Vigelandsparken

Vigelandsanlegget

Daniel Svendsen Norstrøm. Gjengitt med tillatelse

Vigelandsanlegget ligger sentralt plassert i Frognerparken med sine 320 mål. Både skulpturer og parkanlegg er tegnet og utformet av billedhuggeren Gustav Vigeland. Skulpturparken omfatter 214 skulpturer bestående av til sammen mer enn 600 figurer. Foruten skulpturene inneholder anlegget smijernsporter, bronserelieffer, broer, terrasser og et skulpturrikt fonteneanlegg. Vigelandsanlegget er Gustav Vigelands livsverk. Parkens offisielle navn er «Frognerparken og Vigelandsanlegget». 

Kristiania (nå Oslo) kommune stilte i 1924 området vest for Frognerdammene til rådighet for plassering av Vigelands Fontene, en fonteneskulptur som opprinnelig var ment for Eidsvolls plass foran Stortinget. Fontenen hadde opptatt Vigeland siden 1890-årene, og skisser og modeller var utstilt allerede i 1906. Skisser viste seks menn som bærer et kar med vann og 20 grupper med mennesker og trær, omsluttet av friser med relieffer langs bassengkarmen. De seks bærende giganter kan ses som menneskets kamp med livets tunge byrder. Figurene er av ulik alder (høyde) og byrden derfor ulikt fordelt. Gruppene er samlet i temaer rundt livets stadier og evige kretsløp: barndom, ungdom, voksenliv og alderdom. Treet er et vanlig symbol for regenerasjon, gjenfødelse og evig liv. De tidligste skulpturene viser en mer detaljert naturalistisk framstilling, mens formene i de senere arbeidene blir mindre anatomisk fremtredende. Fontenen preges mer av kunstnerens arbeider enn av det rennende vannet som faller fra skålen og midtgruppens sokkel.

Rundt fontenen har Vigeland formet en 1800 kvadratmeter stor labyrintplass, Labyrinten, stensatt med mosaikker i svart og hvit granitt. «Veien» er 3000 meter lang, og kan med sine kroker og blindspor oppfattes som bilde på livets vandring, og kanskje også som en vei der retningen er forutbestemt.

I årene som fulgte fikk Vigeland stadig gjennomslag for nye tilføyelser til anlegget. Helt konkret gjaldt dette Hovedportalen i 1928 og Broen med sine 62 skulpturer, men han fikk også gehør for betydelige utvidelser av parkområdet i 1931. Allerede i 1925 hadde Vigeland begynt å tegne utkast til utsmykninger av broen over Frognerdammene. I juni 1930 åpnet han atelieret for publikum og viste fram planen, bromodellen og skisser. Gjennom de følgende ti årene arbeidet Vigeland med nye skulpturer til parken, inkludert Livshjulet (1934), Slekten (1933–34) og Monolitten (1936). Noe av det siste Vigeland skapte var de åtte små barnefigurene til sirkelplassen ved dammen nedenfor broen. I midten skulle Fosteret stå. Den hadde eksistert som modell siden 1923.

Først i 1947, lenge etter at den skulpturrike fontenen var støpt ferdig og etter Vigelands død (1943), ble Fontenen reist. Den er den eldste delen i skulpturparken, plassert vest for Frognerdammene og rosariet, i akse med broen og terrassene i det stigende terrenget opp mot Monolitten. Fontenen utgjorde ett av flere ledd i utformingen av parkanlegget. Vigeland hadde ønsket at alle skulpturene skulle utplasseres i noenlunde samme tidsrom, men andre verdenskrig gjorde ham usikker på kunstverkenes skjebne, og han valgte å få broskulpturene på plass i parken allerede i 1939–40.

Skulpturanlegget er ikke et resultat av en samlet plan og visjon, men har bit for bit tatt form gjennom mer enn 40 år av kunstnerens liv. Parken har alltid vært omdiskutert, både i planleggingsfasen og senere. I dag strekker anlegget seg fra hovedportalene ved Kirkeveien i øst, langs hovedaksen over Broen og Fontenen, og videre mot Monolitten og Vestplassen der Livshjulet utgjør den siste skulpturen i vest. I nord-sørgående tverrakse ble bronsegruppen Slekten satt opp som endepunkt i nord i 1988. I diagonalaksen fra Monolitten mot sydøst ble Triangel reist i 1996. Det siste tilskuddet til skulpturparken er statuen Overrasket, modellert og støpt i gips i 1942, avduket i Frognerparken i 2002.

Størstedelen av Vigelands omfattende produksjon befinner seg i Frognerparken.

Vigelandsanlegget het opprinnelig «Tørtberg-anlegget», etter husmannsplassen Tørtberg, som var underlagt Aker-herregården Frogner hovedgård. Husmannsplassen lå på høydedraget der blant annet Monolitten står i dag. Vigelandsanlegget består i all hovedsak av skulpturenhetene langs den 850 meter lange hovedaksen i øst-vestgående retning, de store plenene og de lange alléene. De 214 skulpturene er utført i granittbronse og smijern. Vigeland hadde ikke bare idéen, men sto også ansvarlig for den arkitektoniske rammen og selve parkplanen. Den strenge geometriske planen sentrert rundt en hovedakse bærer preg av barokkens haveanlegg, men parken er også influert av nyklassisismen fra 1920-årene. Frognerparkens rosarium har en samling med 1400 roser fordelt på 150 ulike sorter og rundt 3000 trær, enkelte mer enn 250 år gamle. 

I 1921 undertegnet Kristiania kommune en avtale med Vigeland om at all hans framtidige produksjon skulle foræres byen mot at Vigeland skulle få en egnet bygning med atelier og bolig. Bygget skulle bli museum for hans arbeider etter hans død, og ble fra 1947 det nåværende Vigeland-museet. Bygningen ruver majestetisk ved Frognerparken og er utført i nyklassisistisk monumentalstil. Den er tegnet av arkitektene Lorentz Harboe Ree (1888–1962) og Carl Emil Buch (1892–1968). Vigeland arbeidet og bodde her fra 1924 og fram til sin død i 1943. I museets skulptursamlinger finnes blant annet gipsmodellene til Vigelandsanlegget. Avtalen med kommunen var betegnende for Vigelands svært sterke posisjon hos byens myndigheter. Det er unikt i verdenssammenheng at én kunstner har utformet et helt parkanlegg i et så stort format.

Skulpturanlegget kan grovt sett deles inn i følgende større enheter langs hovedaksen øst-vest: 

1. Hovedportene mot Kirkeveien, med to flankerende portstuer. Et monumentalt inngangsparti i smijern bestående av fem store porter og to mindre gangporter fører inn til Frognerparken. Hver av de fem store portene har dører med tre runde felt over hverandre. I det midterste ses ulike drager eller øgler. I midtporten er disse bundet av et tauverk og i de to feltene på sidene kjemper de en kamp eller er på annen måte viklet inn i hverandre. Motivet kan gjenkjennes fra middelalderens drageslynger på stavkirkeportalene.

        

2. Broen over Frognerdammene er bygget i granitt og er utsmykket med lykter og 58 bronseskulpturer. I hvert hjørne av broen står en granittgruppe av øgler og mennesker. I tre av dem foregår en kamp mellom mann og øgle, hvor dyret seirer. I det siste hjørnet er en kvinne framstilt sammen med en øgle, men her lar kvinnen seg omslynge av øglen. Vigeland arbeidet en årrekke med øgle- og dragemotiver. I kristen symbolikk representerer øgler og drager onde krefter både i og utenfor mennesket. Det er mulig at Vigeland her uttrykker et heller pessimistisk livssyn, spesielt myntet på mannens benektende holdninger til de ubevisste driftene i menneskets psyke, hans hang til å beseire naturen. I et slikt perspektiv kan kvinnen her leses som mer aksepterende i forhold til de menneskelige instinkter.

Broskulpturene fremstiller ellers mennesket i ulik alder, men de gamle er her bare representert med enkelte kraftige menn sammen med små barn. Et av hovedmotivene er ellers relasjonen mellom mann og kvinne. Den evige tiltrekningen og forunderlige kjærligheten er eksempelvis symbolisert i en sirkulær skulptur der et par svever innenfor en bredrammet ring. Mor og barn, eller mer originalt i tiden, far og barn, er andre motiver. Kunstnerens forståelse for barnets verden kommer også klart til uttrykk, slik som hos Sinnataggen, en av de mest populære skulpturene i Frognerparken.

Brofigurene er avvekslende statiske og dynamiske. Flere av figurene på broen utstråler en sterk livsgnist og en langt mer dynamisk energi enn Vigeland tidligere hadde vist. Skulpturene på broen ses gjerne i sammenheng med spedbarna på Barneplassen nede ved dammen. Foster er der plassert i sentrum, som et bilde på livets begynnelse. Sirkelplassen består av i alt ni barneskulpturer i bronse.

3. Fontenen ved Labyrintplassen, en skulpturgruppe på sokkel i et basseng med skulpturer og relieffer, utformet med utgangspunkt i temaet om livets stadier og evige kretsløp. (Beskrevet i eget avsnitt over).

4. Monolittplatået består av åtte smijernsporter, sirkeltrapper og 36 figurgrupper, samt Monolitten. På høyden over Fontenen er det anlagt en sirkeltrapp i grå granitt. Den samme steinen er brukt i de 36 figurgruppene på trinnene. Temaet er igjen livets syklus. På det øverste trinnet står en gruppe med kravlende små barn satt opp mot en gruppe med døde. Mellom disse livets ytterpunkter skildres hverdagslige scener; gutter som slåss, jenter som leker, mann som omfavner kvinne, mennesker som eldes. Vigelands motivkrets favnet imidlertid også om konfliktstoff: mann som irettesetter gutt, gutter som ondskapsfullt plager vergeløs, gammel mann eller som i skulpturen av en rasende mann som kaster en kvinne fra seg.

Monolitten, en 17 meter høy granittskulptur med 121 figurer (1924–43), står øverst på sirkeltrappen. Vigeland kalte den Menneskesøylen, men fordi den er hugget ut av én eneste granittblokk, har den blitt hetende Monolitten. Den første plastiske skissen var klar i 1919. Granittblokken ble hentet fra Iddefjorden ved Halden. Huggingen foregikk direkte på stedet der et skur rundt steinblokken og gipsmodellen i full størrelse var satt opp. Tre steinhoggere arbeidet med søylen daglig fra 1929 til 1943.

Nederst på steinsøylen fremstilles tilsynelatende livløse mennesker. Over dem stiger en menneskevrimmel diagonalt oppover mot høyre, mot himmelen, kronet av små barn. Figurene viser mennesker i alle aldre. Noen klynger seg sammen, noen sliter med ikke å falle av, andre igjen forsøker å løfte og hjelpe. Noen drives oppover.

På grunn av den vertikale formen er søylen assosiert med et fallossymbol. Den er også tolket som en kamp for tilværelsen. Vigeland sa selv at mens steingruppene skildrer livet, skildrer søylen fantasiens verden. Figurenes vertikalitet i det oppadstigende bryter med de sirkulært plasserte granittgruppene. Dette kan antyde en mer metafysisk fortolkning enn av steingruppene; en streben utover en jordisk tilværelse, en lengsel mot en høyere kosmisk orden.

5. Livshjulet avslutter hovedaksen i vest. Skulpturen er en kolossal hjulgruppe i bronse, bestående av syv svevende figurer, hvorav fire voksne og tre barn. Disse er føyet sammen slik at de utgjør en sirkelform. Vigeland benyttet seg av geometriske grunnformer til ornamentale sammensetninger av figurer. Med sirkelen som evighetssymbol kan skulpturgruppen ses som symbol på det menneskelige fellesskap, hvor den enkelte figur eller gruppe ikke eksisterer alene, men går opp i en høyere enhet.

Vigelands plan og ønske med parkanlegget var å oppnå en syntese av natur og kultur og at betrakteren skulle gå organisk i ett med den. Det ikke-figurative kunstuttrykket som preget hans samtid, fikk liten innflytelse på ham. Stilmessig skjer det likevel endringer gjennom hans arbeid med anlegget; fra det romantiske og intime i tregruppene ved Fontenen til en mer monumental og jordnær skildring av menneskeslekten på Monolittplatået. Menneskets allmenne grunnvilkår, dets rike register av følelser og krefter, forble imidlertid sentral tematikk gjennom hele hans kunstneriske virke.

Parken er en av landets største turistattraksjoner og ble som første park i Norge fredet av Riksantikvaren i 2009. 

  • Wikborg, Tone. Gustav Vigeland. En biografi. Oslo, 2001.
  • Kjerschow, Elsebet. Gustav Vigeland. Broen. Oslo, 2002.
  • Wikborg, Tone. Vigelands skulpturpark i Oslo, Normanns Kunstforlag A/S-Oslo, 1991.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.