krusifiks

Hellenistisk-realistisk krusifiks, hvor Kristus står med lendekledet foran korset, kjent fra Santa Sabina i Roma.
Det syrisk-palestinske krusifiks, hvor Kristus er kledd i fotsid kjortel (colobium), kjent fra Rabulasevangeliet (586) er et av de tidligste kjente krusifikser.
Av .
På 1100-tallet ble Kristus fremstilt med sidestilte føtter, åpne øyne og verken lidende eller død.

Et krusifiks fra slutten av 1800-tallet.

Av /KF-arkiv ※.

Artikkelstart

Krusifiks er en fremstilling av Kristus festet til korset, ofte med symbolske figurmotiver på bjelkeendene. Krusifiks er vanligvis laget av tre, metall eller stein.

Faktaboks

Uttale
krusifˈiks
Etymologi
middellatin, ‘festet til korset’, til crux, ‘kors’ og figere, ‘feste’

Historikk

De eldste gjengivelsene av motivet er fra 400-tallet, men det fikk ikke allmenn utbredelse før cirka 1000. Kunsthistorisk og kulturgeografisk skiller man mellom tre typer krusifikser:

  1. Hellenistisk-realistisk krusifiks, hvor Kristus står med lendekledet foran korset, kjent fra Santa Sabina i Roma fra begynnelsen av 400-tallet,
  2. Syrisk-palestinsk krusifiks, hvor Kristus er kledd i fotsid kjortel (colobium), kjent fra Rabulasevangeliet (586) og
  3. Bysantinsk krusifiks, sannsynligvis utformet på 500-tallet med langt lendeklede stående i svak bue på et fotbrett, hodet svakt hellende til høyre.

Etter bruken deles krusifikser også inn i andre typer:

  • Monumentale praktkrusifikser, som det pave Leo 3 (785–816) stilte foran høyalteret i Peterskirken i Roma,
  • Såkalte triumfkrusifikser, som det visstnok fra 1000-tallet ble alminnelig skikk å stille eller henge opp i buen mellom skip og kor over legmannsalteret,
  • Alterkrusifikser, som ved hjelp av en tapp ble festet på retabelet, det vil si på baksiden av alteret; de kunne også være forsynt med fot og stilt på selve alterbordet
  • Prosesjonskrusifikser, ofte bare alterkrusifikser som ble satt på stake når de skulle brukes i opptog

Krusifikser, som regel ganske små, ble brukt – og brukes fremdeles – på forskjellig måte til privat andakt.

Kristus ble i den eldste kanoniske bysantinske krusifikstypen visstnok gjengitt som levende, likedan i karolingisk og ottonsk tid. I romansk tid fremstilles Kristus verken som lidende eller død, men stående rank med sidestilte føtter på fotbrettet (suppedaneum), med åpne øyne og ofte krone på hodet som den seierrike himmelfyrsten. I begynnelsen av 1200-tallet ble føttene krysslagt og festet med en nagle, kongekronen ble erstattes av en tornekrans, hodet ble senket mot skulderen, og den døende skikkelsen er preget av smerte. I den senere delen av 1300-tallet ble en større realisme ført inn i skildringen. Den ble mildnet utover på 1400-tallet, og fremstillingen ble også senere merket av smaken i skiftende stilepoker.

Etter reformasjonen ble krusifiksene ofte beholdt i protestantiske kirker, også i England, men ikke hos kalvinistene. En rekke krusifikser fra middelalderen er bevart rundt om i norske kirker; den største samlingen finnes i Universitetets kulturhistoriske museer/Oldsaksamlingen, Oslo.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg