klassisisme

Antikkens kulturprodukter, som har blitt assosiert med idealisme og dekorum, har utøvet sterk tiltrekningskraft på senere generasjoner.

I billedhuggerkunsten har man lagt vekt på at fremstillingen av et menneske skal være generalisert og idealisert. Alle uregelmessigheter fjernes til fordel for jevne ansiktstrekk og symmetri omkring en midtakse. Kroppen har blitt satt inn i et skjema, kalt kontrapost, der fordeling av vekt er bestemmende for fremstillingen.

Klassisismens kunstsyn tilsa at man i malerkunsten burde foretrekke tegning og linjer fremfor farger, rette vinkler fremfor bøyde former og det generelle og allmenne i steden for det partikulære og individuelle.

I arkitekturen har symmetri og regelmessige proporsjoner, pluss forskjellige typer søyler, pilastrer, gavler og arkitekturornamenter, definert den antikke forankringen nærmest uavbrutt fra 1400-tallet og frem til begynnelsen av 1900-tallet.

Betegnelsen klassisk kan ha en mer generell betydning som går ut over referansen til antikkens kunst- og kulturytringer. En roman kan for eksempel bli karakterisert som klassisk fordi den blir regnet som fremragende i sitt slag.

Betegnelsen klassisk blir dessuten brukt om eksemplariske kunstverk som har blitt skapt utenfor den gresk-romerske tradisjonen.

Arkeologene deler for eksempel mayasivilisasjonen inn i en førklassisk, klassisk og postklassisk fase.

Et eksempel på nødvendigheten av kontekst er den klassiske musikken, som har få eller ingen tangeringspunkter med musikk i Det gamle Hellas.

Den musikalske klassisismen, kalt wienerklassisismen etter mønster av den litterære weimarklassisismen, blir tidfestet til perioden mellom 1720 og 1790, og inkluderer verk av Joseph Haydn, Wolfgang Amadeus Mozart og Ludwig van Beethoven.

• Les mer om musikk i klassisismen.

I den perioden i europeisk historie man kaller middelalderen kan man skille ut tre tidsavsnitt hvor kontakten med antikkens kunst og arkitektur ble tatt opp igjen.

Den første kom i tiden etter at Karl den store ble kronet til romersk keiser i 800. Han bosatte seg fast i Aachen fra 808, som ble et samlingssted for diktere, teologer og historikere. Disse var med på å løfte frem den klassiske arv innen kunst og arkitektur.

Karl den store ønsket å bekrefte sin legitimitet som romersk keiser ved å bygge et kapell etter modell av San Vitale i Ravenna.

Fornyet forbindelse med antikkens kunst og kultur som politisk legitimering fortsatte under Otto den store, som ble kronet til romersk keiser i det tysk-romerske riket i 962.

Klassisismen på 1100- og 1200-tallet var lokalisert til flere land i Europa, blant annet Frankrike og Italia. Et eksempel på klassisk forankring er den sekskantede prekestolen som ble laget av Niccolò Pisano til baptisteriet ved domkirken i Pisa. Flere figurer i relieffene på prekestolens sider er hentet fra antikke, romerske sarkofager. Pisano omformet antikkens mytologiske skikkelser til bibelske personer eller kristne allegorier.

Når det gjelder kunst og arkitektur i renessansens Italia, peker Firenze og Roma seg ut. I begge byer var det kulturpolitisk interesse for å gi malere, billedhuggere og arkitekter offisielle oppdrag, og i både Roma og Firenze fantes det enkeltpersoner, grupper eller institusjoner som var villige til å finansiere utsmykninger og byggverk.

Entusiasmen for antikkens klassiske arkitektur og kunst som inspirasjonskilde for samtidens kunst og arkitektur økte betraktelig fra og med 1420-årene, da pavene Martin 5 og Nikolaus 5 styrket pavestolens makt i Roma, inklusive en ekspanderende kulturpolitikk.

Kunstnere og arkitekter i renessansen hadde daglig omgang med antikkens kunst og arkitektur, og de bearbeidet denne innflytelsen i de verkene de skapte på oppdrag fra Den katolske kirke eller formuende dynastier.

Italiensk kunst og arkitektur oppnådde høy anseelse i Frankrike på 1600-tallet, men arkitekturen i Frankrike fikk et langt mer regulert preg enn tilsvarende i Italia. Av denne grunn ble arkitektur og hager i Frankrike karakterisert som barokk klassisisme eller fransk klassisisme.

Jules Hardouin-Mansart, Claude Perrault, André Le Nôtre og Charles Le Brun formulerte et arkitektonisk formspråk som var basert på en fusjon av barokk og klassisisme. Denne stilen, omtalt som Louis-quatorze-stil, ble oppkalt etter kong Ludvig 14. Eksempler på denne stilens vokabular av former og motiver kan man finne i Versaille (slott og hage), Le Grand Trianon, Louvre (østfasaden) og Place Vêndome.

Termen klassisisme refererer både til kunst i antikken og til kunst fra senere perioder som er inspirert av og etterligner antikkens kunst. Termen nyklassisisme henviser utelukkende til kunst som er laget på et senere tidspunkt i historien, men som refererer til antikken. Termene klassisisme og nyklassisisme er derfor sammenfallende med hensyn til referansen til antikken, men nyklassisisme blir fortrinnsvis brukt for å karakterisere kunst, arkitektur, møbler og prydgjenstander i perioden cirka 1770 til 1830.

Norsk arkitektur fra slutten av 1700-tallet og frem til omkring 1850 ble preget av det sammensatte arkitektoniske formspråket som rådet i andre europeiske land. Men klassisisme i betydningen antikk forankring var retningsgivende, selv om andre termer, som nyklassisisme, empirestil eller Louis-seize-stil, blir anvendt retrospektivt i analyser av arkitektonisk stil fra denne perioden.

Ulefos Hovedgård er et eksempel på en privat bolig som er relatert til det omkringliggende landskapet. Søyler i fronten og hevet midtparti med kuppel viser at bygningen tilhører den klassiske tradisjonen for en landlig beliggende villa (villa suburbana; palladianisme).

Fremover på 1800-tallet økte kunnskapen om den klassiske arv. Museene og skolenes opplysningsvirksomhet førte til dypere forståelse, samtidig som en moderne virkelighet økte avstanden til den klassiske verden. Dessuten ble arkitektonisk stil etter 1850 mer og mer oppfattet som relativ og funksjonelt tilpasset en bygnings bruk og symbolverdi.

Klassisisme ble ett av flere alternativer innenfor historismens arsenal av stilarter.

I mellomkrigstiden foretrakk flere totalitære regimer arkitektur som knyttet an til den klassiske tradisjonen fremfor funksjonalisme.

Arkitekter i det nazistiske Tyskland hentet inspirasjon fra antikkens Roma. I byplanleggingen la man vekt på scenografi og akser. Regimets monumentale bygninger skulle ha midtstilte inngangspartier og høyreiste fasader, samt uttrykke makt.

Postmodernismens kunst og arkitektur siden 1970-årene har omtolket klassisismen og nyklassisismen, og gjør bruk av visuelle sitater eller approprierte elementer.

• direktoarstil
• gustaviansk stil
• klassikk
• neoklassisisme
• nyhumanisme

• Berg, Knut red. (1981). Norges kunsthistorie. Det nye Norge. Bind 4. Oslo: Gyldendal
• Boehm, Gottfried, Mosch, Ulrich & Schmidt, Katharina (1996). Canto d'amore. Classicism in modern Art and Music. London: Merrel Holberton
• Brookner, Anita (1980). Jacques-Louis David. London: Chatto & Windus
• Gundersen, Karin & Malmanger, Magne red. (1998). Klassikk og klassisisme i Vestens kultur. Oslo: Aschehoug
• Haskell, Francis & Penny, Nicholas (1981). Taste and the Antique. The Lure of classical Sculpture. 1500-1900. New Haven: Yale University Press
• Honour, Hugh (1968). Neo-Classicism. Harmondsworth: Penguin
• Lloyd-Jones, Hugh (1982). Blood for the Ghosts. Classical Influences in the nineteenth and twentieth Centuries. London: Duckworth
• Rosen, Charles (1972). The Classical Style. Haydn, Mozart, Beethoven. London: Faber & Faber
• Rosenblum, Robert (1989). Transformations in late 18th-Century Art. New Jersey: Princeton University Press
• Rykwert, Joseph (1980). The First Moderns. The Architects of the eighteenth Century. Cambridge: MIT Press
• Winther, Truls (1980). Den franske klassisisme. Menneskebilde og litteratursyn. Oslo: Gyldendal