Lydskulptur, skulpturer som på ulike vis gir fra seg lyd.

Den ene av de to Memnon-støtter, gigantstatuer av Amenhotep 3 i Theben, Egypt, var i antikken kjent for å kunne synge. Den utsendte en høy tone ved soloppgang, sannsynligvis frembrakt av temperatursvingninger i steinen. Fenomenet oppstod så vidt man vet ved et jordskjelv i området 27 fvt.

En spesiell form for «lydskulptur» var de såkalte eolsharper, vindharper, strengeinstrumenter opphengt i trærne slik at vinden spilte på dem. De var særlig populære under romantikken.

På 1900-tallet har flere kunstnere, blant andre franskmannen François Baschet, amerikaneren Harry Bertoia og grekeren Takis, laget skulpturer til å spille på eller instrumenter som er formet med det skulpturale for øye. Den første norske lydskulptur er billedhuggeren Arnold Haukelands og komponisten Arne Nordheims monument (1968) til Blindesenteret i Skjeberg. Den består av en 25 m høy skulptur i svart, brennlakkert jern og rustfritt stål og er forsynt med et system av store og små høyttalere som formidler klanger fra to lydbånd i mange kombinasjoner. Klangene blandes, forsterkes og forandres i en sinnrik «hjerne» som mottar sine impulser fra et antall fotoceller. Disse registrerer lyset som styrer musikkmaskinen med dens ferdig innspilte lydbånd og dirigerer musikkens styrke og tempo.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.