Møbler og møbelkunst er fellesbetegnelsen på forskjellige arter av inventar. Møblene har gjennom tidene ofte fått kunstnerisk utforming og utsmykning.

Det har i store trekk vært stilhistorisk samsvar mellom den bildende kunst, arkitekturen og møbelkunsten. I Norge gjelder dette spesielt tiden etter reformasjonen, da vi har hatt profesjonelle håndverkere med nær kontakt med håndverkstradisjonen ute i Europa. 

På slutten av 1800-tallet var møbelhåndverket rent teknisk av meget høy kvalitet. Mange fremskritt var gjort når det gjaldt verktøy og overflatebehandling av møblene. På denne tiden ble arkitektene mer engasjert enn før i utformingen av møbler. Etter hvert ble interiørarkitektene en egen faggruppe.

I løpet av middelalderen ble samfunnsstrukturene mer kompliserte. Behovet for organiserte funksjoner ble større for å dekke byborgernes ønsker. For å unngå alt for stor konkurranse og overetablering innenfor ulike håndverksfag organiserte lokalsamfunnene sammenslutninger – gilder. De støttet opp om medlemmenes felles interesser, både religiøst og sosialt, men også for gjensidig beskyttelse. 

Opprinnelig var det tømreren som laget så vel bygninger som innbo til landets boliger. Etter hvert utviklet det seg til to forskjellige yrker. Tømrerens oppgave ble å lage bygninger mens småsnekkerier, som møbler og vinduer, ble utført av medlemmer fra et nytt laug - snekkerlauget.

Snekkerne overtok flere av tømrernes tidligere arbeidsoppgaver. De tunge tømrermøblene ble smekrere både i form og dimensjonering. Overklassen fikk lette møbler som kunne flyttes og som erstattet tidligere veggfast innredning. 1600-tallets norske møbler i renessanse og barokk stil var inspirert av engelske, tyske og hollandske forbilder. 

Middelalderens paller og langbenker ble på 1600- og 1700-tallet delvis erstattet av flyttbare stoler. Barokkstoler fra tidlig 1700-tall ble utstyrt med motiver som volutter, rankedekor, og dyr deriblant fugler. Det fremre beinparet ble gjerne avsluttet som en ørneklo som holdt en kule, såkalt «claw-and-ball». Fra midten av 1700-tallet, da rokokkoens formspråk fikk sitt fotfeste i Norge, ble stolens former mer svungne. 

Kisten er fremdeles i bruk mange steder, men skuffmøbelet kom på 1700-tallet til å erstatte den tradisjonelle kisten som oppbevaringsmøbel. Himmelsengen stod i eldre tid ofte i oppholdsrommet, og hadde forheng som vern mot trekk og innsikt. Denne ble etter hvert erstattet av åpne senger som stod i egne soverom.

En rekke nye møbeltyper ble utformet på 1600- og 1700-tallet, men ble først vanlige på 1800-tallet. Det gjelder lenestolen, skrivebordet, blomsterbordet og sybordet. 

På 1800-tallet ble soveromsmøblene utviklet. De kunne bestå av dobbeltsenger, to nattbord, toalettkommode og vaskeservant. Det samme århundret utviklet også spisestuemøblementet seg, i hvert fall i de høyere sosiale lag. Her skulle alle møblene være enhetlige, utført i samme treslag og samme stil, enten det gjaldt bord, stoler, buffet eller dekketøyskap. Sofagruppen blir på 1800-tallet under empire og biedermeier også en samlende enhet med myke og behagelige sittemøbler.

Kombinasjonsmøbler (skapseng, bordseng, bordstol, kistebord) er et gammelt fenomen i Norge. Det er uvisst når de oppstod, men vi har bevart mange fra 1700- og 1800-tallet. På 1900-tallet har flere typer fått en renessanse. Fra renessansen og frem til siste halvdel av 1800-tallet var det vanlig at møbelsnekkerne både utformet og utførte sine møbler. Forbildene ble hentet i de rådende motestilene i de store byene i Europa. Fra midten av 1800-tallet var det imidlertid arkitektene som ble de viktigste formgivere for møbler, samtidig med at håndverket ble industrialisert i stadig sterkere grad.

Fra slutten av 1800-tallet og et stykke inn på 1900-tallet laget Magnus Dagestad og Lars Kinsarvik rikt utskårne møbler som var inspirerte av bondekulturen og middelalderens stiler. I denne nasjonale tidsånden vakte spesielt drageornamentikken stor interesse. På samme tid som den internasjonale jugendstilen rådet ble det oppført bygninger i dragestil. En type stoler med armlener dekorert med dragehoder ble snart veldig populære. Produksjonen for Den Norske Husflidsforening foregikk ved små snekkerverksteder og av bygdehåndverkere.   

På begynnelsen av 1900-tallet var norske møbler i en overgangsfase. Man manglet fullstendig retning. Flesteparten av de industrielt fremstilte møblene var i en stilmessig hengemyr. Bymøblene var fortsatt påvirket av gamle formoppfatninger. Nyrenessanse, nybarokk og nyrokokko var tre dominerende retninger. På bygdene laget de lokale snekkerne enkle møbler som var tuftet på det sene 1700-tallets nyklassisisme. Disse var både rimelige og funksjonelle.        

I den samme perioden begynte alt flere arkitekter og billedkunstnere å tegne for møbelfabrikkene. Arkitektene formga mest møbler til egne byggeprosjekter. Henrik Bull var en av de fremste. Han tegnet både Historisk Museum og Regjeringsbygningen (nå Finansdepartementet) med møbler, belysning, dørvridere, tapeter og mye annet. Totalopplevelsen var slående.

Et annerledes tiltak sto møbelprodusenten Th. Lunde på Lillehammer for. Lunde engasjerte flere kunstnervenner til å tegne møbler for ham. Jean Heiberg tegnet soveværelset 161. Stolen i dette møblementet var med et ryggbrett med oppbrutte geometriske former. Lignende kunstnerisk grep finner vi hos italienske Memphis-gruppens arbeider 60 år senere. Brukskunstner Frøydis Haavardsholm formga stolen 145. Grunnformen var tuftet på engelske forbilder, utført i 1700-tallets nyklassisisme, men med et ryggbrett med malte figurer i relieff.   

Et tydelig brudd med tidligere stilarter var funksjonalismen. En av grunnpilarene var å skape fornuftige modeller til det brede lag. Den tyske Bauhaus-skolen var på en måte ledende i å utvikle modeller med tanke på industriell masseproduksjon. Marcel Breuer sto bak en rekke møbler i stålrør. De viste seg snart å slå an i store deler av verden.

Stålrørmøbelindustrien i Norge blomstret ut over 1930-tallet. Stålrørmøblene som først opplevdes som kjølige ble snart flittig brukt i offentlige innredninger og butikker. Fordelen var at de var lette og hygieniske til sammenligningen med tidens vanlige stoppmøbler.

I Finland eksperimenterte Alvar Aalto med stoler i laminert tre. Likeså Bruno Mathsson i Sverige. Møblene til de to fikk stor betydning internasjonalt. Begges møbler ble for øvrig produsert på lisens i Norge.

Etter den andre verdenskrig opplevde de skandinaviske land et stort løft. Demokratiske prosesser førte til at velstanden vokste hos flertallet, noe som resulterte i at etterspørselen etter ferdigvarer ble større. Samtidig ble det stilt spørsmål ved gamle møbeltyper som var lite hensiktsmessige. Lette og lyse møbler som kunne plasseres i små leiligheter ble etterspurt.

Danmark var et foregangsland som satset tungt på eksport. I tillegg hadde de formgivere med håndverksbakgrunn. Resultatet lot ikke vente på seg. På kort tid ble dansk møbeldesign en internasjonal merkevare. Med vandreutstillingen Design in Scandinavia i USA og Canada i perioden 1954–1957 ble begrepet Scandinavian design for alvor fundamentert. 

I Danmark satte møbeldesignere som Hans Wegner, Arne Jacobsen, Finn Juhl og Børge Mogensen dagsorden. Deres møbler ble produsert av habile snekkere. Svenskene derimot satset på industriproduksjon og rasjonalisering. Finnene fikk sitt løft med eksperimentelle møbler signert Eero Saarinen, Yrjø Kukkapuro og Antti Nurmesniemi.

Vestlandet vokste den norske møbelindustrien raskt på 1950-tallet. I stedet for som tidligere å kopiere utenlandske modeller samarbeidet stadig flere produsenter med unge møbelformgivere. Rastad & Relling Tegnekontor og Bruksbo Tegnekontor fikk stor betydning for utviklingen av kvalitetsmøbler. Man klarte å kombinere maskinproduksjon med solid håndverksutførelse, og den norske møbeleksporten vokste kraftig på begynnelsen av 1960-tallet. 

Utover 1970-tallet strevde norsk møbelindustri. Arbeiderlønningene steg og konkurransen fra utlandet førte til at mange produsenter gikk konkurs. Eller så la de ned produksjonen. Innimellom ble de kjøpt opp og slått sammen til større enheter. Dette vakuumet påvirket også i stor grad viljen til investeringer og nytenking. Med hederlige unntak som Stressless og Tripp Trapp var tiåret nok så blodfattig. Men helt på slutten kom en etterlengtet vitamininjeksjon – Balans-møblene. Ved lanseringen i København i 1979 vakte stolkonseptet umiddelbar interesse hos presse og publikum.

1980-årene medførte en stort oppsving for møbelkunsten i hele Europa, blant annet lanserte den italienske Memphis-gruppen i 1981 en provoserende kolleksjon møbler. Et av hovedverkene var Ettore Sottsass´ romdeler Carlton. Den er avantgardistisk i både uttrykk og funksjon. Som objekt er den mer å se på som skulptur enn en romdeler. På tross av den var tenkt for luksusmarkedet var den laget av billige materialer som tre og plastlaminat. Memphis utstilte på Galleri F 15 i 1984.

Postmodernismen kom til å sette sitt preg på den internasjonale møbelkunsten i dette tiåret og fikk også nedslag i norsk møbelproduksjon. Norske møbeldesignere møtte stor velvilje hos produsentene. Eksperimentlysten var stor, og pengene satt løst. 

Møbelprodusenten HÅG var blant de som strakk strikken lengst. Til flere internasjonale møbelmesser presenterte de annerledes, og ikke alltid like gjennomtenkt design. Men fordi de hadde en så åpen dialog med designere som Peter Opsvik, Møre Designteam og Svein Gusrud munnet det ut i flere spennende prosjekter. Vestlandske Møbelfabrikk produserte også grensesprengende konsepter, som for eksempel Tone Grimsruds Frontal-serie. 

Etter det økonomiske krakket på slutten av 1980-tallet var velviljen hos produsentene blitt mindre. Forutsetningen til de nyutdannede ble dermed vanskeligere. Kun et fåtall klarte å ha utdanningen som en levevei. De endte ofte opp med å praktisere andre yrker.

1990-tallet bærer også preg på et lignende kunstnerisk vakuum som på 1970-tallet. Møbelindustrien gikk i stå. Det var selvfølgelig en svært frustrerende situasjon for den yngre garden som ikke kom noen vei. For å bøte på situasjon gikk designerne utenom industrien og lanserte seg selv og egenproduserte prototyper. Designergruppen Norway Says gjorde det med en så stor suksess at det fikk store innvirkninger for to generasjoner møbeldesignere. 

I år 2000 tok Norway Says saken i egne hender. Med stor pågangsmot og noe økonomisk støtte fra Utenriksdepartementet deltok de på messeutstillingen Salone Sattelite, som er en egen avdeling for unge talenter, under Salone Internazionale del Mobile i Italia. Tidsskriftet Wallpaper kåret Torbjørn Anderssens skap Meccano 24 som en av utstillingens «showstoppers». Utstillingen resulterte i oppdrag og forespørsler fra internasjonale produsenter som Herman Miller, Cappellini og Saporiti.

Norway Says bidro også til en kursendring for flere norske produsenter, som endelig så at kvalifisert design var veien å gå for å få til gode produkter og nødvendig oppmerksomhet. Det mest vellykkede samarbeidet til gruppen var med stoppmøbelprodusenten L.K. Hjelle. Sofaen Break er med sin innovative «brutte» setekonstruksjon et bidrag til nytenking i norsk møbelindustri. Modulsofaen Ugo er med sine skulpturale former blitt en moderne møbelklassiker. 

Kontraktmøbelprodusenten Fora Form har kontinuerlig arbeidet med de fremste designerne. Tidlig på 2000-tallet kom de med flere sterke produkter. Atle Tveit og Lars Tornøe utviklet sammen med firmaet stolkolleksjonen Clint. Den er med sine rette linjer og minimale uttrykk en moderne representant for vår tids Scandinavian design – New Nordic. I 2008 lanserte også Fora Form Lars Tornøes Copenhagen Chair. Stolen er utført i dobbelkrumt 3D-finer. Et annet av firmaets signalprodukter er modulsofaen UP, formgitt av designertrioen KnudsenBergHindenes (2011), på oppdrag for TV 2.

Produsenten Vestre har siden tidlig 2000-tallet klart å snu trenden for hvordan et utendørsprodukt skal se ut. Deres strategi har vært å stole på designerne og jobbe aktivt mot både det nasjonale og internasjonale markedet. Særs spennende er betongmøblene Kyoto av Kristin Schanke hos Hareide Design (2011). De spiller på tross av den fysiske tyngden med trelaminatets letthet og et pregnant grafisk tilsnitt. Kristine Five Melværs espalierer, plantekasser, benk og sofa i POP-kolleksjonen er saklig og samtidig lekent i uttrykket. 

På tross av nybruddsarbeidet til Norway Says har det vist seg vanskelig å få realisert nye produkter hos norske møbelprodusenter. Det har ført til at unge designere i større grad fått internasjonale samarbeidspartnere. Danske Muuto og Hay er bare to i rekken som ser norske designeres kvaliteter.

Klubben er en gruppe designere som står sammen om å promotere norsk design i fellesskap. Foreningen ble etablert i 2011 av Victoria Günzler, Sara Wright Polmar og Sverre Ungher. Klubben deltar på utstillinger i inn- og utland, og har klart å sette fokus på Norge som en designnasjon. En av deres mest profilerte medlemmer er Runa Klock. Hennes arbeider er humanistisk og filosofisk reflekterte, ofte med et minimalistisk tilsnitt. Designerduoen Vera & Kyte sin design har ofte preferanser til tidligere stilperioder, med en taktil tilnærming til materialene. 

  • Linder, Mats. Norske designmøbler 1940–1975. Samler & Antikkbørsen. Drammen, 2011.
  • Siesing, Andreas. Svenska möbler : Folkhemsform i ull, jakaranda, furu och bok 1949–1970. Atlantis. Stockholm, 2015.
  • Hansen, Per H. Da danske møbler ble moderne : Historien om dansk møbeldesigns storhedstid. Syddansk Universitetsforlag. Odense, 2006.
  • Lexow, Jan Hendrich. Bergenske empiremøbler. Vestlandske Kunstindustrimuseum. Bergen, 1948.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.