nasjonalromantikk

Brudeferden i Hardanger, maleri av Adolph Tidemand (figurene) og Hans Gude (landskapet). Maleriet er et hovedverk innen den nasjonalromantiske kunsten i Norge. Motivet forekommer i to forskjellige versjoner, gjentatt flere ganger. Den første, fra 1848, er den mest kjente og eies av Nasjonalgalleriet. Foto: EwGseaUks6vhrQ at Google Cultural Institute, bildet er falt i det fri.
.
Lisens: fri

Synnøve Solbakken er en bondefortelling av Bjørnstjerne Bjørnson, utgitt i 1857, som regnes som et viktig bidrag til den norske nasjonalromantikken.

Synnøve Solbakken
Av .

Nasjonalromantikken er en åndsstrømning som var dominerende i hele Norden rundt midten av 1800-tallet.

Faktaboks

uttale:
nasjonˈalromantikk

Man søkte tilbake til sitt eget folk og dets historie, med interesse for blant annet folkelige tradisjoner, diktning og musikk. Nasjonalromantikken var kjennetegnet av en trang til å skildre og samtidig idealisere en fortid som i Norge særlig ble tatt vare på av bøndene. Nasjonalromantikken kom derfor blant annet til uttrykk i en rekke bondefortellinger, som for eksempel Synnøve Solbakken.

Den vitenskapelige utforskningen av det nasjonale arvegodset tok til med historikerne Peter Andreas Munch og Rudolf Keyser. Folkeminneforskerne Asbjørnsen og Moes innsamlinger av eventyr, Ludvig Mathias Lindemans innsamling av folkemelodier og Ivar Aasens studier av bygdedialekter er videre de klareste uttrykkene for denne vendingen mot folkelige kulturformer som ble oppfattet som spesifikt norske.

Fra rundt 1840 kom det nasjonale gjennombruddet i diktningen, med personer som Henrik Wergeland, Johan Sebastian Welhaven, Jørgen Moe, Andreas Munch samt ungdomsverkene av Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson.

Gjennombruddet kom innen musikk med Ole Bull og Halfdan Kjerulf, og innen billedkunst viste Johan Christian Dahl veien. Düsseldorf-skolens kunstnere fortsatte arbeidet med å skildre land og folk med Adolph Tidemand, Hans Gude og August Cappelen.

Omkring 1870 ble nasjonalromantikken innen litteratur og maleri avløst av nye realistiske strømninger fra Vest-Europa.

Bevegelsen startet i Tyskland, hvor Johann Gottfried von Herders tanker om folkediktningen som uttrykk for nasjonal egenart ble sentrale. Ideene fikk blant annet innflytelse i Øst-Europa og i Danmark, hvor den danske dikteren Adam Oehlenschläger brakte tankene videre til de øvrige nordiske landene.

Arkitektur og brukskunst

Dragestilen fra slutten av 1800-tallet kan sees som et sent uttrykk for nasjonalromantikk.
Villa Balderslund i Balestrand
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Nasjonalromantikken innen arkitekturen ytret seg som en fornyet interesse for og et ønske om å knytte an til nasjonens fortid, og da først og fremst til middelalderen. I Norge kom dette til uttrykk ved interessen for fortidsminner, spesielt i arbeidet for bevaring og restaurering av stavkirkene.

Også her spilte Johan Christian Dahl en ledende rolle, ikke minst som initiativtaker til dannelsen av Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring i 1844.

Dragestilen fra slutten av 1800-tallet, slik den særlig ble utformet av Holm Munthe, kan sees som et sent uttrykk for denne tendensen. Dragestilen fikk derimot aldri noen større utbredelse. Selv om den i årene rundt 1905 opplevde en kortvarig oppblomstring, særlig innen brukskunsten, ble den i årene som fulgte, erstattet av den nasjonale nybarokken.

I arkitektur og brukskunst er nasjonalromantikk et litt problematisk begrep. I Sverige er det vanlig å bruke det som en samlebetegnelse på flere ulike stiltendenser i perioden fra slutten av 1800-tallet til rett etter første verdenskrig. Også i norske fremstillinger av denne epokens arkitektur er begrepet brukt slik, men blant kunst- og stilhistorikere foretrekkes heller nordisk eller nasjonal nybarokk som betegnelse på denne perioden.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg