klassisisme

Palais du Louvre, del av østfasaden, tegnet av Louis Le Veau, Charles Le Brun og Claude Perrault, bygget 1667 til 1674, Paris. Fasaden blir regnet som det mest typiske eksemplet på fransk klassisisme, og den fikk stor innflytelse. Symmetri og system preger helheten, og arkitektene har lagt stor vekt på å følge den romerske arkitekten Vitruvius Pollios anbefalinger. Legg merke til bruken av balustrade, loggia, kolonnade, korintiske søyler koblet i par, trekantet gavl, sokkeletasje og at inngangspartiet er trukket litt frem (på fransk kalt avant corps).

/Public Domain.

Klassisisme er en betegnelse som refererer til kunst, litteratur og arkitektur som bygger på tradisjoner som går tilbake til den greske og romerske antikken.

Klassisismen i visuell kunst, arkitektur og litteratur har dreid seg om å formulere et tidløst uttrykk fylt av harmoni og likevekt.

Betegnelsen klassisisme er i hovedsak tilbakeskuende, og refererer til tilhengere i ettertid som har ønsket å etterligne og gjenbruke den primære klassisismens formspråk i skuespill og annen diktning, arkitektur og billedhuggerkunst eller i bruks- og pyntegjenstander. Man har ment at de klassiske verkene representerer en allmenngyldig virkelighetsforståelse.

Klassisisme som forbilde

Hebe, marmor, høyde 53,5 cm, utført av Bertel Thorvaldsen 1815-1816. Nyklassikere foretrakk hvit marmor fremfor kulørte materialer. Thorvaldsen hadde stor innflytelse på norske kunstnere. Figuren står i kontrapost.
SMK, København, Public Domain.
Lisens: CC 0

Antikkens kulturprodukter, som har blitt assosiert med idealisme og dekorum, har utøvet sterk tiltrekningskraft på senere generasjoner.

I billedhuggerkunsten har man lagt vekt på at fremstillingen av et menneske skal være generalisert og idealisert. Alle uregelmessigheter fjernes til fordel for jevne ansiktstrekk og symmetri omkring en midtakse. Kroppen har blitt satt inn i et skjema, kalt kontrapost, der fordeling av vekt er bestemmende for fremstillingen.

Klassisismens kunstsyn tilsa at man i malerkunsten burde foretrekke tegning og linjer fremfor farger, rette vinkler fremfor bøyde former og det generelle og allmenne i steden for det partikulære og individuelle.

I arkitekturen har symmetri og regelmessige proporsjoner, pluss forskjellige typer søyler, pilastrer, gavler og arkitekturornamenter, definert den antikke forankringen nærmest uavbrutt fra 1400-tallet og frem til begynnelsen av 1900-tallet.

Stil og ikonografi

Parthenon, olje på lerret, 113x184,5 cm., malt av Frederic Edwin Church i 1871 på grunnlag av skisser foretatt på studietur i 1869. Parthenon ble bygget 447-432 fvt. på Akropolis, Athen, arkitektene var Iktinos og Kallikrates. Klassisk kunst og arkitektur ble gjenstand for stor beundring på 1800-tallet.
Metropolitan Museum of Art, New York, Public Domain.
Lisens: CC0 1.0 Universal

Klassisisme kan bli definert som en stilistisk og ikonografisk arv og tradisjon.

Det stilistiske viser seg i bruken av det formspråket som antikkens kunstverk og arkitektur er formet etter.

Når det gjelder motiver, finner man ikke minst innslag fra antikkens ikonografi i Den romersk-katolske kirke, som i en tidlig fase overførte og tilpasset klassiske motiver til kristen ikonografi og symbolikk.

Klær og kroppspleie

Klær, frisyre og kosmetikk av gresk og romersk opprinnelse, spesielt for kvinner, har influert motebildet siden renessansen. Årene mellom 1790 og 1810 var i særlig grad preget av antikkens klesstil. Men først etter at korsettet ble forkastet omkring århundreskiftet 1900, fikk kroppsnære, smale kjoler og andre typer klær med klassiske referanser et nytt oppsving.

Men i et motebilde som endrer seg mye, betegner klassisk motemer en moderat eller konservativ klesstil fremfor referanser til klassisisme.

Klassisk dannelse og utdannelse

Studiet av gresk og romersk litteratur, teater, kunst og arkitektur har stått sterkt i den europeiske tradisjonen for undervisning og studier. En sentral idé har vært den antikke kulturens oppdragende og dannende funksjon. Kjennskap til antikkens litteratur og sjangerteori, billedkunst og arkitekturornamenter har blitt ivaretatt av pedagogiske institusjoner og museene.

Kunstakademiene, som har blitt etablert siden renessansen, har dessuten vært sentrale formidlere av klassisismens idealer og tradisjoner. Linjer og konturer ble tildelt høy status i akademisk kunst og akademisk kunstutdannelse omfattet tegning etter antikke skulpturer.

Betegnelsen «klassisk»

Amfiteater, bygget 161 evt. ved foten av Akropolis, Athen, kalt Herodes Atticus´ Odeon etter byggherren, Herodes Atticus. Dette amfiteateret, som fremdeles er i bruk til teateroppsetninger og konserter, er halvsirkelformet og publikum sitter i trinnvis stigende seterader. Denne formen fungerte like godt i antikken som i våre dager, og kan derfor kalles klassisk.
/Public Domain.

Betegnelsen klassisk kan ha en mer generell betydning som går ut over referansen til antikkens kunst- og kulturytringer. En roman kan for eksempel bli karakterisert som klassisk fordi den blir regnet som fremragende i sitt slag.

Betegnelsen klassisk blir dessuten brukt om eksemplariske kunstverk som har blitt skapt utenfor den gresk-romerske tradisjonen.

Arkeologene deler for eksempel mayasivilisasjonen inn i en førklassisk, klassisk og postklassisk fase.

Klassiker og klassisistisk

En klassiker kan være et verk fra antikken, men kan også betegne et verk fra senere tid som regnes som mønstergyldig. Uttrykk som en moderne klassiker, i betydningen et verk av varig verdi, blir for eksempel brukt om en bygning som er tegnet av Le Corbusier.

Forestillinger om klassikere, kanoniske verk, styrer alt fra konserthusenes spilleplaner til lærestedenes pensumlister.

Betegnelsen klassisistisk handler om at kulturprodukter er preget av den klassiske antikken.

Men som historiske og kritiske termer har klassisk, klassiker, klassisistisk og klassisisme vage avgrensninger. Spesifisering av historisk kontekst kan være nødvendig for forståelsen.

Den klassiske musikken

Grand Piano, cirka 1790, klassiske ornamenter i detaljer, laget av Ferdinand Hoffmann, Wien. Vanlig instrument i Mozarts aktive år.
Metropolitan Museum of Art, New York, Public Domain.
Lisens: CC0 1.0 Universal

Et eksempel på nødvendigheten av kontekst er den klassiske musikken, som har få eller ingen tangeringspunkter med musikk i Det gamle Hellas.

Den musikalske klassisismen, kalt wienerklassisismen etter mønster av den litterære weimarklassisismen, blir tidfestet til perioden mellom 1720 og 1790, og inkluderer verk av Joseph Haydn, Wolfgang Amadeus Mozart og Ludwig van Beethoven.

Klassisisme i middelalderen

Evangeliebok, illuminasjoner, blekk og vannfarge på pergament, karolingisk periode cirka 825-850. Arkader og søyler av klassisk opprinnelse innrammer teksten.
Metropolitan Museum of Art, New York, Public Domain.
Lisens: CC0 1.0 Universal

I den perioden i europeisk historie man kaller middelalderen kan man skille ut tre tidsavsnitt hvor kontakten med antikkens kunst og arkitektur ble tatt opp igjen.

Den første kom i tiden etter at Karl den store ble kronet til romersk keiser i 800. Han bosatte seg fast i Aachen fra 808, som ble et samlingssted for diktere, teologer og historikere. Disse var med på å løfte frem den klassiske arv innen kunst og arkitektur.

Karl den store ønsket å bekrefte sin legitimitet som romersk keiser ved å bygge et kapell etter modell av San Vitale i Ravenna.

Fornyet forbindelse med antikkens kunst og kultur som politisk legitimering fortsatte under Otto den store, som ble kronet til romersk keiser i det tysk-romerske riket i 962.

Klassisismen på 1100- og 1200-tallet var lokalisert til flere land i Europa, blant annet Frankrike og Italia. Et eksempel på klassisk forankring er den sekskantede prekestolen som ble laget av Niccolò Pisano til baptisteriet ved domkirken i Pisa. Flere figurer i relieffene på prekestolens sider er hentet fra antikke, romerske sarkofager. Pisano omformet antikkens mytologiske skikkelser til bibelske personer eller kristne allegorier.

Klassisisme og renessansen

Tempietto, rundtempel med referanser til antikkens klassiske arkitektur, tegnet av Donato Bramante og bygget cirka 1502. San Pietro in Montorio, Roma.
/Public Domain.
Lisens: CC BY-SA 4.0

Når det gjelder kunst og arkitektur i renessansens Italia, peker Firenze og Roma seg ut. I begge byer var det kulturpolitisk interesse for å gi malere, billedhuggere og arkitekter offisielle oppdrag, og i både Roma og Firenze fantes det enkeltpersoner, grupper eller institusjoner som var villige til å finansiere utsmykninger og byggverk.

Entusiasmen for antikkens klassiske arkitektur og kunst som inspirasjonskilde for samtidens kunst og arkitektur økte betraktelig fra og med 1420-årene, da pavene Martin 5 og Nikolaus 5 styrket pavestolens makt i Roma, inklusive en ekspanderende kulturpolitikk.

Kunstnere og arkitekter i renessansen hadde daglig omgang med antikkens kunst og arkitektur, og de bearbeidet denne innflytelsen i de verkene de skapte på oppdrag fra Den katolske kirke eller formuende dynastier.

Michelangelo

Skolen i Athen, freske, 500x770 cm., utført av Rafael 1509-1511. Arkitekturen i bildet refererer til Bramantes arkitektur og til Peterskirken i Roma.
Public Domain.
Lisens: Public Domain

Et eksempel på antikkens sterke innflytelse på sentrale kunstnere som Michelangelo er Torso Belvedere, som ble funnet i Roma i første halvdel av 1400-tallet. Den karakteristiske vridning av den muskuløse og idealiserte kroppen, som denne skulpturen fremviser, dannet modell for flere malte figurer som Michelangelo utførte som utsmykning av taket i Det sixtinske kapell.

Rafael

Rafael forente i sin kunst klassiske og kristne tradisjoner. Hans utsmykninger av tre saler i Vatikanet, blant disse Stanza della Segnatura (som inkluderer «Skolen i Athen»), presenterer idealiserte opptrinn med greske filosofer og samtidens kunstnere, som er iscenesatt i en storslått arkitektur som peker tilbake til antikken. Rafaels monumentale fresker satte en standard for senere kunstnere som ville knytte an til renessansens tolkning av klassisisme.

Donatello

Villa Rotonda, Vicenza, tegnet av Andrea Palladio, 1566-1567, en av de mest innflytelsesrike bygninger i arkitekturens historie. Villaen har en sentralisert grunnplan og klassisk tempelfront på alle fire sider, kuppel i sentrum, regelmessige proporsjoner.
/Public Domain.
Lisens: CC BY-SA 3.0

Donatellos monumentale rytterstatue i Padova, som portretterer condottiere Gattamelata i salen, viser tilbake til den antikke rytterstatuen med den romerske keiseren Marcus Aurelius til hest, som Donatello kjente til fra opphold i Roma.

Palladio

Andrea Palladios arkitektur, kirker, bygårder og landlige villaer i Venezia, Vicenza og Veneto, har fungert som modeller for senere arkitekter i Europa og USA, en innflytelse som er innbefattet i begrepet palladianisme.

Palladio oppsøkte den antikke arkitekturen i Roma og studerte bøkene om arkitektur til den romerske arkitekten Vitruvius Pollio. I publikasjonen Quattro Libri dell'Architettura (1570) presenterte Palladio i tekst og illustrasjoner egen arkitektur, Donato Bramantes arkitektur og den antikke arkitekturens motiver og systemer.

Dette verket kom i mange senere utgaver, og ble en svært viktig kilde til definisjonen av klassisisme i arkitekturen.

Fransk klassisisme

Le Grand Trianon (utsnitt av palasset), tegnet av Jules Hardouin-Mansart, bygget 1687-1688, i utkanten av Versailles slott. I den franske klassisismen ble blomsteranlegg lagt i ornamentale mønstre, i parterrer, og busker ble formskåret (på fransk art topiaire).
Public Domain.
Lisens: CC BY-SA 3.0

Italiensk kunst og arkitektur oppnådde høy anseelse i Frankrike på 1600-tallet, men arkitekturen i Frankrike fikk et langt mer regulert preg enn tilsvarende i Italia. Av denne grunn ble arkitektur og hager i Frankrike karakterisert som barokk klassisisme eller fransk klassisisme.

Jules Hardouin-Mansart, Claude Perrault, André Le Nôtre og Charles Le Brun formulerte et arkitektonisk formspråk som var basert på en fusjon av barokk og klassisisme. Denne stilen, omtalt som Louis-quatorze-stil, ble oppkalt etter kong Ludvig 14. Eksempler på denne stilens vokabular av former og motiver kan man finne i Versaille (slott og hage), Le Grand Trianon, Louvre (østfasaden) og Place Vêndome.

Poussin og malerkunsten

Et in Arcadia ego, olje på lerret, 85x121 cm., malt av Nicolas Poussin 1637-1638, Louvre. Et allegorisk motiv hvor noen gjetere møter en klassisk antrukket kvinne; tolkningene varierer, men temaet er livets forgjengelighet. Legg merke til at figurer og trær danner silhuetter og at personene er iscenesatt i forgrunnen som på teatret.
Public Domain.
Lisens: Public Domain

Tilsvarende forståelse for klassisisme gjelder for fransk malerkunst. Nicolas Poussin blir regnet som referansepunkt for den klassiske tradisjonen i fransk maleri. Omkring 1640 utviklet han motivet det ideale landskap, hvor det naturlig landskapet er omdannet til et sted hinsides virkeligheten. Her blir mennesker iscenesatt i situasjoner som henspiller på antikkens greske og romerske mytologi.

Fransk klassisk litteratur

I Frankrike på 1600-tallet oppstod en uenighet som dreide seg om hvorvidt antikkens kunstnere for evig og alltid var hevet over ettertidens aktører.¨

Nicolas Boileau hevdet at samtidens forfattere burde etterligne de store dikterne fra antikken (les anciens). Nåtidens forfattere (les modernes), ledet av Charles Perrault, mente at utviklingen gikk i deres favør på grunn av den innsikt man oppnådde gjennom naturvitenskap og kartesiansk filosofi.

Poussinister og rubenister

Lansdowne House, spisestue, Berkeley Square, London, design av Robert Adam 1766-1769. Adam utviklet en slags palladiansk preget nyklassisisme til et eget stiluttrykk, i Storbritannia kalt "The Adam Style", som bygget på detaljerte studier av klassisismens arkitektur og kunsthåndverk.
Metropolitan Museum of Art, New York, Public Domain.
Lisens: CC0 1.0 Universal

En parallell konflikt fant sted mellom malere på 1600-tallet. De to frontene, kalt poussinister og rubenister, tok navn etter Nicolas Poussin og Peter Paul Rubens. Poussinistene hevdet, med referanse til Rafael, at tegning, linje og kontur stod over fargebruk, siden fargene taler til sansene, mens tegning og linjer taler til intellektet. Rubenistene, med henvisning til Tizian, inntok det motsatte standpunktet.

Nyklassisisme

Termen klassisisme refererer både til kunst i antikken og til kunst fra senere perioder som er inspirert av og etterligner antikkens kunst. Termen nyklassisisme henviser utelukkende til kunst som er laget på et senere tidspunkt i historien, men som refererer til antikken. Termene klassisisme og nyklassisisme er derfor sammenfallende med hensyn til referansen til antikken, men nyklassisisme blir fortrinnsvis brukt for å karakterisere kunst, arkitektur, møbler og prydgjenstander i perioden cirka 1770 til 1830.

Arkeologi og formidling

Nyklassisismen slo raskt igjennom som en internasjonal stil med bred utbredelse i Europa og USA. Avgjørende for utbredelsen var ny førstehånds kunnskap om antikken, som supplerte renessansens forståelse. Arkeologiske utgravinger i Pompeii, Herculaneum og Paestum økte kunnskapsmengden, som dessuten ble analysert, beskrevet og illustrert i form av grafiske trykk i bøker. Forskere og samlere foretok studiereiser til Hellas og Italia.

Viktige formidlere av gresk og romersk kunst, arkitektur og litteratur var Johann Joachim Winckelmann, Gotthold Ephraim Lessing og Johann Wolfgang von Goethe.

Canova og Thorvaldsen

Edward Smith Stanley og Elizabeth Hamilton med sønn, olje på lerret, 127x101,6 cm., utført av Angelika Kauffmann cirka 1776. Interiøret har mange referanser til den klassiske antikken; kvinnens klær har klassiske referanser, men mannen er mer kledt som en gentleman på 1600-tallet.
Metropolitan Museum of Art, New York, Public Domain.
Lisens: CC 0 1.0 Universal

Nyklassisismen blir tolket som en moralsk og kunstnerisk reaksjon mot rokokkoens livsglade sensualisme. Antonio Canovas nyklassisistiske skulpturer trekker med seg noe av rokokkoens grasiøse og sensuelle preg og skiller seg derfor fra Bertel Thorvaldsens tolkning av det klassiske formspråk.

David og Kauffmann

Mange av Jacques Louis Davids malerier bygger på historiske hendelser eller litterære fortellinger fra antikken. Motivene problematiserer individets interesser satt opp mot staten og fellesskapet. Faste konturer og dempete farger kjennetegner Davids iscenesatte motiver.

Angelika Kauffmann representerer også den nyklassiske stilen, men hennes malerier tangerer også rokokkoens mildhet.

Klassisisme i Norge

Norsk arkitektur fra slutten av 1700-tallet og frem til omkring 1850 ble preget av det sammensatte arkitektoniske formspråket som rådet i andre europeiske land. Men klassisisme i betydningen antikk forankring var retningsgivende, selv om andre termer, som nyklassisisme, empirestil eller Louis-seize-stil, blir anvendt retrospektivt i analyser av arkitektonisk stil fra denne perioden.

Ulefos Hovedgård er et eksempel på en privat bolig som er relatert til det omkringliggende landskapet. Søyler i fronten og hevet midtparti med kuppel viser at bygningen tilhører den klassiske tradisjonen for en landlig beliggende villa (villa suburbana; palladianisme).

Arkitektur i Christiania

Ulefos Hovedgård, Nome i Telemark, tegnet av Jørgen Henrik Rawert (og andre), bygget 1802-1807. En villa suburbana i den palladianske tradisjonen.
/Riksantikvaren, Public Domain.
Lisens: CC BY 4.0

Etter 1800 markerte en rekke statsinstitusjoner Christiania (Oslo) som hovedstad. De fleste av disse institusjonene ble bygget med klassiske fasader eller klassisk dekor. Det gjelder for eksempel Det kongelige slott, Norges Bank og Det Kongelige Frederiks Universitet. Militære bygninger og kirker, som også var statens ansvar, ble reist i henhold til den klassiske stil.

Sentrale arkitekter var Christian Heinrich Grosch, Hans Ditlev Franciscus Linstow og Heinrich Ernst Schirmer.

Skulptur og maleri

Flere malere og billedhuggere som var virksomme i tiårene omkring 1850, fikk sin utdannelse i København, Stocholm eller Paris. Men en studiereise til Italia og Roma var likevel nærmest obligatorisk for å tilegne seg førstehånds kunnskap om klassisismen.

Jacob Munch er blant annet kjent for sitt portrett av Bertel Thorvaldsen. Ole Fladager, Hans Michelsen og Julius Middelthun arbeidet innenfor det klassiske paradigmet både med hensyn til motivvalg og formspråk.

Historisme

Gamle festsal, Domus Academica, Universitetet i Oslo, tegnet av Karl Friedrich Schinkel (og Christian Heinrich Grosch), bygget 1841-1851 i en slags "gresk-klassisistisk stil". Auditoriet er formet som et klassisk amfiteater. Typisk for Schinkel er søylefronten og det halvåpne rommet bak.
Nasjonalmuseet, Oslo.
Lisens: CC BY-NC 4.0

Fremover på 1800-tallet økte kunnskapen om den klassiske arv. Museene og skolenes opplysningsvirksomhet førte til dypere forståelse, samtidig som en moderne virkelighet økte avstanden til den klassiske verden. Dessuten ble arkitektonisk stil etter 1850 mer og mer oppfattet som relativ og funksjonelt tilpasset en bygnings bruk og symbolverdi.

Klassisisme ble ett av flere alternativer innenfor historismens arsenal av stilarter.

Klassisisme i totalitære regimer

I mellomkrigstiden foretrakk flere totalitære regimer arkitektur som knyttet an til den klassiske tradisjonen fremfor funksjonalisme.

Arkitekter i det nazistiske Tyskland hentet inspirasjon fra antikkens Roma. I byplanleggingen la man vekt på scenografi og akser. Regimets monumentale bygninger skulle ha midtstilte inngangspartier og høyreiste fasader, samt uttrykke makt.

Postmodernisme

Søyle, malt kryssfinér, furu og speil, høyde 269 cm., Universitetsforlaget, Oslo, utført av arkitektene Jan Digerud og Jon Lundberg i 1980. Postmoderne tolkning av klassisk søyle.
/Nasjonalmuseet, Oslo.
Lisens: CC BY-NC 4.0

Postmodernismens kunst og arkitektur siden 1970-årene har omtolket klassisismen og nyklassisismen, og gjør bruk av visuelle sitater eller approprierte elementer.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Berg, Knut red. (1981). Norges kunsthistorie. Det nye Norge. Bind 4. Oslo: Gyldendal
  • Boehm, Gottfried, Mosch, Ulrich & Schmidt, Katharina (1996). Canto d'amore. Classicism in modern Art and Music. London: Merrel Holberton
  • Brookner, Anita (1980). Jacques-Louis David. London: Chatto & Windus
  • Gundersen, Karin & Malmanger, Magne red. (1998). Klassikk og klassisisme i Vestens kultur. Oslo: Aschehoug
  • Haskell, Francis & Penny, Nicholas (1981). Taste and the Antique. The Lure of classical Sculpture. 1500-1900. New Haven: Yale University Press
  • Honour, Hugh (1968). Neo-Classicism. Harmondsworth: Penguin
  • Lloyd-Jones, Hugh (1982). Blood for the Ghosts. Classical Influences in the nineteenth and twentieth Centuries. London: Duckworth
  • Rosen, Charles (1972). The Classical Style. Haydn, Mozart, Beethoven. London: Faber & Faber
  • Rosenblum, Robert (1989). Transformations in late 18th-Century Art. New Jersey: Princeton University Press
  • Rykwert, Joseph (1980). The First Moderns. The Architects of the eighteenth Century. Cambridge: MIT Press
  • Winther, Truls (1980). Den franske klassisisme. Menneskebilde og litteratursyn. Oslo: Gyldendal

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg