Hans Gude

 Lysets reflekser i vann var gjenstand for Gudes nitide observasjon. Her i Frisk bris (1876 -  Nasjonalgalleriet)

Frisk bris av Hans Gude/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

Hans Gude var en av Norges fremste og viktigste malere i det 19. århundret. Han utdannet seg til landskapsmaler i Düsseldorf, og hadde sin karriere som maler og akademiprofessor i de tyske byene Düsseldorf, Karlsruhe og Berlin. Gude hentet mange av sine landskapsmotiver fra Norge, og med storslagne skildringer av den norske naturen ble han en av de betydeligste nasjonalromantiske kunstnerne. Sammen med Adolph Tidemand fullførte han i 1848 Brudeferd i Hardanger, et bilde som er blitt stående som et nasjonalromantisk hovedverk i norsk malerkunst. I løpet av 1860-årene kom en interesse for framstillingen av vann og vannets speiling. Det merkes en sterkere realisme i bildene hans fra denne tida, og marinemaleriet ble dominerende i Gudes landskapskunst, med mange bilder fra eksempelvis Oslofjorden og kysten av Rügen.

Hans Gude var sønn av sorenskriver Ove Christian Gude og Marie Elisabeth Brandt. Gude viste tidlig interesse for tegning, og ble i 1837, bare 12 år gammel, privatelev av landskapsmaleren Johannes Flintoe. Samme året ble han tatt opp som elev ved Tegneskolen, hvor Flintoe var lærer. To år senere reiste han for første gang over fjellene til Bergens Stift, og Gude forteller i sin selvbiografi hvordan opplevelsen av de snødekte fjellene gjorde sterkt inntrykk på ham. Høsten 1841 reiste han til Düsseldorf for å studere maleri ved Kunstakademiet i byen.

Gude hadde opprinnelig planlagt å studere historiemaleri under Theodor Hildebrandt ved akademiet i Düsseldorf. Men i møte med Andreas Achenbachs kunst ble hans interesse for landskapsmaleriet vakt. Achenbach hadde vært på studietur til Norge sommeren 1839, i følge med Thomas Fearnley, og Gude fikk mulighet til å tegne og male etter hans norske studier. Det første året i Düsseldorf var Gude privatelev av Achenbach, før han høsten 1842 ble tatt opp i landskapsklassen til Johann W. Schirmer ved Kunstakademiet.

Landskapsmalerne i Düsseldorf var svært opptatt av å utføre studier i naturen, og somrene ble brukt til å tegne og male disse. De dannet så grunnlaget for de store landskapsbildene, som stort sett ble malt inne i atelierene om vinteren. Gude skulle komme til å gjøre flere av sine naturstudier i Norge. Den første gangen han reiste på studietur til Norge var i 1843. Det var med inntrykk fra denne reisen at han i 1844 kunne presentere bildet Høyfjell i Christiania Kunstforening, et bilde som markerte hans gjennombrudd som kunstner i Norge. Det var høyfjellet som var signaturmotivet de første årene av kunstnerskapet, og hans behandling av det norske høyfjellet bragte ham også rosende omtale i tysk presse. I høyfjellsbildene finner vi ofte et dramatisk uttrykk, med drivende skyer som kaster skygger over landskapet, mens streif av sol trenger gjennom skylaget og lyser opp fjellandskapet i enkelte partier. Et hovedverk er Nasjonalgalleriets Høyfjell fra 1857.

Gude er kjent for sine fellesarbeider sammen med Adolph Tidemand, hvorav det mest kjente er Brudeferd i Hardanger (et motiv som er utført i flere versjoner). Den første versjonen ble malt i Düsseldorf vinteren 1847–48, og ble innkjøpt til Christiania Kunstforening og stilt ut der sommeren 1848. Bildet er blitt stående som sinnbildet på nasjonalromantikken i Norge, med Tidemands skildringer av et bunadskledt brudefølge i to båter, hvor Gudes solfylte og dramatiske Hardanger-natur danner bakgrunnen for brudefarten. Bildet viser hvor spesialisert utdannelsen innen maleriet var på denne tida; enkelte malere (som Tidemand) spesialiserte seg på folkelivsskildringer, mens andre (som Gude) var rene landskapsmalere.

i 1854 overtok Gude stillingen som professor i landskapsmaleri ved akademiet i Düsseldorf etter Schirmer. Her underviste han også mange norske elever; den mest kjente av dem er Erik Bodom. I løpet av 1850-årene bevegde Gude seg bort fra en romantisk skildring av høyfjellet, og han søkte i stedet mot en mer realistisk framstilling, med bakgrunn i grundige studier i naturen. Han utviklet nå havet som et nytt motiv i bildene sine, og fra rundt 1860 kom kystbildene til å bli et sentralt motiv i hans landskapskunst.

I 1862 sa Gude opp sin stilling som professor i Düsseldorf, og tok med seg familien og flyttet til Wales. Her fantes en krets av malere som var friluftsmalere, og som malte bildet ferdig i friluft foran motivet. Gude var kritisk til deres framgangsmåte, da han mente at landskapsmaleriet ikke handlet om å kopiere naturen direkte, men om å tilegne seg en forståelse for naturen og dens skjønnhet gjennom studier, og siden framstille resultatet i landskapskomposisjoner malt i atelieret. Likevel kom inntrykkene fra disse friluftsmalerne og fra naturen i Wales til å bevirke at Gudes landskapsmalerier ble mer naturalistiske. Han kommenterer selv i sine livserindringer hvordan møtet med en for ham fremmed natur tvang ham til skarpere iakttakelse. Gudes hovedverk fra oppholdet i Wales er Eføybroen, Nord-Wales (1863).

I 1863 ble Gude tilbudt en stilling som professor i landskapsmaleri ved kunstskolen i Karlsruhe, og han tiltrådte året etter. Han ble også leder ved kunstskolen. Mange norske elever lot seg innskrive ved Gudes landskapsklasse i Karlsruhe. Blant de mest kjente er Fredrik Collett, Amaldus Nielsen, Otto Sinding, Nicolai Ulfsten, Frits Thaulow og Kitty Kielland.

Gude hadde alltid vært en spesialist innen landskapsmaleriet. Men i Karlsruhe, etter at han hadde avsluttet sitt samarbeid med Adolph Tidemand, begynte han også å inkludere mennesker i bildene sine. Man kaller dem gjerne staffasjefigurer, da de spiller en underordnet rolle sammenlignet med landskapsskildringen. Likevel bidro de til at bildene hans i sterkere grad framsto som kulturelle skildringer, gjerne av fiskeres liv ved kysten. For Gude opprettholdt sin interesse for å skildre lys og vann, og heretter kan man spore en påvirkning fra friluftsmaleriet gjennom en økende lyskraft i bildene hans. Motivene hentet han gjerne fra studier ved tyske sjøer som Bodensee og Chimsee, men framfor alt kom kystbilder fra Oslofjorden til å dominere hans kunstneriske produksjon i disse årene. Han skildret Oslofjorden, med småbåter og seilskuter, og med en særlig interesse for hvordan lyset brytes i bølgene og reflekteres av vannflaten. Innseiling til Christiania (1873, Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet) er et hovedverk, og viser tydelig denne interessen for å fange lysrefleksjonen på en urolig vannflate.

Høsten 1880 flyttet Gude til Berlin etter å ha blitt tilbudt en stilling som professor ved kunstakademiet i byen. Det var en stilling han skulle inneha fram til 1902. Han videreførte sin interesse for sjømotiver, og mange av hans beste bilder fra denne tiden er hentet fra kysten av Rügen og fra Oslofjorden. Gude ble i 1893 tildelt storkorset av St. Olavs orden, samtidig med Henrik Ibsen. Han er gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers Gravlund i Oslo.

  • Dietrichson, L.: Af Hans Gudes Liv og Værker: Kunstnerens Livserindringer, 1899
  • Gude, Hans & Betsy Gude: Hans og Betsy Gudes Brevveksling, 1924
  • Haverkamp, Frode: Adolph Tidemand 1814–1876, Hans Fredrik Gude 1825–1903: Stiftelsen Modums Blaafarveværk 26. mai–30. sept. 1984, 1984
  • Haverkamp, Frode: Hans Gude, 1992 (Norske malere)
  • Haverkamp, Frode Ernst & Marit Ingeborg Lange, red.: Der aander en tindrende Sommerluft varmt over Hardangerfjords Vande-, 2003 (utstilling: Nasjonalgalleriet, 2003)
  • Strøm-Olsen, Nicolai: Hans Gude. En kunstnerreise. Oslo: Pax, 2015.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.