Anarkisme. Et ofte brukt anarkistisk merke.

. begrenset

Anarkisme, sosial og politisk teori og bevegelse som hevder individenes rett til uinnskrenket selvstendighet, økonomisk, sosialt og politisk, og bekjemper enhver form for herredømme over andre mennesker. Anarkisme tar sikte på å oppheve staten og alle dens maktorganer og å organisere samfunnet gjennom frivillige sammenslutninger av individene.

Anarkistiske tanker dukket opp hos stoikerne og gnostikerne i oldtiden og hos kristne mystikere i middelalderen, under bondeopprøret i England 1381, hos gjendøperne i Tyskland ca. 1530 og hos de ytterliggående Levellers i England ca. 1650. Men først med kapitalismens gjennombrudd fra sist på 1700-tallet ble anarkismen utformet til en systematisk lære, første gang i engelskmannen William Godwins Enquiry Concerning Political Justice 1793, som krevde at staten skal avskaffes, da all øvrighet er tyranni. I Der Einzige und sein Eigentum 1844 utformet tyskeren Max Stirner (eg. Kaspar Schmidt) anarkisme til læren om «jegets» absolutte suverenitet. Politisk betydning fikk anarkisme først som strømning innenfor arbeiderbevegelsen, og her var det franskmannen P. J. Proudhon som først utformet anarkismens program. Proudhons lære vant gjenklang i Frankrike og Tyskland, særlig blant håndverkere og arbeidere i småindustrien, som kjente seg truet av det storindustrielle borgerskap.

I 1860-årene utformet den russiske revolusjonære Mikhail Bakunin Proudhons lære videre, og gav den et mer aggressivt preg, idet han hevdet nødvendigheten av å sprenge den herskende statsmakt gjennom opprør. Både Proudhons og Bakunins lære ble skarpt bekjempet av Karl Marx, fordi de førte arbeiderne bort fra den organisatoriske og politiske kamp for å vinne makt i staten og omskape den til redskap for forvaltningen av de økonomiske goder. Kampen mellom Marx og Bakunin splittet det internasjonale arbeiderforbund (se Internasjonale), som de begge arbeidet for å vinne for sine ideer, og både det senere sosialdemokrati og den moderne kommunisme tok avstand fra anarkismen. Innenfor russisk anarkisme skapte Bakunins elev Netsjajev læren om «handlingens propaganda», det politiske mord som middel i den revolusjonære kamp, og la kimen til nihilismen. Læren om «handlingens propaganda» ble tatt opp av anarkistiske organisasjoner som Bakunin hadde skapt i søreuropeiske land, og av tyskeren Johann Most i USA. I 1880- og 1890-årene førte attentater og mord på statsoverhoder og ledende politikere til at det i en rekke stater ble vedtatt særlover mot anarkismen og satt i gang forfølgelser mot dens organisasjoner og førere.

I motsetning til den terroristiske anarkisme trådte den kooperative anarkisme, utformet sist i 1870-årene av den russiske naturvitenskapsmann fyrst Pjotr Kropotkin og den franske geograf Elisée Reclus. De forkastet individuell bruk av vold og ville bygge opp samfunnene som frie føderasjoner av små produsent- og forbrukergrupper hvor både produksjonsmidler og forbruksgjenstander var felleseie.

Som politisk bevegelse spilte anarkismen en rolle vesentlig i Spania og Latin-Amerika. Også utenfor disse land hadde anarkismens ideer før den første verdenskrig innflytelse på utformingen av syndikalismen og ungsosialismen. Den mest inngående fremstilling på nordisk språk av anarkismens grunnsetninger er Hans Jægers Anarkiets bibel (1906). Anarkismen slo aldri helt igjennom, men har hatt betydning for utviklingen av moderne sosialisme og kommunisme. Siden 1960-årene har anarkistiske ideer spilt en rolle i ideologisk debatt, og anarkistisk tankegods var også en av drivkreftene for studentopprørene i Vest-Europa og USA i 1960- og 1970-årene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.