krusifiks

Et krusifiks fra slutten av 1800-tallet.

Krusifiks av /KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse
Det hellenistisk-realistiske krusifiks, hvor Kristus står med lendekledet foran korset, kjent fra Santa Sabina i Roma.
Santa Sabina krusifiks av . Falt i det fri (Public domain)
Det syrisk-palestinske krusifiks, hvor Kristus er kledd i fotsid kjortel (colobium), kjent fra Rabulasevangeliet (586) er et av de tidligste kjente krusifikser.
Krusifiks fra Rabulasevangeliet av . Falt i det fri (Public domain)
På 1100-tallet ble Kristus fremstilt med sidestilte føtter, åpne øyne og verken lidende eller død.
Krusifiks fra San Damiano av . Falt i det fri (Public domain)

Krusifiks, fremstilling av Kristus festet til korset, ofte med symbolske figurmotiver på bjelkeendene. Krusifiks er i alminnelighet gjengitt plastisk i tre, metall eller stein.

Faktaboks

Uttale
krusifˈiks
Etymologi
middellatin, ‘festet til korset’, til crux, ‘kors’ og figere, ‘feste’

Historikk

De eldste gjengivelser av motivet er fra 400-tallet, men det fikk ikke allmenn utbredelse før ca. 1000. Kunsthistorisk og kulturgeografisk skiller man mellom tre typer krusifikser:

  1. det hellenistisk-realistiske krusifiks, hvor Kristus står med lendekledet foran korset, kjent fra Santa Sabina i Roma fra begynnelsen av 400-tallet,
  2. det syrisk-palestinske krusifiks, hvor Kristus er kledd i fotsid kjortel (colobium), kjent fra Rabulasevangeliet (586) og
  3. det bysantinske krusifiks, sannsynligvis utformet på 500-tallet med langt lendeklede stående i svak bue på et fotbrett, hodet svakt hellende til høyre.

Etter bruken deles krusifikser også inn i andre typer:

  • de monumentale praktkrusifikser, som det pave Leo 3 (785–816) stilte foran høyalteret i Peterskirken i Roma,
  • de såkalte triumfkrusifikser, som det visstnok fra 1000-tallet ble alminnelig skikk å stille eller henge opp i buen mellom skip og kor over legmannsalteret,
  • alterkrusifikser, som ved hjelp av en tapp ble festet på retabelet, det vil si på baksiden av alteret, de kunne også være forsynt med fot og stilt på selve alterbordet og
  • prosesjonskrusifikser, ofte bare alterkrusifikser som ble satt på stake når de skulle brukes i opptogene.
  • Krusifikser, som regel av små dimensjoner, ble anvendt og anvendes ennå på forskjellig måte til privat andakt.

Kristus ble i den eldste kanoniske bysantinske type visstnok gjengitt som levende, likedan i karolingisk og ottonsk tid. I romansk tid fremstilles Kristus verken som lidende eller død, men stående rank med sidestilte føtter på fotbrettet (suppedaneum), åpne øyne og ofte krone på hodet som den seierrike himmelfyrste. I begynnelsen av 1200-tallet ble føttene krysslagt og festet med en nagle, kongekronen erstattes av en tornekrans, hodet senkes mot skulderen, og den døende skikkelsen er preget av smerte. I den senere del av 1300-tallet ble en større realisme ført inn i skildringen. Den ble mildnet utover på 1400-tallet, likesom fremstillingen senere ble merket av de skiftende stilepokers smak.

Etter reformasjonen ble krusifiksene ofte beholdt i protestantiske kirker, også i England, men ikke hos kalvinistene. En rekke krusifikser fra middelalderen er bevart rundt om i våre kirker; den største samling finnes i Universitetets kulturhistoriske museer/Oldsaksamlingen, Oslo.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg