Ludvig Karsten

Ludvig Karsten var en norsk kunstmaler. Karsten utformet sin særpregede stil under avgjørende innflytelse av Edvard Munch, som han traff i Åsgårdstrand første gang 1901, men mottok også viktige impulser fra de franske senimpresjonister og fra Henri Matisse.

Karsten var bror av blant andre Heinrich Joachim S. Karsten og Marie Karsten. Karsten var elev ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i 1891–95, studerte i Roma i 1895–96, avbrutt av et kort opphold i München, og oppholdt seg i 1897 i Spania. Etter et opphold hjemme studerte han i 1899–1900 igjen i München og reiste året etter til Paris, der han ble elev av blant andre Eugène Carrière. Fra 1910 bodde han for det meste i København, og malte fra 1920 gjerne om somrene på Skagen.

Hans maleriske behandling er bredt antydende med ofte tilfeldig komposisjon og summarisk form, men med en suggestiv evne til å fremheve det vesentlige og karakteristiske i motivet; strøket nervøst uttrykksfullt, fargen snart flimrende, snart lysende og glødende med forkjærlighet for kontrastrike, ekspressive sammenstillinger for eksempel av klangfulle røde og isgrønne toner. Som kolorist hører Karsten til vårt lands betydeligste.

Til hans viktigste arbeider hører Søsken i Bergen Museum og Tiggerne (begge 1901), Den lyse og mørke akt i Nationalmuseum, Stockholm, og den veldige komposisjon Golgatha (1924) i Statens museum for kunst i København. Nasjonalmuseet eier blant annet hovedverker som Tæring (1907), Det blå kjøkken og Det røde kjøkken (begge 1913), Selvportrett og Foran speilet (begge 1914), dessuten to av hans høyst personlige kopier eller rettere fargeparafraser over eldre kunst, Jusepe de Riberas Gravleggelse (1906) og Jacopo Bassanos Flukten til Egypt (1922). Han kopierte også Rembrandts Batseba (1910) og Antoine Watteaus Gilles (1926). Som portrettmaler foretrakk han likesom Munch den legemsstore helfigur, men uten dennes inntrengende psykologiske tolkning.