klassisisme

Klassisismen i visuell kunst, arkitektur og litteratur har dreid seg om å formulere et tidløst uttrykk fylt av harmoni og likevekt.

Men betegnelsen klassisisme er i hovedsak tilbakeskuende. Klassisisme refererer til tilhengere i ettertid som har ønsket å etterligne og gjenbruke den primære klassisismens formspråk i skuespill og annen diktning, arkitektur og billedhuggerkunst eller i bruks- og pyntegjenstander. Man har ment at de klassiske verkene representerer en allmenngyldig virkelighetsforståelse.

Antikkens kulturprodukter, som har blitt assosiert med idealisme og dekorum, har utøvet sterk tiltrekningskraft på senere generasjoner.I billedhuggerkunsten har man lagt vekt på at fremstillingen av et menneske skal være generalisert og idealisert. Alle uregelmessigheter fjernes til fordel for jevne ansiktstrekk og symmetri omkring en midtakse. Kroppen har blitt satt inn i et skjema, kalt kontrapost, der fordeling av vekt er bestemmende for fremstillingen.Klassisismens kunstsyn tilsa at man i malerkunsten burde foretrekke tegning og linjer fremfor farger, rette vinkler fremfor bøyde former og det generelle og allmenne i steden for det partikulære og individuelle.I arkitekturen har symmetri og regelmessige proporsjoner, pluss forskjellige typer søyler, pilastrer, gavler og arkitekturornamenter, definert den antikke forankringen nærmest uavbrutt fra 1400-tallet og frem til begynnelsen av 1900-tallet.

Klassisisme kan bli definert som en stilistisk og ikonografisk arv og tradisjon.

Det stilistiske viser seg i bruken av det formspråket som antikkens kunstverk og arkitektur er formet etter.Når det gjelder motiver, finner man ikke minst innslag fra antikkens ikonografi i Den romersk-katolske kirke, som i en tidlig fase overførte og tilpasset klassiske motiver til kristen ikonografi og symbolikk.

Klær , frisyre og kosmetikk av gresk og romersk opprinnelse, spesielt for kvinner, har influert motebildet siden renessansen . Årene mellom 1790 og 1810 var i særlig grad preget av antikkens klesstil. Men først etter at korsettet ble forkastet omkring århundreskiftet 1900, fikk kroppsnære, smale kjoler og andre typer klær med klassiske referanser et nytt oppsving. Men i et motebilde som endrer seg mye, betegner klassisk mote mer en moderat eller konservativ klesstil fremfor referanser til klassisisme.

Studiet av gresk og romersk litteratur, teater, kunst og arkitektur har stått sterkt i den europeiske tradisjonen for undervisning og studier. En sentral idé har vært den antikke kulturens oppdragende og dannende funksjon. Kjennskap til antikkens litteratur og sjangerteori, billedkunst og arkitekturornamenter har blitt ivaretatt av pedagogiske institusjoner og museene.

Kunstakademiene, som har blitt etablert siden renessansen, har dessuten vært sentrale formidlere av klassisismens idealer og tradisjoner. Linjer og konturer ble tildelt høy status i akademisk kunst og akademisk kunstutdannelse omfattet tegning etter antikke skulpturer.

Betegnelsen klassisk kan ha en mer generell betydning som går ut over referansen til antikkens kunst- og kulturytringer. En roman kan for eksempel bli karakterisert som klassisk fordi den blir regnet som fremragende i sitt slag.Betegnelsen klassisk blir dessuten brukt om eksemplariske kunstverk som har blitt skapt utenfor den gresk-romerske tradisjonen. Arkeologene deler for eksempel mayasivilisasjoneninn i en førklassisk, klassisk og postklassisk fase.

En klassiker kan være et verk fra antikken, men kan også betegne et verk fra senere tid som regnes som mønstergyldig. Uttrykk som en moderne klassiker, i betydningen et verk av varig verdi, blir for eksempel brukt om en bygning som er tegnet av Le Corbusier.Forestillinger om klassikere, kanoniske verk, styrer alt fra konserthusenes spilleplaner til lærestedenes pensumlister.Betegnelsen klassisistiskhandler om at kulturprodukter er preget av antikkens klassisisme.

Men som historiske og kritiske termer har klassisk, klassiker, klassisistisk og klassisisme vage avgrensninger. Spesifisering av historisk kontekstkan være nødvendig for forståelsen.

Et eksempel på nødvendigheten av kontekst er den klassiske musikken, som har få eller ingen tangeringspunkter med musikk i Det gamle Hellas. Den musikalske klassisismen, kalt wienerklassisismen etter mønster av den litterære weimarklassisismen, blir tidfestet til perioden mellom 1720 og 1790, og inkluderer verk av Joseph Haydn, Wolfgang Amadeus Mozart og Ludwig van Beethoven.

I den perioden i europeisk historie man kaller middelalderen, kan man skille ut tre tidsavsnitt hvor kontakten med antikkens kunst og arkitektur ble tatt opp igjen:

Karl den store ble kronet til romersk keiser i 800. Han bosatte seg fast i Aachen fra 808, som ble et samlingssted for diktere, teologer og historikere. Disse var med på å løfte frem den klassiske arv innen kunst og arkitektur. Karl den store ønsket å bekrefte sin legitimitet som romersk keiser ved å bygge et kapell etter modell av San Vitale i Ravenna.

Fornyet forbindelse med antikkens kunst og kultur som politisk legitimering fortsatte under Otto den store, som ble kronet til romersk keiser i det tysk-romerske riket i 962.

Klassisismen på 1100- og 1200-tallet-tallet var lokalisert til flere land i Europa, blant annet Frankrike og Italia. Et eksempel på klassisk forankring er den sekskantede prekestolen som ble laget av Niccolò Pisano til baptisteriet ved domkirken i Pisa. Flere figurer i relieffene på prekestolens sider er hentet fra antikke, romerske sarkofager. Pisano omformet antikkens mytologiske skikkelser til bibelske personer eller kristne allegorier.

Når det gjelder kunst og arkitektur i renessansens Italia, peker Firenze og Roma seg ut. I begge byer var det kulturpolitisk interesse for å gi malere, billedhuggere og arkitekter offisielle oppdrag, og i både Roma og Firenze fantes det enkeltpersoner, grupper eller institusjoner som var villige til å finansiere utsmykninger og byggverk. Entusiasmen for antikkens klassiske arkitektur og kunst som inspirasjonskilde for samtidens kunst og arkitektur økte betraktelig fra og med 1420-årene, da pavene Martin 5 og Nikolaus 5 styrket pavestolens makt i Roma, inklusive en ekspanderende kulturpolitikk.

Kunstnere og arkitekter i renessansen hadde daglig omgang med antikkens kunst og arkitektur, og de bearbeidet denne innflytelsen i de verkene de skapte på oppdrag fra Den katolske kirke eller formuende dynastier.

Et eksempel på antikkens sterke innflytelse på sentrale kunstnere som Michelangelo er Torso Belvedere, som ble funnet i Roma i første halvdel av 1400-tallet. Den karakteristiske vridning av den muskuløse og idealiserte kroppen, som denne skulpturen fremviser, dannet modell for flere malte figurer som Michelangelo utførte som utsmykning av taket i Det sixtinske kapell.

Rafael forente i sin kunst klassiske og kristne tradisjoner. Hans utsmykninger av tre saler i Vatikanet, blant disse Stanza della Segnatura (som inkluderer "Skolen i Athen"), presenterer idealiserte opptrinn med greske filosofer og samtidens kunstnere, som er iscenesatt i en storslått arkitektur som peker tilbake til antikken. Rafaels monumentale fresker satte en standard for senere kunstnere som ville knytte an til renessansens tolkning av klassisisme.

Donatellos monumentale rytterstatue i Padova, som portretterer condottiere Gattamelata i salen, viser tilbake til den antikke rytterstatuen med den romerske keiseren Marcus Aurelius til hest, som Donatello kjente til fra opphold i Roma.

Andrea Palladios arkitektur, kirker, bygårder og landlige villaer i Venezia, Vicenza og Veneto, har fungert som modeller for senere arkitekter i Europa og USA, en innflytelse som er innbefattet i begrepet palladianisme. Palladio oppsøkte den antikke arkitekturen i Roma og studerte bøkene om arkitektur til den romerske arkitekten Vitruvius Pollio. I publikasjonen Quattro Libri dell´Architettura (1570) presenterte Palladio i tekst og illustrasjoner egen arkitektur, Donato Bramantes arkitektur og den antikke arkitekturens motiver og systemer. Dette verket kom i mange senere utgaver, og ble en svært viktig kilde til definisjonen av klassisisme i arkitekturen.

Italiensk kunst og arkitektur oppnådde høy anseelse i Frankrike på 1600-tallet, men arkitekturen i Frankrike fikk et langt mer regulert preg enn tilsvarende i Italia. Av denne grunn ble arkitektur og hager i Frankrike karakterisert som barokk klassisisme eller fransk klassisisme.

Jules Hardouin-Mansart, Claude Perrault, André Le Nôtre og Charles Le Brun formulerte et arkitektonisk formspråk, som var basert på en fusjon av barokk og klassisisme. Denne stilen, omtalt som Louis-quatorze-stil, ble oppkalt etter kong Ludvig 14. Eksempler på denne stilens vokabular av former og motiver kan man finne i Versaille (slott og hage), Le Grand Trianon, Louvre (østfasaden) og Place Vêndome.

Tilsvarende forståelse for klassisisme gjelder for fransk malerkunst. Nicolas Poussin blir regnet som referansepunkt for den klassiske tradisjonen i fransk maleri. Omkring 1640 utviklet han motivet det ideale landskap, hvor det naturlig landskapet er omdannet til et sted hinsides virkeligheten. Her blir mennesker iscenesatt i situasjoner som henspiller på antikkens greske og romerske mytologi.

I Frankrike på 1600-tallet oppstod en uenighet som dreide seg om hvorvidt antikkens kunstnere for evig og alltid var hevet over ettertidens aktører. Nicolas Boileau hevdet at samtidens forfattere burde etterligne de store dikterne fra antikken (les anciens). Nåtidens forfattere (les modernes), ledet av Charles Perrault, mente at utviklingen gikk i deres favør på grunn av den innsikt man oppnådde gjennom naturvitenskap og kartesiansk filosofi.

En parallell konflikt fant sted mellom malere på 1600-tallet. De to frontene, kalt poussinister og rubenister, tok navn etter Nicolas Poussin og Peter Paul Rubens. Poussinistene hevdet, med referanse til Rafael, at tegning, linje og kontur stod over fargebruk, siden fargene taler til sansene, mens tegning og linjer taler til intellektet. Rubenistene, med henvisning til Tizian, inntok det motsatte standpunktet.

Termen klassisisme refererer både til kunst i antikken og til kunst fra senere perioder som er inspirert av og etterligner antikkens kunst. Termen nyklassisisme henviser utelukkende til kunst som er laget på et senere tidspunkt i historien, men som refererer til antikken. Termene klassisisme og nyklassisisme er derfor sammenfallende med hensyn til referansen til antikken, men nyklassisisme blir fortrinnsvis brukt for å karakterisere kunst, arkitektur, møbler og prydgjenstander i perioden cirka 1770 til 1830.

Nyklassisismen slo raskt igjennom som en internasjonal stil med bred utbredelse i Europa og USA. Avgjørende for utbredelsen var ny førstehånds kunnskap om antikken, som supplerte renessansens forståelse. Arkeologiske utgravinger i Pompeii, Herculaneum og Paestum økte kunnskapsmengden, som dessuten ble analysert, beskrevet og illustrert i form av grafiske trykk i bøker. Forskere og samlere foretok studiereiser til Hellas og Italia. Viktige formidlere av gresk og romersk kunst, arkitektur og litteratur var Johann Joachim Winckelmann, Gotthold Ephraim Lessing og Johann Wolfgang von Goethe.

Nyklassisismen blir tolket som en moralsk og kunstnerisk reaksjon mot rokokkoens livsglade sensualisme. Antonio Canovas nyklassisistiske skulpturer trekker med seg noe av rokokkoens grasiøse og sensuelle preg og skiller seg derfor fra Bertel Thorvaldsens tolkning av det klassiske formspråk.

Mange av Jacques Louis Davids malerier bygger på historiske hendelser eller litterære fortellinger fra antikken. Motivene problematiserer individets interesser satt opp mot staten og fellesskapet. Faste konturer og dempete farger kjennetegner Davids iscenesatte motiver.

Angelika Kauffmann representerer også den nyklassiske stilen, men hennes malerier tangerer også rokokkoens mildhet.

Norsk arkitektur fra slutten av 1700-tallet og frem til omkring 1850 ble preget av det sammensatte arkitektoniske formspråket som rådet i andre europeiske land. Men klassisisme i betydningen antikk forankring var retningsgivende, selv om andre termer, som nyklassisisme, empirestil eller Louis-seize-stil, blir anvendt retrospektivt i analyser av arkitektonisk stil fra denne perioden.

Ulefos Hovedgård er et eksempel på en privat bolig som er relatert til det omkringliggende landskapet. Søyler i fronten og hevet midtparti med kuppel viser at bygningen tilhører den klassiske tradisjonen for en landlig beliggende villa (villa suburbana; palladianisme).

Etter 1800 markerte en rekke statsinstitusjoner Christiania (Oslo) som hovedstad. De fleste av disse institusjonene ble bygget med klassiske fasader eller klassisk dekor. Det gjelder for eksempel Det kongelige slott, Norges Bank og Det Kongelige Frederiks Universitet. Militære bygninger og kirker, som også var statens ansvar, ble reist i henhold til den klassiske stil. Sentrale arkitekter var Christian Heinrich Grosch, Hans Ditlev Franciscus Linstow og Heinrich Ernst Schirmer.

Flere malere og billedhuggere som var virksomme i tiårene omkring 1850, fikk sin utdannelse i København, Stocholm eller Paris. Men en studiereise til Italia og Roma var likevel nærmest obligatorisk for å tilegne seg førstehånds kunnskap om klassisismen.

Jacob Munch er blant annet kjent for sitt portrett av Bertel Thorvaldsen. Ole Fladager, Hans Michelsen og Julius Middelthunarbeidet innenfor det klassiske paradigmet både med hensyn til motivvalg og formspråk.

Fremover på 1800-tallet økte kunnskapen om den klassiske arv. Museene og skolenes opplysningsvirksomhet førte til dypere forståelse, samtidig som en moderne virkelighet økte avstanden til den klassiske verden. Dessuten ble arkitektonisk stil etter 1850 mer og mer oppfattet som relativ og funksjonelt tilpasset en bygnings bruk og symbolverdi. Klassisisme ble et av flere alternativer innenfor historismens arsenal av stilarter.

Postmodernismens kunst og arkitektur siden 1970-årene har omtolket klassisismen og nyklassisismen, og gjør bruk av visuelle sitater eller approprierte elementer.

• direktoarstil
• gustaviansk stil
• klassikk
• neoklassisisme
• nyhumanisme

• http://en.chateauversailles.fr
• http://chiswickhouseandgardens.org.uk
• https://www.museocanova.it/about/?lang=en
• https://www.palladiomuseum.org/?lang=it
• https://www.theacropolismuseum.gr/en
• https://www.thorvaldsensmuseum.dk

• Berg, Knut red. (1981). Norges kunsthistorie. Det nye Norge. Bind 4. Oslo: Gyldendal
• Boehm, Gottfried, Mosch, Ulrich & Schmidt, Katharina (1996). Canto d´amore. Classicism in modern Art and Music. London: Merrel Holberton
• Brookner, Anita (1980). Jacques-Louis David. London: Chatto & Windus
• Eriksen, Sven (1974). Early french Neo-Classicism. London: Faber
• Gundersen, Karin, Malmanger, Magne red. (1998). Klassikk og klassisisme i Vestens kultur. Oslo: Aschehoug
• Haskell, Francis, Penny, Nicholas (1981). Taste and the Antique. The Lure of classical Sculpture. 1500-1900. New Haven: Yale University Press
• Honour, Hugh (1968). Neo-Classicism. Harmondsworth: Penguin
• Lloyd-Jones, Hugh (1982). Blood for the Ghosts. Classical Influences in the nineteenth and twentieth Centuries. London: Duckworth
• Rosen, Charles (1972). The Classical Style. Haydn, Mozart, Beethoven. London: Faber & Faber
• Rosenblum, Robert (1989). Transformations in late 18th-Century Art. New Jersey: Princeton University Press
• Rykwert, Joseph (1980). The First Moderns. The Architects of the eighteenth Century. Cambridge: MIT Press
• Tadgell, Christopher (2007). Antiquity. Origins, Classicism and the New Rome. New York: Routledge
• Wellek, René (1970). Discriminations. Further Concepts of Criticism. New Haven: Yale University Press
• Wiebenson, Dora (1969). Sources of greek Revival Architecture. London: A. Zwemmer Ltd.
• Winther, Truls (1980). Den franske klassisisme. Menneskebilde og litteratursyn. Oslo: Gyldendal