Skulpturanlegget kan grovt sett deles inn i følgende større enheter langs hovedaksen øst-vest:
1. Hovedportene mot Kirkeveien, med to flankerende portstuer. Et monumentalt inngangsparti i smijern bestående av fem store porter og to mindre gangporter fører inn til Frognerparken. Hver av de fem store portene har dører med tre runde felt over hverandre. I det midterste ses ulike drager eller øgler. I midtporten er disse bundet av et tauverk, og i de to feltene på sidene kjemper de en kamp eller er på en annen måte viklet inn i hverandre. Motivet kan gjenkjennes fra middelalderens drageslynger på stavkirkeportalene.
2. Broen over Frognerdammene er bygget i granitt og er utsmykket med lykter og 58 bronseskulpturer. I hvert hjørne av broen står en granittgruppe av øgler og mennesker. I tre av dem foregår en kamp mellom mann og øgle, hvor dyret seirer. Det siste hjørnet har en kvinne framstilt sammen med en øgle, men her lar kvinnen seg omslynge av øglen. Vigeland arbeidet en årrekke med øgle- og dragemotiver. I kristen symbolikk representerer øgler og drager onde krefter både i og utenfor mennesket. Det er mulig at Vigeland her uttrykker et heller pessimistisk livssyn, spesielt myntet på mannens benektende holdninger til de ubevisste driftene i menneskets psyke, hans hang til å beseire naturen. I et slikt perspektiv kan kvinnen her leses som mer aksepterende i forhold til de menneskelige instinktene.
Broskulpturene fremstiller ellers mennesket i ulik alder, men de gamle er her bare representert med enkelte kraftige menn sammen med små barn. Et av hovedmotivene er ellers relasjonen mellom mann og kvinne. Den evige tiltrekningen og forunderlige kjærligheten er eksempelvis symbolisert i en sirkulær skulptur der et par svever innenfor en bredrammet ring. Mor og barn, eller mer originalt for sin tid, far og barn, er andre motiver. Kunstnerens forståelse for barnets verden kommer også klart til uttrykk, slik som hos Sinnataggen, en av de mest populære skulpturene i Frognerparken.
Brofigurene er avvekslende statiske og dynamiske. Flere av figurene på broen utstråler en sterk livsgnist og en langt mer dynamisk energi enn Vigeland tidligere hadde vist. Skulpturene på broen ses gjerne i sammenheng med spedbarna på Barneplassen nede ved dammen. Foster er der plassert i sentrum, som et bilde på livets begynnelse. Sirkelplassen består av i alt ni barneskulpturer i bronse.
3. Fontenen ved Labyrintplassen, en skulpturgruppe på sokkel i et basseng med skulpturer og relieffer, utformet med utgangspunkt i temaet om livets stadier og evige kretsløp. (Beskrevet i eget avsnitt over.)
4. Monolittplatået består av åtte smijernsporter, sirkeltrapper og 36 figurgrupper samt selve Monolitten. På høyden over Fontenen er det anlagt en sirkeltrapp i grå granitt. Den samme steinen er brukt i de 36 figurgruppene på trinnene. Temaet er igjen livets syklus. På det øverste trinnet står en gruppe med kravlende små barn satt opp mot en gruppe med døde. Mellom disse livets ytterpunkter skildres hverdagslige scener: gutter som slåss, jenter som leker, mann som omfavner kvinne, mennesker som eldes. Vigelands motivkrets favnet imidlertid også om konfliktstoff: mann som irettesetter gutt, gutter som ondskapsfullt plager vergeløs, gammel mann eller skulpturen av en rasende mann som kaster en kvinne fra seg.
Monolitten, en 17 meter høy granittskulptur med 121 figurer (1924–1943), står øverst på sirkeltrappen. Vigeland kalte den Menneskesøylen, men fordi den er hugget ut av én eneste granittblokk, har den blitt hetende Monolitten. Den første plastiske skissen var klar i 1919. Granittblokken ble hentet fra Iddefjorden ved Halden. Huggingen foregikk direkte på stedet, der et skur rundt steinblokken og gipsmodellen i full størrelse var satt opp. Tre steinhoggere arbeidet med søylen daglig fra 1929 til 1943.
Nederst på steinsøylen fremstilles tilsynelatende livløse mennesker. Over dem stiger en menneskevrimmel diagonalt oppover mot høyre, mot himmelen, kronet av små barn. Figurene viser mennesker i alle aldre. Noen klynger seg sammen, noen sliter med ikke å falle av, andre igjen forsøker å løfte og hjelpe. Noen drives oppover.
På grunn av den vertikale formen er søylen assosiert med et fallossymbol. Den er også tolket som en kamp for tilværelsen. Vigeland sa selv at mens steingruppene skildrer livet, skildrer søylen fantasiens verden. Figurenes vertikalitet i det oppadstigende bryter med de sirkulært plasserte granittgruppene. Dette kan antyde en mer metafysisk fortolkning enn av steingruppene: en streben utover en jordisk tilværelse, en lengsel mot en høyere kosmisk orden.
5. Livshjulet avslutter hovedaksen i vest. Skulpturen er en kolossal hjulgruppe i bronse, bestående av syv svevende figurer, hvorav fire voksne og tre barn. Disse er føyet sammen slik at de utgjør en sirkelform. Vigeland benyttet seg av geometriske grunnformer til ornamentale sammensetninger av figurer. Med sirkelen som evighetssymbol kan skulpturgruppen ses som symbol på det menneskelige fellesskapet, hvor den enkelte figuren eller gruppen ikke eksisterer alene, men går opp i en høyere enhet.
Vigelands plan og ønske med parkanlegget var å oppnå en syntese av natur og kultur og at betrakteren skulle gå organisk i ett med den. Det ikke-figurative kunstuttrykket som preget hans samtid, fikk liten innflytelse på ham. Stilmessig skjer det likevel endringer gjennom hans arbeid med anlegget: fra det romantiske og intime i tregruppene ved Fontenen til en mer monumental og jordnær skildring av menneskeslekten på Monolittplatået. Menneskets allmenne grunnvilkår, dets rike register av følelser og krefter, forble imidlertid sentral tematikk gjennom hele hans kunstneriske virke.
Parken er en av landets største turistattraksjoner og ble som første park i Norge fredet av Riksantikvaren i 2009.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.