Maria er omtalt i alle evangeliene, selv om Johannesevangeliet ikke direkte navngir henne.

Det virker som hans mor og søsken stilte seg kritisk til Jesus da han begynte sitt offentlige virke (jf. Markus 3,21 og 31–34), men senere hører Maria med til urmenigheten i Jerusalem (Apg 1,14). I Lukas 1–2, som forteller om Jesu unnfangelse, fødsel og barndom, spiller Maria en hovedrolle. Hun har profetiske trekk (se magnificat) og tjener også som disippelideal med sin lydighet og lyttende åpenhet mot Gudsordet.

I enda større grad enn Matteus legger Lukas vekt på Marias jomfruelighet og unnfangelsen ved Den hellige ånd, mens tanken om jomfrufødselen ikke ser ut til å spille noen rolle verken hos Johannes, Markus eller Paulus. Forestillingen om Maria som evig jomfru utvikles senere. Det samme gjelder for de mer legendariske tradisjoner om Marias fødsel og oppvekst som finnes i Jakobs protoevangelium, der det også fortelles om hennes foreldre Anna og Joakim. I Johannes-evangeliet står Jesu mor ved korset sammen med andre kvinner og den disippel Jesus elsket. Den døende Jesus overlater de to til hverandre som mor og sønn. Siden denne yndlingsdisippelen i Johannes-evangeliet siden ble identifisert med apostelen Johannes, er Maria blitt knyttet til Johannes-tradisjonene i Efesos.

Særlig fra 300-tallet kom Maria til å spille en stadig større rolle både i den teologiske debatten og i folkelig fromhet. Den såkalte to-natur-striden, det vil si debatten om og hvordan Jesus er både sant menneske og sann gud, utkrystalliserte seg blant annet i spørsmålet om Maria kunne kalles «theotokos», det vil si Gudføderske, og dermed Guds mor. På konsilet i Efesus i 431 ble denne tittelen stadfestet, og den er fremdeles en av de mest fremtredende mariologiske titler i den ortodokse kirke.

I egenskap av «Guds mor» og Himmeldronning overtok hun mange trekk fra antikkens store gudinneskikkelser, så som Isis. På kirkemøtet i Nikaia (787) ble det fastslått at mens tilbedelse tilkommer Gud alene, skal Maria æres i enda sterkere grad enn helgenene. En rekke Maria-fester ble raskt utbredt i hele kirken: bebudelsen (25. mars), «innsovnelsen» (15. august) m.fl. Hymner, liturgiske sanger og bønner («Ave Maria») til Maria ble en del av det daglige religiøse liv, både blant geistlige og legfolk.

I de protestantiske kirker æres Maria som Jesu mor, og i Den norske kirke er Maria budskapsdag en liturgisk festdag, se Mariadager. Men de deler ikke den katolske kirkes mariologiske fromhet og dogmer. I den katolske kirke har det skjedd en læremessig konsolidering av Maria-fromheten. I 1854 ble hennes ubesmittede unnfangelse (dvs. at hun ble født uten arvesynd) gjort til dogme (Pius 9), og i 1950 ble hennes legemlige opptagelse til himmelen likeledes dogme (Pius 12). I 1864 erklærte Paul 6 henne å være «Kirkens Mor». Både i den katolske og i de ortodokse kirkene står Maria-fromheten svært sentralt.

Innenfor feministisk teologi er Marias betydning omstridt. Noen ser henne som en sterk kvinnelig identifikasjonsfigur, mens andre mener at kirkens Maria-bilde underbygger et kvinneideal preget av passiv mottagelse og lydighet.

Maria skal ifølge troende ha vist seg gjentatte ganger i nyere tid, i Lourdes i Frankrike i 1858, Fatima i Portugal i 1917, og i Kairo i 1968. Den svarte madonna i Czestochowa er et nasjonalsymbol i Polen. Pilegrimsferder til Lourdes og Czestochowa i Polen samler hundretusener hvert år. I Mexico finnes en helt spesiell Maria-tradisjon knyttet til Jomfru Maria av Guadalupe.

  • Eriksen, A. & A. Stensvold: Maria-kult og helgendyrkelse i moderne katolisisme, 2002, isbn 82-530-2378-2, Finn boken
  • Jervell, J., red.: Jomfru Maria: fra jødepike til himmeldronning, 1996, isbn 82-05-23507-4, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.