Tutankhamons gullsarkofag i massivt gull, fajanse, glassfluss og halvedelstener. Høyde 184 cm. Kongen holder septer og pisk i hendene. 18. dynasti. Det egyptiske museum, Kairo.

Anon. begrenset

– Til høyre: Khefrens pyramide ved Giza utenfor Kairo, med sfinksen i forgrunnen. I bakgrunnen til venstre sees Mykerinos' pyramide, den minste av de tre store pyramidene.

Anon. begrenset

Fra denne perioden er det bevart små figurer, ofte svært uttrykksfulle, av dyr og mennesker i leire eller elfenben samt relieff-smykkede gjenstander som kammer og knivskaft i elfenben og sminkepaletter av skifer. Særlig de siste er utført med stor omhu og står høyt kunstnerisk sett. Keramikken er dekorert med mørke figurer på lys bunn. Motivene er dels geometriske figurer, dels stiliserte mennesker og dyr. Under de to første dynastier (ca. 2900–2590 f.v.t.) fortsetter den kunstneriske utvikling fra den predynastiske periode.

Under det gamle riket blomstrer den monumentale billedkunst og arkitektur. Kunsten er underlagt sepulkrale eller religiøse formål. Noen av de mest imponerende sepulkralmonumenter stammer fra Det gamle rike. Til denne epoken hører de store pyramidene i Sakkara og Giza med tilhørende templer og andre bygninger (den store sfinks på Giza tilhører kong Khefren gravkompleks).

Pyramiden, som huset faraos mumie, mener man gjerne er utviklet av den såkalte mastaba, en gravbygning hvis vegger skråner innad som den nederste del av en pyramide. Taket er flatt. Den døde lå i et gravkammer under mastabaen. Noen mastabaer har flere indre rom, men to var essensielle, et kapell og en serdab, et rom som inneholdt statuer av den døde. Disse måtte være portrettlike, idet avdødes ka (et begrep som noe upresist oversettes med sjel) skulle kunne ta bolig i dem. Egentlig skulle ka ta bolig i den dødes kropp, som ble balsamert og omhyggelig beskyttet mot ødeleggelse, men hvis mumien gikk til grunne, kunne portrettstatuene brukes i stedet.

Portrettstatuene er utført etter et strengt frontalt skjema som ble bestemmende for senere egyptisk kunst like til romersk tid: Stående statuer har venstre ben satt frem. Sittende er enten fremstilt tronende med parallelle ben eller sittende på bakken med korslagte ben eller i knelende stilling. Stående steinfigurer (materialene varierer fra kalkstein og sandstein til hardere steinarter som granitt) har en støtte i ryggen, mens statuer i tre og metall (disse er sjeldne, som eksempel kan nevnes en kobberstatue av Pepi 1 (ca. 2276 - 2228 f.v.t.)) mangler denne.

Gudestatuene er utført etter samme skjema som portrettstatuene, bortsett fra at hodet er idealisert. Flere guder er for øvrig fremstilt med dyrehode eller i fullstendig dyreskikkelse. Rommene inne i gravbygningene fra det gamle rike er smykket med relieffer. De var bemalt, hvilket også var tilfelle med statuene. På grunn av sin polykromi og sin flathet (av og til er de skåret inn i bakgrunnen, såkalt negativt relieff) står relieffene flatekunsten meget nær.

Mennesker er fremstilt i et perspektiv som også var alminnelig under andre gamle høykulturer som den mesopotamiske eller den arkaiske greske, med hode og ben sett i profil, skuldre og brystkasse forfra og hoftepartiet i 3/4 profil. Øyet er i motsetning til de øvrige ansiktstrekk sett forfra. Når det gjelder slaver og andre ubetydelige personer, kan man gå bort fra dette perspektiv og over til en mer livlig og naturalistisk fremstilling. Det samme gjelder avbildninger av dyr, som ofte røper fin naturbetraktning.

Vanlig i egyptisk flatekunst er også betydningsperspektivet, hvor viktigere personer er fremstilt i større målestokk enn de øvrige. Motivene er offerprosesjoner til den avdøde eller scener fra dagliglivet som man håpet ville gjenta seg i det hinsidige. De mange små modeller av hus og båter og statuetter av tjenere, husdyr osv. som er funnet i egyptiske graver, har samme symbolikk. En integrert del av flatekunsten er hieroglyfer, i seg selv en billedskrift. Mange av tegnene er selvstendige kunstverk.

Portrettstatuene fra 11. og 12. dynasti står særlig høyt. Flere av dem har et melankolsk og bittert uttrykk som avspeiler tidens uro og vanskeligheter. I skulpturen kan man også merke en tendens til å bevare en idé om den opprinnelige steinblokk skulpturen er hugd ut av. Enkelte figurer, især sittende, er liksom ikke løst ut fra blokken.

Det nye rikets kunst bygger videre på tidligere tiders stilistiske prinsipper med stor teknisk beherskelse og sikkerhet. Detaljer som f.eks. gevantfolder og hårlokker blir det lagt stor vekt på, og de får ofte et dekorativt preg. Sammenlignet med tidligere epoker virker det nye rikes kunstverker lettere og mer elegante, men dette kan gå over i ren utvendighet og glatthet og monotoni. Det siste kan sees særlig tydelig i kolossalstatuene og de store tempelrelieffene med deres endeløse offerprosesjoner og skildringer av faraos felttog. Under det 18. dynasti ble Teben hovedstad for hele riket, og i og omkring dette sentrum er det bevart en rekke praktfullt utsmykkede templer som Luxor- og Karnak-templene på østbredden av Nilen og Ramesseum og Hatshepsuts gravtempel på vestbredden. Her ligger også Kongenes dal, hvor faraoene lå bisatt i klippegraver. Med unntak av Tutankhamons grav er samtlige blitt plyndret alt i antikken, slik at bare de rikt bemalte dekorasjonene vitner om fordums prakt. I embedsmennenes greavområde i Qurna ligger fornemme familiers klippegraver spredt utover et større område. Maleriene i disse gravene er ofte av vel så høy kvalitet som de de i Kongenes dal.

Et eiendommelig mellomspill innen det nye rikes kunst danner Amarna tiden under farao Akhenaten (ca. 1353 - 1336 f.v.t.). I forbindelse med den religiøse omveltning bryter billedkunsten med hevdvunnen tradisjon. Som følge av dette får den en større frihet og friskhet, noe som særlig kommer godt frem i naturstudier. På den annen side er Amarna kunsten ikke fri for manierte trekk, som når kongefamiliens fysiske eiendommeligheter overdrives og dessuten overføres på fremstillinger av hoff-folk og dignitærer. På grunn av sin originalitet er al-Amarna-kunsten blitt viet stor oppmerksomhet, men i egyptisk kunsthistorie er den bare en parentes. Stilen vender tilbake til det gamle alt kort etter Akhenaten, under Tutankhamon. Denne hersker er særlig berømt fordi hans grav med alt sitt praktfulle gravgods ble bevart til vår tid. Gjenstandene viser hvor høyt møbel- og gullsmedkunsten nådde i Egypt.

Med den greske innflytelse i Egypt, som blir særlig sterk under ptolemeerne (304–30 f.v.t.), blir det dels skapt rene greske kunstverk i hellenistisk stil, dels en blandingskunst som viser både greske og egyptiske trekk, og dels kunst i tradisjonell egyptisk stil. Dette mønsteret holder seg til inn i romertiden, selv om den rene egyptiske stil etter hvert må vike for gresk-romerske impulser.

Under den senere romertid har egyptisk kunst stadig lokale særtrekk, som en sterkere grad av linearitet og abstraksjon. Denne stil danner grunnlaget for den koptiske kunst i det gammelkristne Egypt. Koptisk freskomaleri (klostrene i Bawit og andre steder) og tekstilkunsten står særlig høyt. Den koptiske kunst holder seg, om enn i en redusert utgave, også etter arabernes erobring av Egypt omkring 640 e.v.t.

Om den videre utvikling, se Kunst i Egypt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.