Skulptur. Noen skulpturer fra forskjellige epoker. – Øverste rad fra venstre: Egyptisk dioritt-statue av kong Khefren fra 2650 f.Kr.

Anon. begrenset

– Gresk bronsestatue.

Anon. begrenset

Michelangelos David. Marmorskulptur fra ca. 1530. Galleria dell'Accademia, Firenze.

Anon. begrenset

– Nederste rad fra venstre: Bertel Thorvaldsens Jason med det gylne skinn. Marmorstatue fra 1802–03. Thorvaldsens museum, København.

Anon. begrenset

Mannen med nøkkelen, en av figurene i gruppen Borgerne fra Calais, Bronsegruppe av Rodin fra 1884–88. Musée Auguste Rodin, Paris.

Anon. begrenset

Skulptur, gren innen billedkunst som opererer med reelle volumer i et virkelig rom, enten den avbilder levende (organiske) former som mennesker og dyr, eller mer eller mindre abstrakte former.

Man skjelner mellom rundskulptur og relieff. Dette siste er bundet til en bakgrunnsflate og ofte, som i det klassiske greske relieff, også avgrenset av et tenkt forgrunnsplan. Grensen mellom det flate relieffet og det tegnede omrisset er flytende, liksom mellom det høye relieffet og rundskulpturen. Materiale og teknikk er i høy grad avgjørende for skulpturens virkning.

1) Den egentlige billedhugging i forskjellige steinarter, først og fremst marmor, men også granitt, sandstein og så videre. Huggingen av steinen kan foregå direkte (taille directe) etter en liten idéskisse, slik for eksempel Michelangelo arbeidet, men vanligvis utfører kunstneren først i leire en modell i full størrelse, som så blir støpt i gips, og gips-modellens form blir deretter ad mekanisk vei, ved punktering, overført til steinblokken.

2) Modellering i et mykt materiale, oftest våt leire, men også voks, plastilin og lignende. Til dette trengs som regel en armatur av jern eller ståltråd som holder figuren i riktig stilling. Til selve modelleringen bruker kunstneren foruten fingrene også modellerpinner, slynge og så videre. Da en leirfigur lett ødelegges ved tørking, må det enten tas avstøpning av leirmodellen i gips, eller den kan brennes til terrakotta. I de fleste tilfeller er imidlertid modelleringen bare utgangspunkt for billedstøping eller -hugging.

3) Billedstøping i forskjellige metaller, først og fremst bronse, men også gull, sølv, messing, bly og så videre. Metallets overflate blir gjerne etterbehandlet ved siselering og patinering, undertiden også ved gravering, forgylling, emaljering og så videre. I vår tid støpes også ofte i betong, polyester og andre kunststoffer.

4) Billedskjæring i tre eller ben (særlig elfenben og hvalrosstann) omfatter også skjæring av gemmer, kameer og segl i edelstener, smykkestener og konkylier. Til dette kommer for metallskulpturens vedkommende hamring og driving.

5) Sveising og lodding av jern, stål, kobber og så videre er også alminnelig, særlig i abstrakt skulptur.

Allerede i istidkunsten (Aurignacien) forekommer statuetter og relieffer av mennesker og dyr. I det gamle Egypt spilte skulptur en viktig, religiøst betont rolle, idet portrettstatuen var tilholdsstedet for den dødes sjel her på jorden. I sin monumentalskulptur, ofte i harde bergarter (granitt, basalt og så videre), nådde egypterne gjennom streng stilisering en kunstnerisk høyde, i mindre arbeider kom ofte en livfull realisme til uttrykk. Blant For-Asias gamle folkeslag skapte særlig sumererne en eiendommelig plastikk, og av de semittiske folk utmerket assyrerne seg med sine mektige kongestatuer og realistiske jakt- og dyreskildringer i lavt relieff.

Med grekerne når skulpturen et høydepunkt; fra nå av ble studiet av den nakne menneskekroppen dens sentrale oppgave. I atlet- og gudestatuer, i tempelutsmykninger og gravrelieffer dyrket gresk skulptur det skjønne mennesket, og også portrettskulpturen var til å begynne med idealiserende. Under hellenismen utviklet det seg en mer realistisk, malerisk, livfull stil med barokt preg og interesse for det psykologisk kompliserte. Romerne ytet sitt beste i djervt karakteriserende portretter, men i keisertiden stod også den representative og dekorative skulptur høyt, gjerne i forbindelse med arkitekturen.

I oldkristelig og bysantinsk kunst blomstret vesentlig relieffet. I Vest-Europa fikk skulpturen sitt endelige gjennombrudd i romansk tid i tilknytning til kirkebyggene, særlig portalene, og utviklet seg på 1200-tallet under gotikken til stadig større rikdom og mangesidighet. Ved siden av steinskulpturen fikk den malte treskulptur større betydning utover i senmiddelalderen i krusifikser, alterskap og annet kirkeutstyr.

Det klassiske element, som gjorde seg gjeldende alt i gotikken, brøt seirende igjennom med renessansen i Italia på 1400-tallet, og en rekke store billedhuggere fra Ghiberti til Michelangelo skapte noen av de ypperste verker i skulpturens historie. Den siste ledet utviklingen over i barokken, som i Bernini nådde et høydepunkt av dramatisk beveget skulpturstil. Som reaksjon mot denne opptrådte fra midten av 1700-tallet en stadig sterkere klassisistisk og antikiserende strømning som fant sin teoretiske talsmann i Winckelmann og sin sentrale kunstnerskikkelse i Thorvaldsen. Først etter midten av 1800-tallet ble denne bevegelsen brutt av realistiske og impresjonistiske strømninger med Rodin som ledende mester.

I årene etter 1900 opptrådte dels en ny klassisk følelse, først og fremst hos Maillol, dels en ekspresjonisme bygd på inntrykk fra blant annet eksotisk kunst, særlig afrikansk skulptur, dels kubistiske og abstrakte eksperimenter, og dels – parallelt med maleriet – en utvikling mot stadig mer abstraksjon. Constantin Brancusi, Umberto Boccioni, Alexander Archipenko, Raymond Duchamp-Villon og Jacques Lipchitz var blant pionerene i årene før den første verdenskrig.

Senere markerte Henri Laurens, Henry Moore, Ossip Zadkine seg med betydelige verk innen denne retningen. En ren abstrakt, konstruktivistisk skulptur ble utviklet av russerne Vladimir Tatlin, Aleksandr Rodtsjenko, Naum Gabo og Antoine Pevsner. Samtidig fikk man en dadaistisk skulptur med Hans Arp og Marcel Duchamp og hans readymades.

I mellomkrigstiden vokste det frem en skulptur med fantasifulle formsammenstillinger (assemblager) og en fri lek med formelementer, ofte surrealistisk inspirert. Blant de sentrale innen 1930-årenes nyskapende skulptur var Pablo Picasso, Jullio Gonzales, Max Ernst, Barbara Hepworth og Alberto Giacometti. I tillegg bør Alexander Calder med hans mobile skulpturer nevnes.

Etter den annen verdenskrig fortsatte utviklingen av den abstrakte skulpturen med utøvere som David Smith, Robert Jacobsen, Lynn Chadwick, Kenneth Armitage, Victor Pasmore med flere. Samtidig så man i Europa en abstraherende, men figurativ retning, representert ved blant andre Germaine Richier, Marino Marini og Giacomo Manzu, og der også Henry Moore hørte til.

Med popkunsten i 1960-årene fikk Marcel Duchamps ideer en renessanse, og kunstnere som Eduardo Paolozzi, Jasper Johns, Robert Rauschenberg, Jim Dine, Claes Oldenburg og Edward Kienholz bidrog til å gi skulpturen en ny retning. I årene som fulgte fikk man den situasjonen vi nå kjenner, med en rekke retninger som lever side om side: den rene strukturelle, minimalistiske kunsten med Barnett Newman, Donald Judd og Tony Smith som eksponenter, en skulptur der bevegelse og lysvirkninger er sentrale elementer, med Jean Tinguely med sine selvdestruerende skulpturer og Jesús Rafael Soto med sine bevegelig/optiske skulpturer som sentrale utøvere. I en kategori for seg kom Robert Smithson med sin land-art og Christo med sine innpakningsprosjekter. Senere har Damien Hirst med sine stål- og glassmontre med dyrekadavre i formalin og Jeff Koons med sine glaserte keramikkskulpturer utvidet feltet og installasjoner kommet til som en egen kategori.

Ved siden av den moderne, eksperimenterende skulpturen har den klassiske, figurative skulpturen fortsatt parallelt med den nyskapende, radikale kunsten. Fra 1920-årene og fremover var det en fornyet interesse for den klassiske arven, og den offisielle kunsten i tidens diktaturer Sovjetunionen, Tyskland og Italia var sterkt preget av tidens klassiske idealer, selv om den sovjetiske kunsten hadde en sosialistisk propagandaferniss. Men i mange land arbeidet en rekke betydelige kunstnere i det tradisjonelle figurative formspråket.

I Norden ruver Gustav Vigelands verk, men også danske Kaj Nielsen og svenske Carl Milles skapte betydelige verker innen den figurative tradisjonen. I Norge har denne retningen hatt mange fine representanter, i de senere år er den blitt representert av blant andre Joseph Grimeland, Nils Aas, Skule Waksvik, Per Ung, Nina Sundby og Kirsten Kokkin.

Se ellers lydskulptur og avsnittene om kunst under de forskjellige land.

  • Mørstad, Erik: Skulpturleksikon : begreper og betegnelser i billedhuggerkunsten, 1992, isbn 82-417-0167-5
  • Wittkower, Rudolf: Sculpture : processes and principles, 1979, isbn 0-14-055193-x

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.