Relasjonell estetikk er en kunstteori og en betegnelse på kunst som skaper situasjoner og sosiale relasjoner heller enn estetiske objekter. Begrepet ble lansert av den franske kuratoren Nicolas Bourriaud, for å definere ulike sosiale og interaktive, deltakerbaserte kunstneriske uttrykksformer som etablerte seg i løpet av 1990-årene.
Eksempler på relasjonsestetisk kunst kan være Rirkrit Tiravanijas måltider servert til publikum i gallerier, Tobias Rehbergers japanske hage på Manhattan i New York i 2001, eller Liam Gillicks «plattformer»: minimalistiske interiørelementer inspirert av modernistisk kontordesign som skal oppfordre til samtale og diskusjon.
Den relasjonelle estetikken knytter an både til kunstretninger som dadaisme og fluxus, og til situasjonistenes idé om improviserte vandringer og «happenings» i byrommet som en vei til politisk og psykologisk innsikt og forløsning.
Andre kunstnere som Bourriaud knytter til 1990-årenes relasjonelle estetikk er Maurizio Cattelan, Jens Haaning, Philippe Parreno, Dominique Gonzalez-Foerster, Pierre Huyghe og Vanessa Beecroft.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.