arbeiderklassen, egentlig betegnelse på de mennesker som driver kroppsarbeid. Enkelte definerer arbeiderklassen som alle de mennesker som selv regner seg som arbeidere; på den måten blir klassebevissthet det avgjørende kjennetegn. I vanlig politisk språkbruk er betydningen særlig preget av marxismen. Arbeiderklassen omfatter da de mennesker som ikke selv eier produksjonsmidler, som derfor må selge sin arbeidskraft, og som dermed har en lavere levestandard enn andre samfunnsgrupper. I regelen vil man dessuten bare regne med de mennesker som ikke har noen reell utsikt til å komme over i en annen sosial stilling.
Fremvekst. Arbeiderklassens fremvekst knyttes gjerne til den industrielle revolusjon, som førte til en sterk vekst i arbeiderklassens antall, selv om arbeidernes levestandard neppe ble verre enn før, og kvinner og barn som havnet i fabrikkene tidligere gjorde like tungt arbeid innenfor andre næringer. Men i de store, raskt voksende industribyene ble bolignøden uhyggelig og fattigdommen langt mer iøynefallende enn i det førindustrielle samfunn. Industrien skapte en sterkt økende rikdom for overklassene, og ulikheten mellom arbeiderne og de andre klasser ble utvilsomt større enn før. Arbeiderklassen trengte tid før den kunne samle seg for å bedre sine kår etter eget tiltak (se arbeiderbevegelse og sosialisme), og industrikapitalistene satte seg bestemt imot statsinngrep til vern for arbeiderne.
I det norske samfunn var det i eldre tid særlig tjenestefolk og husmenn som tilhørte arbeiderklassen; dertil sjøfolk, bergverksarbeidere og sagbruksarbeidere – når sagbruksarbeidet ikke bare var bierverv for bønder. I våre dager omfatter arbeiderklassen først og fremst industri-, anleggs-, transport- og bygningsarbeidere. Funksjonærer i offentlig og privat tjeneste danner et grenseområde for arbeiderklassen. Jordbruks- og skogsarbeidere har ofte et småbruk som gir et større eller mindre tilskudd til livsoppholdet, eller de har muligheter for å skaffe seg et; de er derfor ikke helt ut lønnsarbeidere.
I de mest industrialiserte samfunn er det nå særlig funksjonær-gruppen som stadig vokser, mens tallet på industriarbeidere står stille eller går tilbake.
Levevilkår. Karakteristisk for arbeiderklassen har vært at levevilkårene var utrygge; når som helst kunne arbeiderne rammes av arbeidsløshet og dermed av økonomisk nød. En arbeider kan i regelen bare bedre sine egne kår i sammenheng med en bedring for hele den samfunnsgruppen han tilhører. Klassesolidaritet er derfor blitt et moralbud med meget høy rang for arbeiderklassen. I det siste hundreåret er arbeiderklassens levestandard sterkt bedret i industrisamfunnene i Europa og Nord-Amerika. Reallønnen ble mer enn tredoblet i Norge fra 1870- til 1980-årene. Dertil kommer ferie og kortere arbeidsdag. I tillegg til lønningene får arbeiderklassen dessuten en del av nasjonalinntekten i form av sosiale trygder, offentlig skolevesen osv. I de demokratiske industrilandene har arbeiderklassens samlede realinntekter vokst raskere enn nasjonalinntekten, og det har antagelig foregått en ganske omfattende utjevning av klasseforskjellen.