tegneserier

tegneserier. (eng. comic strips, comics, cartoons, sequential art, fr. bandes dessinées, jap. manga), rekker av bilder som står i en innbyrdes sammenheng og som regel fremstiller et handlingsforløp. Til tross for ordet «tegneserier» behøver en tegneserie ikke å være tegnet. Det finnes serier som er malt eller laget som tresnitt, eller som kombinerer ulike teknikker og uttrykk, og det fins også tegneserier som har innslag av fotografi sammen med andre teknikker. Rene fotonoveller og fotoromaner er det imidlertid ikke naturlig å kalle tegneserier.

Grensen mellom tegneserier og vitsetegninger er flytende. Avisenes stripeserier består som regel av flere bilder i sammenheng, men stundom kan en stripe utgjøre bare ett bilde. Det omvendte finnes også. Gary Larsons Larsons gale verden er i de fleste tilfeller enkelttegninger, men det forekommer også at den består av flere tegninger. Fordi den dessuten har en distribusjon som minner om tegneserienes, vil mange regne den som en tegneserie.

De fleste tegneserier har tekst, men det finnes også «stumme» serier. Et klassisk eksempel på dette er avisserien Ferd'nand av Henning Dahl Mikkelsen. I nyere tid har nordmannen Jason (John Arne Sæterøy) utgitt en del serier uten eller nesten uten tekst. Hvis en serie har tekst, er replikkene som oftest plassert i snakkebobler, som er blitt et slags «varemerke» for tegneseriene. Det forekommer imidlertid også serier hvor replikkene står under bildene, noe som var vanlig i eldre norske tegneserier. Typisk for tegneseriene er også forskjellige visuelle markeringer, ofte for å gjengi abstrakte fenomener som ikke kan vises på annen måte. F.eks. betyr et stearinlys over hodet på en figur at han eller hun får en lys idé, og en mørk sky at figuren er i dårlig humør.

Tegneserier publiseres i aviser, ukeblader, egne hefter, album (større hefter med finere utstyr), bøker og i økende grad på Internett. Siden 1990-årene er det kommet interaktive digitale tegneserier. Interaktive tegneserier på papir, hvor leseren kan velge mellom flere handlingsforløp, forekom også tidligere. Før var det vanlig å oppfatte tegneserier først og fremst som barnelesning, men i virkeligheten leses de av alle aldersgrupper. Svært mange serier er beregnet på ungdom og voksne.

Hovedpersonene er ofte gjennomgangsfigurer som er de samme fra episode til episode. Knoll og Tott har for eksempel kommet regelmessig i nye striper siden 1897. Men det fins også en del frittstående album med egne hovedpersoner. Det fins også serier som utkommer over en lang periode, men uten å ha noe fast persongalleri. Et norsk eksempel på dette er Karine Haaland av Karine Haaland. Mange av tegneseriene produseres i så store mengder eller over et så langt tidsrom at de har hatt flere forskjellige tegnere og manuskriptforfattere. Også her finnes det unntak i form av serier som er verk av én person, eventuelt en duo bestående av tegner og forfatter. Dette er særlig vanlig i europeiske tegneserier, hvor for eksempel Tintin gikk i graven med sin skaper Hergé.

Den største produksjonen av tegneserier fins i USA, Vest-Europa og Japan. Om japanske serier, se manga.

Det er en nær sammenheng mellom tegneserier og animasjon. Mange tegneseriefigurer, som for eksempel Donald Duck og Mikke Mus, var opprinnelig tegnefilmfigurer. Serier som Tintin og Asterix har forekommet både som tegnefilm og live action-film. Mange tegneseriefigurer er etter hvert også blitt hovedpersoner i dataspill.

Sjangere

De fleste tegneserier kan meget forenklet inndeles i to store grupper, humor- og spenningsserier. Humorseriene omfatter bl.a. mange av de seriene som trykkes i avisene eller opprinnelig er beregnet på denne publikasjonsformen. Humorstripene er den eldste tegneseriesjangeren og oppstod i USA på slutten av 1800-tallet (se nedenfor). Mange av de mer tradisjonelle humorseriene foregår i familiemiljø, ofte med rampete, kreative barn i hovedrollen. Dette gjelder både en gammel suksess som Knoll og Tott og en ny suksess som Bill Wattersons Tommy og Tigern. En mer underfundig humor med vekt på det verbale finnes i serier som Krazy Kat av George Herriman. Noen av avisseriene er skarpe satirer. Blant de mest kjente av disse er Doonesbury av Gary Trudeau. I Norge er det siden 1990-årene kommet en rekke ungdommelige humorserier i stripeformat. Se under Norske tegneserier lenger ned i denne artikkelen.

En egen sjanger innenfor humorseriene er de såkalte funny animal-seriene, som særlig Disneys tegnere er kjent for. Selv om funny animal-sjangeren i utgangspunktet er amerikansk, har også europeere laget slike serier, f.eks. nederlenderen Marten Toonder (Tom Pus, Putte). Toonders historier er beslektet med de lange europeiske humorseriene som gjerne utgis i albumform og ofte er en kombinasjon av humor- og spenningsserier. Eksempler er Tintin av Hergé og Ridderne av Dor av InkaLill.

Spenningsseriene kan også deles inn i flere undergrupper. Ofte handler de om sterke menn i kamp mot skurker (Lyn Gordon, Tarzan). Noen av heltene har overnaturlige krefter – de såkalte superheltene (Supermann, Batman, Spiderman). Superheltsjangeren innledet en lang rekke science fiction-serier, se science fiction. En viss ironisk distanse til tegneserienes heltedyrkelse finner vi i de eldste Fantomet-seriene av Lee Falk og Ray Moore og ikke minst i The Spirit av Will Eisner. Westernseriene var opprinnelig en amerikansk sjanger, men etter hvert er det kommet en rekke europeiske westernserier, med Blueberry av Jean-Michel Charlier og Jean Giraud som en av de mest kjente. Westernsjangeren egner seg for parodiering, og her er særlig Lucky Luke av Morris blitt populær.

Det er laget en lang rekke serier med historiske temaer. Osamu Tezukas serie om Buddha og Harold Fosters Prince Valiant er eksempler på mytebaserte historiske serier. Andre historiske serier foregår i nyere tid, og noen av disse tar opp alvorlige temaer som krig, undertrykkelse og rasisme. Flere av de moderne historiske seriene glir over i en ny genre, nemlig de dokumentariske tegneseriene. Eksempler er amerikanske Art Spiegelmans Maus (om jødeforfølgelsene i Polen under den annen verdenskrig), iranske Marjane Satrapis selvbiografiske Persepolis (om undertrykkelsen i Iran under og etter sjahen) og japanske Keiji Nakasawas Gen – gutten fra Hiroshima.

Noen av de nyere dokumentariske seriene har et journalistisk tilsnitt. I Will Eisners siste tegneseriebok, The Plot, opptrer har som researcher for å klarlegge et historisk forløp. I Norge har Steffen Kverneland og Lars Fiske laget flere dokumentarserier med kulturhistorisk tilsnitt, blant annet Olaf G. om tegneren Olaf Gulbransson. Joe Sacco er blitt kjent for sin journalistikk i tegneserieform fra konfliktområder ulike steder i verden. Kanadieren Guy Delisle har laget tegneseriereportasjer fra blant annet Nord-Korea og Burma i en stil som er både satirisk og alvorlig.

Historikk

Forløperne for tegneseriene var de humoristiske billedseriene på 1700- og 1800-tallet, som bl.a. William Hogarth, Rodolphe Töpffer og Wilhelm Busch laget. Slike billedhistorier fantes både i Europa og USA og etter hvert også i Japan. Som moderne massemedium fikk tegneseriene sitt gjennombrudd med veksten i særlig den amerikanske avisbransjen på slutten av 1800-tallet, og mediets hundreårsjubileum ble derfor feiret 1996–97. Ofte regnes Robert Felton Outcaults The Yellow Kid (1896) som den første tegneserie, men her bestod hvert avsnitt som regel bare av ett bilde. Den første gjennomførte tegneserie var derfor antakelig Knoll og Tott, som Rudolph Dirks startet i 1897. Også i Europa og Japan så tegneserier som massemedium dagens lys omkring forrige århundreskifte, men utviklingen gikk raskest i USA.

Amerikanske tegneserier

Frem til rundt 1930 var langt de fleste tegneserier humorstriper for aviser og ukeblader. Spenningsseriene begynte å dukke opp i USA omkring 1930, og i 1930-årene begynte det også å komme egne seriehefter. Superheltsjangeren ble innledet med Supermann i 1938. Også funny animal-sjangeren hadde sitt gjennombrudd i dette tiåret, med Mikke Mus og senere Donald Duck som de mest populære figurene. I 1942 begynte Carl Barks å tegne Donald Duck.

Etter den annen verdenskrig hadde skrekkseriene er blomstringstid, og hyppige voldsskildringer i enkelte tegneserier førte til mye kritikk. For å unngå offentlig sensur innførte de amerikanske serieforlagene i 1954 en selvsensur, den såkalte Comics Code, som bl.a. førte til at skrekkseriene forsvant fra markedet for en periode. Tilsvarende debatter om tegneserienes antatt skadelige virkninger ble ført også i andre land, blant dem Norge.

Den første tiden etter den annen verdenskrig skjedde det også en fornyelse av de amerikanske humorseriene med avisstriper der stor vekt ble lagt på verbal humor og underfundighet. Noen av disse hadde stor appell til publikum fordi de kombinerte underfundigheten med dagligdagse situasjoner og referanser til aktuelle begivenheter. Tidlige eksempler på denne typen humorserier er Charles M. Schultz' Knøttene og Walt Kellys Pogo. George Herrimans absurde Krazy Kat, som hadde sin blomstringstid i mellomkrigstiden, var en viktig inspirasjonskilde for flere av etterkrigstidens humortegnere.

Utover i 1960- og 1970-årene kom undergrunnsseriene, med Robert Crumb og Gilbert Shelton som de mest kjente serieskaperne. Undergrunnsseriene ble til å begynne med utgitt av amerikanske forlag som ikke godtok The Comics Code, og brøt med en rekke tabuforestillinger når det gjaldt bl.a. sex og narkotika. De ble en etablert del av den amerikanske tegneseriebransjen etter hvert som The Comics Code gradvis mistet sin betydning. I 1960-årene begynte skrekkseriene å komme tilbake, og superheltsjangeren fikk en renessanse. I 1980-årene utviklet denne sjangeren seg i retning av hardere voldsskildringer, representert bl.a. ved Frank Miller, Alan Moore og Garth Ennis. Dette tiåret representerte også en renessanse for to av de aller eldste spenningsheltene: Batman og Sandman. Fra slutten av 1970-årene etablerte Will Eisner sine grafiske romaner og noveller, som i stor grad bidrog til å gjøre amerikanske tegneserier akseptert som «seriøs» litteratur.

I 1980-årene kom flere nye amerikanske humorserier med Bill Wattersons Tommy og Tigern som den største suksessen. Til den nye generasjonen stripetegnere hører også Bud Grace, men hans Ernie ble relativt sett mer populær i Norge enn i USA. Også Larsons gale verden av Gary Larson hører med her, selv om det kan diskuteres om den er en egentlig tegneserie (se ovenfor).

Blant de betydeligste amerikanske tegneseriekunstnerne på slutten av 1900-tallet og begynnelsen av 2000-tallet er Joe Sacco, Chris Ware og Daniel Clowes. Sacco har publisert dokumentarserier fra blant annet Jugoslavia og Palestina. Ware er kjent for den grafiske romanen Jimmy Corrigan, the Smartest Kid on Earth, hvor han veksler mellom en rekke stiler tegnemessig og layoutmessig, noe som både har innbrakt ham litterære priser og ført til at hans arbeider er blitt utstilt i kunstmuseer.

Europeiske tegneserier

Storproduksjon av tegneserier kom senere i gang i Europa enn i USA. Oversatte amerikanske serier spilte en stor rolle på det europeiske markedet, men det fantes også europeiske humor- og familieserier. Belgieren Hergé (Georges Remi) sørget for et gjennombrudd for europeiske serier og dannet skole med Tintin, som ble publisert fra 1929. I kjølvannet av Tintin kom det en rekke veltegnede episke serier som blandet humor og spenning. Hergé ble forbilde for mange også på grunn av sin måte å tegne på, med detaljerte, men ryddige bilder og en ren strek. Seriene i tradisjonen fra Hergé henvender seg til både barn, ungdom og voksne, og Frankrike og Belgia ble tidlig «stormaktene» på det europeiske tegneseriemarkedet. Album ble en vanlig publikasjonsform i Europa.

Etter den annen verdenskrig spilte René Goscinny lenge en sentral rolle for franskspråklig tegneserieproduksjon som redaktør, utgiver og manusforfatter av episke humorserier (blant annet Asterix, Lucky Luke og Iznogood). Senere fikk Pierre Christin en viktig posisjon som forfatter av serier tegnet av bl.a. Jean-Claude Mézières, Enki Bilal og Annie Goetzinger. Alle var de fra rundt 1970 med på å skape en ny bølge europeiske serier som for en stor del henvendte seg til et kresent voksent publikum. Andre sentrale navn her er Jean Giraud (pseudonym Moebius), Jacques Tardi, Claire Bretécher, italieneren Hugo Pratt og Claude Auclair. Flere europeiske serieskapere videreutviklet albumformatet til romaner i tegneserieform. Det fins også en absurd retning innenfor de franskspråklige tegneseriene, representert bl.a. ved Ullkorn av Richard Peyzaret (pseudonym F'Murr) og I begynnelsen skapte Gud av Loup.

Det fransk-belgiske tegneseriemiljøet har i flere årtier trukket til seg serieskapere fra land utenfor det franskspråklige området. Et eksempel er science fiction-skaperen Enki Bilal, som er av jugoslavisk opprinnelse. Nyere eksempler er samtidskronikøren Marjane Satrapi fra Iran og «sosialsurrealisten» Jason fra Norge.

Tegneserier i Norden

En av de eldste nordiske tegneseriene var Oskar Anderssons Mannen som gör vad som faller honom in (1902–06). Den mest kjente eldre svenske serien er Oscar Jacobsons Adamson (1920–45). Rudolf Peterssons 91:an Karlsson, startet 1932, ble utgangspunktet for norsktegnede Nr. 91 Stomperud. Blant nyere svenske serier kan nevnes Socker-Conny av Joakim Pirinen, Arne Anka av Charlie Christensen og Ensamma mamman av Cecilia Torudd. Ulf Lundkvist og Max Andersson er kjent for sin svarte humor. Martin Kellermans Rocky, utgitt siden 1998, handler om en lett sliten serietegner med stadig bakrus og hyppige dameproblemer. Den er blitt populær i flere land og har blant annet eget blad i Norge. Det har også Arne Anka.

En kjent og populær svenskspråklig finsk serie er Tove og Lars Janssons Mummitrollet. Den finske tegneserieproduksjonen er meget variert, og i løpet av 1990-årene fikk også Finland for alvor en innenlandsk albumproduksjon. Det lages også mange finske avisstriper.

En av de første danske tegneseriene var De tre små mænd av Robert Storm Petersen fra 1913. Internasjonalt kjent ble Henning Dahl Mikkelsens Ferd'nand, startet 1937. Jørgen Mogensen ble kjent for familieserien Poeten og Lillemor. I 1970- og 1980-årene økte produksjonen av tegneserier i Danmark. Hans Rancke-Madsen og Peter Madsen tok 1979 fatt på Valhall, en humoristisk spenningsserie i den fransk-belgiske tradisjonen, men med emner fra norrøn mytologi. Av de nordiske landene har Danmark den største albumproduksjonen, og det satses mye på underholdende serier for alle aldersgrupper. Blant de mest populære er Sussi Bechs Nofret, som foregår i det gamle Egypt, og Freddy Miltons funny animal-serie Familien Gnuff. Peter Madsen er blitt prisbelønnet for sitt album om Jesus, Menneskesønnen.

Norske tegneserier

De tradisjonelle norske seriene foregikk ofte i folkelig miljø. Blant eldre norske serietegnere kan nevnes Ivar Mauritz-Hansen, opphavsmann til Professor Tanke og (sammen med Sigurd Winsnes) Nils og Blåmann, og Jens R. Nilssen, som laget bl.a. Smørbukk og Vangsgutane. Smørbukk, som senere er overtatt av andre tegnere, er ved siden av Nr. 91 Stomperud trolig den mest populære tradisjonelle norske serien. Kaare Bratung var en annen norsk serietegner av eldre årgang som laget bl.a. Dagros og Professoren, serier som fremdeles forekommer i opptrykk i avisene.

Fra rundt 1970 skjedde det en modernisering. Det utkom en rekke hefter som var påvirket av amerikansk undergrunn. Peter Haars utgav eksperimentelle serier. I løpet av 1980- og 1990-årene ble tegneserier for alvor anerkjent som seriøs kultur i Norge, og vi fikk etter hvert en norsk albumproduksjon. Tor Bomann-Larsen skapte seg et navn med sin satiriske trilogi om Fridtjof Nansen og hans samtid (1986-88). Christopher Nielsen etablerte seg med serier i en særpreget undergrunnsstil og handling hentet fra «narver»-miljøet i Groruddalen, og har vært en av de mest produktive og populære norske serietegnerne siden 1980-årene. Steffen Kverneland har laget en rekke til dels nådeløse litterære parodier, men har også gjort andre ting, blant annet den praktfulle Olaf G. (sammen med Lars Fiske, se ovenfor).

En del av de nyere norske seriealbumene inneholder historiske serier. Innenfor denne sjangeren er spennvidden stor. Blant de beste middelalderseriene er Eirik Ildahl og Bjørn Ouslands Solruns saga (fra Svartedaudens tid). Også dansketiden har tiltrukket seg serieskapernes oppmerksomhet. Her kan nevnes Siri Dokken og Bård Enoksens Kongens mann, som handler om en frigitt afrikansk slave som ble postmester i Kragerø på slutten av 1600-tallet, samt Dag Frognes' Tordenskiold. Albumseriene Ridderne av Dor og Miranda av InkaLill (Inga-Lill Røsberg) har et visst slektskap med de historiske seriene, men er i virkeligheten eventyrserier lagt til oppdiktede land og mytisk tid.

Til tross for oppblomstringen av en norsk albumkultur har Norge aldri vært noe typisk albummarked. Nordmenn er blant de mest tegneserielesende folk i verden, men kjøper først og fremst tegneserier i hefteform og leser dem i aviser og ukeblader. En rekke norske avisserier er kommet til i løpet av 1990-årene. Ofte lanseres de først i tegneseriehefter og deretter i avisene. Fra slutten av 1990-årene har andelen av norske serier i hefter og aviser økt noe på bekostning av de amerikanske seriene. Blant de nyere norske avisseriene er Pondus av Frode Øverli, som antakelig er den mest leste norske tegneserie gjennom tidene, og er en betydelig eksportvare. En annen populær stripeserie er Pappa og Pestus av Eirik Ildahl, Terje Nordberg og Arild Midthun. Den siste handlet i utgangspunktet om to svirebrødre, en mann og en rotte, som plutselig fikk eneansvaret for et lite barn. Etter at rotta Pestus gjennomgikk en plastisk operasjon og ble katt, har serien utviklet seg mer i retning av en ordinær familieserie. En lignende utvikling ser vi i Nemi av Lise Myhre. Den handler om en sortkledt ung kvinne som i starten var en typisk antiheltinne fra goth-miljø. Selv om Nemi har beholdt mye av sin identitet, er humoren også i denne serien blitt mer tradisjonell. Blant andre nyere norske serieskapere kan nevnes Ronny Haugeland (Downs Duck, Jesper og Jonathan), Tor Ærlig (psevdonym for Tor Erling Naas, Hjertemosaikk, Evig Ung) og Jens K. Styve (Finn Finn Finn). Den mest særpregede norske serieskaperen er Jason, som også er den som nyter størst anerkjennelse internasjonalt. Se Pondus, Nemi.

Kultur- og kirkedepartementets pris til beste norske tegneserie for barn og ungdom

Prisen ble ikke utdelt 1989, 1992 og 1993

Anbefalt litteratur