Gudbrandsdalen skal ha fått sitt navn etter Dale-Gudbrand, som var bosatt her på Hundorp i Sør-Fron. Her er dalen bred, med flere store gårder. Til venstre sees Sør-Fron kirke, en åttekantet kirke fra 1792.

av . Begrenset gjenbruk

Gudbrandsdalen er et dalføre i Oppland, egentlig den 200 kilometer lange dalen mellom Lesjaskogsvatnet (611 meter over havet) i nordvest og Mjøsa (120–123 meter over havet) i sørøst som gjennomstrømmes av Gudbrandsdalslågen. Som geografisk område forstås imidlertid Gudbrandsdalen som både hoveddalen og dens sidedaler, hvorav de viktigste er Gausdal og Ottadalen, begge vest for hoveddalen.

Gudbrandsdalen omfatter slik sett kommunene Lillehammer, Øyer, Ringebu, Sør-Fron, Nord-Fron, Sel, Dovre og Lesja i hoveddalføret (regnet fra sør), og Gausdal, Vågå, Lom og Skjåk vest for dette. Disse kommunene utgjør i alt 15 340 kvadratkilometer og har 71 038 innbyggere (2016). Av arealet er 567 kvadratkilometer vann, 447 kvadratkilometer dyrket jord (1999) og 2540 kvadratkilometer produktiv skog (1989).

Navnet på dalen skal stamme fra Dale-Gudbrand, som ifølge sagaene var en mektig høvding her på 1000-tallet, bosatt på Hundorp i Fron.

Natur

Gudbrandsdalen ved Ringebu.
av . Gjengitt med tillatelse

Dalene i området er formet av elver og isbreer. Breenes erosjon har preget landskapet sterkest. Dalbunnene er stort sett vide, men liene er bratte (U-formede daler). Dalformene og fjellandskapet mellom dem veksler alt etter berggrunnen. I de øverste deler av Gudbrandsdalen vokser furuskog på mektige sandlag, avsatt i en bredemt sjø som lå her i slutten av istiden. De høyeste fjellene i Gudbrandsdalen finnes i Jotunheimen på vestsiden og i Dovrefjell og Rondane på østsiden av hoveddalen. Alle disse fjellområdene har topper over 2000 meter over havet (blant annet Galdhøpiggen 2469 meter over havet).

De høyeste partiene i Jotunheimen består av magmatiske bergarter, mens de i Dovre og Rondane er bygd opp av lys, hard sandstein (sparagmitt). Ved forvitring danner sparagmitten næringsfattig mineraljord, og vegetasjonen er sparsom innen disse fjellområdene, særlig i Rondane, der sparagmitten har størst utbredelse. Rundt de høyeste fjellene ligger andre sedimentære bergarter av forskjellig opprinnelse. I flere av sidedalene og på store deler av Dovre har vi mer eller mindre omdannede skiferbergarter fra kambrisk og ordovicisk tid. Her opptrer også flere steder kleberstein, som i lange tider har vært benyttet til peiser, ovner, gravstøtter og annet. Felles for de sedimentære bergartene, unntatt sparagmitten, er at de er relativt løse, smuldrer lett og danner god jord.

Næringsliv

Landbruk

Jordbruket har rike tradisjoner i Gudbrandsdalen, og jordbruk er fortsatt en betydelig næringsvei både i Sør- og Norddalen. De rike fjellbeitene og fruktbar jord i dalsidene har skapt et høytstående husdyrhold. Som i andre dalfører i innlandet ble gardsbrukene lagt et stykke opp fra dalbunnen (midtligarder). Både på grunn av flomfare, frostfare og jordas næringstilstand var dalbunnen mindre egnet for oppdyrking. Fra midt på 1800-tallet og framover er det mange steder utført store tørrleggings-, kanaliserings- og forbygningsarbeider som har innvunnet ny dyrkingsjord i dalbunnene. Særlig kan nevnes uttappingen av Lesjavtnet og tørrleggingen av Selsmyrene. På grunn av klima og arrondering er korndyrking av underordnet betydning i Gudbrandsdalen. I Vågå og Sel avles noe potet. Gausdal er regionens største landbrukskommune.

Skogbruket har størst omfang sør i dalen, med Lillehammer, Gausdal og Øyer som de største skogkommunene og gran som dominerende treslag. I Norddalen har Sel, Vågå og Skjåk størst avvirkning. Her er furu viktigste treslag.

industri

Industrien i Gudbrandsdalen er i stor grad basert på råvarer fra jordbruket og skogen. Største industribransje er næringsmiddelindustrien, dernest trelast- og trevareindustri. Disse bransjene er representert i de fleste kommuner i dalen. Største industrikommune er Ringebu, med meieri, sagbruk, hus- og hytteproduksjon. Ellers kan nevnes en større mekanisk bedrift på Bismo i Skjåk.

Reiseliv

Turisttrafikken i dalen er betydelig. Lillehammer-Øyer utgjør et tyngdepunkt for reiselivsnæringen i Innlandet. Andre viktige sentra for reiseliv, med et større antall overnattingsbedrifter og hytteområder, er Skei i Gausdal, Gålå i Sør-Fron, Fefor i Nord-Fron, Mysusæter og Høvringen i Sel. Rondane og Jotunheimen har sterkt beferdede vandringsleder med turisthytter. I 2018 var det registrert 22 185 fritidsbygg i Gudbrandsdalen, flest i Øyer, Gausdal og Ringebu.

Transport

Alt i vikingtiden og middelalderen gikk landeveien mellom Viken og Trøndelag gjennom Gudbrandsdalen. Nå går både Dovrebanen og E 6 gjennom hoveddalen. Det er veiforbindelser til blant annet Romsdal og Ålesund (E 136), som følger dalen i hele dens lengde, det vil si også gjennom Lesja; her fører også Raumabanen til Åndalsnes. Andre viktige riks- og fylkesveier forbinder Gudbrandsdalen med Valdres, Østerdalen, Nordfjord og Sogn.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Engen, Arnfinn: Freda hus og gardstun i Gudbrandsdalen, 1992, isbn 82-90439-66-0, Finn boken
  • Engen, Arnfinn: Treskurd og treskjerarar i Gudbrandsdalen, 1998, isbn 82-7847-039-1, Finn boken
  • Grieg, Sigurd: Gudbrandsdalen i mellomalderen: mennesket og kulturen, 1957–58, 2 b., Finn boken
  • Hjorthøy, H.F.: Beskrivelse over Gudbrandsdalen, 1907 (faksimileutg.; 1. utg. 1785-86), Finn boken
  • Ramberg, Knut, red.: Gudbrandsdalen, 1974 (Bygd og by i Norge), isbn 82-05-06284-6, Finn boken
  • Stangeland, Gro: Langs sti og veg i Gudbrandsdalen, 1996, isbn 82-7683-109-5, Finn boken
  • Valen-Sendstad, Fartein: Gudbrandsdalen i middelalderen: garden og samfunnet, 1956, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg