virtuell virkelighet

Virtuelle virkeligheter blir som regel formidlet ved hjelp av datagrafikk, av og til i kombinasjon med andre sanseinntrykk, for eksempel lydeffekter eller mekaniske impulser.

Det går også an å lage effektive illusjoner med enklere midler, for eksempel tekstlig samhandling eller vanlige brettspill.

Det som skiller en virtuell virkelighet fra andre typer fiksjon er at den i tillegg til sanseinntrykkene tilbyr et handlingsrom, det vil si at inntrykkene blir påvirket av ting brukeren gjør, for eksempel skriver kommandoer, trykker på knapper eller beveger seg på bestemte måter.

Noen illusjoner responderer også på ubevisste, kroppslige signaler, for eksempel øye- og hodebevegelser. Dette kan øke immersjonsgraden, fordi illusjonene blir bekreftet uten at vi tenker over det. Se biofeedback.

Det er også mulig å konstruere kunstige steder som rommer flere brukere samtidig slik at de for eksempel kan samarbeide eller konkurrere med hverandre.

Svært mange dataspill er basert på en eller annen form for virtuell virkelighet.

Teknologien har lenge vært brukt til å gi opplæring som ellers ville ha vært dyr og risikofylt, for eksempel fly- og båtsimulatorer. Den benyttes også for å trene på tekniske prosedyrer innen medisin, for eksempel kirurgi. Fordelen er at legen kan trene på prosedyren i en situasjon som ligger svært nær virkeligheten, men uten å risikere å skade en pasient.

Den har også blitt brukt som ledd i behandling av fobier hvor mennesker blir utsatt for det de er redde for slik at de kan trene seg opp til å mestre frykten.