klassisisme

Le Grand Trianon (utsnitt av palasset), tegnet av Jules Hardouin-Mansart, bygget 1687-1688, i utkanten av Versailles slott. I den franske klassisismen ble blomsteranlegg lagt i ornamentale mønstre, i parterrer, og busker ble formskåret (på fransk art topiaire).
Public Domain.
Lisens: CC BY SA 3.0

Palais du Louvre, del av østfasaden, tegnet av Louis Le Veau, Charles Le Brun og Claude Perrault, bygget 1667 til 1674, Paris. Fasaden blir regnet som det mest typiske eksemplet på fransk klassisisme, og den fikk stor innflytelse. Symmetri og system preger helheten, og arkitektene har lagt stor vekt på å følge den romerske arkitekten Vitruvius Pollios anbefalinger. Legg merke til bruken av balustrade, loggia, kolonnade, korintiske søyler koblet i par, trekantet gavl, sokkeletasje og at inngangspartiet er trukket litt frem (på fransk kalt avant corps).

/Public Domain.
Amfiteater, bygget 161 evt. ved foten av Akropolis, Athen, kalt Herodes Atticus´ Odeon etter byggherren, Herodes Atticus. Dette amfiteateret, som fremdeles er i bruk til teateroppsetninger og konserter, er halvsirkelformet og publikum sitter i trinnvis stigende seterader. Denne formen fungerte like godt i antikken som i våre dager, og kan derfor kalles klassisk.
/Public Domain.

Artikkelstart

Klassisisme er en betegnelse som refererer til kunst, litteratur og arkitektur som bygger på tradisjoner som går tilbake til den greske og romerske antikken.

Klassisismen i visuell kunst, arkitektur og litteratur har dreid seg om å formulere et tidløst uttrykk fylt av harmoni og likevekt. Tankegangen er at de klassiske verkene representerer en allmenngyldig virkelighetsforståelse.

Klassisisme som tradisjon

Det er vanlig å dele arkitektur-, kunst- og litteraturhistorien inn i epoker, eksempelvis i middelalder og renessanse. Men ser man bort fra det klassiske gjennombruddet i gresk kultur, finnes det ingen senere epoke som kan benevnes som klassisisme. Klassisisme er mer å forstå som en tradisjon.

Man kan derfor si at den greske og romerske antikkens kanoniske verker danner en vedvarende tradisjon som blir aktualisert og tolket på stadig nye måter. Det finnes med andre ord "klassisk" kunst, litteratur og arkitektur i alle epoker etter antikken, men ingen "klassisisme" som egen epoke.

Det greske og det romerske

Innflytelsen fra den romerske antikken dominerte over den greske helt frem til 1700-tallet. Årsaken til denne asymmetrien mellom gresk og romersk innflytelse har å gjøre med kunnskapsnivået. I Italia var bygninger, skulpturer, akvedukter, badeanlegg, broer, veier og systemer for avløpsvann synlige og praktisk brukbare for etterfølgende generasjoner. Først da systematiske arkeologiske utgravninger i Hellas ble satt i gang på 1700-tallet, økte innsikten i gresk kunst og kultur.

Kumulativ og ambivalent

Den klassiske tradisjonen er ingen konstant størrelse, men kan sies å være kumulativ. Det innebærer at forståelsen av den klassiske tradisjonen har blitt endret fortløpende. Flere arkitekter og kunstnere har ikke bare supplert tradisjonen, men omdefinert den i nye retninger.

Man kan dessuten legge til at antikkens klassisisme er ambivalent allerede i utgangspunktet. Dobbeltheten viser seg i at man i renessansens Italia kan peke ut to sentrale tendenser. Den ene refererer til den klassiske perioden i gresk kunst og tilsvarende i Romerriket. Innenfor denne tendensen finner man utøvere som Rafael og Andrea Palladio.

Den andre tendensen refererer til hellenismen og skulpturer som Torso Belvedere og Laokoongruppen, som ble gjenfunnet i Italia på 1400- og 1500-tallet. Michelangelo representerer denne mer emosjonelle tendensen innenfor det klassiske vokabularet av former og motiver.

Klassisisme i barokken

De to hovedtendensene i renessansen fortsatte på 1600-tallet. Barokken i Italia, representert av Gian Lorenzo Bernini og Francesco Borromini, skiller seg fra den moderate barokken i Frankrike, som kalles barokk klassisisme eller fransk klassisisme.

Todelingen med hensyn til valg av antikke referanser fikk betydning for hvilken type barokkstil som spredte seg i det øvrige Europa. De klassiske referansene blandet seg dessuten med nasjonale stiler.

Klassisisme som forbilde

Hebe, marmor, høyde 53,5 cm, utført av Bertel Thorvaldsen 1815-1816. Nyklassikere foretrakk hvit marmor fremfor kulørte materialer. Thorvaldsen hadde stor innflytelse på norske kunstnere. Figuren står i kontrapost.
SMK, København, Public Domain.

Antikkens kulturprodukter, som har blitt assosiert med allmenngyldighet og dekorum, har utøvet sterk tiltrekningskraft på senere generasjoner.

I billedhuggerkunsten har man lagt vekt på at fremstillingen av et menneske skal være generalisert og idealisert. Alle uregelmessigheter fjernes til fordel for jevne ansiktstrekk og symmetri omkring en midtakse. Kroppen har blitt satt inn i et skjema, kalt kontrapost, der fordeling av vekt er bestemmende for fremstillingen.

Klassisismens kunstsyn tilsa at man i malerkunsten burde foretrekke tegning og linjer fremfor farger, rette vinkler fremfor bøyde former og det generelle og allmenne i steden for det partikulære og individuelle.

I arkitekturen har symmetri og regelmessige proporsjoner, pluss forskjellige typer søyler, pilastrer, gavler og arkitekturornamenter, definert den antikke forankringen nærmest uavbrutt fra 1400-tallet og frem til begynnelsen av 1900-tallet.

Stil og ikonografi

Parthenon, olje på lerret, 113x184,5 cm., malt av Frederic Edwin Church i 1871 på grunnlag av skisser foretatt på studietur i 1869. Parthenon ble bygget 447-432 fvt. på Akropolis, Athen, arkitektene var Iktinos og Kallikrates. Klassisk kunst og arkitektur ble gjenstand for stor beundring på 1800-tallet.
Metropolitan Museum of Art, New York, Public Domain.

Klassisisme kan bli definert som en stilistisk og ikonografisk tradisjon.

Det stilistiske viser seg i bruken av det formspråket som antikkens kunstverk og arkitektur er formet etter.

Når det gjelder motiver, finner man ikke minst innslag fra antikkens ikonografi i Den romersk-katolske kirke, som i en tidlig fase overførte og tilpasset klassiske motiver til kristen ikonografi og symbolikk.

Klær og kroppspleie

Klær, frisyre og kosmetikk av gresk og romersk opprinnelse, spesielt for kvinner, har influert motebildet siden renessansen. Årene mellom 1790 og 1810 var i særlig grad preget av antikkens klesstil. Men først etter at korsettet ble forkastet omkring århundreskiftet 1900, fikk kroppsnære, smale kjoler og andre typer klær med klassiske referanser et nytt oppsving.

Men i et motebilde som endrer seg mye, betegner klassisk mote en moderat eller konservativ klesstil.

Klassisk dannelse og utdannelse

Studiet av gresk og romersk litteratur, teater, kunst og arkitektur har stått sterkt i den europeiske tradisjonen for undervisning. En sentral idé har vært den antikke kulturens oppdragende og dannende funksjon. Kjennskap til antikkens litteratur og sjangerteori, billedkunst og ornamenter har blitt ivaretatt av pedagogiske institusjoner og museer.

Kunstakademiene, som har blitt etablert siden renessansen, har dessuten vært sentrale formidlere av klassisismens idealer og tradisjoner.

Betegnelsen klassisk

Betegnelsen klassisk kan ha en mer generell betydning som går ut over referansen til antikkens kunst- og kulturytringer. En roman kan for eksempel bli karakterisert som klassisk fordi den blir regnet som fremragende i sitt slag.

Betegnelsen klassisk blir dessuten brukt om eksemplariske kunstverk som har blitt skapt utenfor den gresk-romerske tradisjonen.

Arkeologene deler for eksempel mayasivilisasjonen inn i en førklassisk, klassisk og postklassisk fase.

Klassiker og klassisistisk

En klassiker kan være et verk fra antikken, men kan også betegne et verk fra senere tid som regnes som mønstergyldig. Uttrykk som en moderne klassiker, i betydningen et verk av varig verdi, blir for eksempel brukt om en bygning som er tegnet av Le Corbusier.

Forestillinger om klassikere, det vil si kanoniske verk, styrer alt fra konserthusenes spilleplaner til lærestedenes pensumlister.

Betegnelsen klassisistisk handler om at kulturprodukter er preget av den klassiske antikken.

Men som historiske og kritiske termer har klassisk, klassiker, klassisistisk og klassisisme vage avgrensninger. Spesifisering av historisk kontekst kan være nødvendig for forståelsen.

Den klassiske musikken

Grand Piano, cirka 1790, klassiske ornamenter i detaljer, laget av Ferdinand Hoffmann, Wien. Vanlig instrument i Mozarts aktive år.
Metropolitan Museum of Art, New York, Public Domain.

Et eksempel på nødvendigheten av kontekst er den klassiske musikken, som har få eller ingen tangeringspunkter med musikk i Det gamle Hellas.

Den musikalske klassisismen, kalt wienerklassisismen etter mønster av den litterære weimarklassisismen, blir tidfestet til perioden mellom 1720 og 1790. Wienerklassisismen inkluderer verk av Joseph Haydn, Wolfgang Amadeus Mozart og Ludwig van Beethoven.

Klassisisme i middelalderen

Evangeliebok, illuminasjoner, blekk og vannfarge på pergament, karolingisk periode cirka 825-850. Arkader og søyler av klassisk opprinnelse innrammer teksten.
Metropolitan Museum of Art, New York, Public Domain.

Den italienske renessansen på 1400- og 1500-tallet blir vanligvis definert som "gjenfødelse" i betydningen fornyet interesse for antikkens arkitektur, kunst og litteratur. Men i løpet av middelalderen kan man lett skille ut minst tre tidsavsnitt hvor kontakten med antikkens kulturprodukter ble aktivert og fornyet.

Den første gjenoppblomstringen kom i tiden etter at Karl den store ble kronet til romersk keiser i 800. Fra 808 bosatte han seg fast i Aachen, som ble et samlingssted for diktere, teologer og historikere. Disse var med på å løfte frem den klassiske tradisjonen innen kunst og arkitektur.

Karl den store bekreftet sin legitimitet som romersk keiser ved å bygge et kapell etter modell av San Vitale i Ravenna.

Fornyet forbindelse med antikkens kunst og kultur, primært som politisk legitimering, fortsatte under Otto den store, som ble kronet til romersk keiser i det tysk-romerske riket i 962.

De karolingiske og ottonske periodene er først og fremst kjennetegnet av gjenstander i liten målestokk, som manuskripter, mynter og gemmer.

Klassisismen på 1100- og 1200-tallet var lokalisert til flere land i Europa, blant annet Frankrike og Italia. Et eksempel på klassisk forankring i monumental målestokk er den sekskantede prekestolen som ble laget av Niccolò Pisano til baptisteriet ved domkirken i Pisa. Flere figurer i relieffeneprekestolens sider er hentet fra antikke, romerske sarkofager. Pisano omformet antikkens mytologiske skikkelser til bibelske personer eller kristne allegorier.

Antikkens litteraturgresk og latin ble i middelalderen kopiert av munker og oppbevart i bibliotek som tilhørte klostre, kirken eller kongehusene.

Klassisisme og renessansen

Tempietto, rundtempel med referanser til antikkens klassiske arkitektur, tegnet av Donato Bramante og bygget cirka 1502. San Pietro in Montorio, Roma.
/Public Domain.
Lisens: CC BY SA 4.0

Når det gjelder kunst og arkitektur i renessansens Italia, peker Firenze og Roma seg ut. I begge byer var det kulturpolitisk interesse for å gi malere, billedhuggere og arkitekter offisielle oppdrag. I både Roma og Firenze fantes det enkeltpersoner, grupper eller institusjoner som var villige til å finansiere utsmykninger og byggverk.

Entusiasmen for antikkens klassiske arkitektur og kunst som inspirasjonskilde for samtidens kunst og arkitektur økte betraktelig fra og med 1420-årene, da pavene Martin 5 og Nikolaus 5 styrket pavestolens makt i Roma, inklusive en ekspanderende kulturpolitikk.

Kunstnere og arkitekter i renessansen hadde daglig omgang med antikkens kunst og arkitektur, og de bearbeidet denne innflytelsen i de verkene de skapte på oppdrag fra Den katolske kirke eller formuende dynastier.

Alliansen mellom politikk og kulturell praksis i Firenze og Roma gjorde renessansen som bevegelse til en eksportartikkel. Allerede på 1520-tallet fikk italienske kunstnere innpass i hoffene i Frankrike, Spania og Tyskland. Det klassiske vokabular av former og motiver oppnådde rask og effektiv spredning.

Michelangelo

Skolen i Athen, freske, 500x770 cm., utført av Rafael 1509-1511. Arkitekturen i bildet refererer til Bramantes arkitektur og til Peterskirken i Roma.
Public Domain.

Et eksempel på antikkens sterke innflytelse på sentrale kunstnere som Michelangelo er Torso Belvedere, som ble funnet i Roma i første halvdel av 1400-tallet. Den karakteristiske vridning av den muskuløse og idealiserte kroppen, som denne skulpturen fremviser, dannet modell for flere malte figurer som Michelangelo utførte som utsmykning av taket i Det sixtinske kapell.

Rafael

Rafael forente i sin kunst klassiske og kristne tradisjoner. Hans utsmykninger av tre saler i Vatikanet, blant disse Stanza della Segnatura (som inkluderer «Skolen i Athen»), presenterer idealiserte opptrinn med greske filosofer og samtidens kunstnere i en storslått arkitektur som peker tilbake til antikken.

Donatello

Villa Rotonda, Vicenza, tegnet av Andrea Palladio, 1566-1567, en av de mest innflytelsesrike bygninger i arkitekturens historie. Villaen har en sentralisert grunnplan og klassisk tempelfront på alle fire sider, kuppel i sentrum, regelmessige proporsjoner.
/Public Domain.
Lisens: CC BY SA 3.0

Donatellos monumentale rytterstatue i Padova, som portretterer condottiere Gattamelata i salen, viser tilbake til den antikke rytterstatuen med den romerske keiseren Marcus Aurelius til hest, som Donatello kjente til fra opphold i Roma.

Palladio

Andrea Palladios arkitektur - alt fra kirker og bygårder til landlige villaer i Venezia, Vicenza og Veneto - har fungert som modell for senere arkitekter i Europa og USA. Dette er en innflytelse som er innbefattet i begrepet palladianisme.

Palladio oppsøkte den antikke arkitekturen i Roma og studerte bøkene om arkitektur til den romerske arkitekten Vitruvius Pollio. I publikasjonen Quattro Libri dell'Architettura (1570) presenterer Palladio i tekst og illustrasjoner egen arkitektur, Donato Bramantes arkitektur og den antikke arkitekturens motiver og systemer.

Dette verket kom i mange senere utgaver og ble en svært viktig kilde til definisjonen av klassisisme i arkitekturen.

Barokk klassisisme i Frankrike

Italiensk kunst og arkitektur oppnådde høy anseelse i Frankrike på 1600-tallet. Men den barokke arkitekturen i Frankrike fikk et langt mer regulert preg enn tilsvarende i Italia. Av denne grunn blir arkitektur og hager i Frankrike karakterisert som barokk klassisisme.

Jules Hardouin-Mansart, Claude Perrault, André Le Nôtre og Charles Le Brun formulerte et moderat arkitektonisk formspråk. Denne stilen - omtalt som Louis-quatorze-stil - ble oppkalt etter kong Ludvig 14. Eksempler på denne stilens vokabular av former og motiver kan man finne i Versaille (slott og hage), Le Grand Trianon, Louvre (østfasaden) og Place Vêndome.

Poussin og malerkunsten

Et in Arcadia ego, olje på lerret, 85x121 cm., malt av Nicolas Poussin 1637-1638, Louvre. Et allegorisk motiv hvor noen gjetere møter en klassisk antrukket kvinne; tolkningene varierer, men temaet er livets forgjengelighet. Legg merke til at figurer og trær danner silhuetter og at personene er iscenesatt i forgrunnen som på teatret.
Public Domain.

Tilsvarende forståelse for klassisisme gjelder for fransk malerkunst. Nicolas Poussin blir regnet som referansepunkt for den klassiske tradisjonen i fransk maleri. Omkring 1640 utviklet han motivet det ideale landskap, hvor det naturlige landskapet er omdannet til et sted hinsides virkeligheten. Her blir mennesker iscenesatt i situasjoner som henspiller på antikkens greske og romerske mytologi.

Fransk klassisk litteratur

I Frankrike på 1600-tallet oppstod en uenighet som dreide seg om hvorvidt antikkens kunstnere for evig og alltid var hevet over ettertidens aktører.

Nicolas Boileau hevdet at samtidens forfattere burde etterligne de store dikterne fra antikken (les anciens). Nåtidens forfattere (les modernes), ledet av Charles Perrault, mente at utviklingen gikk i deres favør på grunn av den innsikt man oppnådde gjennom naturvitenskap og kartesiansk filosofi.

Poussinister og rubenister

Lansdowne House, spisestue, Berkeley Square, London, design av Robert Adam 1766-1769. Adam utviklet en slags palladiansk preget nyklassisisme til et eget stiluttrykk, i Storbritannia kalt "The Adam Style", som bygget på detaljerte studier av klassisismens arkitektur og kunsthåndverk.
Metropolitan Museum of Art, New York, Public Domain.

En parallell konflikt fant sted mellom malere på 1600-tallet. De to frontene, kalt poussinister og rubenister, tok navn etter Nicolas Poussin og Peter Paul Rubens.

Poussinistene hevdet, med referanse til Rafael, at tegning, linje og kontur stod over fargebruk, siden fargene taler til sansene, mens tegning og linjer taler til intellektet. Rubenistene, med henvisning til Tizian, inntok det motsatte standpunktet.

Nyklassisisme 

Betegnelsen klassisisme refererer både til kunst i antikken og til arkitektur og kunst fra senere perioder som er inspirert av og etterligner antikkens kunst. Termen nyklassisisme henviser utelukkende til kunst og arkitektur som er laget på et senere tidspunkt i historien, men som refererer til antikken.

Termene klassisisme og nyklassisisme er derfor sammenfallende med hensyn til referansen til antikken. Men nyklassisisme blir fortrinnsvis brukt for å karakterisere kunst, arkitektur, møbler og prydgjenstander i årene cirka 1770 til 1830.

Nyklassisisme og rokokko

Nyklassisismen etterfulgte stil- og kunstretningen rokokko, som var en utløper av barokkens sene utvikling. Men nyklassisistene betraktet rokokkostilens sensualisme og frivolitet som et avvik fra den forståelsen man ønske å dyrke og ha av antikken.

Nyklassisisme og opplysningstid

Den mest nyskapende fasen av nyklassisismen som ledende stiluttrykk var i tid og holdning sammenfallende med opplysningstiden. Som opplysningstiden bygget nyklassisismen på historiske undersøkelser og vitenskapelige analyser, og som opplysningstiden var nyklassisismen en bevegelse som gikk på tvers av nasjonale grenser.

Nyklassisisme og romantikk

Romantikken versus nyklassisisme i kunst og arkitektur blir betraktet som en motsetning mellom følelse og fantasi på den ene side og fornuft på den annen. Romantikken blir også betraktet som en desillusjonert reaksjon på situasjonen etter den franske revolusjon.

Likevel ser man hos kunstnere som Eugène Delacroix at de klassiske motivene opprettholdes, men formspråket endres.

Arkeologi og formidling

Nyklassisismen slo raskt igjennom som en internasjonal stil med bred utbredelse i Europa og USA. Avgjørende for utbredelsen var ny førstehånds kunnskap om antikken, som supplerte renessansens forståelse. Arkeologiske utgravninger i Pompeii, Herculaneum og Paestum økte kunnskapsmengden.

Foreninger som Society of Dilettanti of London finansierte arkeologiske undersøkelser i Hellas og Lilleasia. Resultatet av utgravningene ble publisert i skriftserien The Antiquities of Athens (fra 1762).

Dessuten gjennomførte unge og økonomisk uavhengige kvinner og menn lange dannelsesreiser til europeiske kultursentra, kalt Grand Tour. En viktig effekt av denne gryende turismen var formidling av den antikke verdens kunst, arkitektur og litteratur.

Sentrale formidlere

Sentrale formidlere av gresk og romersk kunst, arkitektur og litteratur var forfattere som Johann Joachim Winckelmann, Gotthold Ephraim Lessing og Johann Wolfgang von Goethe.

Canova og Thorvaldsen

Edward Smith Stanley og Elizabeth Hamilton med sønn, olje på lerret, 127x101,6 cm., utført av Angelika Kauffmann cirka 1776. Interiøret har mange referanser til den klassiske antikken; kvinnens klær har klassiske referanser, men mannen er mer kledt som en gentleman på 1600-tallet.
Metropolitan Museum of Art, New York, Public Domain.

Antonio Canovas nyklassisistiske skulpturer trekker med seg noe av rokokkoens grasiøse og sensuelle preg. Hans skulpturer skiller seg derfor markant fra Bertel Thorvaldsens tolkning av det klassiske formspråket.

David og Kaufmann

Mange av Jacques Louis Davids malerier bygger på historiske hendelser eller litterære fortellinger fra antikken. Motivene problematiserer individets interesser satt opp mot staten og fellesskapet. Faste konturer og dempete farger kjennetegner Davids iscenesatte motiver.

Angelika Kauffmann representerer den nyklassiske stilen, men hennes malerier tangerer også rokokkoens mildhet.

Nyklassisismens arkitektur og arkitekter

Arkitekter i annen halvdel av 1700-tallet oppfattet i økende grad at den italienske renessansens tolkning av antikkens byggestil ikke i tilstrekkelig grad var sannferdig.

Sentrale arkitekter

Nyklassisismens arkitekter ønsket en tilbakevending til en stil i arkitekturen som la vekt på det strukturelle og enkle uten for mange dekorative ornamenter. Varianter av denne tendensen finner man i arkitekturen til franske arkitekter som Étienne-Louis Boullé og Claude Nicolas Ledoux, tyske arkitekter som Karl Friedrich Schinkel og Leo von Klenze, samt briten John Soane.

Klassisisme i Norge

Norsk arkitektur fra slutten av 1700-tallet og frem til omkring 1850 ble preget av det sammensatte arkitektoniske formspråket som rådet i andre europeiske land. Men klassisisme i betydningen antikk forankring var retningsgivende, selv om andre termer, som nyklassisisme, empirestil eller Louis-seize-stil, blir anvendt retrospektivt i analyser av arkitektonisk stil fra denne perioden.

Ulefos Hovedgård

Ulefos Hovedgård er et eksempel på en privat bolig som er relatert til det omkringliggende landskapet. Søyler i fronten og hevet midtparti med kuppel viser at bygningen tilhører den klassiske tradisjonen for en landlig beliggende villa (villa suburbana, palladianisme).

Arkitektur i Christiania

Ulefos Hovedgård, Nome i Telemark, tegnet av Jørgen Henrik Rawert (og andre), bygget 1802-1807. En villa suburbana i den palladianske tradisjonen.
/Riksantikvaren, Public Domain.
Lisens: CC BY 4.0

Etter 1800 markerte en rekke statsinstitusjoner Christiania (Oslo) som hovedstad. De fleste av disse institusjonene ble bygget med klassiske fasader eller klassisk dekor. Det gjelder for eksempel Det kongelige slott, Norges Bank og Det Kongelige Frederiks Universitet. Militære bygninger og kirker, som også var statens ansvar, ble reist i henhold til den klassiske stil.

Sentrale arkitekter var Christian Heinrich Grosch, Hans Ditlev Franciscus Linstow og Heinrich Ernst Schirmer.

Skulptur og maleri

Flere malere og billedhuggere som var virksomme i tiårene omkring 1850, fikk sin utdannelse i København, Stocholm eller Paris. Men en studiereise til Roma var likevel nærmest obligatorisk for å tilegne seg førstehånds kunnskap om antikkens kulturprodukter.

Jacob Munch er blant annet kjent for sitt portrett av Bertel Thorvaldsen. Ole Fladager, Hans Michelsen og Julius Middelthun arbeidet innenfor det klassiske system både med hensyn til motivvalg og formspråk.

Historisme

Gamle festsal, Domus Academica, Universitetet i Oslo, tegnet av Karl Friedrich Schinkel (og Christian Heinrich Grosch), bygget 1841-1851 i en slags "gresk-klassisistisk stil". Auditoriet er formet som et klassisk amfiteater. Typisk for Schinkel er søylefronten og det halvåpne rommet bak.
Nasjonalmuseet, Oslo.
Lisens: CC BY NC 4.0

Forskjellige historistiske stiler overtok nyklassisismens hegemoni i første halvdel av 1800-tallet. Nyklassisismen tapte terreng. Et samlet stiluttrykk ble splittet opp i mange stiler. Dessuten ble klassiske referanser anvendt eklektisk og ideologisk under Napoleon 1 Bonapartes periode som keiser i Frankrike.

Fremover på 1800-tallet økte kunnskapen om den klassiske tradisjonen. Museene og skolenes opplysningsvirksomhet førte til dypere forståelse, samtidig som en moderne virkelighet preget av industrialisering økte avstanden til den klassiske verden. Nasjonale stiler, blant disse nygotikk, svekket klassiske alternativer. Dessuten ble arkitektonisk stil etter 1850 mer og mer oppfattet som relativ og funksjonelt tilpasset en bygnings bruk og symbolverdi.

Klassiske modeller og motiver mistet sitt hegemoni innenfor historismens arsenal av stilarter.

Klassisisme i totalitære regimer

I mellomkrigstiden foretrakk flere totalitære regimer arkitektur og kunst som knyttet an til den klassiske tradisjonen fremfor henholdsvis funksjonalisme og modernisme.

Arkitekter i det nazistiske Tyskland hentet inspirasjon fra antikkens Roma. I byplanleggingen la man vekt på scenografi og akser. Regimets monumentale bygninger skulle ha midtstilte inngangspartier og høyreiste fasader, samt uttrykke makt.

Postmodernisme

Søyle, malt kryssfinér, furu og speil, høyde 269 cm., Universitetsforlaget, Oslo, utført av arkitektene Jan Digerud og Jon Lundberg i 1980. Postmoderne tolkning av klassisk søyle.
/Nasjonalmuseet, Oslo.
Lisens: CC BY NC 4.0

Postmodernismens kunst og arkitektur har siden 1970-årene omtolket klassisisme og nyklassisisme, og gjør ironisk bruk av visuelle sitater eller approprierte elementer.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Berg, Knut red. (1981). Norges kunsthistorie. Det nye Norge. Bind 4. Oslo: Gyldendal
  • Boehm, Gottfried, Mosch, Ulrich & Schmidt, Katharina (1996). Canto d'amore. Classicism in modern Art and Music. London: Merrel Holberton
  • Brookner, Anita (1980). Jacques-Louis David. London: Chatto & Windus
  • Gundersen, Karin & Malmanger, Magne red. (1998). Klassikk og klassisisme i Vestens kultur. Oslo: Aschehoug
  • Haskell, Francis & Penny, Nicholas (1981). Taste and the Antique. The Lure of classical Sculpture. 1500-1900. New Haven: Yale University Press
  • Honour, Hugh (1968). Neo-Classicism. Harmondsworth: Penguin
  • Lloyd-Jones, Hugh (1982). Blood for the Ghosts. Classical Influences in the nineteenth and twentieth Centuries. London: Duckworth
  • Rosen, Charles (1972). The Classical Style. Haydn, Mozart, Beethoven. London: Faber & Faber
  • Rosenblum, Robert (1989). Transformations in late 18th-Century Art. New Jersey: Princeton University Press
  • Rykwert, Joseph (1980). The First Moderns. The Architects of the eighteenth Century. Cambridge: MIT Press
  • Winther, Truls (1980). Den franske klassisisme. Menneskebilde og litteratursyn. Oslo: Gyldendal

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg