Det hellenistisk-realistiske krusifiks, hvor Kristus står med lendekledet foran korset, kjent fra Santa Sabina i Roma.

Santa Sabina krusifiks av . Falt i det fri (Public domain)

Krusifiks, fremstilling av Kristus festet til korset, ofte med symbolske figurmotiver på bjelkeendene. Krusifiks er i alminnelighet gjengitt plastisk i tre, metall eller stein.

De eldste gjengivelser av motivet er fra 400-tallet, men det fikk ikke allmenn utbredelse før ca. 1000. Kunsthistorisk og kulturgeografisk skiller man mellom tre typer krusifikser:

  1. det hellenistisk-realistiske krusifiks, hvor Kristus står med lendekledet foran korset, kjent fra Santa Sabina i Roma fra begynnelsen av 400-tallet,
  2. det syrisk-palestinske krusifiks, hvor Kristus er kledd i fotsid kjortel (colobium), kjent fra Rabulasevangeliet (586) og
  3. det bysantinske krusifiks, sannsynligvis utformet på 500-tallet med langt lendeklede stående i svak bue på et fotbrett, hodet svakt hellende til høyre.

Etter bruken deles krusifikser også inn i andre typer:

  • de monumentale praktkrusifikser, som det pave Leo 3 (785–816) stilte foran høyalteret i Peterskirken i Roma,
  • de såkalte triumfkrusifikser, som det visstnok fra 1000-tallet ble alminnelig skikk å stille eller henge opp i buen mellom skip og kor over legmannsalteret,
  • alterkrusifikser, som ved hjelp av en tapp ble festet på retabelet, det vil si på baksiden av alteret, de kunne også være forsynt med fot og stilt på selve alterbordet og
  • prosesjonskrusifikser, ofte bare alterkrusifikser som ble satt på stake når de skulle brukes i opptogene.
  • Krusifikser, som regel av små dimensjoner, ble anvendt og anvendes ennå på forskjellig måte til privat andakt.

Kristus ble i den eldste kanoniske bysantinske type visstnok gjengitt som levende, likedan i karolingisk og ottonsk tid. I romansk tid fremstilles Kristus verken som lidende eller død, men stående rank med sidestilte føtter på fotbrettet (suppedaneum), åpne øyne og ofte krone på hodet som den seierrike himmelfyrste. I begynnelsen av 1200-tallet ble føttene krysslagt og festet med en nagle, kongekronen erstattes av en tornekrans, hodet senkes mot skulderen, og den døende skikkelsen er preget av smerte. I den senere del av 1300-tallet ble en større realisme ført inn i skildringen. Den ble mildnet utover på 1400-tallet, likesom fremstillingen senere ble merket av de skiftende stilepokers smak.

Etter reformasjonen ble krusifiksene ofte beholdt i protestantiske kirker, også i England, men ikke hos kalvinistene. En rekke krusifikser fra middelalderen er bevart rundt om i våre kirker; den største samling finnes i Universitetets kulturhistoriske museer/Oldsaksamlingen, Oslo.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.