Gudbrandsdalen skal ha fått sitt navn etter Dale-Gudbrand, som var bosatt her på Hundorp i Sør-Fron. Her er dalen bred, med flere store gårder. Til venstre sees Sør-Fron kirke, en åttekantet kirke fra 1792.

KF-bok. begrenset

Gudbrandsdalen, dalføre i Oppland, egentlig den 200 km lange dalen mellom Lesjaskogsvatnet (611 moh.) i nordvest og Mjøsa (120–123 moh.) i sørøst som gjennomstrømmes av Gudbrandsdalslågen. Vanligvis forstås imidlertid med Gudbrandsdalen både hoveddalen og dens sidedaler; viktigste sidedaler er Gausdal og Ottadalen, begge vest for hoveddalen.

Gudbrandsdalen omfatter etter dette kommunene Lillehammer, Øyer, Ringebu, Sør-Fron, Nord-Fron, Sel, Dovre og Lesja i hoveddalføret (regnet fra sør), og Gausdal, Vågå, Lom og Skjåk vest for dette. Disse kommunene utgjør i alt 15 340 km2 og har 69 824 innb. (2004). Av arealet er 567 km2 vann, 447 km2 dyrket jord (1999) og 2540 km2 produktiv skog (1989).

Dalene i området er formet av elver og isbreer. Breenes erosjon har preget landskapet sterkest. Dalbunnene er stort sett vide, men liene er bratte (U-formede daler). Dalformene og fjellandskapet mellom dem veksler alt etter berggrunnen. I de øverste deler av Gudbrandsdalen vokser furuskog på mektige sandlag, avsatt i en bredemt sjø som lå her i slutten av istiden. De høyeste fjellene i Gudbrandsdalen finnes i Jotunheimen på vestsiden og i Dovrefjell og Rondane på østsiden av hoveddalen. Alle disse fjellområdene har topper over 2000 moh. (bl.a. Galdhøpiggen 2469 moh.). De høyeste partiene i Jotunheimen består av magmatiske bergarter, mens de i Dovre og Rondane er bygd opp av lys, hard sandstein (sparagmitt). Ved forvitring danner sparagmitten næringsfattig mineraljord, og vegetasjonen er sparsom innen disse fjellområdene, særlig i Rondane, der sparagmitten har størst utbredelse. Rundt de høyeste fjellene ligger andre sedimentære bergarter av forskjellig opprinnelse. I flere av sidedalene og på store deler av Dovre har vi mer eller mindre omdannede skiferbergarter fra kambrisk og ordovicisk tid. Her opptrer også flere steder kleberstein, som i lange tider har vært benyttet til peiser, ovner, gravstøtter o.a., og som ennå brytes i Gudbrandsdalen. Felles for de sedimentære bergartene, unntatt sparagmitten, er at de er relativt løse, smuldrer lett og danner god jord.

Jordbruket har rike tradisjoner i Gudbrandsdalen. De gode muligheter for å utnytte fjellbeiter har skapt et høytstående husdyrhold. Atskillig turisttrafikk. Alt i sagatiden gikk landeveien mellom Viken og Trøndelag gjennom Gudbrandsdalen. Nå går både Dovrebanen og E 6 gjennom hoveddalen. Det er veiforbindelser til bl.a. Romsdal og Ålesund (E 136), som følger dalen i hele dens lengde, dvs. også gjennom Lesja; her fører også Raumabanen til Åndalsnes. For øvrig riksveier til Valdres, Østerdalen, Nordfjord og Sogn.

Administrativt utgjør Gudbrandsdalen politidistriktet Gudbrandsdal og de to tingrettsdistriktene og prostiene Sør-Gudbrandsdal og Nord-Gudbrandsdal, som svarer til de ovennevnte kommunene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.