anarkisme

Anarkisme. Et ofte brukt anarkistisk merke.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Anarkisme er en sosial og politisk teori og bevegelse som hevder individenes rett til uinnskrenket økonomisk, sosial og politisk selvstendighet, og bekjemper enhver form for herredømme over andre mennesker. Anarkisme tar sikte på å oppheve staten og alle dens maktorganer og å organisere samfunnet gjennom frivillige sammenslutninger av individene.

Faktaboks

uttale:
anarkˈisme

Historie

Anarkistiske tanker dukket opp hos stoikerne og gnostikerne i oldtiden og hos kristne mystikere i middelalderen, under bondeopprøret i England i 1381, hos gjendøperne i Tyskland rundt 1530 og hos de ytterliggående Levellers i England rundt 1650. Men først med kapitalismens gjennombrudd fra sist på 1700-tallet ble anarkismen utformet til en systematisk lære, første gang i engelskmannen William Godwins Enquiry Concerning Political Justice fra 1793, som krevde at staten skal avskaffes, da all øvrighet er tyranni.

I Der Einzige und sein Eigentum fra 1844 utformet tyskeren Max Stirner (egentlig Kaspar Schmidt) anarkisme til læren om «jegets» absolutte suverenitet. Politisk betydning fikk anarkisme først som strømning innenfor arbeiderbevegelsen, og her var det franskmannen Pierre Joseph Proudhon som først utformet anarkismens program. Proudhons lære vant gjenklang i Frankrike og Tyskland, særlig blant håndverkere og arbeidere i småindustrien, som kjente seg truet av det storindustrielle borgerskapet.

I 1860-årene utformet den russiske revolusjonære Mikhail Bakunin Proudhons lære videre og gav den et mer aggressivt preg, idet han hevdet nødvendigheten av å sprenge den herskende statsmakten gjennom opprør. Både Proudhons og Bakunins lære ble skarpt bekjempet av Karl Marx, fordi de førte arbeiderne bort fra den organisatoriske og politiske kampen for å vinne makt i staten og omskape den til redskap for forvaltningen av de økonomiske godene.

Kampen mellom Marx og Bakunin splittet det internasjonale arbeiderforbund (se Internasjonale), som de begge arbeidet for å vinne for sine ideer, og både det senere sosialdemokratiet og den moderne kommunismen tok avstand fra anarkismen.

Innenfor russisk anarkisme skapte Bakunins elev Sergej Netsjajev læren om «handlingens propaganda», det politiske mordet som middel i den revolusjonære kampen, og la kimen til nihilismen. Læren om «handlingens propaganda» ble tatt opp av anarkistiske organisasjoner som Bakunin hadde skapt i søreuropeiske land, og av tyskeren Johann Most i USA. I 1880- og 1890-årene førte attentater og mord på statsoverhoder og ledende politikere til at det i en rekke stater ble vedtatt særlover mot anarkismen og satt i gang forfølgelser mot dens organisasjoner og førere.

I motsetning til den terroristiske anarkismen trådte den kooperative anarkismen, utformet sist i 1870-årene av den russiske naturvitenskapsmannen fyrst Pjotr Kropotkin og den franske geografen Elisée Reclus. De forkastet individuell bruk av vold og ville bygge opp samfunnene som frie føderasjoner av små produsent- og forbrukergrupper, hvor både produksjonsmidler og forbruksgjenstander var felleseie.

Politisk bevegelse

Som politisk bevegelse spilte anarkismen en rolle vesentlig i Spania og Latin-Amerika. Også utenfor disse landene hadde anarkismens ideer før første verdenskrig innflytelse på utformingen av syndikalismen og ungsosialismen. Den mest inngående fremstillingen på nordisk språk av anarkismens grunnsetninger er Hans Jægers Anarkiets bibel fra 1906. Anarkismen slo aldri helt igjennom, men har hatt betydning for utviklingen av moderne sosialisme og kommunisme. Siden 1960-årene har anarkistiske ideer spilt en rolle i ideologisk debatt, og anarkistisk tankegods var også en av drivkreftene for studentopprørene i Vest-Europa og USA i 1960- og 1970-årene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg