nasjonalromantikk

Nasjonalromantikk er en åndsstrømning som var dominerende i hele Norden rundt midten av 1800-tallet.

Bevegelsen startet i Tyskland hvor Johann Gottfried von Herders tanker om folkediktningen som uttrykk for nasjonal egenart ble sentrale. Ideene fikk blant annet innflytelse i Øst-Europa og i Danmark, hvor den danske dikteren Adam Oehlenschläger brakte tankene videre til de øvrige nordiske landene.

Man søkte tilbake til sitt eget folk og dets historie, med interesse for blant annet folkelige tradisjoner, diktning og musikk. Nasjonalromantikken var kjennetegnet av en trang til å levendegjøre og samtidig idealisere en fortid som i Norge særlig bøndene hadde tatt vare på.

Den vitenskapelige utforskning av det nasjonale arvegods tok til med historikerne P.A. Munch og Rudolf Keyser. Folkeminneforskerne Asbjørnsen og Moes innsamlinger av eventyr, Ludvig Mathias Lindemans innsamling av folkemelodier, Ivar Aasens studier av bygdedialekter er videre de klareste uttrykk for denne vendingen mot folkelige kulturformer som ble oppfattet som spesifikt norske.

Fra rundt 1840 kom det nasjonale gjennombrudd i diktningen, med personer som Henrik Wergeland, Johan Sebastian Welhaven, Jørgen Moe, Andreas Munch, og i ungdomsverker av Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson.

Gjennombruddet kom innen musikk med Ole Bull og Halfdan Kjerulf, og innen billedkunst viste J.C. Dahl veien. Düsseldorf-skolens kunstnere fortsatte arbeidet med å skildre land og folk, med Adolph Tidemand, Hans Gude og August Cappelen.

Omkring 1870 ble nasjonalromantikken innen litteratur og maleri avløst av nye realistiske strømninger fra Vest-Europa.