Spiral Jetty
Robert Smithsons Spiral Jetty fra 1970, en spiralformet molo som strekker seg ut i Great Salt Lake i Utah, er et av de mest ikonske verkene fra amerikansk etterkrigskunst.
Spiral Jetty
Av .

Historien om 1900-tallets amerikanske billedkunst er historien om løsrivelsen fra europeisk påvirkning og erobringen av den moderne kunsten. Disse oppgavene virket sammen, slik at den amerikanske triumf innen kunsten inntraff da den vestlige verdens mest avanserte modernisme ble skapt i Amerika av amerikanere. Men før New York-skolens gjennombrudd i tiden etter andre verdenskrig måtte man tilegne seg den moderne kunsten, og den ble i begynnelsen av århundret laget i Europa.

The Eight

West 57th Street, New York
Robert Henri ledet malergruppa The Eight, men frontet også en større retning som ble kalt Ashcan-skolen, kjennetegnet av hverdagslige motiver. Et av Henris hovedverker er West 57th Street, New York fra 1902.

Rundt 1908, da kubismen og fauvismen i Europa sprengte alle forestillinger om hvordan et bilde og en skulptur skulle se ut, hadde en gruppe amerikanske malere i kretsen rundt Robert Henri, kalt The Eight, i sammenligning en moderat konservativ stil. Henri frontet også en større retning som ble kalt Ashcan-skolen som ble kjent for sine hverdagslige motiver. Gruppen fikk sitt navn etter en tegning av George Bellows, Disappointments of the Ash Can. De var realister, inspirert av blant andre Frans Hals og Edouard Manet, og malte med bred, pastos pensel menneskenes liv i de moderne byene.

Miljøet rundt Robert Henri har også spilt en mer langsiktig rolle i moderne amerikansk kunst. Med temaer hentet fra amerikansk byliv og hverdag startet de en realistisk tradisjon som fortsatte med kunstnere som Bellows, Edward Hopper og den betydelige realisten Fairfield Porter.

Preget av humanistiske idealer og en pragmatisk individualisme lot Robert Henri seg inspirere av store 1800-talls diktere og filosofer som Ralph Waldo Emerson og Walt Whitman. Denne linjen har fått leve uavbrutt, bare tidvis satt i skyggen av tankestrømmer og innspill (for eksempel av psykoanalysen og marxismen) fra andre kulturområder.

Men kunstnere som Robert Henri, George Luks (1866–1933), John Sloan og William Glackens støttet opp om og deltok i den banebrytende utstillingen Armory Show i 1913. Det var en av The Eight, Arthur B. Davies (1862–1928), som var hovedorganisator for utstillingen. Han hadde vært på Sonderbund-utstillingen i Køln i 1912 og ville vise den nye europeiske avantgardekunsten for et amerikansk publikum.

Armory show og amerikansk modernisme

Armory Show og året 1913 er det store veiskillet i moderne amerikansk kunst. Armory Show introduserte europeisk avantgardekunst for amerikanske kunstnere. Det offisielle navnet på utstillingen var International Exhibition of Modern Art, men den skulle for ettertiden bare bli kjent som Armory Show etter lokalet den ble arrangert i; Armory of the National Guard's 69th Regiment på Lexington Avenue på Manhattan. Utstillingen ble også vist i Chicago og Boston, og ble sett av nærmere 300 000 besøkende.

På hjemmebane var Max Weber blant de første amerikanske kunstnere til å bruke et abstrakt uttrykk. I Frankrike utviklet Stanton MacDonald-Wright og Morgan Russell (1886–1953) synkronismen, den eneste «-ismen» skapt av amerikanske kunstnere i den første modernistepoken.

Galleri 291

Terminalen
New York-fotografen Alfred Stieglitz var også tidsskriftutgiver, galleri-eier og promotor og regnes som den samlende kraften i moderne amerikansk fotografi og billedkunst. Fotogravyre i 1892.
Av .

New York-fotografen Alfred Stieglitz var sentral i den amerikanske modernismens gryende fase. Han var også tidsskriftutgiver, gallerieier og promotor, og regnes som den samlende kraften i moderne amerikansk fotografi og billedkunst. I hans galleri i New York, kalt 291, kunne man i årene før Armory Show se europeiske modernister som Paul Cézanne, Pablo Picasso, Henri Matisse og Constantin Brancusi. Det var til dels utstillingene i Stieglitz' galleri som motiverte og dannet opptakten til Armory Show-utstillingen i 1913. Stieglitz var også den første som presenterte amerikanske modernister som Marsden Hartley, John Marin, Arthur Dove og Georgia O'Keeffe. Galleriet var dessuten et samlingssted for fotografer og malere, og etter hvert også for diktere som William Carlos Williams. De hadde et felles mål: å uttrykke det genuint amerikanske.

Marcel Duchamp og New York dada

New York dada
Marcel Duchamp, Francis Picabia og Beatrice Wood i New York i 1917.
Av .

Franskmannen Marcel Duchamp var den europeiske kunstneren som sterkest kom til å påvirke utviklingen av moderne amerikansk kunst. På Armory Show kunne publikum se hans kubistisk-futuristiske maleri Nude Descending a Staircase fra 1912.

Det var i kjølvannet av Armory Show at publikum ble gjort kjent med det refuserte verket Fountain (1917), den første virkelig skandaleomsuste ready-made. Skulpturen består av et innkjøpt masseprodusert porselens-pissoar, snudd opp-ned og signert av kunstneren under pseudonymet R. Mutt. Fountain regnes i dag som et hovedverk blant 1900-tallets kunst.

Da Duchamp bosatte seg i New York i 1915, var kimen til byens dada-bevegelse sådd. Kjernen i New York dada bestod av Duchamp, Man Ray og Francis Picabia og var det mest radikale innslaget i tidlig amerikansk modernisme. Blant andre kunstnere tilknyttet bevegelsen var Beatrice Wood (1893–1998) og Elsa von Freytag-Loringhoven (1874–1927). Ekteparet Louise (1879–1953) og Walter Conrad Arensbergs (1878–1954) hjem i New York var et samlingssted for disse kunstnerne, og det sentrale verket The Bride Stripped Bare by Her Bachelors, Even – også kalt «The Large Glass» (1915–1923) ble til i dette miljøet. Takket være samlerinnsatsen til ekteparet Arensberg og Katherine Sophie Dreier (1877–1952), er mye av denne kunsten i dag bevart i amerikanske museer.

Futurisme

Battle of Lights, Mardi Gras, Coney Island

Joseph Stellas futuristiske maleri Battle of Lights, Mardi Gras, Coney Island (1913–1914) var inspirert av det store tivoliet på Coney Island.

Den eneste gruppen innen europeisk avantgarde som ikke var representert i Armory Show, var de italienske futuristene. Men nyheten om futurismens metode til å skildre den heseblesende og oppstykkede rytmen i den elektriske og motoriserte storbyen, kom likevel til den nye verden.

Den italienskfødte maleren Joseph Stella kom til USA i 1896 og dro i 1909 for en tid tilbake til Europa. Han kom igjen til New York rett før Armory Show og malte straks et futuristisk mesterverk inspirert av det store tivoliet på Coney Island, Battle of Lights, Mardi Gras, Coney Island (1913–1914). Stella malte også skyskrapernes Manhattan og en serie berømte bilder av Brooklyn Bridge.

Maskinalderen

Skildringen av den himmelstrebende verdensbyen New York ble et viktig motiv i amerikansk modernisme. Begeistringen over disse nye underne kunne med stort utbytte nyttiggjøre seg av kubismens og futurismens fasetteknikk, der former ble brutt opp i mindre deler som så kunne settes sammen til dynamiske synteser. Denne måten å skildre byen på preget særlig John Marins bilder av skyskrapere.

Kritikken av teknologi og maskiner, slik den ble fremsatt i blant annet tysk dada etter første verdenskrig, fikk ingen parallell i Amerika. Amerikanerne dyrket maskinen, godt forberedt av Duchamp og Picabia. Fascinasjonen over teknologi og maskinestetikk hadde sin storhetstid i 1920-årene. Det var først depresjonen og tørkekatastrofene i landbruket tiåret etter som førte til et retningsskifte i de amerikanske kunstnernes interesser.

Presisjonismen

I Saw the Figure 5 in Gold

Charles Demuths futuristisk-inspirerte maleri I Saw the Figure 5 in Gold fra 1928 bygger på William Carlos Williams' dikt The Great Figure: «Among the rain and lights I saw the figure 5 in gold on a red firetruck moving tense unheeded to gong clangs siren howls and wheels rumbling through the dark city.» Metropolitan Museum of Art i New York.

Maskinalderens amerikanske kunst går under navnet presisjonismen. En presis og kjølig avbildningsmåte passet godt for de malerne og fotografene som ønsket å skildre de nye omgivelsene som vokste opp rundt dem. Charles Sheeler var både maler og fotograf. Han laget en serie malerier av Ford-fabrikkenes industriområde i Detroit, og typisk nok kunne han kalle et av bildene Classical Landscape (1931). Han malte skyskrapere, maskiner og ventilasjonssjakter. Ofte var maleriene basert på fotografier eller film stills. Sheeler laget sammen med fotografen Paul Strand Amerikas kanskje første avantgardefilm, hyllesten til praktfulle New York, med tittelen Manhatta (1920), inspirert av Walt Whitmans dikt til storbyens pris, «Manahatta».

Storbyen

Alfred Stieglitz fotograferte stålskjelettene under byggingen av skyskraperne, fra samme hotellrom som hustruen Georgia O'Keeffe i 1920-årene malte sine feminine og hyperelegante skyskraperbilder. Den tidligere samfunnsrefseren Lewis W. Hine fotograferte under hele byggingen av Empire State Building i 1930–1932.

Charles Demuth hører også med til kunstnerne som formet et presist uttrykk for nye visuelle omgivelser. Hans mest berømte bilde er I Saw the Figure Five in Gold (1928), etter en strofe i William Carlos Williams dikt «The Great Figure» fra 1921. Demuth laget dessuten plakatportretter av sine kunstnervenner, der sylskarpt gjengitte blomster og gjenstander, sammen med bokstavcollager, sto som synonymer for personene. Gerald Murphys (1888–1964) emblematiske bilder og Stuart Davis' avbildninger av emballasje og masseproduserte bruksting ga en positiv skildring av storbyen i 1920-årenes USA. Disse kubist-avledede bildene har sine forbilder i noen av Marsden Hartleys mest eksperimentelle malerier fra årene rundt første verdenskrig, som for eksempel det fargerike Portrait of a German Officer fra 1914.

Stemningsskifte

Early Sunday Morning

I et realistisk formspråk skildret Edward Hopper de amerikanske småbyene, ofte tomme for mennesker. Hans bilder regnes som den viktigste forutsetningen for 1960-årenes nyrealisme i USA. Early Sunday Morning fra 1930. Olje på lerret. The Whitney Museum of American Art i New York.

Av /KF-arkiv ※.

At storbyen, fabrikkproduksjonen og teknologien ikke bare bar bud om en god fremtid, men også hadde en mørkere undertone, kan man ane i Joseph Stellas fabrikk- og bybilder fra slutten av 1920-årene. Børskrakket, stans i byggeboomen, arbeidsledighet og tørkekatastrofen i Midtvestens jordbruksområder skapte et stemningsskifte. Skjønnlitteraturen og fotokunsten hadde allerede fra første del av århundret tatt opp sosiale problemer, som i Upton Sinclairs kritikk av Chicagos kjøttindustri i romanen The Jungle fra 1906 og i Jacob A. Riis' dokumentasjonsfotografier av de fattige immigrantenes levekår.

Urban fremmedgjøring kan man også lese ut av John Dos Passos' roman Manhattan Transfer fra 1925. Edward Hopper er den maleren som på klarest måte skildret en voksende isolasjon og fremmedgjøring i storbyen. Hans etsninger etter 1915 og malerier fra midten av 1920-årene og frem til 1960-årene står i dag som ikoner for det moderne amerikanske levesettet. Bildene inneholder ingen ideologisk samfunnskritikk, men uttrykker sårbarhet og isolasjon i menneskers møte med hverandre i småbyen, ved bensinpumpen og mellom metropolens husrekker.

Depresjon og kunststøtte

Depresjonen og den utarmede bondebefolkningen skapte et behov for å hegne om amerikanske verdier. Malere som Grant Wood, Charles Burchfield og Thomas Hart Benton malte «The American Scene». Verdien i regionale områder og et ikke-urbant levesett ble sett på som et alternativ til storbylivet.

Takket være Theodore Roosevelt-administrasjonens store satsninger blant annet innen kunsten – med støtteprogrammene FAP (Federal Art Projects), WAP (Works Progress Administration) og FSA (Farm Security Administration) – ble det bestilt store utsmykningsoppdrag til jernbanestasjoner, postkontorer og andre offentlige bygninger.

Fresker

På denne tiden hadde også de meksikanske freskomalerne Diego Rivera og José Orozco nylig introdusert veggfaste monumentalmaleri i USA. Blant de bevarte mesterverkene regnes Bentons dekorasjoner til Missouri State Capitol i Jefferson City (1935) og Riveras monumentalarbeider i Detroit Art Institute, som skildrer produksjonen i Ford-fabrikkene (1932–1933).

Fotografi

De offentlige støtteprogrammene fikk også stor betydning for utviklingen av amerikansk fotografi. Det ble under Roy Strykers (1893–1975) administrative ledelse tatt mer enn 250 000 fotografier som skulle dokumentere amerikansk levesett i depresjonstiden. Dette enorme arkivet er i dag bevart samlet, og av prosjektets største kunstneriske frukter er Walker Evans' fotografier fra Midtvesten, Dorothea Langes bilder av immigranter og Berenice Abbotts (1898–1991) skildringer fra New York.

Surrealisme

Såpeboble-sett
Joseph Cornell skapte de mest utrolige fantasiverdener og tankeflukter inne i små trebokser.
Av .

Men foruten de populistiske strømninger i 1930-årene hadde også impulser fra nyere europeisk samtidskunst, særlig surrealismen og abstraksjonen, nådd amerikanerne. Surrealismen var hovedimpulsen for Joseph Cornell. Han skapte de mest utrolige fantasiverdener og tankeflukter inne i små trebokser.

Skulptur

Skulpturen fikk ikke den samme brede utviklingslinjen som maleriet. Av betydelige kunstnere må imidlertid Alexander Calders fritthengende, bevegelige metallskulpturer (såkalte mobiler) nevnes. Den amerikaneren som tydeligst realiserte den konstruktivistiske, sveisede metallskulpturen, var David Smith. Hans tidligste arbeider er buktende og poetiske linjetegninger i jern, for eksempel Hudson River Landscape (1951). Han er kanskje mest kjent for sine store cubi-skulpturer fra 1960-årene, som bestod av sammensveisede blankslipte stålkuber og sirkelvolumer.

Louise Nevelson laget også originale skulpturer i den amerikanske senmodernismens glansdager. De var satt sammen av store dekorative «vegger» med planker og rester av bygningsornamenter og malt i sort, gull eller hvitt.

Harlem-renessansen og afrikansk-amerikansk kunst

Den såkalte Harlem-renessansen, 1920-årenes kulturelle oppblomstring blant den afrikansk-amerikanske befolkningen i Harlem, gjorde utslag også i billedkunst.

Aaron Douglas (1899–1979) laget større muralarbeider. Jacob Lawrence' Migration Series fremstiller de afrikansk-ættedes migrasjon fra det sørlige til det nordlige USA. Billedhoggeren Augusta Savage (1892–1962) og maleren Lois Mailou Jones (1905–1998) var blant de kvinnelige kunstnerne som gjorde seg bemerket. Richmond Barthé (1901–1989) laget byster og uttrykksfulle skulpturer som også tiltrakk seg europeiske kjøpere.

Afrikansk-amerikanske kunstnere fikk ellers liten oppmerksomhet fram til 1970-årene. Lawrence, billedhoggeren Richard Hunt (1935–2023) og den abstrakt-ekspresjonistiske maleren Sam Gilliam var blant få som fikk tilknytning til viktige gallerier i New York. I 1980-årene gjorde blant andre maleren Jean-Michel Basquiat seg bemerket, også gjennom sitt samarbeid med Andy Warhol. Adrian Piper og David Hammons er sentrale skikkelser i 1970- og 1980-årenes amerikanske konseptkunst. I 1997 ble Robert Colescott (1925–2009) den første afrikansk-amerikanske kunstner til å ha separatutstilling i USAs paviljong på Veneziabiennalen.

Abstrakt ekspresjonisme

Museum of Modern Art i New York ble grunnlagt i 1929, og det ble i mellomkrigstiden vist en rekke utstillinger av europeisk tidlig-modernistisk kunst i byen. Gruppen American Abstract Artists (dannet i 1936) stod for et rent og geometrisk maleri.

New York-skolen

Kvinne VI

Kvinneskikkelsen var et gjennomgangstema i Willem de Koonings kunst, og selv i hans mest abstrakte bilder finner vi røtter i tidligere tiders kunst, blant annet i kubismen og surrealismen. Kvinne VI fra 1952–1953.

Av /NTB Scanpix ※.

Under andre verdenskrig gikk en rekke av Europas avantgardekunstnere i eksil i New York. Surrealismen, særlig i dens abstrakte utgave, sammen med et intellektuelt skifte fra sosialt engasjert radikalisme til eksistensialistisk motivert individualisme, skapte New York-skolen innen maleriet. Modernismens kunstsentrum ble flyttet fra Paris til New York; Paris-skolen ble avløst av New York-skolen. Stilmessig kalles retningen abstrakt ekspresjonisme eller action painting.

New York-skolen ble ført an av malere som Arshile Gorky, Jackson Pollock, Lee Krasner (1908–1984), Barnett Newman, Clyfford Still, Mark Rothko, Franz Kline, Joan Mitchell og Helen Frankenthaler. Abstrakt ekspresjonistisk maleri ble gjerne utført i store formater, det var rått og fysisk i uttrykket, frontalt og med intense farger. Til tross for betegnelsen «abstrakt» kunne retningen også favne Willem de Koonings figurative bilder.

Maleriet ble dels forstått som formalistiske realiseringer av maleriets iboende «flathet», dels som «action painting», altså at det som skjedde på lerretet, ikke var «å skape et bilde», men en «hendelse». New York-skolen har hatt en enorm betydning for 1900-tallets amerikanske billedkunst, ikke minst på grunn av skriftene og analysene til de innflytelsesrike kritikerne Harold Rosenberg (1906–1978) og Clement Greenberg.

Andre miljøer

I 1950-årene blomstret et figurativt, ekspresjonistisk maleri på vestkysten, i det såkalte Bay Area rundt San Francisco. Viktige representanter var David Park (1911–1960), Richard Diebenkorn og Joan Brown.

Et annet viktig alternativ til den østkystdominerte abstraksjonen i 1950-årene var det figurative miljøet i Chicago. Blant de såkalte «Monster-malerne» regnes Leon Golub. Han var lenge en sentral kunstner, etter hvert også bosatt i New York. Blant de mer løsslupne og humoristiske Chicago-malerne kan nevnes Jim Nutt (1938–).

Color field og hard edge

Fra 1960-årene skapte Morris Louis, Frank Stella og Kenneth Noland dekorative, fargebaserte flatemalerier. Retningen ble kalt post-painterly abstraction, color field eller hard edge.

Reaksjoner

En enorm kikkert
En ikonisk kikkert designet av ekteparet Claes Oldenburg og Coosje van Bruggen ved inngangen til Googles campus nær Venice Beach i Los Angeles i California i 2012
Av /REUTERS/Lucy Nicholson/Scanpix.

New York-skolen fikk også betydning for europeisk kunst. Skolen bar i seg kimen til 1960-årenes avantgarderetninger som happenings, representert ved Allan Kaprow, Claes Oldenburg og assemblage. Mye av det som skjedde i 1960- og 1970-årenes amerikanske billedkunst, ble frembrakt som en reaksjon på og imot New York-skolen.

Allerede i midten av 1950-årene kritiserte neo-dadaistene Robert Rauschenberg og Jasper Johns den abstrakte ekspresjonismens høytidelighet og metafysiske streben. Rauschenberg og Johns beholdt mye av den rå malemåten, men polemiserte både mot ideen om at spontanitet var noe autentisk og «sant», og at maleri er noe som streber mot en optisk renhet, hevet over hverdagens tingverden og mas.

Popkunst og minimalisme

Jackie Kennedy

Andy Warhol var kanskje den fremste representanten for popkunsten i amerikansk kunst. Jackie Kennedy (1965) er ett av mange bilder han laget med portretter av berømte kvinner, se også Marilyn Monroe.

© /KF-arkiv ※ BONO.
Lisens: Vernet verk

Også retningene popkunst og minimalisme er reaksjoner på New York-skolen. Popkunsten beholdt de store formatene og den frontale og direkte måten å fremstille motivet på, men brøt regelen om at malerier skulle være «ikke forestillende». Forskjell mellom «høy» og «lav» i kunsten skulle dessuten opphøre.

De sentrale popkunstnerne Roy Lichtenstein, Andy Warhol, Claes Oldenburg, Tom Wesselmann og James Rosenquist laget store, fargesprakende kunstverk av alt fra kjendisportretter til leppestift, kakestykker og rykende, varm spaghetti.

Minimalismen vokste ut av et rent og rasjonelt planlagt maleri. Frank Stellas «shaped canvases» og monokrome flater fikk kunstnere til å stille spørsmål ved når et maleri opphører å være et maleri og blir til et malt objekt. Donald Judd, Robert Morris, Carl Andre og Dan Flavin var ikke tilfreds med å lage selv enkle, ensfargede malerier. De laget i stedet gjenstander som spilte direkte på møtet og forholdet til utstillingsrom og tilskuernes bevegelses- og synserfaringer.

Minimalismen var inspirert av materialers ulike egenskaper, og arbeidene ble kalt «spesifikke objekter», ikke skulpturer. De skulle bare representere seg selv, sin form, sin overflate, sin tyngde og plassering, og ikke ha symbolverdier eller assosiasjoner utover det.

Konseptkunst

Klokke (en og fem)
Joseph Kosuths såkalte «proto-investigations» blir av mange regnet som prototypen på konseptkunst. Arbeidene består av triader, der et vanlig objekt er presentert som ting, som bilde og som definisjon.
Av /Nasjonalmuseet/BONO/Børre Høstland.

Ad Reinhardt tilhørte en periode de abstrakte ekspresjonistene, men gikk egne veier i sine berømte Black Paintings. De regnes for å være den logiske sluttføringen av utviklingen mot det rene og essensielle maleriet. Reinhardts kunst fikk betydning for konseptkunsten, som ble lansert i midten av 1960-årene. I fremste rekke for denne kunstretningen sto Joseph Kosuth, Sol LeWitt og Lawrence Weiner. Konseptkunsten er en kunst basert på ideer, ikke uttrykksfulle former, og fjerner seg også fra estetikk og sensuelle verdier. I likhet med andre av tidens avantgardekunst-bevegelser som arte povera og fluxus var et sentralt motiv for konseptkunstnerne å stille spørsmål om kunstens natur – å avdekke dens egentlige mening og funksjon uavhengig av forestillinger om skjønnhet eller kunstverkets egenskap som uttrykk for et personlig indre.

Perseptuell realisme

Woman Eating
Woman Eating (1971) av Duane Hanson er en superrealistisk skulptur av en kvinne som sitter ved et bord og spiser. Den er laget av polyester-resin og fiberglass, malt med olje- og akryl og med diverse tilbehør.
Av /Mr. Gray.
Lisens: CC BY 2.0

Et interessant fenomen i 1960-årene var at nye former for realisme – New Perceptual Realism og fotorealismen – ble ansett som radikal ny kunst, på linje med popkunst, hard edge og minimalisme.

Blant de perseptuelle realistene regnes Philip Pearlstein og Alex Katz, og blant fotorealistene regnes særlig Chuck Close og Richard Estes som viktige representanter. De delte popkunstnernes og minimalistenes kjølige holdninger og var opptatt av tingenes spesifikke egenskaper og overflate, som de empirisk interesserte minimalistene. Ordet «ting» var et av de viktigste begrepene innen amerikansk poesi, estetisk teori og billedkunst i 1960-årene.

Duane Hanson videreførte interessen for tingenes utseende gjennom ekstremt nøyaktige gjengivelser av kropper og gjenstander. Han var inspirert av George Segals innhyllede og hemmelighetsfulle avstøpninger (der selve støpeformen var beholdt). Hos Hanson ble de nitid malte figurene og gjenstandene (av kunstkritikeren Irving Sandler (1925–2018) kalt «polyester-replikker») satt inn i en sosialkritisk ramme.

Postmodernisme

Den konflikten som i 1950-årene hadde eksistert mellom abstrakte bilder og malerier som gjenga ting i den synlige verden, ble altså i prinsippet skrinlagt i 1960-årene. Det abstrakte colorfield-maleriet sto fortsatt sterkt i noen kretser, men siden den abstrakte ekspresjonisten Philip Guston gjeninnførte menneskefigurer og gjenstander i sine malerier rundt 1970, har det ikke vært ansett som «bakstreversk» å bruke gjenkjennelige former i amerikansk billedkunst. De postmoderne kunstnerne «stjal» bilder der de fant dem, og 1980-årenes nyabstrakte malere tok det for gitt at en oransje oval kunne forestille et gresskar, en buet linje i et stripebilde eller profilen på en kano.

Performance og fluxus

Performance-kunsten vokste direkte ut av minimalismen. Kunstverket ble en del av det fysiske rommet tilskueren beveget seg i. Happenings og action paintings fremhevet at kunst var en «event». Robert Morris var selv en betydelig performance-kunstner i 1960-årene. En rekke kunstnere gjorde seg bemerket med til dels radikale performanceverk på New Yorks kunstscene i 1960- og 1970-årene, som Carolee Schneemann (1939–2019), Vito Acconci, Joan Jonas, de japanske tilflytterne Yayoi Kusama og Yoko Ono, og i California Chris Burden (1946–2015).

Parallelt med den begynnende performance kom fremveksten av fluxus-bevegelsen. Med utgangspunkt i multikunstneren John Cages ideer og arbeider fikk man en etter hvert internasjonal bevegelse som la vekt på kunstens flyktige karakter og det å arbeide «intermedia», det vil si skape kunst inspirert av tilstøtende medier. Cage var selv opptatt av tilfeldighetsprinsipper i sitt arbeid, så som hans «chance music», og samarbeidet med utøvere i ulike disipliner, som koreografen og danseren Merce Cunningham.

Fluxus, konseptkunst og performance kan også ses som typisk for 1960-årenes kritikk av kunstmarkedet. En del kunstnere fikk problemer med at kunstverk så lett lot seg omsette til vare. Earth works og land art, med Robert Smithson, Walter De Maria, Nancy Holt (1938–2014), James Turrell og Michael Heizer (1944–) som de viktigste aktørene, flyttet fokus fra gallerirommet og varelageret til det storslåtte amerikanske landskapet. I de tilfellene, som i Smithsons «displacements», hvor kunstneren laget utstillinger i gallerirom, var et av kunstnerens hovedanliggender nettopp konflikten mellom det som fantes knyttet til et sted eller en topografi og dets nye fremtredelse i galleriet.

Feminisme

Judy Chicago og Fixing a Hole
Judy Chicago står foran verket Fixing a Hole, en freske ved Titanic Hotel i Liverpool.
Av /Scanpix.

1970-årene ble også det tiåret da feminismen satte tydelige spor i kunsten. Flere av de fremtredende kvinnelige performance-kunstnerne hadde en tydelig feministisk agenda. Det store kollektivprosjektet The Dinner Table ble utført under Judy Chicagos (1939–) ledelse, mens den feministiske tendensen hos Lynda Benglis (1941–) og Nancy Spero (1926–2009) fikk en skarpere brodd. Interessen for dekorative mønstre i tekstiler og tradisjonelt håndarbeid fikk et fargesprakende uttrykk i Miriam Schapiros (1923–2015) verk, bygd på patchwork-teknikken. Tekstiltradisjonene påvirket også pattern-painters som Robert Kushner (1949–) og Katherine Porter (1941–).

Post-minimalisme

Eyes, 1997

Louise Bourgeois var en av våre viktigste internasjonale samtidskunstnere, særlig kjent for sine skulpturer og installasjoner med dristige uttrykk og alvorlige temaer. I Tjuvholmen skulpturpark står granittskulpturen Eyes.

Av /Michal Klajban.
Lisens: CC BY SA 3.0

Overgangen til post-minimalismen, «den nye skulpturen» og «den eksentriske abstraksjon» var glidende. Post-minimalismen ble dels igangsatt av Robert Morris. Han eksperimenterte med filt og løst, uformelig tekstilavfall for å undersøke materialers egenskaper. Dette kalles også prosess-kunst.

Blant post-minimalistene finner vi også Richard Serra. Hans arbeider fra slutten av 1960-årene, laget med vulkanisert gummi, bøyde neonlysrør og smeltet bly, bar tydelig bud om en dreining i kunstnerisk følsomhet bort fra det rasjonelle og forutsigbare. Den eksentriske abstraksjon sees hos kunstnere som Eva Hesse, Louise Bourgeois og Lucas Samaras (1936–). Joel Shapiro (1941–) og Bruce Nauman er viktige representanter for den nye skulpturen.

Funk og hippiebevegelse

Stillbilde fra Cremaster 3: The Five Points of Fellowship, 2002

Matthew Barney er en amerikansk billedkunstner som arbeider i grenselandet mellom performance, video, skulptur og installasjon.

I California stod skulptører som William T. Wiley (1937–2021) for en type sensuell og uhøytidelig kunst som kalles funk. Verkene hadde ofte et håndlaget preg, helt i tråd med tidens motkulturelle impulser. Post-minimalismen, funk og den eksentriske abstraksjon er kunsten i tiden for hippiebevegelsen og demonstrasjoner mot amerikanernes krigføring i Vietnam. Tonen var avslappet og ungdommelig, livsholdningen bejaende og erotisk søkende. Eva Hesses og Bruce Naumans betydning for amerikansk samtidskunst er merkbar også blant dagens unge kunstnere.

1990-årenes kroppskunst og kunstnere som Kiki Smith (1954–) benyttet seg av materialtyper og formstrukturer utviklet av Morris, Bourgeois, Nauman, Serra og Hesse. En annen viktig forutsetning var 1970-årenes performancekunst, særlig der den ble ekstrem i sin undersøkelse av hvordan menneskekroppen reagerer på sterke stimuli som vold og seksualitet. Chris Burden og Paul McCarthy med base i Los Angeles har inspirert installasjons-, video- og performancekunstnere som Mike Kelley (1954–2012) og Matthew Barney.

Neo-bevegelser

Mot slutten av 1970-årene så det ut som om modernismens evne til å fornye sine strategier og formspråk radikalt var i ferd med å ebbe ut. 1980-årene ble da også tiden for alle neo-bevegelsene. Først ut var New Image, typisk nok muliggjort av en av den abstrakte ekspresjonismens forgrunnsfigurer, Philip Guston. Også yngre malere som Susan Rothenberg (1945–2020), Julian Schnabel og Jonathan Borofsky begynte å sette inn bilder av hester, menneskefigurer og bygninger i store, heftig fremdrevne malerier. Samtidig blomstret graffiti-kunsten, undergrunnsbevegelsen som for noen år erobret galleriene og museene. Sentrale skikkelser med bakgrunn i New Yorks graffiti-miljø var Keith Haring (1958–1990) og Jean-Michel Basquiat.

Etter New Image, kom nye retninger på rekke og rad: neo-geo, neo-pop, neo-konsept, neo-minimalisme og så videre. Et forbilde for neo-geo-kunstnerne var Richard Artschwager, som allerede i 1964 hadde foregrepet den blandingen av minimalisme og popkunst som så sterkt preget 1980-årene. Sentrale navn var maleren Peter Halley (1953–), og objektmakerne Ashley Bickerton (1959–2022), Jeff Koons og Haim Steinbach (1944–).

Foto og videokunst

Identical twins, Roselle, N.J. / Diane Arbus.

Diane Arbus, Identical twins, Roselle, N.J., 1967.

Fotografiet har en sterk tradisjon i amerikansk kunst også etter 1945; amerikanske fotokunstnere har i stor grad bidratt til å prege oppfatningen av det «amerikanske». Diane Arbus åpnet for innsyn til samfunnets skyggeside mens William Egglestons fargefotografier og ukonvensjonelle snapshot-estetikk åpnet for helt nye måter å fange virkeligheten kunstnerisk med kamera. Garry Winogrand (1928–1984) og Lee Friedlander (1934–) har dokumentert den moderne storbyens gateliv, speilende fasader og «sosiale landskaper». Utstillingen New Topographics i 1977, med kunstnere som Frank Gohlke (1942–) og Stephen Shore (1947–), viste bilder av et menneskeskapt landskap bestående av motorveier, shopping malls og industriarkitektur.

Robert Mapplethorpes kontroversielle dokumentarserie fra BDSM-miljøet i New York i 1960- og 1970-årene skapte diskusjoner i amerikanske medier om ytringsfrihet og statlig støtte til uanstendige kunstverk. Denne diskusjonen fikk fornyet kraft under 1980- og 1990-årenes culture wars, blant annet rettet mot verk som Andres Serranos Immersion (Piss Christ) fra 1987, et fotografi av et krusifiks senket i urin.

The Pictures Generation

Cindy Sherman fotografi
Cindy Sherman, Untitled #92, 1981. Shermans fotografiske serier fra 1970- og 1980-årene er eksempel på hvordan postmoderne kunstnere benyttet sitater og stillån fra populærkulturens bilder for å utforske denne kulturens underliggende retorikk.
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo.
© /© Sherman, Cindy/BONO.
Lisens: Vernet verk

Kunsten i 1980-årene for øvrig var gjerne teoretisk velskolert, og postmoderne filosofi med dens begreper om etterligning og ideer om «opphavsmannens død» og så videre skapte en kritikk av modernismens ideer om originalitet og eksklusivitet. Appropriasjonskunstnere som Sherrie Levine og Richard Prince tilegnet seg andre kunstneres bilder gjennom nyfotografering og manipulasjon.

Det konseptuelle og iscenesatte fotografiet kom også sterkt inn i 1980-årene. Med eksempel i John Baldessaris medieundersøkelser og fotocollager fra 1970-årene, fikk man dyktige fotografer som Cindy Sherman og Louise Lawler. Shermans suksess kom med hennes iscenesatte film stills rundt 1980, der hun selv spilte hovedrollen i fremstillingen av en rekke kvinneklisjeer fra filmhistorien. Lawler bruker kameraet til å undersøke sammenhengen mellom smak, penger og makt i kunstsystemet.

En samfunnskritisk og feministisk kunst som nyttiggjør seg ny informasjonsteknologi (løpende lystavletekst) og reklamens sammenstilling av bilde og tekst, fikk en særlig presis formulering hos henholdsvis Jenny Holzer og Barbara Kruger. Mange av disse kunstnerne skulle etter hvert bli assosiert med merkelappen The Pictures Generation som markerer et tydelig skille mellom modernisme og en postmoderne kunst i amerikansk sammenheng.

Video og filmkunst

Stillbilde fra The Journey of the Soulat

Bill Viola var en av de første kunstnerne som anvendte video som kunstnerisk uttrykksform, og interesserte seg tidlig for koblingen mellom menneskelig persepsjon og nyere medieteknologi.

Av /EPA/Yuri Kochetkov/Scanpix.

Videokunsten vokste seg til et imponerende nivå hos Bill Viola og Gary Hill. Hos dem ble videomediet frikoblet fra dets tidligere tilknytning til performance og smalfilm-miljø. Kunstnere som Doug Aitken (1968–), Arthur Jafa (1960–) og Ryan Trecartin (1981–) bringer videokunsten nærmere en filmatisk struktur.

Nyere samtidskunst

skulptur
Kara Walker, A Subtlety, skulptur av isopor og sukker. Skulpturen ble vist i den tidligere sukkerfabrikken Domino Sugar Factory i Williamsburg, Brooklyn i 2014.
Av /Scanpix.

Det er et åpent spørsmål hvor lenge det amerikanske (les: New York) lederskapet innen samtidskunsten varte. Noen påstår det ble brutt allerede i 1970-årene. Uansett er New York, på grunn av sine mange museer, gallerier, tidsskrifter og utdanningsinstitusjoner, fremdeles den tyngste aktøren innen produksjon og formidling av grensesprengende samtidskunst. Kunstnere og kunstprofesjonelle fra hele verden flytter fremdeles til byen for å studere og arbeide, og amerikanske kunstnere, kritikere og kuratorer gjør seg bemerket i internasjonalt kunstliv.

Malere som Nicole Eisenman (1965–), Kerry James Marshall, John Currin (1962–) og Kehinde Wiley (1977–) referer til kunsthistorien på ulike måter i sine figurative motiver; Amy Sillman (1966–) beveger seg mellom abstraksjon og figurasjon mens Rachel Harrison (1966–) og Seth Price (1973–) blander maleri, skulptur og installasjon. Tauba Auerbach (1981–) knytter fargespill og intrikate mønstre i maleri, skulptur, design og musikalske komposisjoner til matematiske og fysiske formler, i arbeider som visualiserer strukturer og sammenhenger mellom det mikroskopiske og det universelle.

Kara Walkers fortellende figurfriser og skulpturer fremstiller amerikansk slavehistorie; Nan Goldins virkelighetsnære fotografi dokumenterer utenforskap, rusmiddelavhengighet og den amerikanske hiv-epidemien, mens Deana Lawson (1979–) avbilder den svarte kroppen i sosiale, private og offentlige situasjoner i sine fotografier.

Postkonseptualister som Cady Noland (1956–) og Steven Parrino (1958–2005) øver stor innflytelse på yngre generasjoner kunstnere. Multimediakunstnere som Jordan Wolfson (1980–) og Trisha Donnelly (1974–) lager oppsiktsvekkende og konfronterende installasjoner som kan omfatte bevegelige skulpturer, digital animasjon, video, lydverk og performance.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg