Lydskulptur, skulpturer som på ulike vis gir fra seg lyd.

Den ene av de to Memnon-støtter, gigantstatuer av Amenhotep 3 i Theben, Egypt, var i antikken kjent for å kunne synge. Den utsendte en høy tone ved soloppgang, sannsynligvis frembrakt av temperatursvingninger i steinen. Fenomenet oppstod så vidt man vet ved et jordskjelv i området 27 fvt.

En spesiell form for «lydskulptur» var de såkalte eolsharper, vindharper, strengeinstrumenter opphengt i trærne slik at vinden spilte på dem. De var særlig populære under romantikken.

På 1900-tallet har flere kunstnere, blant andre franskmannen François Baschet, amerikaneren Harry Bertoia og grekeren Takis, laget skulpturer til å spille på eller instrumenter som er formet med det skulpturale for øye. Den første norske lydskulptur er billedhuggeren Arnold Haukelands og komponisten Arne Nordheims monument (1968) til Blindesenteret i Skjeberg. Den består av en 25 m høy skulptur i svart, brennlakkert jern og rustfritt stål og er forsynt med et system av store og små høyttalere som formidler klanger fra to lydbånd i mange kombinasjoner. Klangene blandes, forsterkes og forandres i en sinnrik «hjerne» som mottar sine impulser fra et antall fotoceller. Disse registrerer lyset som styrer musikkmaskinen med dens ferdig innspilte lydbånd og dirigerer musikkens styrke og tempo.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.