tresnitt, Den hellige Christophorus

Den hellige Christophorus av Albrecht Dürer, tresnitt fra 1511

Av /KF-arkiv ※.

Grafikk er oppstått av behovet for å mangfoldiggjøre og spre bilder og tekst. Boktrykkerkunsten er direkte utviklet av tresnittet.

Tresnitt

tresnitt: Diamantsutra-rullen

Grafisk kunst var tidlig høyt utviklet i Kina og Japan. Tittelbilde fra den rundt 5 meter lange Diamantsutra-rullen, tresnitt fra 868 evt., som viser en gruppe bodhisattvaer og munker som lytter til Buddha. Rullen ble funnet i et hulekloster i Dunhuang i Kina og oppbevares i British Museum i London.

tresnitt: Dame med pensel og papir

Dame med pensel og papir, fargetresnitt av Kitagawa Utamaro fra 1790-årene. Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet i Oslo. Det japanske tresnittet kom på moten i annen halvdel av 1800-tallet og kom til å inspirere en rekke europeiske kunstnere.

Av /NTB Scanpix ※ Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

De eldste grafiske arbeidene er kinesiske tresnitt og steinavtrykk (etter bilder og tekst hugd i stein) og japanske tresnitt, noe som henger sammen med at man der tidligst hadde brukbare materialer å trykke på: tynn trebark, silke, lerret og, fra rundt 200 evt., papir.

I British Museum finnes de eldste bevarte eksemplarene i den såkalte Diamant Sutra fra 868 evt. De eldste daterte japanske tresnittene er fra rundt år 1000, men man regner med at teknikken går noen hundre år tilbake. Fargetresnitt ble tatt i bruk på 1500-tallet. Den japanske tresnittkunsten hadde sin store blomstringsperiode omkring 1650–1850 og fikk stor betydning for europeisk kunst.

I Europa vokste tresnittkunsten frem av teknikken med å trykke mønster på stoff ved hjelp av stempler, men alminnelig ble den ikke før papiret i løpet av 1300-tallet ble forholdsvis lett tilgjengelig.

De eldste tresnittene ble skåret av munker rundt 1380 og var enkle religiøse bilder; de tidligst daterte er Madonna med de fire helgener (1418, Brussel) og Den hellige Kristoffer (1423, Manchester). Ellers ble tresnitt anvendt til andaktsbilder, minneblad over helgener, flygeblad med enkel tekst og, i løpet av 1400-tallet, i stor utstrekning til spillkort. Tresnittene var holdt i enkle konturer og ofte håndkolorert.

Etter hvert begynte man å modellere og nyansere med en rikere linjevirkning, og i 1500 ble clair obscur-teknikken oppfunnet (med flere plater i forskjellige valører av samme farge), som forløper for fargetresnittet. Som oppfinnere nevnes tyskeren Hans Burgkmair og italieneren Ugo da Carpi. På denne tiden fikk tresnittet også sin største utbredelse i form av bokillustrasjoner.

Kobberstikk og koldnålsradering

radering, : Dr. Faust

Dr. Faust, et av Rembrandts mest kjente grafiske blad. Radering fra rundt 1652

Av /KF-arkiv ※.

Kobberstikket kom i bruk fra begynnelsen av 1400-tallet, og det eldste daterte er fra 1446. Senere i samme århundre kom koldnålsraderingen og rundt 1500 de første etsninger, den eldste daterte fra 1513. Utgangspunktet for disse metodene lå i de avtrykkene gull- og våpensmedene tok av ornamentene på sine arbeider, etter at de hadde fylt farge i furene. Til å begynne med ble teknikken mest brukt til spillkort, men fikk etter hvert stadig større utbredelse, og i løpet av 1600-tallet fortrengte kobberstikket tresnittet nesten fullstendig, også innen bokillustreringen.

Både tresnitt og kobberstikk hadde på 1400- og 1500-tallet sin største utbredelse i Tyskland, senere også i Italia. Blant de første kobberstikkere i Tyskland var Martin Schongauer og de anonyme Meister der Spielkarten, Meister E. S. og Meister des Hausbuches, i Italia Andrea Mantegna.

Den største mesteren ble imidlertid Albrecht Dürer, som også laget fremragende tresnitt. Parallelt med Dürer eller i hans spor arbeidet på tresnittets område Hans Burgkmair, Lucas Cranach den eldre og Hans Baldung Grien, innen kobberstikk- og koldnålsteknikkene Hans Holbein den yngre, italieneren Marcantonio Raimondi og nederlenderen Lucas van Leyden. Tyskeren Albrecht Altdorfer og italieneren Parmigianino arbeidet med streketsninger senere i århundret. Kobberstikket ble som nevnt mer og mer brukt innen bokkunsten og ikke minst til gjengivelse av malerier. På 1600-tallet opprettet Peter Paul Rubens et helt verksted av kobberstikkere for å mangfoldiggjøre sine kunstverk. Portretter i kobberstikk ble alminnelig, særlig i Frankrike med Robert Nanteuil som den store mesteren.

Etsning

akvatintetsing, Soplones

I Soplones har Francisco de Goya brukt akvatintetsing for å oppnå valørforskjeller og streketsing for å få frem klare linjer.

Av /KF-arkiv ※.

I løpet av 1600-tallet ble etseteknikken populær. Dens første store mester var Jacques Callot, som skapte en mengde minutiøst utførte streketsninger, gjerne med store menneskemengder. Andre store mestere som dyrket etsningen, var Hercules Seghers, Anthonis van Dyck, Adriaen von Ostade (1610–1685), Jacob van Ruisdael (1629–1682), Claude Lorrain, Jusepe de Ribera og fremfor alle Rembrandt, som utnyttet teknikken til fullkommenhet.

I 1642 ble den grafiske kunsten fornyet, idet Ludwig von Siegen (1609–1680) oppfant mezzotintmetoden. I 1660 kom teknikken til England, og 1700-tallets store engelske malere, Sir Joshua Reynolds, Thomas Gainsborough og George Morland (1763–1804), skylder mezzotintmetodens raffinerte muligheter for gjengivelse av malerier en stor del av sin popularitet.

Ennå på 1700-tallet var det kobberstikket som dominerte, men det ble ofte kombinert med etsning, slik at det fikk en lettere karakter i samsvar med rokokkoen. Fremfor alt var det reproduksjonsgrafikk som ble laget, men det fantes i hvert fall én stor kobberstikker i dette århundre, den siste, nemlig William Hogarth. Reproduksjonsgrafikken fikk imidlertid også fremtredende dyrkere som ikke minst visste å forbedre teknikken. Rundt 1740 oppfant franskmannen Jean-Charles François (1717–1769) crayon-manéren; italieneren Francesco Bartolozzi står som den fremste utøveren av denne teknikken.

Etter hvert ble også fargeraderingen populær, ikke minst i mezzotint, en teknikk som ble rendyrket i Storbritannia av Richard Earlom og James MacArdell (1729–1765). Rundt 1800 kom så Francisco Goya som var en mester i å utnytte akvatintteknikkens muligheter.

Xylografi (trestikk) og litografi

litografi

Marcelle Lender, litografi av Henri de Toulouse-Lautrec fra 1895–1896. Avtrykket etter litografisteinen sees tydelig i kantene. Cabinet des Estampes i Paris.

Av /KF-arkiv ※ Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

På 1800-tallet kom to nye teknikker, trestikket (xylografiet) og litografiet, begge velegnet for den billige massefremstillingen av bilder og for illustrering av bøker eller aviser. Illustrerte aviser ble nå muliggjort.

Xylografiet

silketrykk,Marilyn Monroe

Andy Warhols silketrykk av Marilyn Monroe fra 1964. Privat eie, USA. Silketrykkteknikken ble utarbeidet på begynnelsen av 1900-tallet.

Av /NTB Scanpix ※.

Xylografiet, som fortrengte kobberstikket, ble oppfunnet av en gravør fra Lyon rundt 1760, men ble fremfor alt utviklet av Thomas Bewick. Teknikken ble nesten bare brukt til praktiske formål, idet yrkesxylografer gjengav kunstnernes tegnede eller laverte forelegg.

Størst kunstnerisk betydning fikk imidlertid litografiet, oppfunnet av tyskeren Alois Senefelder i 1798. Det fikk en voldsom utbredelse allerede i første halvdel av 1800-tallet med Francisco Goya, Eugène Delacroix, Théodore Géricault, Paul Gavarni og fremfor alt Honoré Daumier med hans utallige karikaturer og satirer over det politiske og sosiale liv. Så å si alle hans litografier er laget som avisillustrasjoner.

Etsning og koldnål ble på 1800-tallet blant annet dyrket av Camille Corot, François Millet, Charles François Daubigny og Johan Barthold Jongkind, av amerikaneren James Whistler og av rene grafikere som Charles Meryon og Seymour Haden. De impresjonistiske malerne, for eksempel Édouard Manet, Edgar Degas, Camille Pissarro og Auguste Renoir, nådde fremragende resultater innen både etsning og litografi, og det samme gjelder samfunnsskildrere som Jean Louis Forain og Alexandre Steinlen, mens Max Liebermann, Anders Zorn og James Ensor særlig skapte fremragende etsninger og Odilon Redon karakteristiske, eiendommelige litografier.

En foregangsmann på litografiets område var Jules Chéret, som første gang anvendte fargelitografiet i reklameplakatens tjeneste, men den store mesteren på det litografiske området var Henri de Toulouse-Lautrec. Han var sterkt inspirert av det japanske fargetresnittet, av mestere som Katsushika Hokusai, Hiroshige og Utamaro, som i annen halvdel av 1800-tallet kom på moten blant vestens kunstnere.

I 1890-årene kom så tresnittet til heder og verdighet igjen som kunstnerisk uttrykksmiddel også i Europa. Her var Paul Gauguin, Félix Vallotton og Edvard Munch foregangsmenn. Nyskapende grafikere var også dansken Jens F. Willumsen og meksikaneren José Posada. Inspirert av Toulouse-Lautrec, skapte Pierre Bonnard og Édouard Vuillard fine fargelitografier.

Etter 1900, da reproduksjonsgrafikken stort sett var blitt fortrengt av fotomekaniske metoder, fikk originalgrafikken et sterkt oppsving, til en viss grad også stimulert av en vilje til å demokratisere kunsten.

I Frankrike arbeidet nesten alle de store malere og billedhuggere også med grafikk, og særlig betydning har Pablo Picasso, Georges Rouault og Marc Chagall hatt. I Tyskland har Max Slevogt, Lovis Corinth, Käthe Kollwitz og Max Beckmann skapt grafikk av stor verdi samt ikke minst Paul Klee. Fremragende tresnitt har belgieren Frans Masereel utført.

Norge

fargetresnitt, Munch: Melankoli

Melankoli, fargetresnitt av Edvard Munch fra 1896. Tresnittet er i fem farger og er laget fra to treplater, den ene er saget i to, den andre i tre deler. Munchmuseet i Oslo.

Av /KF-arkiv ※.

Kobberstikket ble brukt av en rekke prester på 1600-tallet, Christen Staphensøn Bang, Knud Sevaldsen Bang, Didrik Muus, Jacob Maschius og Henning Munch. I 1750–1760 utkom Paul Grønvolds 30 kobberstikk over kong Frederik 5s reiser. I 1810 kom Heinrich August Grosch til Norge og virket som lærer i grafikk, og i 1823 fikk L. Fehr og søn i Oslo den første steinpressen i landet. I Bergen opprettet Georg Prahl i 1820-årene en litografisk anstalt, og Johan F. L. Dreier leverte tegningene.

Den første som virkelig tok opp raderingen, var Wilhelm Peters, men først da det kom radérklasse på Den kongelige Tegneskole i 1899 og Johan Nordhagen ble ansatt som lærer, kom det fart i utviklingen.

Edvard Munch var den store fornyeren, både nasjonalt og internasjonalt, av alle de grafiske teknikkene han benyttet. I 1894 tok han opp koldnålsraderingen, i 1895 litografiet, noe senere tresnittet. Ikke minst betydningsfull var hans benyttelse av treets struktur som artistisk virkemiddel. Innen norsk tresnitt står for øvrig Nikolai Astrup som en original kunstner.

Gjennom Munchs og Astrups banebrytende innsats utviklet det seg på 1900-tallet en vidt forgrenet grafikk med de forskjelligste uttrykksformer, for eksempel hos Sigurd Winge, Paul René Gauguin og Rolf Nesch. Nesch har skapt en rekke originale dyptrykk ved å bruke ulike materialer (metallbiter, duker, netting og så videre) å trykke med, som skaper spennende relieffvirkninger i papiroverflaten.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg