nasjonalromantikk

Nasjonalromantikk er en åndsstrømning som var dominerende i hele Norden rundt midten av 1800-tallet.

Bevegelsen startet i Tyskland hvor Johann Gottfried von Herders tanker om folkediktningen som uttrykk for nasjonal egenart ble sentrale. Ideene fikk blant annet innflytelse i Øst-Europa og i Danmark, hvor den danske dikteren Adam Oehlenschläger brakte tankene videre til de øvrige nordiske landene.

Man søkte tilbake til sitt eget folk og dets historie, med interesse for blant annet folkelige tradisjoner, diktning og musikk. Nasjonalromantikken var kjennetegnet av en trang til å levendegjøre og samtidig idealisere en fortid som i Norge særlig bøndene hadde tatt vare på.

Er du interessert i romantikken innenfor ulike felt, kan du lese artiklene:

Den vitenskapelige utforskning av det nasjonale arvegods tok til med historikerne P.A. Munch og Rudolf Keyser. Folkeminneforskerne Asbjørnsen og Moes innsamlinger av eventyr,  Ludvig Mathias Lindemans innsamling av folkemelodier, Ivar Aasens studier av bygdedialekter er videre de klareste uttrykk for denne vendingen mot folkelige kulturformer som ble oppfattet som spesifikt norske. 

Fra rundt 1840 kom det nasjonale gjennombrudd i diktningen, med personer som Henrik Wergeland, Johan Sebastian Welhaven, Jørgen Moe, Andreas Munch, og i ungdomsverker av Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson.

Gjennombruddet kom innen musikk med Ole Bull og Halfdan Kjerulf, og innen billedkunst viste J.C. Dahl veien. Düsseldorf-skolens kunstnere fortsatte arbeidet med å skildre land og folk, med Adolph Tidemand, Hans Gude og August Cappelen.

Omkring 1870 ble nasjonalromantikken innen litteratur og maleri avløst av nye realistiske strømninger fra Vest-Europa.

I arkitektur og brukskunst er nasjonalromantikk et litt problematisk begrep. I Sverige er det vanlig å bruke det som en samlebetegnelse på flere ulike stiltendenser i perioden fra slutten av 1800-tallet til rett etter første verdenskrig. Også i norske fremstillinger av denne epokens arkitektur er begrepet brukt slik, men blant kunst- og stilhistorikere foretrekkes heller nordisk eller nasjonal nybarokk som betegnelse på denne perioden.

Nasjonalromantikken innen arkitekturen ytret seg som en fornyet interesse for og et ønske om å knytte an til nasjonens fortid, og da først og fremst til middelalderen. I Norge kom dette til uttrykk ved interessen for fortidsminner, og spesielt i arbeidet for bevaring og restaurering av stavkirkene.

Også her spilte J.C. Dahl en ledende rolle, ikke minst som initiativtaker til dannelsen av Foreningen til norske Fortidsminners Bevaring 1844. 

Dragestilen fra slutten av 1800-tallet, slik den særlig ble utformet av Holm Munthe, kan sees som et sent uttrykk for denne tendensen. Men dragestilen fikk aldri noen større utbredelse, og selv om den i årene rundt 1905 opplevde en kortvarig oppblomstring, særlig innen brukskunsten, ble den i årene som fulgte erstattet av den nasjonale nybarokken.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.