Laug. Øverst: Skreddernes r (til venstre, tysk inskripsjon) og bakernes segl. Nederst: Smedenes segl (til venstre) og snekkernes segl. Alle fra Christianias gamle håndverkerlaug.

KF-bok. begrenset

(samme ord som 'lag'), sammenslutning av håndverksmestere i lokale grupper med henblikk på å ivareta standens faglige, politiske og økonomiske interesser.

Det er spor av sammenslutninger knyttet til ulike håndverksfag allerede i oldtiden romerrike, men de romerske foreningene (collegia) hadde i liten grad fagpolitiske eller markedsregulerende funksjoner. I middelalderen utviklet laugsvesenet seg meget sterkt. Særlig i de vesteuropeiske byene hadde laugene en rik blomstring på 1100- og 1200-tallet, mens de først ca. 400 år etter fikk riktig fotfeste i Norge. Tidligere hadde kjøpmennenes sammenslutninger (gilder) spilt den største rollen i byenes kulturelle liv, men da håndverket begynte sin frie utvikling etter oldtidens mønster, fikk håndverkerstanden en stigende betydning i bysamfunnet, og gjennom sine laug styrket den stadig sin posisjon. Et alternativt historisk syn er at laugene (i alle fall i Nord-Europa) hadde sin opprinnelse i tverrfaglige gilder som over tid bare ble åpnet for utøverne av et bestemt yrke.

Fra det opprinnelig idealistiske virkefelt med fagopplæring og fagkontroll som de viktigste formålene, utviklet laugene seg til også å arbeide mot økonomiske og politiske mål. Det var laugene som selv overvåket at en håndverker som ville bli mester i, dvs. selvstendig utøver av, et fag, hadde gjennomført den nødvendige læretiden og gjennomgått gradene fra lærling til svenn og mester. Men da laugene fikk politisk innflytelse, benyttet de sin makt til også å regulere tilgangen til fagene for å bremse på konkurransen, og de ble etter hvert en ganske betydelig maktfaktor. Dette førte mange steder til et sterkt konkurranseforhold mellom håndverkere og kjøpmenn når det gjaldt innflytelsen i bystyrene, en kamp som i slutten av 1300-tallet og begynnelsen av 1400-tallet kunne resultere i store omveltninger i det politiske liv. Mange steder fikk håndverkere plass i bystyrene. Fra 1400-tallet steg laugenes makt som følge av deres monopolartede stilling. Medlemskap i laugene ble stilt som en betingelse for rett til å drive håndverksnæring. Medlemmene ble delt i tre strengt avgrensede grader: mester, svenn og lærling. Antallet av underordnede arbeidere (svenner) i håndverket økte sterkt på 1600-tallet, og for å hevde sine interesser overfor mesterne dannet de egne svennelaug, forløpere for arbeidernes faglige organisasjoner i vår tid. Svennelaug ble vanlig i alle større byer.

Gjennom sine laug kunne håndverksmesterne bestemme over lærlingenes og svennenes arbeidsvilkår, og derved oppstod det ofte sosiale kamper mellom arbeidsgivere og arbeidere. I spissen for lauget stod en valgt oldermann og som regel to bisittere. Et laug fastsatte gjennom sine lover («skrå») bindende og strenge bestemmelser om opptak, arbeidsvilkår, tilsyn og straffer. Lauget fastsatte videre ens priser for fagets produkter, som sikret mesterne en rimelig fortjeneste. Det sørget også for felles innkjøp og fordeling av råmaterialer, og gjorde atskillig sosial nytte ved å trygge medlemmene overfor alderdom, nød og ulykke, i likhet med de gamle gilder.

I mange håndverksbedrifter var kvinner viktige både som fagarbeidere, i salgsarbeid og som ledere. Enker av mestere ble i mange tilfeller akseptert som medlemmer av laugene i en eller annen form. Noe sjeldnere ble døtre av mestere akseptert som ansvarlige for en familiebedrift. I hvilken grad kvinner på denne måten skulle aksepteres fullt ut som fagarbeidere og mestere, ser det ut til å ha vært delte meninger om og ulik praksis med helt fra romertiden til 1900-tallet.

I Norge var det tilløp til et laugsvesen i Bergen allerede på slutten av 1200-tallet. De eldste kjente laug antar man er stiftet i tiden 1276–95, men særlig på grunn av konkurransen fra de velorganiserte tyske håndverkere, som av de norske middelalderkonger fikk særlige privilegier i Norge, gikk disse laug til grunne i løpet av 1300-tallet.

Et nytt nasjonalt laugsvesen utviklet seg her først etter 1560, da Valkendorf fikk opphevet de tyske håndverkeres organisasjon i Bergen (De fif Amten). Det første norske laug var gullsmedlauget i Bergen, som fikk sin skrå 2. sept. 1568. På grunn av laugenes monopolvirksomhet forsøkte Christian 4 å få opphevet dem, men ved å la de lokale myndigheter få medbestemmelsesrett i laugsforholdene fikk håndverksmesterne fortsette de gamle og danne nye laug også på 1600- og 1700-tallet. I 1650-årene fantes det også svennelaug som stod under kontroll av mesterlaug. Etter hvert ble laugene en slik hemsko på det frie næringsliv at statsmaktene stadig måtte gripe inn ved lover og forordninger. Reaksjonen kom først fullt til uttrykk i Frankrike i 1791 ved en lov som frigav håndverksnæringen og forbød laug. Tendensen bredte seg til andre land og resulterte i Norge først i håndverksloven av 1839, som stoppet laugenes virksomhet. På det tidspunkt eksisterte det i Norge 44 laug med til sammen 1331 mestere. Laugene ble helt opphevet ved lovene av 1866 og 1875. Håndverksloven av 1881 organiserte lærlingvesenet på nytt grunnlag og innførte egne håndverksretter.

I nyere tid har håndverkernes lokale faggrupper igjen tatt laugsbetegnelsen. Oslohåndverkerne gikk her i spissen i 1930-årene, og de fleste mestersammenslutninger, som tidligere kalte seg grupper eller foreninger, tok betegnelsen laug. Samtidig tok de opp igjen en del av det gamle seremoniell med laugsfaner, lader og velkomster. De moderne laug arbeider i langt høyere grad enn de gamle etter idealistiske prinsipper. Deres formål er av mer faglig, sosial og kulturell enn økonomisk art. De enkelte laug er som regel sammensluttet i så vel lokale håndverkerforeninger som i faglige landsforbund. Den samlende organisasjon for så vel håndverkerforeninger som landssammenslutninger var i en del år Norges Håndverkerforbund, som nå er en del av Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO).

Se også mester.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.