klassisisme

Klassisisme betegner en ånds-, smaks- og stilretning som griper tilbake til gresk-romersk kultur.

I arkeologien omtaler man en klassisisme allerede under Hadrian, og på 800-tallet taler man om den karolingiske renessanse eller klassisisme; selve renessansen er også i videste forstand å regne som en klassisisme. I kunsthistorien dekker imidlertid begrepet klassisisme to klart atskilte og vesentlige epoker:

1. En retning innen europeisk bygningskunst på 1500–1600-tallet.
2. En allmenn europeisk retning ca. 1770–1830 innen alle grener av kunst og litteratur, gjerne også kalt nyklassisismen. Denne «egentlige klassisisme» deles gjerne inn i to hovedepoker, Louis-seize-stilen ca. 1770–90 og empirestilen 1800–25, med en overgangsperiode i 1790-årene med direktoarstilen.

Det var særlig den hellenistiske skulptur som dannet forbildet. Da man ikke kjente til grekernes polykromi, ble den blekhvite nakenhet idealet, og glattpusset, finkrystallinsk marmor ble motemateriale. Innen klesdrakt og mote fikk denne oppfatningen betydning. Ledende i klassisismens skulptur var italieneren Antonio Canova og dansken Bertel Thorvaldsen.

Innen maleriet var emnevalget særlig preget av antikkens mytologi og historie. Malemåten var glatt, tegningen hard og lineær og koloritten kjølig. Følelse og bevegelse uttrykkes gjennom form, ikke gjennom farge. Jacques Louis Davids Horatiernes ed (1785) er blant periodens hovedverker; omkring denne maleren vokste det frem en betydningsfull skole. I Tyskland var Asmus Jakob Carstens den fremste representant for klassisismen.

• Arkitektur
• Kunsthåndverk
• Musikk
• Litteratur