Oslo domkirke.
Oslo domkirke, flyfoto fra 2005.
Oslo domkirke. Foto fra 1930-årene.
Oslo domkirke er en kirke i Oslo, ved Stortorget, innviet i 1697. Kirken har korsformet grunnplan og et stort vesttårn med kobberkledd spir fra 1800-tallet. Den har gjennomgått en rekke ombygninger og restaureringer, slik at den nå har et helt annet utseende enn da den var ny. Etter at Norge ble selvstendig i 1905 har det vært i Oslo domkirke at tronarvingenes brylluper og kongelige bisettelser har funnet sted (se tabell).
Etter bybrannen i 1624 og flyttingen av byen til området omkring Akershus festning, fikk Oslo i 1639 sin første domkirke, Hellig Trefoldigheds Kirke, beliggende ved byens torg (mellom nåværende Akersgata og Øvre Slottsgate). Denne kirken brant i 1686, og den nye kirken, som fikk tomt utenfor den nedrevne byvollen, ble påbegynt i 1694. Kirken ble antakelig tegnet av etatsråd Jørgen Wiggers. I over 150 år var Vår Frelsers kirke den eneste kirken i Christiania (bortsett fra slottskirken på Akershus). Status som domkirke fikk den 1950.
Med det lave tårnet og de enkle murflatene var kirkens eksteriør beskjedent. Interiøret ble i 1699 utstyrt med en prektig altertavle og prekestol, skåret av en ukjent nederlandsk mester i fyldig barokkstil, som ble et forbilde for treskjærere i østlandsdalene.
I 1720-årene fikk kirken, blant annet ved gaver fra biskop Bartholomeus Deichman, et rikt barokkutstyr. Orgelet fra 1729 ble bygd av den tyske orgelbyggeren Lambert Daniel Kastens.
Jubileumsgudstjeneste i Oslo domkirke ved Oslos 900-årsjubileum i 1950. Kirken er her nyrestaurert.
Mye av det gamle inventaret ble imidlertid fjernet i første halvdel av 1800-tallet, og i 1849–1850 ble det gjennomført en omfattende restaurering. Interiøret ble bygd om i nygotisk stil. Det barokke takmaleriet som forestilte en himmel med skyer, ble overmalt, bare orgelet ble spart. Den tyske arkitekten Alexis de Chateauneuf ledet arbeidet, med arkitekt Heinrich Ernst Schirmer som byggeleder. Kirkens tårn ble gjort høyere og forsynt med en tårnhette i Christian 4s renessansestil.
I 1948–1950 ble kirken igjen restaurert under ledelse av arkitekt Arnstein Arneberg, og et kapell ble bygd til i sørøst. Chateauneufs inventar ble fjernet, og den gamle døpefonten, altertavlen og prekestolen ble ført tilbake og taket fikk nye, modernistiske malerier, utført av Hugo Lous Mohr (1936–1950). Ved gjennomføringen av dette arbeidet ble all den gamle malingen vasket vekk, ny grunning og maling påført. Senere begynte malingen å sprekke og flasse av, noe som har utviklet seg til et betydelig konserveringsproblem. I 1963 ble sakristiet restaurert, og rike 1700-tallsdekorasjoner kom for en dag.
I siste halvdel av 1990-årene fikk kirken nytt kororgel og hovedorgel. Hovedorgelet, bygd av Ryde & Berg Orgelbyggeri i Fredrikstad, ble montert bak den gamle barokkfasaden. I 2003 fikk kirken konsertklokkespill, støpt av Olsen Nauen klokkestøperi i Tønsberg. I perioden 2006–2010 gjennomgikk kirken en omfattende restaurering.
I tårnfoten er innmurt en romansk skulptur kalt Djevelen fra Oslo. Skulpturen er opprinnelig fra St. Hallvardskirken (se St. Hallvard), Oslos første domkirke, som i dag er ruiner.
Av kunstverker fra nyere tid i domkirken kan nevnes Emanuel Vigelands glassmalerier i koret (1910–1916), vestportalens bronsedører, utført av Dagfin Werenskiold i 1938, og den italienske billedhuggeren Arrigo Minerbis sølvskulptur med nattverdmotiv (1930). Hugo Lous Mohrs takdekorasjoner dekker en flate på cirka 1500 kvadratmeter. Dekorasjonenes idé og billedkrets er bygd over de tre troens artikler.
Domkirken har landets største gravkammer med plass til 42 gravsteder. Her finnes en rekke sarkofager for medlemmer av kjente oslofamilier.
| Brudepar | Dato |
|---|---|
| Kronprins Olav og prinsesse Märtha | 21. mars 1929 |
| Kronprins Harald og Sonja Haraldsen | 29. august 1968 |
| Kronprins Haakon og Mette-Marit Tjessem-Høiby | 25. august 2001 |
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.