Den italienske renessansen på 1400- og 1500-tallet blir vanligvis definert som «gjenfødelse» i betydningen fornyet interesse for antikkens arkitektur, kunst og litteratur. Men i løpet av middelalderen kan man lett skille ut minst tre tidsavsnitt hvor kontakten med antikkens kulturprodukter ble aktivert og fornyet.
Den første gjenoppblomstringen kom i tiden etter at Karl den store ble kronet til romersk keiser i 800. Fra 808 bosatte han seg fast i Aachen, som ble et samlingssted for diktere, teologer og historikere. Disse var med på å løfte frem den klassiske tradisjonen innen kunst og arkitektur.
Karl den store bekreftet sin legitimitet som romersk keiser ved å bygge et kapell etter modell av San Vitale i Ravenna.
Fornyet forbindelse med antikkens kunst og kultur, primært som politisk legitimering, fortsatte under Otto den store, som ble kronet til romersk keiser i det tysk-romerske riket i 962.
De karolingiske og ottonske periodene er først og fremst kjennetegnet av gjenstander i liten målestokk, som manuskripter, mynter og gemmer.
Klassisismen på 1100- og 1200-tallet var lokalisert til flere land i Europa, blant annet Frankrike og Italia. Et eksempel på klassisk forankring i monumental målestokk er den sekskantede prekestolen som ble laget av Niccolò Pisano til baptisteriet ved domkirken i Pisa. Flere figurer i relieffene på prekestolens sider er hentet fra antikke, romerske sarkofager. Pisano omformet antikkens mytologiske skikkelser til bibelske personer eller kristne allegorier.
Antikkens litteratur på gresk og latin ble i middelalderen kopiert av munker og oppbevart i bibliotek som tilhørte klostre, kirken eller kongehusene.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.