming. Under sitt arbeid fant han imidlertid at den opprinnelige katedralen ikke kunne rekonstrueres, og etter forskjellige forsøk la han derfor frem et nytt utkast i 1916. Dette vakte sterk strid, særlig etter at Fredrik Macody Lund i sin bok Ad quadratum fra 1919 mente å ha funnet det geometriske systemet som Nidarosdomen, og særlig dens vestfront, var oppført etter. Stortinget nedsatte en utenlandsk sakkyndig kommisjon til å prøve Macody Lunds system. Kommisjonen forkastet det enstemmig og anbefalte Nordhagens utkast. Arbeidet på vestfronten ble deretter gjenopptatt. I 1930 overtok Helge Thiis etter ny konkurranse. Hans utforming av vestfronten med de to hjørnetårnene ble godkjent av Stortinget i 1949.

I 1964 stod vestfrontens nordre tårn ferdig. I 1968 var også det søndre tårnet reist. Etter Thiis' plan skulle sentraltårnet forhøyes, men dette har man siden gått fra. Sannsynligvis blir Christies sentraltårn, som var ferdig i 1901, også stående i fremtiden.

I 2016 ble det gjennomført grundige kontrollmålinger av spiret på Nidarosdomen, og høyden ble funnet å være 87 meter, i motsetning til tidligere antatt 91 meter.

Skulptur

I 1898–1902 var Gustav Vigeland knyttet til kirkens skulpturale utsmykning, og han utførte blant annet korbuefigurene. Hans etterfølger, Wilhelm Rasmussen, laget figurene på skipets strebepilarer og korsfestelsesrelieffet på vestfronten, oppsatt i 1908. En rekke andre billedhuggere har arbeidet ved Nidarosdomen, blant annet Nic Schiøll, Stinius Fredriksen, Dyre Vaa og Anne Raknes. Av spesiell interesse er figurene på vestfronten, som Oluf Kolsrud i egenskap av kirkehistorisk og liturgisk konsulent i 1917–1945 la en ikonografisk plan for. Glassmaleriene i vinduene i kirkens hovedrom er komponert og utført av Gabriel Kielland ved et verksted som ble opprettet og ledet av ham i 1908–1934, og hovedsaklig av Oddmund Kristiansen i kapellene over bakkeplan.

Orgler

Etter brannen i 1708 var kirken uten orgel til 1741, da et prektig barokkorgel, bygd av Joachim Wagner i Berlin, stod ferdig montert. Wagnerorgelet ble byttet ut med et symfonisk orgel i 1930, Steinmeyerorgelet, men er blitt restaurert og ble i 1995 igjen tatt i bruk. Det er et av de få orglene i Vest-Europa som kan gjengi Johann Sebastian Bachs orgelmusikk i en klanglig autentisk fremføring. Steinmeyerorgelet gjennomgikk en omfattende restaurering, sluttført i 2014. Det er et av Europas største orgler med 9600 piper.

Kroninger, signinger og kongelig bryllup

I senmiddelalderen ble tre konger (Karl Knutsson (Bonde), Christian 1 og Hans) kronet i kirken. I 1814 ble det tatt inn i grunnloven at Nidarosdomen skulle være landets kroningskirke, deretter ble fire konger (Karl 3 Johan, Karl 4, Oscar 2 og Haakon 7) kronet i kirken. I 1908 ble kroningsparagrafen opphevet av Stortinget, og etter den tid er kong Olav 5, kong Harald og dronning Sonja blitt signet i kirken. Den er også blitt brukt til en kongelig vielse (prinsesse Märtha Louise og Ari Behn).

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Andersen, Håkon A.: Olav Kyrres Kristkirke i lys av liturgi og bibeltolkning, 1995
  • Danbolt, Gunnar, Nidarosdomen, fra Kristkirke til nasjonalmonument, Oslo 1997, ISBN 82-7694-024-2
  • Ekroll, Øystein, Stige, Morten, Havran, Jiři, Middelalder i Stein bind 1 i serien Kirker i Norge, Oslo 2000, ISBN 82-91399-09-3
  • Ekroll, Øystein: Nidaros domkirke : Norges nasjonalhelligdom, 2002
  • Faye, Audhild: Glassmaleriene i Nidaros domkirke, 2000, 2 b.
  • Fischer, Gerhard, Domkirken i Trondheim, Kirkebyggeriet i middelalderen, bind 1-2, Oslo 1965
  • Hauglid, Kjartan Magnus Prøven, Romanske konsollfriser og en tolkning av konsollfrisen på Nidarosdomens oktogon. Hovedoppgave i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo 2007
  • Imsen, Steinar, red.: Ecclesia Nidrosiensis 1153-1537, 2003
  • Schøning, Gerhard: Beskrivelse over den tilforn meget prægtige og vidberømte Dom-kirke i Throndhjem, egentligen kaldet Christ-Kirken, 1762 (faksimileutgave utgitt 2004)

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg