Fotografi, fremstilling av bilder på materiale som påvirkes av lys; brukes også om selve bildet som fremstilles på denne måten. En person som arbeider med å ta fotografier, kalles fotograf.

At visse stoffer lar seg påvirke av lyset, har man kjent til gjennom århundrer. Fenomenet kan iakttas på for eksempel et epleskall som er blitt delvis dekket av et blad under modningen. Skallet kan vise et tydelig avtrykk eller «bilde» av bladet.

På 1700-tallet ble lysfølsomheten hos kjemiske stoffer undersøkt. I 1727 fant den tyske legen Johann Schultze at salter av grunnstoffet sølv ble mørkere av lysets påvirkning. Man fant tidlig ut at sølvsaltene var overlegne andre stoffer når det gjaldt denne egenskapen. Med tiden ble det gjort en rekke forsøk med å legge gjenstander, som blader og blomster, i kontakt med et lysømfintlig underlag. Etter belysning fikk man «kontaktkopier» av gjenstandene. Et stort problem var imidlertid å gjøre bildene motstandsdyktige mot senere lyspåvirkning. Fortsatt var det bare aktuelt å legge forskjellige objekter i direkte kontakt med sølvsaltene. Først utpå 1800-tallet ble det gjort forsøk på å skape fotografiske bilder ved hjelp av optisk apparatur.

Verdens første fotografi, tatt av franskmannen Joseph N. Niepce i 1826, viser utsikten mot dueslaget fra hans arbeidsværelse i hjemmet han Le Gras. Eksponeringstid var åtte timer, så derfor kaster huset skygge begge veier.

Verdens første foto NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Selve det optiske prinsippet fotografien bygger på, er enkelt: Allerede på 300-tallet fvt. beskrev Aristoteles virkningen av å la dagslys slippe gjennom et lite hull i en vegg i et ellers mørklagt rom. På veggen motsatt hullet danner det seg et opp-ned-vendt bilde av omgivelsene utenfor.

Leonardo da Vinci beskrev i 1490 prinsippet og fordelene dette kunne gi for malere. Lysstrålene ble nå ledet over på et tynt papirark, slik at man raskt kunne tegne av omrisset av motivet. Systemet ble mer og mer utbredt, og mange av renessansens største malere benyttet seg trolig av det. Etter hvert fikk innretningen navnet camera obscura (mørkt rom).

Med utbredelsen meldte det seg også behov for transportable camera obscura-er, og med tiden ble hullet erstattet med en linse, noe som gav et klarere og mer lyssterkt bilde. Senere satte man inn en blender for å kunne regulere lysmengden som traff papiret. Fra slutten av 1500-tallet ble camera obscura mer og mer raffinert, og fremstod etter hvert i mange slags utgaver, fra apparater som kunne tres over hodet, til små transportable kasser. Kaspar Schott laget i 1657 et lite camera obscura med to linser og avstandsinnstilling.

Matematikkprofessoren Johann Sturm konstruerte i 1676 et camera obscura som overførte bildet til et oljet papirark ved hjelp av et speil som stod i en vinkel på 45° til linsen. Derved unngikk han at bildet ble vendt opp ned. Dette var altså et «speilrefleks-camera obscura», utviklet lenge før noen hadde forestilt seg muligheten av å «ta bilder» med en slik innretning.

En av de første som lekte med ideen om å plassere lysfølsomme materialer i et kamera, var briten Thomas Wedgwood, som tidligere hadde fremstilt en rekke avtrykk av blader og blomster. Forsøkene (ca. år 1800) strandet på at han ikke kjente til et passende bindemiddel for sølvnitratet, og heller ikke kunne fiksere bildene, altså gjøre stoffene motstandsdyktige overfor senere lyspåvirkninger.

Franskmannen Joseph Nicéphore Niepce omgikk problemet med sølvsaltene og fant i 1826 at en bestemt type asfalt lot seg herde av lyset. Deler som ikke var blitt belyst, kunne vaskes bort. En tinnplate med asfalt ble plassert i et kamera, og dette stilte han opp i vinduet i sitt arbeidsværelse. Åtte timers eksponering måtte til, derfor kastes skyggene på bildet begge veier.

En annen franskmann, Louis Daguerre, som i dag regnes som fotografiets oppfinner, eksperimenterte med sølvsalter, og fant at kvikksølvdamp kunne benyttes som «fremkaller.» Bildene ble gjort varige ved å fikseres i natriumtiosulfat. Daguerre bevarte sitt navn for ettertiden ved å kalle prosessen daguerreotypi, og i 1839 la han frem sine resultater for det franske vitenskapsakademi i Paris. Daguerreotypiene var ømtålige bilder som ikke kunne mangfoldiggjøres. Briten William Henry Fox Talbot tok et skritt videre – hans prosess gav først et negativ på papir som senere ble kontaktkopiert til et positiv. I 1841 tok han patent på prosessen, som han kalte kalotypi (av det greske ordet kalos, vakker). Fra nå av gjennomgikk også optikken en rivende utvikling.

Datidens fotograf måtte ha inngående kunnskaper om kjemi, han måtte ha god tid og måtte bære med seg alt som trengtes til den omstendelige våtkollodium-prosessen: et mørkeromstelt samt dusinvis av flasker og plater. Kameraer med en vekt på over ti kilo var ikke uvanlig. I 1871 presenterte Richard Leach Maddox en ny oppfinnelse, tørrplaten. Den var først meget lite følsom sammenlignet med våtkollodiumplaten, men ble forbedret flere ganger, sist av Charles Bennett i 1878. Nå ble etter hvert disse platene fremstilt maskinelt og ble på mange måter innledningen til fotografiens eksplosjonsartede utbredelse.

I 1888 lanserte George Eastman sitt Kodak-kamera under mottoet: Trykk på knappen – vi ordner resten. Det revolusjonerende ved dette kameraet var at det kunne lades med rullefilm, ikke tungvinte glassplater. Etter at siste bilde på filmen var tatt, kunne kameraet sendes tilbake til fabrikken som fremkalte filmen og deretter sendte apparatet tilbake til eieren sammen med kopiene og med ny film satt inn i kameraet. Fotograferingen var ikke lenger en beskjeftigelse forbeholdt noen få – i løpet av kort tid var det mulig for alle som hadde råd til det, å ta egne bilder. Kameraene og de fotografiske emulsjonene ble stadig forbedret. Svart-hvitt-filmene gav en stadig riktigere gråtonegjengivelse av ulike farger i motivet, en gjengivelse som bedre samsvarte med øyets respons (ortokromatisk og senere pankromatisk emulsjon). 

Allerede i 1810 skrev Johann Seebeck at sølvklorid antok samme farge som lyset det ble utsatt for. Flere av fotografiens pionerer var opptatt av utfordringen, men hvilke prosesser de forsket i, vet man ikke med sikkerhet. Den amerikanske baptistpresten Levi L. Hill lyktes i å fremstille fargebilder rundt 1850, men verken ville eller kunne forklare hvordan.

Niepce de St. Victor var allerede i 1851 i stand til å ta bilder med «naturlige farger» og behersket prosessen. Men etter å ha blitt betraktet en stund i lyset, svant fargene hen. Den dag i dag finnes intet kjent middel som kan gjøre denne prosessens farger permanente.

Disse problemene førte til at man begynte å forske i mer indirekte metoder, med utgangspunkt i gråtonene i svart-hvitt-opptak. Fysikkprofessoren James Clerk Maxwell, som la grunnlaget for læren om at lys kunne ansees som elektromagnetiske bølger, la i 1861 frem sine resultater på fargefotografiens område. Hans hypotese gikk ut på at det menneskelige øye bare er følsomt for tre av fargene i spekteret, rødt, grønt og blått, og at alle andre farger og avskygninger, også svart og hvitt, er blandinger av disse tre.

Maxwell demonstrerte sin teori ved å vise tre svart-hvite bilder av et flerfarget objekt. Ett negativ var tatt med et rødfilter foran kameraobjektivet, slik at bare de røde strålene kunne nå filmen, samtidig med at de andre fargene ble absorbert. Det andre negativet var tatt gjennom et grønnfilter, slik at bare grønt lys fikk passere, og det tredje var tatt med et blåfilter, slik at bare blått lys slapp gjennom. Positive lysbilder (slides) ble laget fra hver av disse tre negativene. Disse tre svart-hvite slides representerte hver med sine gråtoner forholdet mellom de tre fargene i objektet. Hvert av dem ble plassert i en prosjektør forsynt med et filter av samme farge som bildet opprinnelig var tatt gjennom: rødt for transparentet som var tatt gjennom et rødfilter, grønt for transparentet som var blitt tatt gjennom et grønnfilter, og blått for transparentet som var blitt tatt gjennom et blåfilter. De tre bildene ble projisert på en hvit skjerm, slik at de falt nøyaktig sammen, og gav et bilde i fulle farger. Denne metoden bygger på det som i dag kalles additiv fargeblanding, men førte ikke til noen øyeblikkelig suksess, på tross av at den var egnet også til alminnelig, praktisk bruk. Frederic E. Ives benyttet seg av prosessen til sitt trefarge-kamera i 1892, og systemet benyttes i fargefjernsynsapparater.

Franskmennene Charles Cros og Louis Ducos du Hauron utarbeidet samtidig og uavhengig av hverandre et uhyre viktig bidrag til fargefotografiens utvikling. Prosessen de to hadde kommet frem til, bygde på det som senere har fått navnet subtraktiv fargeblanding og danner grunnlaget for alle moderne fotografiske fargeprosesser. Noen av de bilder du Hauron tok, eksisterer fremdeles og viser forbausende gode farger.

Det ble også tatt en rekke interessante bilder med en additiv prosess kalt autochrome, oppfunnet av brødrene Lumière i 1907. Flere av disse bildene er bevart og har meget gode farger. Som additive filtre ble det benyttet mikroskopiske stivelseskorn som ble innfarget med henholdsvis rødt, blått og grønt og deretter spredt i blanding utover en plate som ble lagt under press for å trykke kornene flate. Mellomrommet mellom stivelseskornene ble fylt med sverte, og deretter ble platen belagt med en tynn svart-hvitt-emulsjon. Etter fremkalling til et positiv kunne lyset på nytt passere gjennom de fargede stivelseskornene som til sammen hadde dannet et bilde i fulle farger. Autochromeprosessen hadde klare begrensninger, men nådde en viss utbredelse frem til 1930-årene.

Først i 1935 kom den endelige løsningen på fargefotograferingens problemer. De to musikerne Leopold Mannes og Leopold Godowsky utnyttet det subtraktive fargesystemet i Kodachromefilmen, en positiv-film (dias-film) som, i motsetning til Agfacolorfilmen som kom året etter, ikke inneholdt fargekoblere i emulsjonen, men der de tre emulsjonene måtte gis en individuell fargefremkalling.

I 1950 kom den negative fargefilmen som gjorde at man på en relativt enkel måte kunne få papirkopier i farger. Den negative fargefilmen er en tresjikt-film som er følsom for fargene blått, grønt og rødt. Den positive filmen ble som regel levert i to utgaver, en for dagslys og en annen for bruk i kunstlys (fargetemperatur henholdsvis 5500 K og 3200 K). Også den består av tre emulsjonssjikt. Konvensjonell fargefilm var dominerende fram til digital fotografering inntok markedet på 1990-tallet.

Selvfremkallende eller «instant»-kameraer førte til at man kunne få et ferdig fargebilde få minutter etter at det ble tatt. Dette systemet ble først vist i 1962 av Edwin H. Land i Polaroid-konsernet. Polaroid hadde allerede i 1947 fremstilt et slikt kamera for svart-hvitt-bilder. Det finnes forskjellige instant-systemer, og til tross for at mye tydet på at denne kameratypens periode var over, lanserte Leica instantkameraet Sofort i 2016 på nostalgibølgen. Samme år lanserte Polaroid sitt nostalgiske Snap-kamera.

Kameraer for elektroniske opptak av stillbilder, digitalkameraer, ble lansert i 1980-årene. Sony lanserte kameraet Mavica i 1981 med en digital CCD-sensor som overførte bildene til en 2" diskett, i praksis samme teknikk som videobånd. Sony lanserte ikke dette kameraet på markedet, mens Canon, Minolta og Panasonic brukte teknologien utover på 80-tallet. Se også digitalkamera.

I begynnelsen av 1990-årene kom foto-CD, som gjorde det mulig å overføre fotografisk materiale til CD-plater.

1996 kom APS (Advanced Photo System), et nytt og mindre filmformat med sterkt forbedret emulsjon og muligheter for valg mellom tre forskjellige forhåndsbestemte utsnitt av negativformatet ved fotograferingen, samt lagring av data for hver enkelt eksponering.

I 2002 lanserte Nokia den første mobiltelefonen med innebygget kamera, og som kunne overføre bilder over e-post eller MMS, blåtann eller infrarød port. Dermed startet en ny fotografisk epoke, nemlig bruk av bilder i sosiale medier og bildedelingstjenester som Facebook og Snapchat. At praktisk talt ethvert menneske har et kamera for hånden har også hatt stor betydning for nyhetsmediene. Enhver hendelse er ofte dokumentert og publisert raskere enn noen gang.

Fotografi er blitt et uunnværlig hjelpemiddel innen nær sagt alle tenkelige områder. Ved hjelp av kameraet kan man studere bevegelser som enten er så langsomme eller så hurtige at de ikke kan registreres av det menneskelige øye. Alt fra molekyler til galakser er blitt nøyere gransket takket være den fotografiske teknikk, som har vært og er i stadig utvikling.

ÅR BEGIVENHET
1826 Første holdbare fotografi: på tinnplate dekket med asfaltlakk (juridisk bitumen). 8 timers eksponering (Niepce)
1835-37 Fotografisk opptak på forsølvet kobberplate med en overflate av sølvjodid. Fremkalling i kvikksølvdamp (L.J.M. Daguerre)
1839 De første fotografiske portretter tas i Frankrike og USA. Daguerre overleverer arbeidsbeskrivelsen av daguerrotupien til Det franske vitenskapsakademi. Herchel benytter for første gang betegnelsen «fotografi». Direkte-positive bilder på papir (H. Bayard).
1840 Matematiske beregninger blir for første gang lagt til grunn for objektivkontruksjon (J. Petzval). Enkel eksponeringsmåler (J. B. F. Soleil). Første vellykkede daguerrotypiportrett. A. Wollcott åpner verdens førte portrettstudio i New York.
1841 Bruk av rødt mørkeromslys (A. Claudet). Kalotypiprosessen (W. H. F. Talbot)
1847 Negativer på glass (C. Niepce de St. Victor)
1856 Tørrkollodiumplater produseres (R. H. Norris)
1861 Trefargeseparasjon og fargesyntese ved flerprojeksjon (J. C. Maxwell)
1865 Magnesiumblitzpulver tas i bruk
1866 Baryttsjikt på fotopapir
1868 Trefargefotografi. Subtraktiv fargesyntese (L. Ducos du Hauron og C. Gros)
1871 Første tørrplate med gelatin (R. L. Maddox)
1873 Fargesensibilisering av fotografiske emulsjoner (H. Vogel)
1888 Det første «Kodak» rullefilmkamera (Eastman Kodak Co.)
1889 Det første anastigmatobjektiv (Zeiss)
1891 Filmruller til ladning i dagslys (S.N. Turner)
1892 Fargekamera for enkeltopptak (F. E. Ives)
1906 Produksjon av pankromatiske plater (Wratten & Wainwright Ltd.)
1914 Den første Kodachrome-prosessen, tofarge-subtraktiv (Eastman Kodak Co.)
1929 Blitzpære. Aluminiumtråd eller -folie forbrenner i en oksygenatmosære i enforseglet pære (J. Ostermeier)
1935 Kodachrome-prosessen; subtraktiv trefargeseparasjon og syntese på den samme filmen med overliggende emulsjoner. Fargekoplere tilføres underfremkallingen (L. D. Mannes og L. Godowsky). Elektronblitz med hvittlys (M. Laporte)
1936 Refleksnedsettende sjikt av uoppløselige fluorider på linseoverflaten. Agfacolor-prosessen; fargekoplerne sitter i emulsjonen på fargefilm
1947 Ferdigbilde-prosessen («instant») (E. H. Land)
1962 Ferdigbilder (Land)
1970 Flersjikts antirefleksbehandling («multicoating») i masseproduserte objektiver
1983 Positiv fargefilm for øyeblikkelig fremkalling (Polaroid)
1989 Stillvideo; fotografi lagret som et digitalt bilde
1992 Digital fotografering med vanlig kamera (Kodak/Nikon)
2003 Salget av digitale kameraer større enn salget av filmbaserte kameraer
  • Ang, Tom: Fotografi, 2006 (Damm referanse), isbn 82-04-11297-1, Finn boken
  • Baatz, Willfried: Fotografi, 1997 (Cappelens kulturguider), isbn 82-02-16971-2, Finn boken
  • Barthes, Roland: Det lyse rommet : tanker om fotografiet, 2001, isbn 82-530-2351-0, Finn boken
  • Ekeberg, Jonas & Harald Østgaard Lund, red.: 80 millioner bilder : norsk kulturhistorisk fotografi 1855-2005, 2008, isbn 978-82-7547-315-6, Finn boken
  • Erlandsen, Roger: Pas nu paa! : nu tar jeg fra hullet!, 2000, isbn 82-91780-02-1, Finn boken
  • Frizot, Michel, red.: A new history of photography, 1998, isbn 3-8290-1328-0, Finn boken
  • Hedgecoe, John: Fotografering, Rev. utg., 2006, isbn 82-04-10438-3, Finn boken
  • Norsk gullalder : norsk kunstnerisk fotografi på 1970-80-tallet, 2003 (utstilling: Preus fotomuseum, 2003), isbn 82-996691-0-3, Finn boken
  • Nykrog, Thomas: Digital fotografering og bildebehandling, 2004, isbn 82-02-21657-5, Finn boken
  • Reiakvam, Oddlaug: Bilderøyndom, røyndomsbilde : fotografi som kulturelle tidsuttrykk, 1997, isbn 82-521-5032-2, Finn boken
  • Tobiassen, Anna Helene: På talefot med fotografiene våre, 1995, isbn 82-430-0049-6, Finn boken
  • Preus fotomuseums bibliografiserie, 1992-94, utg. av Preus fotomuseum, 10 b. (bibliografiene utarbeidet av Torvill Solberg)
  • Veiteberg, Jorunn, red.: Kunst fotografi Norge : Forbundet frie fotografers 25 års jubileum, [1999], isbn 82-7039-046-1, Finn boken
  • Wells, Liz, red.: The photography reader, 2003, isbn 0-415-24661-x, Finn boken
  • Wells, Liz, red.: Photography : a critical introduction, 4rd ed., 2009, isbn 0-415-46087-5, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

12. mars 2009 skrev David Olsen

Når ble det vanlig å ta fotografier?
Når ble det for første gang tatt fargefotografier i en viss utstrekning?
Burde artikkelen si noe om dette?

17. mars 2009 svarte Leif Preus

Når ble det vanlig å ta fotografier? I følge en engelsk almanakk fra ca. 1870-tallet står det at alle tar fotografier "i dette nådens år"! I min familie kom det første fotoapparatet, som det het den gangen, i 1940-årene. Jeg tror fotograferingen her i Norge først fikk fart på seg i 1950-årene. I dag tar vi fotografering som en selvfølge, men det er bare 10-12 generasjoner i menneskehetens lange bistorie som har opplevet fotografiet. Så vi er heldige!

1907 var gjennombruddsåret for Autokromprosessen, som er omtalt i artikkelen, og som også kan finnes hvis man slår opp på autokrom. Men først i 1930 årene ble det fart i farvefotograferingen med Kodachrome og efter hvert Ektachrome, Agfacolor etc.

Artikkelen sier noe om årstall, men kanskje burde man lagt litt mer vekt på dettemed utbredelsen. Takk for tipset! LP

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.