Treskurd er kunsten å skjære figurer og ornamenter i tre. Et meget gammelt og svært utbredt håndverk. I Norge når treskurden et første høydepunkt med Osebergfunnet (800-tallet). Fra middelalderen kan stavkirkeportalene og kirkelig skulpturer nevnes. På 1600- og 1700-tallet fantes spesialister i faget som kalte seg bilthuggere eller biltsnidere og som arbeidet med kirkekunst, finere møbler og annet inventar og som også utførte treskjæring til vogner og sleder. Treskurd ble også i meget stor grad utført av snekkere, stolmakere og av bygdehåndverkere.

Man skiller gjerne mellom karveskurd og flatskurd. Ved karveskurd blir motivet skåret ned i det flate treet med V-formet snitt. Komposisjonen bygger gjerne på sirkelformer. Ved flatskurd fremkommer motivet ved at treet omkring blir skåret bort. Skurden frigjøres mer og mer fra grunnen.

Særlig akantusmotivet er utgangspunkt for en ytterst livlig og rik treskurd på 1700-tallet, og preger blant annet interiøret i mange norske kirker.

I siste halvdel av 1800-tallet får treskurd en ny blomstring gjennom kunstnere som Ole Moene (1839–1908) og Lars Kinsarvik (1846–1925) og husflidbevegelsen.

  • Engeland, Knut: Treskjæring : historikk, materialer, verktøy, karveskurd, akantus, figur- og relieff, kolrosing, 1994, isbn 82-512-0408-9, Finn boken
  • Hauglid, Roar: Akantus, 1950, 2 b. i 3
  • Magerøy, Ellen Marie: Norsk treskurd, ny utg., 1983, isbn 82-521-2341-4,Finn boken
  • Skou, Ingri: To norske treskjærere : Ole Moene og Lars Kinsarvik, 1991, isbn 82-7003-104-6, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.