Adolph Tidemand

Adolph Tidemand var Norges fremste folkelivsmaler i det 19.århundret. Han gjorde det til en livsoppgave å framstille den norske bondens liv og seder. Han er en samlende skikkelse i nasjonalromantikken, og inspirerte mange av tidens diktere med sine bilder, blant andre Andreas Munch og Bjørnstjerne Bjørnson. Den siste halvdelen av 1840-årene regnes gjerne som en kunstnerisk blomstringstid for Tidemand; da malte han hovedverk som Brudeferd i Hardanger (1848, sammen med Hans Gude), Haugianerne (1848) og De ensomme gamle (1848). Disse tidlige bildene har preg av en idealiserende framstilling av den norske bonden. Senere bilder slår an en mer dramatisk og realistisk tone. Det gjelder bilder som Tvekamp i et bondebryllup (1864) og Fanatikerne (1866), begge hovedverk fra hans senere produksjon.

Tidemand var født Mandal i 1814. Han studerte i årene 1832–1837 ved Kunstakademiet i København, der han var elev av Johan Ludvig Lund. I 1837–1841 studerte han historiemaleriet under Theodor Hildebrandt og Wilhelm Schadow i Düsseldorf. Tidemands ambisjon var å bli historiemaler, og han vakte i 1841 oppsikt med sin første historiske komposisjon: Gustav Vasa taler til dalkarlene i Mora kirke, et bilde fra svensk historie. Bildet ble innkjøpt til Kunstverein für Rheinland und Westphalen.

Med stipendium hjemmefra reiste han via München til Roma (1841–1842), hvor han mottok bestemmende inntrykk særlig av Rafael og Perugino. Han arbeidet her med studier til en altertavle, Kristus velsigner de små barn, bestilt til Vår Frelsers kirke i Oslo.

Etter hjemkomsten i 1842 mistet han imidlertid bestillingen, da han ikke ville bøye seg for Johann Sebastian Welhavens krav om at han skulle utføre den i Roma. Denne striden tok fra ham lysten til å slå seg ned i Norge, og i 1845 bosatte han seg i Düsseldorf. Bortsett fra et opphold hjemme i 1848–1849 ble han værende der resten av sitt liv, men med tallrike studiereiser i Norge. Den viktigste hadde funnet sted allerede i 1843, da han besøkte Gudbrandsdalen, Sogn, Voss og Hardanger. Her, og sommeren etter i Telemark, fant han et bondemiljø som ennå hadde bevart mye av sin opprinnelighet, og han kom til å se det som sin livsoppgave å gjengi det «i rene, lutrede billeder».

I Telemark oppdaget han stavkirkene, i Hardanger røykstuene, og i slike omgivelser plasserte han sine bønder, i opptrinn preget av en idyllisk eller mildt elegisk tone:

• Eventyrfortellersken (1844),
• Søndagskveld i en røykstue i Hardanger (1845),
• Gudstjeneste i en norsk landskirke (1845, Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet i Oslo),
• Norsk juleskikk (1846, Trondheim Kunstmuseum og Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet),
• Katekisasjonen (1847, Slottet i Oslo),
• De ensomme gamle (1848, Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet har utgaver 1849 og 1859),
• serien Bondeliv i Oscarshall (1852)

Sammen med Hans Gude malte han blant annet Brudeferden i Hardanger (1848, Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet). En strammere og mer bevisst komposisjonell holdning er det i hans ungdoms hovedverk Haugianerne (1848, Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriets eksemplar fra 1852).

I senere arbeider som Slagsmål i et bondebryllup (1862–64) og Fanatikerne (1866, Nationalmuseum, Stockholm) er idyllen avløst av en fortettet dramatisk spenning, og en sterkere realisme merkes iblant, som i Nød (1874, Kristiansand galleri). Mindre betydelige er hans altertavler. I sine siste år tok han opp igjen historiemaleriet, men hans Christian 4 anlegger Christiania kom ikke lenger enn til skissen. Det er i den sikre og uttrykksfulle komposisjon Tidemand har sin styrke. Finere maleriske verdier finner vi først og fremst i hans tallrike skisser og studier, hentet fra mange kanter av landet, og også fra Värmland og Dalarna.

Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet eier 117 malerier og studier og en mengde tegninger av ham.