Billedveving har antagelig sitt utspring i den nære Asia i det første årtusen fvt. I senantikken var teknikken etter alt å dømme utbredt over hele Romerriket, og fra denne perioden, samt koptisk tid i Egypt, er det bevart mange billedvevfragmenter. De fleste har opprinnelig vært brukt som utsmykking på drakter. Scener med mennesker, fabelfigurer og dyr veksler med planteornamenter eller rent abstrakt dekorative former.
Fra 1000-tallet evt. må billedvevingen langsomt ha spredt seg som håndverk i Europa, og først og fremst blitt anvendt til veggtepper. Få tekstiler kjennes fra denne tiden. Baldisholteppet med to månedsbilder: en rytter og en mann ved et tre, er utført mellom 1040 og 1190. Vi kan ikke avgjøre om det er vevd i Norge eller er importert. Selv om det skulle være norsk, er det ingen ting som tyder på at billedveving fant fotfeste i Norge i middelalderen. Tre lange, friseformete tepper fra domkirken i Halberstadt er vevd mellom 1170 og 1200 og fremstiller scener fra Bibelen.
Forbildene til disse teppene må være laget av kunstnere som behersket tidens lineært dekorative stil. Selve vevingen ble for det meste utført på frihånd, men man kunne markere de viktigste linjene i mønsteret ved å tegne dem av på renningstrådene. Fra renessansen ble det vanlig å plassere forbildet (kartongen) i full størrelse rett bak renningen, og veve direkte etter det.
Under høy- og sengotikken ble nåværende Frankrike et sentrum for billedveving. Berømt er en serie med motiver fra Apokalypsen i domkirken i Angers, vevd ved Nic. Batailles atelier mellom 1375 og 1380. Komposisjonen er fremdeles lineært friseformet, men stadig flere naturelementer kommer inn.
Den store blomstring innen europeisk billedveving fant sted i de nærmest følgende århundrer i Frankrike og Flandern, ca. 1400 med Arras som sentrum, på 1500-tallet med Tournai og Brussel. Også Paris og Tours var viktige vevsentrer. Stilistisk nærmet renessanseteppene seg etter hvert tidens maleri, med dets perspektiviske fremstillinger og naturalistiske detaljer. Kjente kunstnere leverte iblant utkast til billedtepper.
Et berømt eksempel er en serie med scener fra apostlenes liv etter Rafaels kartonger, vevd i Brussel i Pieter van Aelsts verksted (påbegynt 1516). Ved siden av teppene med figurfremstillinger spilte også de såkalte verdurer med detaljrike plantemotiver en stor rolle på 1500- og 1600-tallet, vevd blant annet i Oudenaarde. Også antikke scener, landskaps- og arkitekturmotiver, grotesker og rent dekorative ornamenter var populære.
På grensen til 1600-tallets maleriske stil står Pietro Candidos månedsserie, mens tepper etter Rubens' og Jordaens' kartonger viser barokken på sitt frodigste. Med Ludvig 14s regjeringstid fikk billedvevingen et oppsving i Frankrike. I den kongelige manufaktur les Gobelins ble det blant annet vevd etter kartonger av Le Brun. De viste scener fra kongens liv, fra historie og mytologi. Verkstedene i Aubusson og Beauvais fulgte opp med tilsvarende emner, også de i en høyt utviklet teknikk.
Renessansens billedveving i Tyskland og England var påvirket av utviklingen i Flandern og Frankrike. Viktige verksteder ble grunnlagt i Berlin, Dresden og Würzburg, samt i London (Mortlake, ca. 1620). De samme impulser utenfra gjorde seg til dels gjeldende i Norden, hvor det for eksempel ble opprettet kongelige danske flamskveverier i Helsingør i 1578, under ledelse av utenlandske mestere.
Europas billedveving hadde en nedgangsperiode på 1800-tallet. Blant årsakene er dels den industrielle revolusjon og innføringen av maskinvevstolen, dels nye stilidealer. Med jugend-epoken på slutten av 1800-tallet oppstod det en fornyet interesse for billedveving. I Frankrike førte dette blant annet til at tradisjonsrike verksteder som les Gobelins fra ca. 1915 igjen utførte billedvevnader etter kartonger av kjente kunstnere. Jean Lurçat var en av pionerene i 1930- og 1940-årene.
Fortsatt eksisterer det enkelte større verksteder, som Abusson i Frankrike, som vever etter kartonger laget av ulike kunstnere. Fra 1960-årene ble det imidlertid stadig vanligere at tekstilkunstnere vevde sine egne billedtepper. Polakkene – anført av Magdalena Abakanowicz – ble viktige for utviklingen av en friere uttrykksform.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.