Foto 1970. Bilde fra Norsk biografisk leksikon
Gunnar Janson var en norsk billedhugger som utførte portretthoder, skulpturer og offentlige utsmykninger. Formspråket hans var figurativt basert. Han er særlig kjent for granittstatuen av Arne Garborg i Byparken i Stavanger (1935–1945) og bronseskulpturen Nasjonalmonument for krigens ofre (1957–1970) ved Festningsplassen i Oslo.
Han studerte ved Statens håndverks- og kunstindustriskole under Lars Utne i 1917–1918, ved Statens kunstakademi under Gunnar Utsond i 1919–1920, ved École des Beaux-Arts i Paris i 1920–1921. I Paris var han også elev av Antoine Bourdelle. Mellom 1924 og 1925 foretok han studiereiser i Italia og Hellas.
I 1957 vant han konkurransen om Nasjonalmonumentet over krigens ofre 1940–45. Minnesmerket i bronse er sett på som hans hovedverk og ble avduket 1970 på vestsiden av Festningsplassen, Akershus slott og festning, i Oslo. Motivet er en stilisert kjempebølge, en brottsjø, som slår innover en båt. Foran er naturalistiske fremstillinger av en kvinne og en mann; mannen er i mye mindre format enn kvinnen og står på en sokkel. Mannen skal symbolisere motstandsbevegelsen og kvinnen de indre ressursene man trengte under andre verdenskrig.
Gunnar Janson utførte flere karakterfulle portretthoder av billedkunstnere og forfattere, blant annet Ruth Krefting (1921), Leon Aurdal (1924), Hans E. Kinck (1932), Ingeborg Refling Hagen (halvfigursportrett, 1933), Arne Garborg (1949) og Tarjei Vesaas (1954 og 1956).
Han har også utført et relieff til Bygningsarbeidernes hus i Oslo (1939–1942).
Nasjonalmuseet i Oslo eier flere av hans skulpturer, blant annet portretthodet Bodil (1924), et konkurranseutkast til Minnehallen i Stavern, Sjøgutter (1929), Båten og brottet (1957) og Mannstorso (1966).
Janson virket også som kunstkritiker i Oslo Illustrerte, og han skrev en bok om billedkunstneren Leon Aurdal (1951).
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.