landskapsmaleri

I Europa var det først i annen halvdel av 1300-tallet at det ble utviklet et maleri med landskapsskildring som vesentlig oppgave, i det nederlandsk-burgundiske område, særlig i andaktsbøker og månedsbilder. Brødrene Hubert og Jan van Eyck innførte det begynnende luftperspektiv rundt 1420.

På 1500-tallet begynte de atmosfæriske problemer å oppta malerne for alvor. Hos Albrecht Dürer, Lucas Cranach den eldre, Matthias Grünewald og Donauskolens malere med Albrecht Altdorfer i spissen var landskapsmaleriet oftest forbundet med religiøse scener, men bidrog sterkt til å utdype motivenes stemningsinnhold og karakterisere menneskenes følelser.

I det italienske renessansemaleri ble gjengivelsen av naturen mer korrekt, og tidlig underkastet linje- og luftperspektivets lover, som for eksempel hos Leonardo da Vinci.Omkring 1600 skapte en gruppe malere i Roma det ideale landskap, et vidt panorama med store, rolige former, bakgrunnen badet i lys og med mørkere forgrunn. Hvis det ideale landskap også refererer til den gresk-romerske oldtid gjennom arkitektur eller mytologiske figurer, kalles det heroisk. Dette landskapsmaleriet fikk sin rikeste utfoldelse i 1600-tallets Frankrike med Claude Lorrain og Nicolas Poussin som sentrale skikkelser.

Med utgangspunkt i Italia omkring 1750 ble veduttmaleriet utviklet, et korrekt topografisk utsiktsbilde, delvis som en reaksjon mot 1600-tallets dramatiske og fantasifulle landskap. Giovanni Paolo Panninigrunnla en tradisjon som deles i to retninger: en som tar opp monument- og ruinmotiver og en som tar opp byprospektet.

• renessansen
• heroisk landskap
• vedutt

Det romantiske landskapsmaleri vokste frem i løpet av 1700- og 1800-tallet.

I Tyskland grunnet det i den filosofiske oppfatning at landskapet skulle gi uttrykk for en sjelelig tilstand, for eksempel Caspar David Friedrich.

I England med bakgrunn i følelsen for naturens storhet og kjærligheten til hjemstedet, for eksempel Thomas Gainsborough. Denne retningen ble utviklet videre med John Constables intime og vakre skisser og William Turners visjoner.

I Frankrike på 1800-tallet ble le paysage intime (det intime landskapsmaleri) skapt ved Barbizonskolen, ledet av Théodore Rousseau. Det var basert på et gjennomført studium av den hjemlige natur.

• romantikken

I siste fjerdedel av 1800-tallet oppstod impresjonismen, som betonte skildringen av lys og atmosfære, og lot motiver som vann og sjø spille en dominerende rolle, for eksempel hos Claude Monet. Blant forutsetningene for impresjonismen var naturalismens prinsipp at kunstneren skulle arbeide i friluft (plein air), i direkte kontakt med motivet. Eugène Delacroix' fargesyn (komplementærteorien), den vitenskapelige fargeforskning, og forskjellige maleres atmosfærestudier, var andre nødvendige betingelser. Paletten ble renset for jordfarge, penselstrøket ble raskt og skissemessig, og skissenes kunstneriske egenskaper ble tillagt betydning.

Gjennom Paul Cézannes landskapsmaleri satte det inn en reaksjon mot impresjonismens formoppløsende naturoppfatning. Fra ham utgår det kubistiske landskapsmaleri, mens det ekspresjonistiske landskapsmaleri har sitt utgangspunkt i van Goghsekstatiske og subjektive visjoner.

Det symbolske landskapsmaleri begynte med Gauguin, som ved hjelp av en sterk forenkling og dekorativ sammenfatning (syntetisme) ville gi konsentrerte uttrykk for sine naturopplevelser. Henry Rousseau var skaperen av den naivistiske landskapsoppfatning.

Surrealistenes landskapsmaleri i 1920-årene bygde på en mystisk naturfølelse, der forskjellige elementer ble blandet sammen, ofte i en supernaturalistisk gjengivelse og gjerne sett i uendelighetsperspektiv. Den abstrakte landskapsoppfatning nytter derimot naturmotivet som inspirasjon til fargesymfoni uten gjenkjennelig forbindelse med naturobjektet.

• impresjonisme
• naturalisme
• kubisme
• ekspresjonisme
• syntetisme
• surrealisme
• abstrakt kunst

Det første egentlige landskapsmaleri i Norge var Elias Fiigenschougs prospekt av Halsnøy kloster (1656, nå i Skokloster slott, Sverige). Med Erik Pauelsen fikk vi stemningsmettede vedutter, og med Johannes Flintoe den tidlige romantikkens skildringer av norsk natur.

Gjennom J. C. Dahls objektive og monumentale landskapsmaleri ble Norge knyttet til ledende strømninger i tysk maleri. Hans Gude var Düsseldorf-skolens betydeligste representant, og lærer for tre generasjoner norske landskapsmalere.

Frits Thaulow ledet den programmatiske naturalisme i landskapsmaleriet, blant annet ved «friluftsakademiet» på Modum i 1883–1884. Edvard Munchs landskaper fra 1890-årene gjenspeiler de ekspresjonistiske og symbolske strømninger i europeisk landskapsmaleri.

Harald Sohlberg representerer det nyromantiske og emosjonelt ladede nattmaleri og blåmaleri i 1890-årene. Med Thorvald Erichsen og Oluf Wold-Torne ble impresjonistiske prinsipper ført inn i norsk landskapsmaleri.

Landskapsmaleriet hadde på 1900-tallet hatt en sterkere posisjon i Norge enn i mange andre land. De første årene etter 1900 stod senimpresjonismen sterkt. Den ble etter hvert avløst av en hjemlig, romantisk preget naturoppfatning, med Henrik Sørensen som det sentrale navnet.

Etterkrigstidens abstraksjoner og eksperimenterende uttrykksformer ble fra slutten av 1960-årene supplert med en «gammelmesterlig» romantikk, som hos Dag Fyri og Karl Erik Harr.

Anders Kjær skildret i 1980-årene landskaper opplevd fra bilvinduet, og Marianne Heske markerte seg med videomalerier av norske landskaper. Ørnulf Opdahl og Håvard Vikhagen bringer med stor styrke landskapsmaleriet videre i et ekspressivt abstrahert formspråk, mens Arne Borring viderefører det tradisjonelle utendørsmaleriet.

Innen østasiatisk malerkunst inntar det kinesiske maleri den dominerende plassen. Dets vesentligste bidrag til verdenskunsten er det karakteristiske tusjmaleriet, utført med sort tusj på silke eller papir med bare et fåtall farger i tillegg. Det fikk sitt fornemste uttrykk i landskapsmaleriet, som i Kinafremstod som selvstendig kunstart før noe annet sted. Gullalderen i kinesisk landskapsmaling var i Song-perioden (960–1278). Motivene fremhever samspillet i naturen, og menneskene blir fremstilt som en integrert, men liten del av naturen.

Utgangspunktet var religiøst, og innlevelse i naturen var en vei til sannheten og til fellesskap med gud og universet. Formen er antydende, og karakteristikken er gitt med få, levende streker, iblant bare med et par flekker i den såkalte po mo-teknikken hvor tusjen er sprøytet eller kastet på papiret. Romvirkningen fremkalles gjennom valører, og sentralperspektivet benyttes ikke.

• kunst i Kina

• maleri
• maleriets historie
• norsk kunsthistorie