Gudbrandsdalen, dalføre i Oppland, egentlig den 200 km lange dalen mellom Lesjaskogsvatnet (611 moh.) i nordvest og Mjøsa (120–123 moh.) i sørøst som gjennomstrømmes av Gudbrandsdalslågen. Vanligvis forstås imidlertid med Gudbrandsdalen både hoveddalen og dens sidedaler; viktigste sidedaler er Gausdal og Ottadalen, begge vest for hoveddalen.

Gudbrandsdalen omfatter etter dette kommunene Lillehammer, Øyer, Ringebu, Sør-Fron, Nord-Fron, Sel, Dovre og Lesja i hoveddalføret (regnet fra sør), og Gausdal, Vågå, Lom og Skjåk vest for dette. Disse kommunene utgjør i alt 15 340 km2 og har 71 038 innb. (2016). Av arealet er 567 km2 vann, 447 km2 dyrket jord (1999) og 2540 km2 produktiv skog (1989).

Dalene i området er formet av elver og isbreer. Breenes erosjon har preget landskapet sterkest. Dalbunnene er stort sett vide, men liene er bratte (U-formede daler). Dalformene og fjellandskapet mellom dem veksler alt etter berggrunnen. I de øverste deler av Gudbrandsdalen vokser furuskog på mektige sandlag, avsatt i en bredemt sjø som lå her i slutten av istiden. De høyeste fjellene i Gudbrandsdalen finnes i Jotunheimen på vestsiden og i Dovrefjell og Rondane på østsiden av hoveddalen. Alle disse fjellområdene har topper over 2000 moh. (bl.a. Galdhøpiggen 2469 moh.). De høyeste partiene i Jotunheimen består av magmatiske bergarter, mens de i Dovre og Rondane er bygd opp av lys, hard sandstein (sparagmitt). Ved forvitring danner sparagmitten næringsfattig mineraljord, og vegetasjonen er sparsom innen disse fjellområdene, særlig i Rondane, der sparagmitten har størst utbredelse. Rundt de høyeste fjellene ligger andre sedimentære bergarter av forskjellig opprinnelse. I flere av sidedalene og på store deler av Dovre har vi mer eller mindre omdannede skiferbergarter fra kambrisk og ordovicisk tid. Her opptrer også flere steder kleberstein, som i lange tider har vært benyttet til peiser, ovner, gravstøtter o.a., og som ennå brytes i Gudbrandsdalen. Felles for de sedimentære bergartene, unntatt sparagmitten, er at de er relativt løse, smuldrer lett og danner god jord.

Jordbruket har rike tradisjoner i Gudbrandsdalen. De fjellbeitene har skapt et høytstående husdyrhold. Turisttrafikken i dalen er betydelig.

Alt i sagatiden gikk landeveien mellom Viken og Trøndelag gjennom Gudbrandsdalen. Nå går både Dovrebanen og E 6 gjennom hoveddalen. Det er veiforbindelser til bl.a. Romsdal og Ålesund (E 136), som følger dalen i hele dens lengde, dvs. også gjennom Lesja; her fører også Raumabanen til Åndalsnes. Andre viktige riks- og fylkesveier forbinder Gudbrandsdalen med Valdres, Østerdalen, Nordfjord og Sogn.

Administrativt utgjør Gudbrandsdalen politidistriktet Gudbrandsdal og de to tingrettsdistriktene og prostiene Sør-Gudbrandsdal og Nord-Gudbrandsdal.

  • Engen, Arnfinn: Freda hus og gardstun i Gudbrandsdalen, 1992, isbn 82-90439-66-0, Finn boken
  • Engen, Arnfinn: Treskurd og treskjerarar i Gudbrandsdalen, 1998, isbn 82-7847-039-1, Finn boken
  • Grieg, Sigurd: Gudbrandsdalen i mellomalderen: mennesket og kulturen, 1957–58, 2 b., Finn boken
  • Hjorthøy, H.F.: Beskrivelse over Gudbrandsdalen, 1907 (faksimileutg.; 1. utg. 1785-86), Finn boken
  • Ramberg, Knut, red.: Gudbrandsdalen, 1974 (Bygd og by i Norge), isbn 82-05-06284-6, Finn boken
  • Stangeland, Gro: Langs sti og veg i Gudbrandsdalen, 1996, isbn 82-7683-109-5, Finn boken
  • Valen-Sendstad, Fartein: Gudbrandsdalen i middelalderen: garden og samfunnet, 1956, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.