nasjonalromantikk

Nasjonalromantikken er en åndsstrømning som var dominerende i hele Norden rundt midten av 1800-tallet.

Man søkte tilbake til sitt eget folk og dets historie, med interesse for blant annet folkelige tradisjoner, diktning og musikk. Nasjonalromantikken var kjennetegnet av en trang til å skildre og samtidig idealisere en fortid som i Norge særlig ble tatt vare på av bøndene. Nasjonalromantikken kom derfor blant annet til uttrykk i en rekke bondefortellinger, som for eksempel Synnøve Solbakken.

Den vitenskapelige utforskningen av det nasjonale arvegodset tok til med historikerne Peter Andreas Munch og Rudolf Keyser. Folkeminneforskerne Asbjørnsen og Moes innsamlinger av eventyr, Ludvig Mathias Lindemans innsamling av folkemelodier og Ivar Aasens studier av bygdedialekter er videre de klareste uttrykkene for denne vendingen mot folkelige kulturformer som ble oppfattet som spesifikt norske.

Fra rundt 1840 kom det nasjonale gjennombruddet i diktningen, med personer som Henrik Wergeland, Johan Sebastian Welhaven, Jørgen Moe, Andreas Munch samt ungdomsverkene av Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson.

Gjennombruddet kom innen musikk med Ole Bull og Halfdan Kjerulf, og innen billedkunst viste Johan Christian Dahl veien. Düsseldorf-skolens kunstnere fortsatte arbeidet med å skildre land og folk med Adolph Tidemand, Hans Gude og August Cappelen.

Omkring 1870 ble nasjonalromantikken innen litteratur og maleri avløst av nye realistiske strømninger fra Vest-Europa.

Bevegelsen startet i Tyskland, hvor Johann Gottfried von Herders tanker om folkediktningen som uttrykk for nasjonal egenart ble sentrale. Ideene fikk blant annet innflytelse i Øst-Europa og i Danmark, hvor den danske dikteren Adam Oehlenschläger brakte tankene videre til de øvrige nordiske landene.