Steffen Kverneland

Han albumdebuterte med den kritikerroste De knyttede never (1993) etter Øvre Richter Frichs roman av samme navn, hvor han i en særpreget «nasjonalkubistisk» tegnestil får frem det ufrivillig komiske ved Frichs helt Jonas Fjeld. Albumet vant Sproingprisen.

Hans Amputerte klassikere er samlet i fire album (1994–2001), samt de enkeltstående utgivelsene Et spill mellom fire (1995), hvor han bearbeider en søtladen historie fra et nummer av Romantikk fra 1950-årene, Garborg & Co (2001), Edgar Allan Poes Den svarte katten (2001) og Tarjei Vesaas' Ein motig maur (2006). I tillegg illustrerte Kverneland bøker som Jan Erik Volds Ikkje (1997) og Storytellers (1998), Are Kalvøs Bibelen 2 (2001) og Stein Erik Lundes biografier om Henrik Ibsen (2003) og Edvard Munch (2004).

I 1993 ble Kverneland med i redaksjonen i No Comprendo Press' tegneserieantologi Fidus, sammen med blant andre Christopher Nielsen og Knut Nærum.

Parallelt med de amputerte klassikerne begynte Kverneland også å bruke seg selv, sin familie og omgangskrets i utgivelsene Slik har de det der & Den store hattefesten (1995) og den selvbiografiske Slyngel (2002).

I 2003 mottok Steffen Kverneland Statens toårige kunstnerstipend, og brukte anledningen til å ta skrittet vekk fra adapsjon og selvbiografi, og over i biografien. I samarbeid med Fidus-kollega Lars Fiske ga han ut Olaf G. (2004), om den norske billedkunstneren Olaf Gulbransson, en ambisiøs miks av kunstnerbiografi og gonzoreportasje. Tegneserien ble en stor suksess, og vant både Sproingprisen, gull i Visuelt og to gullmedaljer i Årets vakreste bøker, samt oversettelse til svensk og tysk. Den vant også den viktigste svenske tegneserieprisen Urhunden i 2008, for beste oversatte utgivelse.

Kverneland og Fiske fortsatte samarbeidet med albumserien Kanon (2006), der de ikke samarbeidet om én felles tegneserie, men isteden konsentrerte seg om respektive tegneseriebiografier om Edvard Munch og Kurt Schwitters. Kanon 3 (2009) vant Sproingprisen i «åpen klasse». Etter fem numre av Kanon ga Kverneland ut en bearbeidet utgave av sine Kanon-serier i form av boken Munch (2013). Den er solgt for oversettelse til elleve språk; engelsk, tysk, nederlandsk, polsk, svensk, dansk, fransk, russisk, kroatisk, japansk og koreansk, mens Olaf G. er oversatt til tysk og svensk.

Munch ble høsten 2013 den første tegneserien som ble nominert til Brageprisen i sakprosa, en pris den også vant, med følgende begrunnelse: «Denne boken løfter sin sjanger til et nytt nivå, samtidig som den er en fest å lese. En fortelling som opplyser, engasjerer og underholder leseren. Ord og bilder integreres med en sikkerhet og selvstendighet som gjør boken til et mesterverk i sin klasse». Den vant også Kulturdepartementets tegneseriepris.

Steffen Kverneland vendte tilbake til det selvbiografiske med tegneserien En frivillig død (2018), der Kverneland forteller fra oppveksten i Haugesund i 1970- og 1980-årene – og mer spesifikt om forholdet til faren, som tok sitt eget liv da Kverneland var 18 år gammel. Den ble tildelt Kulturdepartementets tegneseriepris, Årets tegneserie, den tyske Rudolph Dirks-prisen for beste biografi og i 2022 den nystartede Bibliotekets litteraturpris.

Han fulgte raskt opp med Slyngel de luxe (2019), en utvidet utgave av oppvekstskildringen fra 2002, og høsten 2021 kom Brillegeit, hans tredje selvbiografiske tegneseriebok. Denne består av fragmenter, minner og anekdoter fra egen barndom og ungdomstid, men er også fortellingen om Kvernelands vei inn i tegning og billedkunst. Fra tidlige tegneserier og kopiering av klassiske malere som Frits Thaulow, Tidemand og Gude og Eilif Peterssen via en mer personlig utforskning av kunsthistorien – og samtidig manglende gjennomslag i kunstlivets utdannelsesinstitusjoner, helt frem til han finner som egen form og stil som tegner i 1990-årene og blant annet hyres av avisene Dag og Tid og Ny Tid.

• De knyttede never (TEGN A/L Bum, 1993)
• Amputerte klassikere (No Comprendo Press, 1994)
• Et spill mellom fire (No Comprendo Press, 1994)
• Slik har de det der & Den store hattefesten (Spartacus, 1995)
• Amputerte klassikere II (Spartacus, 1996)
• Amputerte klassikere III (Cappelen, 1999)
• Amputerte klassikere IV (No Comprendo Press, 2001)
• Garborg & Co (No Comprendo Press, 2001)
• Den svarte katten (No Comprendo Press, 2002)
• Slyngel (No Comprendo Press, 2002)
• Olaf G. (No Comprendo Press, 2004, med Lars Fiske)
• Ein motig maur (Det Norske Samlaget, 2006)
• Kanon nr. 1-5 (No Comprendo Press 2006-12, med Lars Fiske)
• Episke amputasjoner (No Comprendo Press 2010, samler bl.a. De knyttede never, Garborg & Co og Et spill mellom fire)
• Munch (No Comprendo Press, 2013, samler serier fra Kanon)
• En frivillig død (No Comprendo Press, 2018)
• Slyngel de luxe (No Comprendo Press, 2019)
• Brillegeit (No Comprendo Press, 2021)

• Ikkje (Det Norske Samlaget, 1997, manus: Jan Erik Vold)
• Bibelen 2 (Det Norske Samlaget, 2002, manus: Are Kalvø)

• Vampyr (Cappelen Damm, 2016, roman)