Gudbrandsdalen, dalføre i Oppland, egentlig den 200 km lange dalen mellom Lesjaskogsvatnet (611 moh.) i nordvest og Mjøsa (120–123 moh.) i sørøst som gjennomstrømmes av Gudbrandsdalslågen. Vanligvis forstås imidlertid med Gudbrandsdalen både hoveddalen og dens sidedaler; viktigste sidedaler er Gausdal og Ottadalen, begge vest for hoveddalen.

Gudbrandsdalen omfatter etter dette kommunene Lillehammer, Øyer, Ringebu, Sør-Fron, Nord-Fron, Sel, Dovre og Lesja i hoveddalføret (regnet fra sør), og Gausdal, Vågå, Lom og Skjåk vest for dette. Disse kommunene utgjør i alt 15 340 km2 og har 71 038 innb. (2016). Av arealet er 567 km2 vann, 447 km2 dyrket jord (1999) og 2540 km2 produktiv skog (1989).

Dalene i området er formet av elver og isbreer. Breenes erosjon har preget landskapet sterkest. Dalbunnene er stort sett vide, men liene er bratte (U-formede daler). Dalformene og fjellandskapet mellom dem veksler alt etter berggrunnen. I de øverste deler av Gudbrandsdalen vokser furuskog på mektige sandlag, avsatt i en bredemt sjø som lå her i slutten av istiden. De høyeste fjellene i Gudbrandsdalen finnes i Jotunheimen på vestsiden og i Dovrefjell og Rondane på østsiden av hoveddalen. Alle disse fjellområdene har topper over 2000 moh. (bl.a. Galdhøpiggen 2469 moh.). De høyeste partiene i Jotunheimen består av magmatiske bergarter, mens de i Dovre og Rondane er bygd opp av lys, hard sandstein (sparagmitt). Ved forvitring danner sparagmitten næringsfattig mineraljord, og vegetasjonen er sparsom innen disse fjellområdene, særlig i Rondane, der sparagmitten har størst utbredelse. Rundt de høyeste fjellene ligger andre sedimentære bergarter av forskjellig opprinnelse. I flere av sidedalene og på store deler av Dovre har vi mer eller mindre omdannede skiferbergarter fra kambrisk og ordovicisk tid. Her opptrer også flere steder kleberstein, som i lange tider har vært benyttet til peiser, ovner, gravstøtter o.a., og som ennå brytes i Gudbrandsdalen. Felles for de sedimentære bergartene, unntatt sparagmitten, er at de er relativt løse, smuldrer lett og danner god jord.

Jordbruket har rike tradisjoner i Gudbrandsdalen. De fjellbeitene har skapt et høytstående husdyrhold. Turisttrafikken i dalen er betydelig.

Alt i sagatiden gikk landeveien mellom Viken og Trøndelag gjennom Gudbrandsdalen. Nå går både Dovrebanen og E 6 gjennom hoveddalen. Det er veiforbindelser til bl.a. Romsdal og Ålesund (E 136), som følger dalen i hele dens lengde, dvs. også gjennom Lesja; her fører også Raumabanen til Åndalsnes. Andre viktige riks- og fylkesveier forbinder Gudbrandsdalen med Valdres, Østerdalen, Nordfjord og Sogn.

Administrativt utgjør Gudbrandsdalen politidistriktet Gudbrandsdal og de to tingrettsdistriktene og prostiene Sør-Gudbrandsdal og Nord-Gudbrandsdal.

  • Engen, Arnfinn: Freda hus og gardstun i Gudbrandsdalen, 1992, isbn 82-90439-66-0, Finn boken
  • Engen, Arnfinn: Treskurd og treskjerarar i Gudbrandsdalen, 1998, isbn 82-7847-039-1, Finn boken
  • Grieg, Sigurd: Gudbrandsdalen i mellomalderen: mennesket og kulturen, 1957–58, 2 b., Finn boken
  • Hjorthøy, H.F.: Beskrivelse over Gudbrandsdalen, 1907 (faksimileutg.; 1. utg. 1785-86), Finn boken
  • Ramberg, Knut, red.: Gudbrandsdalen, 1974 (Bygd og by i Norge), isbn 82-05-06284-6, Finn boken
  • Stangeland, Gro: Langs sti og veg i Gudbrandsdalen, 1996, isbn 82-7683-109-5, Finn boken
  • Valen-Sendstad, Fartein: Gudbrandsdalen i middelalderen: garden og samfunnet, 1956, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.