antemensale. (av ante og lat. 'bord'), alterbordsforside, av tre eller metall. Billedflaten er som regel inndelt i et stort midtbilde og mindre sidefelter med figurer eller fortellende scener. Spilte en stor rolle i den nordiske middelalders kirkelige kunst.
Romansk tid
Fra oldkirken kjennes ikke antemensaler, de nevnes først på 700-tallet. De eldste antemensaler vi kjenner, stammer fra den romanske tid; de var av tre og kledd med relieffplater av forgylt kobber, øyensynlig sterkest utbredt i Danmark, hvor det især på Jylland ble utført praktfulle arbeider, dernest i Sverige, mens vi fra Norge bare har bevart ett, funnet på Flåvær, visstnok fra Selje. Beslektet med disse, billigere og gjennomgående yngre, var arbeider med utskårne trefigurer (fra Komnes og fra Vilnes samt et defekt fra Røldal). Det vakreste skal ha vært det antemensale som Sigurd Jorsalfar brakte hjem fra Bysants 1111 og som ble plassert i Korskirken på Konghelle.
Gotikk
I den gotiske stilperiode ble malte antemensaler alminnelige. De ble utført på vel tørrede og preparerte treplater, dekket av et krittlag med et tynt overtrekk av sølv, som var forgylt og til dels mønstret ved innrissede ranker, blomster, blad, gitterverk o.l. Bildene ble tegnet opp med kraftige, svarte konturer, liksom det ble anvendt få og rene farger, ofte med sterke kontrastvirkninger. Teknikken kunne være olje eller tempera. Særlig har de senere års undersøkelser brakt for dagen ny kjennskap til denne tidlige oljeteknikk. Fra Håkon Håkonssons tid og et stykke inn på 1300-tallet finnes en rekke malte antemensaler hos oss, hvor de utgjør den vesentlige del av den bevarte middelalderske malerkunst. Bare Spania kan oppvise en lignende rekke.
Man kan skjelne mellom to hovedretninger: en høytidelig, streng, av utpreget lineær karakter, som representerte det eldre trinn; en sterkere beveget og realistisk, med mer nyansert koloritt, som representerte det nyere.
Den første retningen var hovedsakelig østnorsk, med sentrum i Oslo. Eksempler er antemensalene fra Heddal og Volbu, og tre fra Tingelstad fra unggotisk tid, fra Øye i Valdres fra høygotisk. Men også på Vestlandet arbeidet kunstnere i denne stilen. Eksempler er antemensalene fra Fet fra unggotisk tid, fra Hammer' Årdal i Sogn (Botolvstavlen), Nes (Mariatavlen), Tønjum og Samnanger fra høygotisk tid.
Den andre retningen hadde hovedsete i Bergen, og preges av engelsk innflytelse gjennom hoffets kunstliv. Eksempler er antemensalene fra Ulvik, Kinsarvik, Hauge og Kaupanger fra unggotisk tid, fra Dale, Nes (korsfestelsestavlen), Odda, og Årdal i Sogn (Mariatavlen) fra høygotisk tid. Etter at Håkon 5 hadde gjort Oslo til residensby, gjorde også den bergenske retningen seg gjeldende på Østlandet, med antemensalene fra Bø og Ulnes fra høygotisk tid.
Det trønderske maleri hadde gjennomgående et alvorlig, kirkelig preg med antemensalet fra Skaun fra unggotisk tid, fra Eid og Vanylven fra høygotisk, men også her synes den friere bergenske skole å ha øvd innvirkning med antemensalet fra Nedstryn, Haltdalen (Olavs-antemensalet, nå i Nidaros domkirke) og især det fra Kvæfjord.
Samlinger
De fleste antemensaler finnes nå i Historisk museum i Bergen, dernest i Oldsaksamlingen, Oslo.